Stikkord: LGBTQ+

Upright Women Wanted – Sarah Gailey

Mirthful Leave a comment

Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.

Når jeg endelig fikk satt meg ned med Upright Women Wanted igjen fløy jeg gjennom siste halvpart. Plutselig var jeg interessert i Esther likevel. Og Cye, Bet og Leda og de andre. Og jeg innser at innleseren rett og slett ikke fungerte for meg. Det har skjedd før, men da har det vært en mye mer umiddelbar «Nei, dette går ikke». Her klarer jeg ikke å sette fingeren på hva Romy Nordlinger gjør eller ikke gjør, men faktum er at hun kom mellom meg og historien og skapte en avstand som ikke var der når jeg leste selv. Og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke byttet til papirbok tidligere (og noterer at jeg aldri skal gi opp en bok basert bare på lydboka igjen).

Jeg sitter derfor igjen med en litt blandet opplevelse og selv om jeg virkelig likte bokas siste halvpart er det vanskelig å helhjertet anbefale den, siden jeg ikke vet om første halvpart egentlig er fantastisk eller faktisk var litt… meh. På noe tidspunkt skal jeg lese hele boka på nytt, men det må vente noen år.

I mellomtiden kan jeg si at den har sterke temaer, aller mest i måten den viser fram hvordan menneskers identitet og følelser ikke kan kues av autoritære regimer, men at de kan tvinge folk til å spille et spill og late som de er noe annet enn de er. «Det er mange som meg der ute!» er en innsikt som treffer hardt, for selv om det dystopiske regimet i boka er et stykke unna vår realitet er det desverre ikke vanskelig å forestille seg en utvikling som bringer oss dit. Og siden det er snakk om godt under 200 sider kan du gjerne ta sjansen (du kan til og med teste lydboka, om du vil, kanskje den funker for deg?).

Boka (vel, bøkene) har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Honey Witch – Sydney J. Shields

Mirthful Leave a comment

The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.

Utgangspunktet for boka er lovende, vi har en setting som er noe som ligner mye på England/Storbritannia på tidlig 1800-tall, bare med magi. Handlingen foregår først og fremst i de fiktive stedene Bardshire (engelsk-kodet) og Innisfree (irsk/skotsk-kodet, men kunne like gjerne vært i typ Lake District). Huset på forsiden minner ikke så rent lite om huset som ble brukt som «Longbourn» i 1995-versjonen av Pride & Prejudice. Og vi blir fortalt at året er 1831 spesifikt. Jeg er i kjent territorium, men med en tvist.

Og der oppstår problemene. Og spørsmålet: Kan fabelprosa inneholde anakronismer, eller er det per def umulig?

Det første jeg reagerte på var riktignok ikke en «anakronisme» (jeg skriver det i anførselstegn, for å understreke at jeg ikke er sikker på at det er et gyldig begrep i fabelprosa), men ordsammenstillingen «honeyed mead» (side 86). Mjød lages av honning, smaker honning, «honeyed» indikerer at du har tilsatt honning for å smakssette, og det blir rett og slett smør på flesk. Om jeg søker på «honeyed mead», med anførselstegn gir Duck Duck Go meg resultater for «honey mead» og nederst informerer de om at:

Ingen resultater er funnet for «honeyed mead»

Ok. Virkelig en filledetalj, og hadde det vært det eneste jeg reagerte på ville jeg «glemt» det. Men så begynte «anakronismene». «Earl Grey tea» (side 97), for eksempel (i en setning der bare «tea» hadde fungert like godt). Biblioteket inneholder «classics», i tillegg til «fairytales» og «endless romances» (side 100). Sjokoladekake og at en av hovedpersonene elsker «chocolate. The more bitter, the better» (side 143). Å vaske huden før man tatoverer (side 212). Et skip (tilsynelatende en passasjerferge, rett og slett) som går i rute mellom to havner uten noen forklaring på hvordan det kan seile etter ruteplanen uavhengig av været (og, nei, magi er ikke så vanlig i verdenen at det er naturlig å anta at skipet drives fram med magi). Og så videre. Her hadde en korrektur/språkvask utført av en historiker med kompetanse på 1830 og de britiske øyer gjort seg.

