Jeg kjøpte Bankstræde nr. 0 på Bogforum i København, en av få bøker jeg kjøpte i Danmark. Den blir derfor min islandske lesing i desember, selv om det ikke er en roman, men snarere en samling essays.

Jeg leste et par romaner av Einar Már Guðmundsson for over ti år siden, og likte dem svært godt. Denne boka ga meg egentlig bare mer blod på tann, så det blir nok noe gjenlesing og noe nylesing av hans senere romaner framover.

Jeg liker nemlig Einar Már Guðmundssons måte å skrive på. I Bankstræde nr. 0 spenner han vidt og bredt når han tar for seg bankkrisen på Island. Han sveiper innom islandsk litteratur og myte og studentpolitikk på 70-tallet og gir Det internasjonale valutafond det glatte lag (noe jeg har en viss forståelse for). Einar mener, og jeg har ingen problemer med å være enig, at det er blodig urettferdig at det islandske folk skal betale for gildet når islandske finansfolk i samarbeid med resten av verdens finansmiljø har skakkjørt sin og sine investorers økonomi så til de grader som de har gjort. At det ikke bare er islendingene som oppfatter dette som urimelig ser vi jo i den senere tid med Occupy-bevegelsen, som startet med Occupy Wall Street, men som har spredd seg til de fleste verdenshjørner. Vanlige folk over hele verden finner det like urimelig som islendingene at finansfyrstene fortsatt sitter i sine palass mens pengene som måtte til for å redde bankene trekkes fra statskassen og derfor nærmest rett fra lommene dine og mine.

Som Einar Már Guðmundsson skriver:

Rapporten fra Altingets Undersøgelseskommission viser, hvordan bankerne blev tømt indefra, og hvem der gjorde det, nemlig de, der fik bankerne lige i hånden og sagde, at de bar så stort et ansvar, men ikke desto mindre slipper for at bære noget ansvar.

Nettopp der ligger jo urimeligheten. Dersom man skal godta skyhøye lederlønninger og bonuser i finansbransjen fordi «banksjefene» sitter med et slikt stort ansvar, må det da være lov å forlange at de samme lederne faktisk stilles til ansvar når boblen de selv har konstruert sprekker? At de i det minste får en bot når tallene er røde tilsvarende det de kunne fått i bonus hadde tallene vært svarte? Jeg forstår selvsagt at det ikke er så lett å omsette en slik teori til praksis, men tingenes nåværende tilstand strider i alle fall mot min rettferdighetssans, og tilsynelatende er jeg ikke alene.

Selv om jeg altså liker boka, lurer jeg på om den først og fremst fungerer som preken til menigheten. Einar Már Guðmundsson kommer med mange gode poenger og mange interessante anekdoter, men som tekst virker det hele ganske løselig konstruert, og jeg føler at gjennomslagskraften argumentene kunne ha hatt drukner litt i alle «à proposene». Samtidig er alle sidesporene noe av det som gjør boka underholdende og verdt å lese, så jeg klager vel ikke.

Og Det internasjonale valutafond? Joda: