Bibliomaniac – Robin Ince

Mirthful Leave a comment

2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).

Bøker-om-bøker er en av mine favorittsjangere, men det er lenge siden sist jeg fant en ny bok i sjangeren som jeg har likt (jeg har prøvd meg på noen som jeg ikke har fullført, ellers har jeg bare gjenlest gamle favoritter). Det er hyggelig å lese om noen andre som har omtrent samme forhold som meg til aktivitetene «kikke i bokhandel» og «kjøpe bøker», om noe er Ince enda flinkere til det siste enn det jeg er.

Unfortunately there is an Oxfam shop directly on my way from the station to Brendon Books. I need a book of photographs of London in the 1980s with a picture of Francis Bacon on the Tube, and I need one on psychoanalysis and art – and, as luck would have it, the shop has both. (Side 134.)

Hovedproblemet med boka – utover å få meg til å tenke at jeg er ganske flink, egentlig, som av og til klarer å komme ut av en butikk som selger bøker uten å ha kjøpt en eneste bok – er at jeg får fryktelig lyst til å reise rundt i Storbritannia og gå i bokhandler. Heldigvis skal vi til London i høst, så da får jeg «scratched that itch» til en viss grad, i alle fall. Jeg skal selvsagt legge inn et besøk på de London-butikkene Ince nevner på to-do-lista for turen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Upright Women Wanted – Sarah Gailey

Mirthful Leave a comment

Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.

Når jeg endelig fikk satt meg ned med Upright Women Wanted igjen fløy jeg gjennom siste halvpart. Plutselig var jeg interessert i Esther likevel. Og Cye, Bet og Leda og de andre. Og jeg innser at innleseren rett og slett ikke fungerte for meg. Det har skjedd før, men da har det vært en mye mer umiddelbar «Nei, dette går ikke». Her klarer jeg ikke å sette fingeren på hva Romy Nordlinger gjør eller ikke gjør, men faktum er at hun kom mellom meg og historien og skapte en avstand som ikke var der når jeg leste selv. Og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke byttet til papirbok tidligere (og noterer at jeg aldri skal gi opp en bok basert bare på lydboka igjen).

Jeg sitter derfor igjen med en litt blandet opplevelse og selv om jeg virkelig likte bokas siste halvpart er det vanskelig å helhjertet anbefale den, siden jeg ikke vet om første halvpart egentlig er fantastisk eller faktisk var litt… meh. På noe tidspunkt skal jeg lese hele boka på nytt, men det må vente noen år.

I mellomtiden kan jeg si at den har sterke temaer, aller mest i måten den viser fram hvordan menneskers identitet og følelser ikke kan kues av autoritære regimer, men at de kan tvinge folk til å spille et spill og late som de er noe annet enn de er. «Det er mange som meg der ute!» er en innsikt som treffer hardt, for selv om det dystopiske regimet i boka er et stykke unna vår realitet er det desverre ikke vanskelig å forestille seg en utvikling som bringer oss dit. Og siden det er snakk om godt under 200 sider kan du gjerne ta sjansen (du kan til og med teste lydboka, om du vil, kanskje den funker for deg?).

Boka (vel, bøkene) har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Honey Witch – Sydney J. Shields

Mirthful 1 Comment

The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.

Utgangspunktet for boka er lovende, vi har en setting som er noe som ligner mye på England/Storbritannia på tidlig 1800-tall, bare med magi. Handlingen foregår først og fremst i de fiktive stedene Bardshire (engelsk-kodet) og Innisfree (irsk/skotsk-kodet, men kunne like gjerne vært i typ Lake District). Huset på forsiden minner ikke så rent lite om huset som ble brukt som «Longbourn» i 1995-versjonen av Pride & Prejudice. Og vi blir fortalt at året er 1831 spesifikt. Jeg er i kjent territorium, men med en tvist.

Og der oppstår problemene. Og spørsmålet: Kan fabelprosa inneholde anakronismer, eller er det per def umulig?

