The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.
Utgangspunktet for boka er lovende, vi har en setting som er noe som ligner mye på England/Storbritannia på tidlig 1800-tall, bare med magi. Handlingen foregår først og fremst i de fiktive stedene Bardshire (engelsk-kodet) og Innisfree (irsk/skotsk-kodet, men kunne like gjerne vært i typ Lake District). Huset på forsiden minner ikke så rent lite om huset som ble brukt som «Longbourn» i 1995-versjonen av Pride & Prejudice. Og vi blir fortalt at året er 1831 spesifikt. Jeg er i kjent territorium, men med en tvist.
Og der oppstår problemene. Og spørsmålet: Kan fabelprosa inneholde anakronismer, eller er det per def umulig?
Det første jeg reagerte på var riktignok ikke en «anakronisme» (jeg skriver det i anførselstegn, for å understreke at jeg ikke er sikker på at det er et gyldig begrep i fabelprosa), men ordsammenstillingen «honeyed mead» (side 86). Mjød lages av honning, smaker honning, «honeyed» indikerer at du har tilsatt honning for å smakssette, og det blir rett og slett smør på flesk. Om jeg søker på «honeyed mead», med anførselstegn gir Duck Duck Go meg resultater for «honey mead» og nederst informerer de om at:
Ingen resultater er funnet for «honeyed mead»
Ok. Virkelig en filledetalj, og hadde det vært det eneste jeg reagerte på ville jeg «glemt» det. Men så begynte «anakronismene». «Earl Grey tea» (side 97), for eksempel (i en setning der bare «tea» hadde fungert like godt). Biblioteket inneholder «classics», i tillegg til «fairytales» og «endless romances» (side 100). Sjokoladekake og at en av hovedpersonene elsker «chocolate. The more bitter, the better» (side 143). Å vaske huden før man tatoverer (side 212). Et skip (tilsynelatende en passasjerferge, rett og slett) som går i rute mellom to havner uten noen forklaring på hvordan det kan seile etter ruteplanen uavhengig av været (og, nei, magi er ikke så vanlig i verdenen at det er naturlig å anta at skipet drives fram med magi). Og så videre. Her hadde en korrektur/språkvask utført av en historiker med kompetanse på 1830 og de britiske øyer gjort seg.
Jeg burde sluttet å lese, men jeg var akkurat nok investert i historien til å ville vite hvordan det kom til å gå (og hadde et håp om at handlingen ville overskygge de andre problemene). Spoiler: Det funker ikke. (Og heretter kommer flere spoilers, du er hermed advart.)
Jeg tror ikke på store deler av handlingsforløpet. For eksempel: Dersom det var superviktig for deg at søsteren din deltok i bryllupet ditt, ville du satt en dato slik at hun måtte reise SAMME DAG som hun mottok brevet om at du var forlovet? I 1830! Det er en måte å skape spenning på som virker helt kunstig, og det er flere eksempler på sånne billige snarveier og «tropes» (inkludert, I kid you not, «det er bare en seng»). Logistikken virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Honningheksa bor på en øy, men har tilsynelatende ikke egen båt, og er derfor avhengig av naboen på landsiden om hun skal av øya (og for å handle mat og andre nødvendigheter). Det finnes ingen forklaring på hva heksa lever av. Det finnes heller ingen forklaring på hva vennene hennes lever av, og hvordan noen i området rundt Innisfree passer inn i den sosiale strukturen i samfunnet, noe som i det ekte 1830 hadde vært et ganske viktig poeng. Men verst av alt: Jeg lar meg ikke overbevise av hvordan handlingens viktigste innretning – forbannelsen som gjør at ingen kan elske honningheksa – fungerer. Forfatteren forteller oss at forbannelsen er der, og at det er en forskjell på hvordan personene føler ting før og etter at den løftes, men det er ingenting i oppførselen deres eller handlingen ellers som viser noen forskjell, og da hjelper det faktisk ikke å fortelle meg det. Det blir som å stå der synlig foran meg og hevde at du har gjort deg selv usynlig. Beklager, jeg tror bare ikke på det.
Og da faller selvsagt narrativet fra hverandre, og min anbefaling blir å styre unna.
Boka har jeg kjøpt sjøl.