Jeg burde sluttet å lese, men jeg var akkurat nok investert i historien til å ville vite hvordan det kom til å gå (og hadde et håp om at handlingen ville overskygge de andre problemene). Spoiler: Det funker ikke. (Og heretter kommer flere spoilers, du er hermed advart.)

Jeg tror ikke på store deler av handlingsforløpet. For eksempel: Dersom det var superviktig for deg at søsteren din deltok i bryllupet ditt, ville du satt en dato slik at hun måtte reise SAMME DAG som hun mottok brevet om at du var forlovet? I 1830! Det er en måte å skape spenning på som virker helt kunstig, og det er flere eksempler på sånne billige snarveier og «tropes» (inkludert, I kid you not, «det er bare en seng»). Logistikken virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Honningheksa bor på en øy, men har tilsynelatende ikke egen båt, og er derfor avhengig av naboen på landsiden om hun skal av øya (og for å handle mat og andre nødvendigheter). Det finnes ingen forklaring på hva heksa lever av. Det finnes heller ingen forklaring på hva vennene hennes lever av, og hvordan noen i området rundt Innisfree passer inn i den sosiale strukturen i samfunnet, noe som i det ekte 1830 hadde vært et ganske viktig poeng. Men verst av alt: Jeg lar meg ikke overbevise av hvordan handlingens viktigste innretning – forbannelsen som gjør at ingen kan elske honningheksa – fungerer. Forfatteren forteller oss at forbannelsen er der, og at det er en forskjell på hvordan personene føler ting før og etter at den løftes, men det er ingenting i oppførselen deres eller handlingen ellers som viser noen forskjell, og da hjelper det faktisk ikke å fortelle meg det. Det blir som å stå der synlig foran meg og hevde at du har gjort deg selv usynlig. Beklager, jeg tror bare ikke på det.

Og da faller selvsagt narrativet fra hverandre, og min anbefaling blir å styre unna.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Er det trygt å gå hjem nå? – Kristine Meek

Mirthful 2 Comments

Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.

Så når Kristine Meeks bok om terrorangrepet kom ut i år var jeg tidlig nok ute til å måtte foreslå den som innkjøp til biblioteket, jeg kunne ikke bare sette meg på venteliste. Til gjengjeld fikk jeg jo boka kjapt, da, siden jeg vel havnet omtrent først i køen (dette er et tips, altså: Hvis du foreslår innkjøp kan du be om reservering i samme slengen).

I Er det trygt å gå hjem nå? vever Meek sammen historiene til mange av de som var på London eller Per på hjørnet denne kvelden med det vi vet om Matapours handlinger i ukene og dagene før, hva som skjedde selve kvelden 25. juni og hvordan livene til de berørte gikk videre (eller ikke) etterpå. Det er effektiv historiefortelling og Meek klarer å få fram mangfoldet i forhistorier og i reaksjoner på en måte som levendegjør hendelsene.

Da politiet forsøkte å avhøre henne, ville Kjersti først ikke si hva hun het. Camilla kjeftet på henne og sa at hun måtte oppgi navnet sitt, men Kjersti hadde låst seg. Hun ville ikke være der, være en del av dette, av denne hendelsen. De varme, gode følelsene de to hadde delt i kjelleren bare minutter tidligere, var som knust i tusen biter. De stod rett overfor hverandre og raknet på hvert sitt vis. Frykten og smerten kom ut av Camilla i form av tårer og gråt, og den rastløse kroppen stod ikke stille. Kjersti mistet stemmen og forsvant dypt inn i seg selv. Hun låste seg i møte med de andre på hotellet, politiet og kriseteamet. Hun ville ikke si et ord, bare synke ned i jorda og bli usynlig, mens Camilla ropte og gråt. Etter en stund gikk de utenfor for å trekke litt luft, for å se om det var lettere å snakke eller bare puste i friluft. Men det ble bare verre. Der, kun ti meter unna, lå det to døde under hvert sitt hvite laken. Kjersti så føttene til den ene av dem stikke ut fra det ene lakenet. For henne var det dråpen. Hun måtte bort. (Side 142)

Noe av det mest frustrerende er å lese om hvordan flere av de berørte strevde med å få hjelp etter hendelsen. Man kunne jo håpet at vi hadde lært etter 22. juli, men det er fortsatt langt å gå, tydeligvis. Noe av problemet var selvsagt at de som ble innblandet var fra mange forskjellige steder i landet, og at de som flyktet fra stedet og aldri ble registrert noe sted ikke fikk oppfølging er forståelig, men at ikke «noen» fikk i oppgave å følge opp de som ble registrert, avhørt og fikk medisinsk behandling er rett og slett skammelig (ikke at det er noe nytt at det psykiske helsevesenet vårt er mangelfult, for så vidt).