Det første jeg reagerte på var riktignok ikke en «anakronisme» (jeg skriver det i anførselstegn, for å understreke at jeg ikke er sikker på at det er et gyldig begrep i fabelprosa), men ordsammenstillingen «honeyed mead» (side 86). Mjød lages av honning, smaker honning, «honeyed» indikerer at du har tilsatt honning for å smakssette, og det blir rett og slett smør på flesk. Om jeg søker på «honeyed mead», med anførselstegn gir Duck Duck Go meg resultater for «honey mead» og nederst informerer de om at:

Ingen resultater er funnet for «honeyed mead»

Ok. Virkelig en filledetalj, og hadde det vært det eneste jeg reagerte på ville jeg «glemt» det. Men så begynte «anakronismene». «Earl Grey tea» (side 97), for eksempel (i en setning der bare «tea» hadde fungert like godt). Biblioteket inneholder «classics», i tillegg til «fairytales» og «endless romances» (side 100). Sjokoladekake og at en av hovedpersonene elsker «chocolate. The more bitter, the better» (side 143). Å vaske huden før man tatoverer (side 212). Et skip (tilsynelatende en passasjerferge, rett og slett) som går i rute mellom to havner uten noen forklaring på hvordan det kan seile etter ruteplanen uavhengig av været (og, nei, magi er ikke så vanlig i verdenen at det er naturlig å anta at skipet drives fram med magi). Og så videre. Her hadde en korrektur/språkvask utført av en historiker med kompetanse på 1830 og de britiske øyer gjort seg.

Jeg burde sluttet å lese, men jeg var akkurat nok investert i historien til å ville vite hvordan det kom til å gå (og hadde et håp om at handlingen ville overskygge de andre problemene). Spoiler: Det funker ikke. (Og heretter kommer flere spoilers, du er hermed advart.)

Jeg tror ikke på store deler av handlingsforløpet. For eksempel: Dersom det var superviktig for deg at søsteren din deltok i bryllupet ditt, ville du satt en dato slik at hun måtte reise SAMME DAG som hun mottok brevet om at du var forlovet? I 1830! Det er en måte å skape spenning på som virker helt kunstig, og det er flere eksempler på sånne billige snarveier og «tropes» (inkludert, I kid you not, «det er bare en seng»). Logistikken virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Honningheksa bor på en øy, men har tilsynelatende ikke egen båt, og er derfor avhengig av naboen på landsiden om hun skal av øya (og for å handle mat og andre nødvendigheter). Det finnes ingen forklaring på hva heksa lever av. Det finnes heller ingen forklaring på hva vennene hennes lever av, og hvordan noen i området rundt Innisfree passer inn i den sosiale strukturen i samfunnet, noe som i det ekte 1830 hadde vært et ganske viktig poeng. Men verst av alt: Jeg lar meg ikke overbevise av hvordan handlingens viktigste innretning – forbannelsen som gjør at ingen kan elske honningheksa – fungerer. Forfatteren forteller oss at forbannelsen er der, og at det er en forskjell på hvordan personene føler ting før og etter at den løftes, men det er ingenting i oppførselen deres eller handlingen ellers som viser noen forskjell, og da hjelper det faktisk ikke å fortelle meg det. Det blir som å stå der synlig foran meg og hevde at du har gjort deg selv usynlig. Beklager, jeg tror bare ikke på det.

Og da faller selvsagt narrativet fra hverandre, og min anbefaling blir å styre unna.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Convenience Store Woman – Sayaka Murata

Mirthful Leave a comment

Convenience Store Woman av Sayaka Murata (oversatt av Ginny Tapley Takamori) er en «Books Unbound-bok». Det vil si at det er en av bøkene Ariel og Rayleen vender tilbake til igjen og igjen i sine anbefalinger, senest i siste episode (som var episode 300 – gratulerer med den milepælen). Når vi var på Finncon i fjor (en con vi endte på ved en tilfeldighet) fant jeg et eksemplar av boka på bruktboksalget der og kjøpte den. I går var jeg i humør til å starte en roman og satt derfor og kikket på TBR-hyllene (jeg har uleste bøker over alt, men har samlet de jeg «skal lese snart» på soverommet) da øynene mine falt på den. Perfekt, tenkte jeg, ikke for tungt, ikke for lang i varmen.

