Presten – Hanne Ørstavik

Jeg vant en signert utgave av Presten på Bok i Sentrum i høst og tenkte at det vel ville være høflig å lese den. Så nå har jeg fått en påminnelse om hvorfor jeg så sjelden leser ny norsk litteratur. Hanne Ørstavik fikk Brageprisen for denne boka, så man må anta at dette er noe av det beste som kom ut i Norge i fjor, og dersom det er tilfelle må jeg bare si at jeg synes tilstanden er heller laber. Det er ikke det at Presten er noen spesiellt dårlig bok, den er bare ikke spesiellt bra heller, og det synes jeg faktisk at vinneren av Brageprisen burde være.

Hva har jeg så i mot Presten? Vel, hovedproblemet mitt er vel at jeg synes Ørstavik mislykkes kraftig i å røre ved noe “viktig”. Jeg prøvde så godt jeg kunne å føle noe mens jeg leste, men det var liksom ikke noe der å føle. Og det er ikke som om hun ikke prøver, hovedpersonen gjentar stadig viktigheten av det sanne og riktige, og poengterer at det sanne ofte ikke er særlig behagelig. Men det eneste ubehaget jeg følte mens jeg leste var kjedsomhet, dette til tross for både selvmord og usmakelige episoder fra Norsk-Samisk historie.

Så, nei, ikke helt fornøyd.