Siden jeg var så begeistret for Barbros sysaker sjekket jeg om biblioteket hadde flere bøker av forfatteren og bestilte den andre som dukket opp: Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker.
Selv om dette egentlig er en praktisk lærebok i brodering går det fint an å lese den fra perm til perm, noe jeg gjorde. De første kapitlene handler om broderi, broderiets historie og Storliens historie med broderi litt mer generelt, før boka ganske fort går over til mer praktisk veiledning, med en gjennomgang av stingtyper og teknikker og med en rekke praktiske tips basert på erfaring. Spredd utover i boka er sitater fra litteratur der broderi er nevnt, og det følger med en oppfordring om å legge merke til det når tekstilkunst nevnes i bøker. Et gjennomgående tema er hvordan «kvinnearbeid» har blitt usynliggjort i historien. Det er et tema som kommer enda tydeligere fram i Barbros sysaker, men det er mange gode perspektiver også i denne boka.
Selv om det er andre håndverk jeg heller griper til enn broderi (og når jeg skal brodere er førstevalget gjerne korssting), kjenner jeg meg godt igjen i Storliens beskrivelse av broderi som mindfulness:
Broderi er for meg den mest effektive form for avslapning. Jeg har prøvd yoga og meditasjon uten særlig hell. Tankene har en lei tendens til å gå helt bananas og jeg ender opp i en tankeball om middager, salting eller ikke salting av veier, de stripete skoene jeg så i Trondheim i 1985, hvordan livet blir når de søte små flytter ut, hva hun på yogamatta ved siden av tenker på, hva som skjer om jeg må nyse, hvordan det gikk med Scarlett O’Hara og hvorfor jeg ikke klarer å ha bare en tanke i hodet.
Nei – gi meg nål og tråd, et stykke stoff og godt lys, da senker roen og skuldrene seg mens tankene legger seg i pene rekker. (Side 24)
Jeg har omtalt sytreff som «min form for spa» tidligere og ja, jeg HAR prøvd yoga, det ble jeg bare rastløs og aggressiv av, så jeg er helt med på denne argumentasjonen.
Ikke helt unaturlig handler denne boka mye om bunad, selv om det ikke er en «bunadsbok». Selv sett bort fra at Storlien har arbeidet med bunad i så mange år at det er en naturlig del av hennes referansegrunnlag er det jo tross alt slik at broderiteknikkene som omhandles er mye brukt i bunadssøm. Men også ut over det rent praktiske er det en del refleksjoner om bunadstradisjonen og håndverk. Diskusjonen om hvorvidt det er «greit» med bunader brodert i utlandet er interessant, og jeg heller nok mot å være enig med Storlien i at det er skadelig for videreføringen av norske håndverkstradisjoner og kulturarv om arbeidet flagges ut. Ikke minst er det interessant å se eksemplene på forskjellene i broderiene som utføres her hjemme og i Sør-Øst Asia. Det handler ikke om «Bra» vs «Dårlig», men om konkrete forskjeller i teknikk som gjør den ene til en forlengelse av historien, den andre til et brudd med den, i alle fall for det trente øyet. Samtidig er det ikke vanskelig å ha forståelse for dem som i en presset økonomi velger det billigere alternativet (men her er det på sin plass å anbefale å kjøpe brukt, se Storliens blogg for tips om hvordan: fru storlien: Bunad 14.mai – kjøpe brukt?).
Jeg har en kritisk (eller konstruktiv) tilbakemelding på denne boka og det er at i flere av stingbeskrivelsene står det «stikk nåla ned ved A, opp ved B» osv uten at det finnes et tilhørende diagram eller bilde merket med A og B. For fire stingtyper finnes dette diagrammet helt til slutt i boka (noe som virker litt klønete, det hadde vært bedre å få det sammen med beskrivelsen), men for noen mangler diagrammet helt. Det gjør boka mindre god som en praktisk veileder enn den kunne vært.
Nettopp fordi broderi er fokuset i boka og det ikke er det jeg er mest interessert i av all tekstilkunst (i alle fall ikke akkurat nå), traff denne boka ikke like godt som Barbros sysaker. Men god er den likevel.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
Jeg fant Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv av Barbro Tronhuus Storlien på Heimen Husflid i Oslo denne uka, og det var så helt perfekt akkurat det jeg hadde lyst til å lese akkurat nå at jeg nesten var glad for å ha blitt så forkjølet at torsdagen måtte tilbringes i godstolen under ett pledd (men bare nesten).
Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien 
Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.
2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).
Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.
Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.
En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.
Etter at jeg leste 
Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.