Begge deler stemte. Boka er lettlest, og jeg leste den ferdig i løpet av kveldstimene i går. Og jeg skjønner hvorfor det er en Books Unbound-favoritt.

Damen i tittelen er Keiko Furukura, som alltid har vært annerledes. Hun tenker på en annen måte og interesserer seg for andre ting enn de andre barna. Hun skjønner etterhvert at samfunnet mener hun trenger å fikses, men skjønner ikke hvorfor. Som søttenåring får hun jobb i en nystartet matbutikk og der jobber hun fortsatt deltid atten år senere. Men i henhold til omverdenen er det ikke et akseptabelt valg, gyldige valg er å få seg en ordentlig jobb eller å gifte seg, og Furukura føler seg til slutt presset til å forsøke å «fikse» livet sitt. Det går ikke heeeeelt etter planen.

Convenience Store Woman kan få deg til å vurdere hvordan samfunnet behandler de som er annerledes og som tar andre valg enn «normale mennesker». Den kan også få deg til å stille spørsmålstegn ved noen av «sannhetene» du antagelig har internalisert om hvordan man får et godt liv. Jeg anser meg selv som ganske tolerant og åpen, jeg har ikke noe ønske om å legge meg opp i hvordan andre velger å leve (så lenge det er samtykkebasert), men jeg tar meg jo i å bruke spørsmål om kjærester, ekteskap, barn og ikke minst jobb som grunnlag for småprat med folk jeg ikke kjenner så godt (eller møter for første gang), og denne boka minte meg på hvorfor det ikke alltid er så smart.

Hovedpersonens alternative blikk på verden minnet meg også om en annen bok jeg hørte om på Books Unbound, nemlig The English Understand Wool, uten at jeg skal si at det er noe slektskap mellom de to, mer at de begge beveger seg utenfor samfunnets normer og følger sin egen logikk på en måte som var gjenkjennelig. Jeg likte deWitts bok hakket bedre, men anbefaler definitivt også Murata – og ærlig talt er de så korte at du like gjerne kan lese begge.

Boka har jeg kjøpt (brukt) sjøl.

Sånn-ca-halvveis-status

Mirthful Leave a comment

Vi skriver juli. Det er hetebølge og 30+ grader i Trondheim og har vært det i over en uke (og det skal fortsette en halv uke til). Det er med andre ord svært lite fristende å gjøre noe særlig annet enn å sitte stille og lese, så utenom jobb er det stort sett det jeg driver med. Det er jo bra for statistikken, om ikke annet.

Status 30. juni var 51 bøker lest, som er greit halvveis til årsmålet på 100. Etter det har det blitt tolv til, og The Storygraph forteller meg at jeg ligger 7 bøker foran skjemaet.

I april hadde jeg lest 6 av 10 land på The Storygraph Reads the World. Det har jeg fortsatt. Til gjengjeld har jeg lest noen bøker fra noen andre land, så kartet er likevel blitt litt bittelitt grønnere siden sist. Rom for forbedring er det likevel.

Jeg har anskaffet en god del bøker i det siste (farlig med ferie og bokhandler, bruktbutikker og lesekiosker), og selv om jeg også har lest mange av dem er tallet uleste på hylla oppe i 909. Jeg har lest noen ganske tykke bøker siden sist, men ingen har vært på over 500 sider, så der må jeg plukke annerledes framover om jeg skal oppfylle forsettet. Og om vi kombinerer de to bør jeg altså plukke bøker på mer enn fem hundre sider fra egne hyller (det er nok å ta av). Tallet på nye-for-meg romaner er oppe i 23, og det beste er at selv om noen av dem virkelig ikke var noe særlig bra har ikke det skremt meg fra å ta fatt på nye (ennå). Og tallet for gjenleste bøker er fortsatt bare to, så jeg er usikker på hvem jeg i det hele tatt er lenger.

