Stikkord: non-fiction

Har eg rettstryggleik? – Jørn Øyrehagen Sunde

Mirthful Leave a comment

Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien Norsk røyndom. Jeg gikk straks inn på Bibliofil og reserverte alle sammen (den ene måtte jeg foreslå innkjøp av). Den første som ankom min lokale hentehylle var Har eg rettstryggleik? om den klassedelte rettsstaten og illiberale demokrati av Jørn Øyrehagen Sunde.

En ting som var veldig synlig alt når jeg plukket opp boka er at dette er en mye lenger bok enn de tidligere bøkene i serien. Mens alle de opprinnelige sju som ble utgitt i 2018 er på (godt) under 100 sider er Har eg rettstryggleik? dobbelt så lang som de lengste med sine 188 sider. Faktisk er det bare én av de fire som kom i år som er på under 100 sider (én er knapt over, en er på 157). Det er litt synd, synes jeg, det tar dem fra å være noe du kan lese i en «sitting» til noe som for de aller fleste vil måtte porsjoneres ut over flere dager. Når denne boka gjentagende ganger refererer til seg selv som en «pamflett» blir det enda merkeligere, selveste UNESCO definerer en pamflett til å ha minst fem og maks 48 sider (etter den definisjonen er ingen av bøkene i serien pamfletter, de er da også alle innbundet, noe en pamflett opprinnelig ikke var).

Vel, det er kanskje ikke så viktig. Eller… det hadde ikke vært så viktig dersom det hadde føltes som om det var nødvendig med 188 sider for å fremsette argumentet. Men det føles ikke sånn. Teksten er preget av gjentagelser, blant annet bruker Sunde en nabotvist som eksempel og gjentar detaljene i den mange ganger i løpet av boka. Jeg antar det er for effekt, men jeg ble litt lei av å bli fortalt at advokatregningen kom på 104 000 kroner, som om forfatteren ikke tror at leseren husker summen hvis det har gått mer enn fem sider siden sist. Jeg synes også litt for ofte Sunde begraver poengene sine i litt for mange ord. Dette avsnittet, for eksempel, markerte jeg fordi jeg synes første setning er vesentlig, men så renner det litt ut i sanden i fortsettelsen?

Eg trur at ingen av desse organa [Politidirektoratet, Arkivverket, Lovdata og Justis- og beredskapsdepartementet] nokon gong har spurt seg kva plikter dei har overfor borgarane. Det er dei ikkje åleine om. Termen ‘samfunnskontrakt’ er på eine sida påfallande ofte nemd i media, ikkje minst på 2000-talet. Når samfunnskontrakten ofte er nemnd, er det nok fordi vi lever i en tid med store politiske, sosiale og rettslege endringar. På andre sida er ideen om samfunnet som et nettverk av gjensidige rettar og plikter mellom innbyggjarar og statsmakt likevel lite diskutert. (Side 97-98.)

Og det er jo synd, for Sunde har absolutt et poeng, vanlige folk har for dårlig tilgang til rettssystemet i Norge, vi hadde ikke hatt gjentatte NAV-skandaler ellers. En oppstrammet (og forkortet!) versjon av denne teksten hadde gjort seg. Håpløs er boka ikke, men den havner nok nær bunnen på min rangering av bøkene i serien.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hons and Rebels – Jessica Mitford

Mirthful Leave a comment

Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.

Jessica Mitford forteller i boka om oppveksten i det som framstår som en til dels dysfunksjonell familie, men som sannsynligvis ikke er sjokkerende uvanlig for britisk overklasse. Søsknene er, tross store aldersforskjeller, ganske knyttet til hverandre, men ettersom 30-tallet skrider fram velger de vidt forskjellige retninger både politisk og personlig. Jessica vil til Spania for å sloss på republikanernes side, søsteren Diana gifter seg med Sir Oswald Mosley og Unity hadde muligens en affære med Hitler, i alle fall var hun en stor beundrer. Slikt byr på familiekonflikter, kan du si.

Siden dette er en selvbiografi, er det naturlig å heie på Jessica (mot Mosley og Hitler ville det vært naturlig uansett, for så vidt). Boka er engasjerende og lettlest og tegner et underholdende – med en dypt alvorlig undertone – bilde av en oppvekst og en sosial klasse som forekommer ganske fjernt for meg. Jeg noterer «flere bøker av Jessica» på tbr-listen og vurderer om det ikke er på tide at jeg leser noe av Nancy, og kanskje Deborahs bok om livet på Chatsworth?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bibliomaniac – Robin Ince

Mirthful Leave a comment

2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).

