Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.

4 thoughts to “Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen”

  1. Denne likte jeg utrolig godt. Enig i at utdragene fra biologilæreboka for å belyse fortellerens følelser funker bedre enn de andre, litt mer løsrevne utdragene. Jeg er imidlertid uenig i at fortellerstilen ikke hever boka. Det kan hende tema(ene) som tas opp er loslitte for deg, men jeg syns Simonsen klarte å skille seg markert fra “massene” (om jeg kan kalle det det) nettopp pga fortellerstilen. Smaken er imidlertid som baken. For meg var dette ei av topp 5 bøkene for meg i 2014 🙂

    1. Hehe. Noe av moroa er jo at vi har forskjellige meninger. Jeg var nok litt påvirket av at så mange, inkludert deg, hadde skrevet så pent om den, sånn at jeg hadde ganske høye forventninger. I tillegg er det med hvor “loslitt” temaet virker sikkert påvirket av hva for noe annet man har lest. Og fortellerstilen hever i aller høyeste grad boka, bare ikke _nok_ – for meg – men jeg har forståelse for at det kan slå mer an hos andre.

      1. Kjekkest når man ikke er helt enige. Da blir det jo dialog. Ellers blir det kjedelig! Dette var nemlig boka som fikk meg til å få øynene opp for det noen forlag kaller prosalyrikk, andre prosapoesi, noen kortprosa uten noe mer snikksnakk. Ikke så mye lyrikk/poesi i denne kanskje, men den gjorde definitivt noe med meg. Det er det som er litt farlig med å være for rosende i sine omtaler. Noen blir skuffet. Tok nemlig nettopp imot tips fra Solgunn ang mursteinsboka Balansekunst av Rohinton Mistry. Hun elsket boka. Så får jeg se hvordan den slår ut for meg..

        1. Balansekunst har jeg på lista, for alle i boksirkelen min som har lest den er vilt begeistret. Men, ja, det er litt skummelt med sånne 😉

          Men man kan jo ikke være negativ til en bok man elsker for å unngå at andre blir skuffet, heller, så det problemet tror jeg bare vi må leve med.

Legg igjen en kommentar til Mirthful Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.