I dag er det 22. juli og diskusjonen på Bluesky har naturlig nok dreid seg om det. I den forbindelse har jeg bladd gjennom omtalene mine av 22. juli-bøker og fått lyst til å lese noen av dem på nytt (og noen nye, jeg har fortsatt noen uleste på hylla). Så hvis jeg følger den impulsen vil gjenlesingstallet være høyere neste gang det er på tide med en status.

Ikke fullført: Adoptert – Ane Ramm

Mirthful Leave a comment

Denne boka er det forundelig lite spor av på internett. Greit, den er ikke helt ny, den kom ut i 2007, men det er da som regel mulig å få noen treff på langt eldre bøker enn det? Den er registrert på bokelskere, en eneste person har gitt den terningkast. Jeg har hatt den på hylla en stund, men har ikke registrert hvor jeg fikk den fra.

Etter å ha konkludert med at jeg ville lese bøker skrevet av utenlandsadopterte selv når jeg leste Adopsjonsoppgjøret tidligere i år, oppdaget jeg at jeg hadde Adoptert av Ane Ramm på hylla og plukket den fram for å huske å lese den. Det viste seg å være en annen bok enn jeg egentlig ville lese, det er mer en «håndbok for adoptivforeldre» enn en selvbiografi (som var det jeg ønsket meg), så jeg var bare sånn passe interessert. Det hjalp ikke at språket er preget av gjentagelser. Jeg vet ikke hvor mange ganger Ramm skriver «etter min mening», men det var mange nok til at det ble ganske slitsomt. Og så kom jeg til side 83/84 og følgende tekst:

Dersom barnet stadig blir ertet av forskjellige personer, er det kanskje lurt å tenke over om ertingen kan skyldes spesielle forhold ved barnet. Kanskje barnet rett og slett trenger å tilegne seg mer sosial kompetanse?

Og sa nope og markerte boka som DNF. Avsnittet kommer etter et lengre forsøk på å bortforklare rasisme mot utenlandsadopterte, Ramm går langt i å hevde at barn ikke kan være rasistiske. Jeg skal absolutt ikke «whitesplaine» rasisme, og forsøkte å lese det hele med åpent sinn, men avsnittet over handler ikke bare om potensielt rasistisk motivert mobbing, men om mobbing generelt: Det er mange mobbeoffer som har blitt møtt av voksne som skulle hjelpe med rådet «Kan du ikke bare være litt mer X eller litt mindre Y så skal du se at de andre barna behandler deg bedre.» Det er bullshit fra ende til annen, og sånt gidder jeg faktisk ikke lese.

Boka eier jeg sjøl, i hvert fall en liten stund til, den havner straks i loppemarkedhaugen.

The Bakery Dragon – Devin Elle Kurtz

Mirthful Leave a comment

Det var tenåringen som trakk oppmerksomheten min til The Bakery Dragon på Outland (når vi var der for at jeg skulle få kjøpt meg Legends & Lattes, siden det var nødvendig å få lest den med en gang Bookshops & Bonedust var utlest). Hen har fulgt Devin Elle Kurtz på sosiale medier og er fan av illustrasjonene hennes. Jeg tenkte «Hvorfor ikke?» og la boka til i haugen jeg tok med til kassa.

The Bakery Dragon er en søt liten historie om en drage som ikke er skummel nok til å klare å samle gull, men som ved et uhell blir venn med en baker og oppdager det alternative gullet gjærbakst. Selve historien er ikke særlig avansert, det er definitivt illustrasjonene som «gjør» denne boka.

Siden den kom så tett på Bookshops & Bonedust og Legends & Lattes for meg var det vanskelig å la være å se for seg den lille dragen Ember som hjelper på bakeriet i Murk eller kjøkkenet til Thimble. Det var rett og slett litt som å få illustrasjoner til de to, og var det noe jeg savnet i Baldrees bøker var det drager (kanskje i treeren?).

