Jeg har hatt Ett jävla solsken, Fatima Bremmers biografi om Ester Blenda Nordström på hylla siden 2017/2018. Når den kom var jeg fortsatt flittig leser av svenske bokblogger, og den gjorde suksess i den svenske bloggosfæren. Jeg tror kanskje jeg kjøpte den på Bokrean året etter? I alle fall har den stått klar i «disse skal jeg lese snart»-hylla siden den gangen, og jeg er rimelig fornøyd med at jeg ENDELIG klarte å få lest den, ikke minst fordi den viste seg å være akkurat så bra som mine svenske bloggerkollegaer skulle ha det til.
Nordström var en pioner i undersøkende journalistikk, og kickstartet karrieren med å ta post som «piga» for å skrive om svenske tjenestejenters livssituasjon. Så var hun «nomadelærerinne» for samiske barn i et år, igjen med formålet å skrive reportasjebok. Hun gjorde en innsats for bistandsarbeidet under den finske borgerkrigen, hun red over Andesfjellene, togluffet i Nord-Amerika og deltok på ekspedisjon til Kamtsjatkahalvøya. Blant annet.
Bremmer skriver godt og tegner et engasjerende, men også nyansert bilde. Hun glatter for eksempel ikke over at Nordström, til tross for at hun var velmenende engasjert i «samespørsmålet» og blant annet ivret for bedre skoler og læringsmateriell for urfolket, også bidro sterkt til den «vennlige, men paternalistiske» siden i svensk samepolitikk, der samene som urfolk skulle beundres, men også behandles som naturbarn som måtte beskyttes fra sivilisasjonens korrumperende tendenser.
Av og til overgår virkeligheten fantasien, og dette er et godt eksempel på en biografi som kan leses som en roman, sidene fløy av gårde for min del, i alle fall.
Boka har jeg kjøpt sjøl.