En annen ting som blir klart gjennom historien er at når man sier at «representasjon betyr noe» gjelder det ikke bare at det er viktig for alle med rollemodeller, men at mangfold rent praktisk er viktig. Det er jo helt utrolig at ikke PST eller E-tjenesten klarte å koble Bhattis brennende Prideflagg med at Oslo Pride foregikk akkurat da og kunne være et sannsynlig terrormål. Også i statsapparatet vises det at mangfold er nødvendig for bevisstgjøring:

I samtalene som fulgte, var de som jobbet med hva ministeren skulle gjøre og si den neste dagen, ikke i tvil om at dette var et angrep på skeive. Dessverre var de heller ikke overrasket. Mange fra departementet som jobbet tett med Trettebergstuen, hadde blitt rystet da de fikk se meldingene som tikket inn til ministeren etter offentlige opptredener som dreide seg om skeive eller om Pride. Trettebergstuen hadde på sin side blitt overrasket over at de ble overrasket. Visste de ikke hvor hatefulle enkelte var når det gjaldt skeiv tematikk? Trusler og sjikane var hun vant til, og hun hadde lenge fryktet at noen ville gjøre alvor av truslene. Nå fryktet hun hva dette angrepet ville lede til. (Side 157)

Dette er en bok jeg kommer til å ha lyst til å lese igjen, så egentlig kunne jeg like gjerne ha kjøpt den. Ja, ja, det er jo ikke for sent å gjøre det.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Felix Ever After – Kacen Callender

Mirthful Leave a comment

Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.

Nå på nyåret bestemte jeg meg for å rydde i «currently reading»-lista på The Storygraph, da var antallet bøker jeg visstnok holdt på å lese oppe i 20. Ved å sette noen på pause (den jeg måtte levere tilbake til biblioteket og som det er venteliste på, f.eks.) og noen til DNF fikk jeg redusert lista litt, og så tok jeg meg kraftig sammen og konsentrerte meg om å lese ferdig noen av de som sto igjen, blant annet denne.

Og hva skal jeg si om leseopplevelsen? Den eneste konklusjonen jeg egentlig kan komme med er at jeg må slutte å lese YA. Det er nemlig ingenting galt med denne boka, snarere tvert i mot, for kanskje bare ti år siden hadde jeg både ledd og grått og sikkert gitt den fem av fem stjerner. Men nå? Jeg er interessert i Felix’ opplevelse og utforsking av egen identitet, men jeg er ca null interessert i dramaet ungdommene i boka i mellom, hverken kranglene eller kjærlighetsintrigene interesserer meg det fnugg. Har jeg blitt for gammel? Sannsynligvis. Og det er litt trist, for det er så usannsynlig mange bra ungdomsbøker der ute.

Og likevel elsker jeg Heartstopper. Og når jeg prøver å analysere hvorfor det er en forskjell tror jeg det handler om hva som er hovedfokus, og at det nettopp ikke er drama/intriger, men mer identitet og… mer ærlige relasjoner? Jeg vet ikke. Men jeg tror genuint Heartstopper (eller bare Alice Oseman) er et unntak og at jeg kanskje skal prøve å unngå å plukke opp bøker rettet mot tenåringer framover (i alle fall sånn helt av meg selv, jeg kommer nok fortsatt til å lese ting på anbefaling fra ungene).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful 1 Comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mot normalt – Bjørn Hatterud