Boka anbefales til alle i billedbokalder (du får vurdere selv om det gjelder deg eller ikke).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bookshops & Bonedust og Legends & Lattes – Travis Baldree

Mirthful Leave a comment

Jeg har hatt Legends & Lattes av Travis Baldree på radaren en stund, og nesten kjøpt den et par ganger. Men så falt det seg sånn at vi var på Ark for å kjøpe Sarah J. Maas til tolvåringen når de hadde 40 % vennepris her en helg, og da lå Bookshops & Bonedust der og lyste mot meg, og den tittelen var umulig å motstå, så da fikk den bli med hjem. Jeg hadde gjort null research, så det var bare flaks at den er en prequel og derfor fint kan leses før Legends & Lattes. Du får riktignok en spoiler i epilogen, så vær obs på det om du følger mitt eksempel og leser dem kronologisk.

For min del er det bare en fordel med spoilere av typen «det går bra til slutt» for å være ærlig, jeg blir så stresset ellers.

Sjangeren «cozy fantasy» er vel en ganske ny oppfinnelse, og Legends & Lattes var vel en av de første bøkene som ble kategorisert sånn. Det er en fin oppfinnelse, synes jeg, det er den gode gamle «Hallmark film» sjangeren, bare med fantasivesener og magi, noe som gjør det hele litt mer interessant. At Bookshops & Bonedust i tillegg inneholder en bokhandel med en bokhandler som er ekspert på å matche bok og leser er naturlig nok ingen ulempe for denne bokelskeren. Baldree er riktignok amerikaner, men jeg fikk reiselengsel til småbyer i Storbritannia med bruktbokhandler og hyggelige puber. I Legends & Lattes får vi følge Viv mens hun bygger opp en bedrift (og en «familie») fra bunnen, noe som er interessant på en annen måte.

Begge bøkene er akkurat passe spennende, persongalleriet er sjarmerende, du vil dem vel og vil gjerne vite mer om livene deres, noe som jo er en fordel i det som ligger an til å bli en serie – det kommer ny bok i november. Den skal jeg definitivt lese, og om jeg får gjort det i 2025 kan jeg krysse av «three little pigs – read a trilogy or series» på Shrek Quest, så det må jo være et mål.

En advarsel: Om du som meg er glad i gjærbakst vil begge bøkene garantert gi deg cravings.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Cook, Eat, Repeat. – Nigella Lawson

Mirthful Leave a comment

Av og til har man flaks og venner har bøker til overs. Av og til har man enda mer flaks og bøkene det gjelder er signert! Det var slik Cook, Eat, Repeat av Nigella Lawson kom i hus hos meg: Eva Beate hadde et signert eksemplar fra før, men så vant hun en konkurranse der en del av premien var boka med personlig hilsen, så da ble det en bok til overs, og den fikk jeg.

Cook, Eat, Repeat har undertittelen «Ingredients, recipes and stories» og særlig det siste (men også det første) er et hint om at her er det mer å lese enn i den jevne kokebok. Er du bare ute etter en oppskrift kan boka muligens føles litt som klisjematblogginnlegget der du må scrolle deg gjennom sidevis med tekst om forfatterens barndom hos bestemor i Wales før du kommer i nærheten av en faktisk oppskrift. Men i dette tilfellet har fysisk bok faktisk noen fordeler framfor internett, for slår du opp, si, «Beetroot and feta spaghetti» i registeret kan du gå rett til side 292 og finne oppskriften. Ingen scrolling trengs.

Har du derimot lyst til å lese om barndommen hos bestemor i Wales (vel, Nigellas ekvivalent) er dette en kokebok som fint kan leses fra perm til perm. Mange av oppskriftene er i tillegg flettet inn i teksten, så skal du få med deg alle må du nesten lese hele eller jobbe deg gjennom registeret punkt for punkt. Kapitlene er tematisk inndelt, et par av dem er dedikert spesifikke ingredienser (ansjos og rababra), resten mer generelle konsepter. Jeg falt særlig for «A loving defence of brown food» siden mange av mine favorittretter nettopp faller i den kategorien. Ikke særlig fotogent, men akk så godt.

Mye av sjarmen med Nigella Lawson, både som tv-personlighet og kokebokforfatter, er at hun virker så tvers i gjennom hyggelig. Vi kunne vært venner, liksom. Det hadde vært noe, forresten: Invitert over til middag hos Nigella? Cook, Eat, Repeat er skrevet under pandemiens lockdown, og savnet av det sosiale rundt mat gjennomsyrer boka.