Bøker-om-bøker er en av mine favorittsjangere, men det er lenge siden sist jeg fant en ny bok i sjangeren som jeg har likt (jeg har prøvd meg på noen som jeg ikke har fullført, ellers har jeg bare gjenlest gamle favoritter). Det er hyggelig å lese om noen andre som har omtrent samme forhold som meg til aktivitetene «kikke i bokhandel» og «kjøpe bøker», om noe er Ince enda flinkere til det siste enn det jeg er.

Unfortunately there is an Oxfam shop directly on my way from the station to Brendon Books. I need a book of photographs of London in the 1980s with a picture of Francis Bacon on the Tube, and I need one on psychoanalysis and art – and, as luck would have it, the shop has both. (Side 134.)

Hovedproblemet med boka – utover å få meg til å tenke at jeg er ganske flink, egentlig, som av og til klarer å komme ut av en butikk som selger bøker uten å ha kjøpt en eneste bok – er at jeg får fryktelig lyst til å reise rundt i Storbritannia og gå i bokhandler. Heldigvis skal vi til London i høst, så da får jeg «scratched that itch» til en viss grad, i alle fall. Jeg skal selvsagt legge inn et besøk på de London-butikkene Ince nevner på to-do-lista for turen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Er det trygt å gå hjem nå? – Kristine Meek

Mirthful 2 Comments

Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.

Så når Kristine Meeks bok om terrorangrepet kom ut i år var jeg tidlig nok ute til å måtte foreslå den som innkjøp til biblioteket, jeg kunne ikke bare sette meg på venteliste. Til gjengjeld fikk jeg jo boka kjapt, da, siden jeg vel havnet omtrent først i køen (dette er et tips, altså: Hvis du foreslår innkjøp kan du be om reservering i samme slengen).

I Er det trygt å gå hjem nå? vever Meek sammen historiene til mange av de som var på London eller Per på hjørnet denne kvelden med det vi vet om Matapours handlinger i ukene og dagene før, hva som skjedde selve kvelden 25. juni og hvordan livene til de berørte gikk videre (eller ikke) etterpå. Det er effektiv historiefortelling og Meek klarer å få fram mangfoldet i forhistorier og i reaksjoner på en måte som levendegjør hendelsene.

Da politiet forsøkte å avhøre henne, ville Kjersti først ikke si hva hun het. Camilla kjeftet på henne og sa at hun måtte oppgi navnet sitt, men Kjersti hadde låst seg. Hun ville ikke være der, være en del av dette, av denne hendelsen. De varme, gode følelsene de to hadde delt i kjelleren bare minutter tidligere, var som knust i tusen biter. De stod rett overfor hverandre og raknet på hvert sitt vis. Frykten og smerten kom ut av Camilla i form av tårer og gråt, og den rastløse kroppen stod ikke stille. Kjersti mistet stemmen og forsvant dypt inn i seg selv. Hun låste seg i møte med de andre på hotellet, politiet og kriseteamet. Hun ville ikke si et ord, bare synke ned i jorda og bli usynlig, mens Camilla ropte og gråt. Etter en stund gikk de utenfor for å trekke litt luft, for å se om det var lettere å snakke eller bare puste i friluft. Men det ble bare verre. Der, kun ti meter unna, lå det to døde under hvert sitt hvite laken. Kjersti så føttene til den ene av dem stikke ut fra det ene lakenet. For henne var det dråpen. Hun måtte bort. (Side 142)

Noe av det mest frustrerende er å lese om hvordan flere av de berørte strevde med å få hjelp etter hendelsen. Man kunne jo håpet at vi hadde lært etter 22. juli, men det er fortsatt langt å gå, tydeligvis. Noe av problemet var selvsagt at de som ble innblandet var fra mange forskjellige steder i landet, og at de som flyktet fra stedet og aldri ble registrert noe sted ikke fikk oppfølging er forståelig, men at ikke «noen» fikk i oppgave å følge opp de som ble registrert, avhørt og fikk medisinsk behandling er rett og slett skammelig (ikke at det er noe nytt at det psykiske helsevesenet vårt er mangelfult, for så vidt).