Mirthful 3 Comments

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne, og da kom jeg også på at jeg hadde tenkt å lese de bøkene av Bjørn Hatterud som jeg ikke har lest ennå (fordi Blokka på Bjerke (som jeg leste tidligere i år) blant annet handler om en av naboene som var krigsseiler). En tur på biblioteket senere, og jeg hadde en bunke bøker som bestod av ikke bare to bøker om krigsseilerne, Bjørn Hatteruds Mot normalt og Skeive ikoner (medforfatter Caroline Ugelstad Elnæs), men også Kristin Fridtuns Homoflokar som sto på samme hylle. Dette var i begynnelsen av august, og jeg var egentlig klar for å kaste meg over bunken umiddelbart, men så dukket @readygoread opp i feeden min på Instagram og minnet meg på at sakprosaseptember straks ville være over oss, så da lot jeg dem ligge klar og konsentrerte meg i stedet om å jobbe meg gjennom biografien om Alexander Hamilton (som jeg også har som mål å fullføre i september).

Men nå er det september, og jeg kan krysse av første rute på bingobrettet. Jeg plasserer Mot normalt på ruta «Helse» foreløpig, mulig det blir omrokkeringer senere.

Boka starter med en samtale Hatterud og moren har på en ferietur til Krakow, der moren sier: «Du har aldri vore som dei andre, du». Og det er kjernen i boka. Hatterud er født inn i en arbeiderklassefamilie og hadde alt vært som normalt hadde han sannsynligvis valgt yrkesfag etter ungdomsskolen og blitt bilmekaniker (eller noe tilsvarende) han som broren.

Min eigen far var over seksti år før det gjekk opp for han at han kunne ha tatt høgare utdanning. Han var i gravferda til ein skulekompis. Der møtte han ein annan ein frå same klasse. Ein som var om lag like god som far på skulen. Ein som vart ingeniør. Far tenkte etterpå at han hadde hatt om lag dei same interessene som skulekompisen og minst like gode karakterar. Det kunne like gjerne ha vore han som stod der som ingeniør.
Tanken forbløffa han. Høgare utdanning var ikkje noko ein berre tok, om ein hadde blitt lært opp i manuelt arbeid av ein far som nærast var oppfostra til å stå med luva i handa.
Broren min er bilmekanikar – han er utruleg dyktig til det, òg! Kroppen hans smett rundt bilane, med tunge tak og kompliserte øvingar, mens fingertuppane smyg omkring som om dei var koreograferte av ein ballettlærar. Han er rett mann på rett plass, eg kan ikkje tenkje meg at nokon person i verda kunne passe betre til eit yrke. Dei som har bilen sin hos han, er heldige! Men eg trur det gneg han innimellom at vegen til bilverkstaden, og ikkje eit teiknebrett eller ein dataskjerm, kom fordi han ikkje visste om andre alternativ. Eg trur ikkje han opplevde at han hadde noko reelt val. (Side 30-31)

Men for Hatterud var ikke fysisk arbeid et reellt alternativ, til det hadde han for mange helseplager, så mens broren var ute og lekte med kamerater satt han inne og leste.

Som om ikke det var nok å ha klumpfot og ryggmargsbrokk for å gjøre ham annerledes innser Hatterud tidlig at han er homofil, og er åpen om det på videregående. I Brummunddal på tidlig nittitall var det sosialt selvmord (vi får håpe det er bedre nå til dags, mye har tross alt skjedd de siste 30 årene).

I russetoget (…) vart eg ropt etter, bedt om å dra til helvete, om å fjerne meg. Dei trong ikkje be to gonger. Eg flytta frå Veldre ikkje lenge etter. (Side 52)

Ikke at å flytte løste alle problemer, der Hatterud før hadde skilt seg mest ut ved å være funkis og skeiv var det arbeiderklasseoppveksten som gjorde ham annerledes i miljøet han forsøkte å bli en del av i Oslo.

I det hele tatt klarer Hatterud å presse inn mange temaer på veldig få sider. Annerledeshet er en rød tråd, og naturligvis henger alt sammen sammen, men her er krasse analyser av både klassedynamikk, funkofobi og homofobi og betraktninger over hva som kan kalles flaks og uflaks her i livet.

Mot normalt bekrefter det inntrykket jeg satt med av denne lille serien fra Samlaget: Norsk røyndom er bøker verdt å lese.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I Was Born for This – Alice Oseman

Mirthful 2 Comments

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.