So, whenever we can have friends around a table again, I think we have to build on what we’ve learned through lockdown: that cooking and eating are ways to find pleasure, and to share it, and that companionship is as much the measure of a good dinner as the food. What and how I eat matters immensly to me and I can be overwhelmed by despondency if I make something to eat for myself that disappoints. But even I feel that if, having had friends over for supper, the best thing to be said about the evening was that the food was great, I’d consider it a failure. (Side 156)

Ikke alle oppskriftene i boka er like fristende, jeg deler for eksempel ikke Nigellas forkjærlighet for ansjos (men ble overbevist nok av skrivingen til å vurdere å teste en oppskrift eller to og se om jeg lar meg omvende). Og litt merkelig føles det jo å lese i en britisk kokebok om hvordan man lager «Norwegian pork ribs» (uten at jeg dermed sier at det er noe galt med oppskriften). Men jeg har markert utallige oppskrifter jeg har tenkt å teste. Om en av dem skriver Nigella:

This dish says something so fundamental about what cooking is, about how we adapt to ingredients that are new to us, and make them part of our lives. Authenticity is a much overused, indeed much misused, word in cooking; in life generally, come to think of it. Honest borrowing is the natural province of the cook, and recipes are living, evolving entities. (Side 60)

Den aktuelle oppskriften har hun selv lånt, ærlig og redelig, av Ash Sarkar, og heter «Fish finger bhorta». Adaption, der, altså.

Boka har jeg fått av Eva Beate.

 

Statusmelding første kvartal (pluss litt)

Mirthful 1 Comment

Vips hadde et kvartal gått og vi skriver april og straks har jeg bursdag (whohoo!). Leseåret har startet bra, jeg har lest ferdig 33 bøker og ligger dermed godt an for å nå målet på 100. Det betyr jo også at jeg trygt kan tillate meg å ta fatt på noen litt tykkere bøker. Faktisk har jeg allerede lest noen mursteiner, tre av de 33 er på mer enn 500 sider, og da er jeg altså på god vei til målet om minst 7 bøker på 500+ sider.

De andre målene, da? Vel, jeg har opprettholdt streaken på The Storygraph, og det er «bare» 904 bøker som er markert som TBR i biblioteksregnearket mitt, enda jeg har kjøpt bøker både på Mammut og ellers. Jeg har nesten en hel bingo på Shrek Quest (den nederste raden) og har krysset av en del ruter ellers også. Men mest sjokkerende (?) har jeg fullført 6 av 10 på The Storygraph Reads the World. Jeg mangler altså fire land, Kenya har jeg en plan for, Belgia, Nederland og Fillippinene må jeg skaffe en plan for (Belgia kan enkelt løses ved å lese Tintin), men med ni måneder igjen av året bør jeg klare det (så lenge jeg husker det).

Delvis på grunn av den utfordringen ser verdenskartet mitt grønnere ut enn det pleier:

Et verdenskart det de fleste land er lys grå, men noen er grønne. Norge er mørk grønt, USA mellomgrønt og Storbritannia, Kina, Finland, Iran, Island, Sverige, Mexico, Australia, Malaysia, Sør-Korea og Egypt er lys grønne.

Jeg skal definitivt forsøke å gjøre det enda grønnere før året er omme. Ikke helt urelatert til fordelingen på kartet ligger jeg på nesten 50 % «Ja» på spørsmålet «noen mangfoldstrekk», noe jeg også er særs fornøyd med.

Om 2024 ble gjenlesingens år er 2025 så langt preget av uvanlig stor andel nye-for-meg bøker. Bare to av de 33 har jeg lest før. I den forbindelse er kanskje det mest overraskende – for meg, i det minste – at jeg så langt i år har lest ni (9!) helt nye for meg romaner. Til sammenligning leste jeg 12 i hele 2024 og bare 5 i 2023. Jeg skal ikke slå fast at skjønnlitteraturstørken er over for min del, det ville vel være å friste skjebnen, men jeg er forsiktig optimist.