En annen ting som blir klart gjennom historien er at når man sier at «representasjon betyr noe» gjelder det ikke bare at det er viktig for alle med rollemodeller, men at mangfold rent praktisk er viktig. Det er jo helt utrolig at ikke PST eller E-tjenesten klarte å koble Bhattis brennende Prideflagg med at Oslo Pride foregikk akkurat da og kunne være et sannsynlig terrormål. Også i statsapparatet vises det at mangfold er nødvendig for bevisstgjøring:

I samtalene som fulgte, var de som jobbet med hva ministeren skulle gjøre og si den neste dagen, ikke i tvil om at dette var et angrep på skeive. Dessverre var de heller ikke overrasket. Mange fra departementet som jobbet tett med Trettebergstuen, hadde blitt rystet da de fikk se meldingene som tikket inn til ministeren etter offentlige opptredener som dreide seg om skeive eller om Pride. Trettebergstuen hadde på sin side blitt overrasket over at de ble overrasket. Visste de ikke hvor hatefulle enkelte var når det gjaldt skeiv tematikk? Trusler og sjikane var hun vant til, og hun hadde lenge fryktet at noen ville gjøre alvor av truslene. Nå fryktet hun hva dette angrepet ville lede til. (Side 157)

Dette er en bok jeg kommer til å ha lyst til å lese igjen, så egentlig kunne jeg like gjerne ha kjøpt den. Ja, ja, det er jo ikke for sent å gjøre det.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Educated – Tara Westover

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.

Westover vokser opp i en spesiell familie. De er mormonere, men det er bare forbokstaven. Faren er overbevist om at «staten» før eller senere kommer til å komme for å ta ham og at endetiden er nær, og forbereder seg på begge deler, blant annet ved å hamstre mat og bensin. At skolemedisin er gift er en etabler «sannhet», moren produserer homeopatiske medisiner. De eldste barna går en stund på skole, men ettersom faren blir mer paranoid trekkes de ut av skolen og blir undervist av moren en stund før hun gir opp og barna får klare seg selv. Det er uansett behov for arbeidskraften deres i farens «scrapyard» og lite tid og energi til skole. De yngste barna er født hjemme og fødselen har ikke engang blitt meldt til myndighetene, så når de etter hvert får behov for papirer er det ikke bare-bare å få ordnet det.

Søskenflokken reagerer ulikt på situasjonen. Taras eldre bror, Tony, gjør opprør og forlater familiegården for å fortsette skolegangen. Det er muligens det som redder Tara også, i alle fall er det det som gjør at hun begynner å tenke at utdannelse er mulig, selv med de noe frynsete forutsetningene hun besitter. Hun begynner med å prøve å skolere seg selv, men de tilgjengelige materialene er begrensede og hun ender med å lese religiøse skrifter:

In retrospect, I see that this was my education, the one that would matter: the hours I spent sitting at a borrowed desk, struggling to parse narrow strands of Mormon doctrine in mimicry of a brother who’d deserted me. The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand. (Side 75)

Men veien til løsrivelse er ikke enkel. Ønsket hennes om skolegang og selvstendighet sees som et svik. Og verre blir det jo lenger hun beveger seg fra farens forestilling om verden.

Educated er en sterk historie, om kunnskapstørst, om å lykkes mot tilsynelatende uoverkommelige odds, om familiebånd og løsrivelse. En bok som vill prege meg lenge.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Adopsjonsoppgjøret: En adoptivmors fortelling – Kristin Molvik Botnmark

Mirthful 1 Comment

En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.

Etter hvert har jeg fått et litt mer nyansert bilde av hva en adopsjonsprosess egentlig innebærer, og for meg personlig ble det uansett aldri aktuelt. Likevel, jeg, på lik linje med store deler av den vestlige verden, har nok tenkt at vi «redder» disse barna – fra fattigdom, foreldreløshet, misbruk eller verre – inntil ganske nylig. Avsløringene om at i det minste foreldreløsheten har vært til dels rent fiktiv, og at «adoptivbarna» etter hvert ikke lenger er barn, men voksne mennesker med en stemme og en vilje til å fortelle sin egen historie har vært opplysende, det samme har bøker om rasisme av blant annet Guro Sibeko (Rasismens poetikk) gitt meg innsikt i opplevelsen av å ha familie som ikke forstår rasismen du blir utsatt for fordi de selv er del av majoritetsbefolkningen.

Adopsjonsoppgjøret av Kristin Molvik Botnmark utforsker fenomenet «transnasjonal adopsjon». Det er både en personlig fortelling og en godt dokumentert gjennomgang av historien til utenlandsadopsjon i Norge. Det er ikke uinteressant å høre om forfatterens reise fra naiv og litt uvitende til å måtte se seg selv i speilet og konstatere at «Jeg har vært med på dette!» (side 258) og å få perspektivet til en mor som våger å ta et oppgjør, og, ikke minst, støtte barnet sitt gjennom et oppgjør som potensielt kan rive i stykker forholdet deres. Samtidig er boka mest interessant når hun får fram perspektivet til sin adopterte sønn eller forteller historiene andre adopterte har fortalt. Sånn sett innser jeg jo at jeg kanskje heller skulle lest en bok eller to skrevet at noen som selv er adoptert. Jeg setter det på lista.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Brev til Noreg og Du som er i himmelen

Mirthful Leave a comment

Etter at jeg leste Homoflokar og Mot normalt fant jeg ut at det var like greit å lese de to siste bøkene i serien Norsk røyndom også, så jeg bestilte dem på biblioteket.

Brev til Noreg av Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik er skrevet fra synspunktet til Mona Ibrahim Ahmed. Hun kom til Norge fra Somalia som flyktning sammen med familien, og gjorde opprør mot klankulturen i det somaliske miljøet og brøt med familien allerede som sekstenåring. Etter ti år i Norge får hun avslag på søknaden om statsborgerskap, og dette er katalysatoren for dette brevet, som forteller om oppveksten og det å komme til Norge, men også om det å lære å ta andre valg enn familien forventer, å ta de valgene Norge gir henne og så få beskjed om at Norge ikke vil ha henne her.

Det kanskje viktigste poenget til Ahmed er hvordan hun selv fikk hjelp til å bryte arvede mønstre, men at den samme hjelpen ikke var tilgjengelig for broren hennes og andre gutter med somalisk bakgrunn. Dette er et poeng som treffer midt i dagens debatt om gjenger, sosial kontroll og integrering: Vi kan ikke inkludere og integrere bare halvparten av den aktuelle minoriteten, også den andre halvparten må føle at det finnes plass for dem uten det strenge hierarkiske systemet de er oppdratt til å opprettholde.

Boka er god, men treffer ikke meg like hardt som f.eks. Eg snakker om det heile tida, uten at jeg helt klarer å identifisere hvorfor.

Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.

Nå har jeg altså lest alle, men mangler å skrive om to, nevnte Matmakt på butikken og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg. Mulig jeg må låne dem og lese dem på nytt for å skrive omtale.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful 1 Comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

ADHD – Hva er det, og hva gjør du med det? – Øystein Runde

Mirthful Leave a comment

Av og til blir jeg revet med og bestiller bøker før jeg egentlig har tenkt meg helt om. Det skjedde med ADHD av Øystein Runde, noen (jeg tror det var @sethpiper.bsky.social) nevnte at den var på vei ut i butikkene og plutselig hadde jeg bestilt den. Jaja. Siden en av bingorutene for Sakprosaseptember er «For barn eller ungdom» var det jo på en måte ganske beleilig.

Målgruppa for boka er altså barn og stoffet forklares derfor på en enkel og tydelig måte, godt hjulpet av spreke tegninger. Konseptet ADHD er jo ikke akkurat nytt for meg, men jeg har ingen personlig erfaring (hverken som pasient eller pårørende), så jeg skal gladelig innrømme at jeg lærte flere nye ting. Ikke minst var forklaringen om hvilke deler av hjernen som gjør hva og hvordan disse delene påvirkes av ADHD spennende å lese, samme hvor mye de er myntet på yngre lesere.

Til slutt i boka er det noen sider som er myntet på foreldre og handler om hvordan du kan være en best mulig forelder til et barn med ADHD, og også dette virker nyttig for det uttalte formålet, men ikke minst var det noen råd der som jeg tenker er såpass allmenngyldige at de bør gis til alle foreldre.

For eksempel:

[Person 1:] Men du må ikke sy puter under armene på dem, da!
[Person 2:] Hvorfor ikke?
[Person 1:] Fordi verden er hard…
[Person 2:] …og det er et argument for å være ENDA en hard ting i verdenen til barnet mitt? (Side 41)

Eller min personlige favoritt:

En tegning av en robot og snekkerverktøy og av et barn som tas i mot av et par hender og teksten:"Men du kan ikke snekre barnet. Barnet ditt er en gave som du får gleden av å oppleve. Nyt barnet ditt. Og elsk barnet du har fått. Akkurat slik det er."
Side 50

Dette er det dessverre mange foreldre som ikke helt har fått med seg.

Boka anbefales både som generell allmenndannelse og spesifikt dersom du har barn (eller voksne) i omgangskretsen som har ADHD. Min kopi havner nok på skolebiblioteket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.