Stikkord: norsk

Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker – Barbro Tronhuus Storlien

Mirthful Leave a comment

Forsiden på boka Barbro brodererSiden jeg var så begeistret for Barbros sysaker sjekket jeg om biblioteket hadde flere bøker av forfatteren og bestilte den andre som dukket opp: Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker.

Selv om dette egentlig er en praktisk lærebok i brodering går det fint an å lese den fra perm til perm, noe jeg gjorde. De første kapitlene handler om broderi, broderiets historie og Storliens historie med broderi litt mer generelt, før boka ganske fort går over til mer praktisk veiledning, med en gjennomgang av stingtyper og teknikker og med en rekke praktiske tips basert på erfaring. Spredd utover i boka er sitater fra litteratur der broderi er nevnt, og det følger med en oppfordring om å legge merke til det når tekstilkunst nevnes i bøker. Et gjennomgående tema er hvordan «kvinnearbeid» har blitt usynliggjort i historien. Det er et tema som kommer enda tydeligere fram i Barbros sysaker, men det er mange gode perspektiver også i denne boka.

Selv om det er andre håndverk jeg heller griper til enn broderi (og når jeg skal brodere er førstevalget gjerne korssting), kjenner jeg meg godt igjen i Storliens beskrivelse av broderi som mindfulness:

Broderi er for meg den mest effektive form for avslapning. Jeg har prøvd yoga og meditasjon uten særlig hell. Tankene har en lei tendens til å gå helt bananas og jeg ender opp i en tankeball om middager, salting eller ikke salting av veier, de stripete skoene jeg så i Trondheim i 1985, hvordan livet blir når de søte små flytter ut, hva hun på yogamatta ved siden av tenker på, hva som skjer om jeg må nyse, hvordan det gikk med Scarlett O’Hara og hvorfor jeg ikke klarer å ha bare en tanke i hodet.

Nei – gi meg nål og tråd, et stykke stoff og godt lys, da senker roen og skuldrene seg mens tankene legger seg i pene rekker. (Side 24)

Jeg har omtalt sytreff som «min form for spa» tidligere og ja, jeg HAR prøvd yoga, det ble jeg bare rastløs og aggressiv av, så jeg er helt med på denne argumentasjonen.

Ikke helt unaturlig handler denne boka mye om bunad, selv om det ikke er en «bunadsbok». Selv sett bort fra at Storlien har arbeidet med bunad i så mange år at det er en naturlig del av hennes referansegrunnlag er det jo tross alt slik at broderiteknikkene som omhandles er mye brukt i bunadssøm. Men også ut over det rent praktiske er det en del refleksjoner om bunadstradisjonen og håndverk. Diskusjonen om hvorvidt det er «greit» med bunader brodert i utlandet er interessant, og jeg heller nok mot å være enig med Storlien i at det er skadelig for videreføringen av norske håndverkstradisjoner og kulturarv om arbeidet flagges ut. Ikke minst er det interessant å se eksemplene på forskjellene i broderiene som utføres her hjemme og i Sør-Øst Asia. Det handler ikke om «Bra» vs «Dårlig», men om konkrete forskjeller i teknikk som gjør den ene til en forlengelse av historien, den andre til et brudd med den, i alle fall for det trente øyet. Samtidig er det ikke vanskelig å ha forståelse for dem som i en presset økonomi velger det billigere alternativet (men her er det på sin plass å anbefale å kjøpe brukt, se Storliens blogg for tips om hvordan: fru storlien: Bunad 14.mai – kjøpe brukt?).

Jeg har en kritisk (eller konstruktiv) tilbakemelding på denne boka og det er at i flere av stingbeskrivelsene står det «stikk nåla ned ved A, opp ved B» osv uten at det finnes et tilhørende diagram eller bilde merket med A og B. For fire stingtyper finnes dette diagrammet helt til slutt i boka (noe som virker litt klønete, det hadde vært bedre å få det sammen med beskrivelsen), men for noen mangler diagrammet helt. Det gjør boka mindre god som en praktisk veileder enn den kunne vært.

Nettopp fordi broderi er fokuset i boka og det ikke er det jeg er mest interessert i av all tekstilkunst (i alle fall ikke akkurat nå), traff denne boka ikke like godt som Barbros sysaker. Men god er den likevel.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv – Barbro Tronhuus Storlien

Mirthful 2 Comments

Forsiden på boka Barbros sysakerJeg fant Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv av Barbro Tronhuus Storlien på Heimen Husflid i Oslo denne uka, og det var så helt perfekt akkurat det jeg hadde lyst til å lese akkurat nå at jeg nesten var glad for å ha blitt så forkjølet at torsdagen måtte tilbringes i godstolen under ett pledd (men bare nesten).

En kapselgarderobe bestående av 30 – 40 klesplagg ville aldri fungert for meg, og tanken på å være kledd i svart, beige og grått, for ikke å snakke om den dystre nyvinningen greide, gir meg lyst til å holde senga. Jeg trenger farger, mønster og klær som forteller en historie. (Side 122)

Som tittelen indikerer handler denne boka om klær, klærnes betydning og hvordan kvinner opp gjennom historien har hatt det å sørge for at familien har hele og rene klær som en av sine hovedoppgaver, og hvordan dette har endret seg over de siste hundre årene eller deromkring.

Storlien tar en gjennomgang av noen av de viktigste redskapene vi bruker for å gå fra stoff til plagg og forteller deretter historien til en rekke plagg som har gått i arv i hennes familie. Den røde tråden gjennom boka er respekt for håndverket og for historien til klærne, både den ytre – det du kan se, snittet, moten, materialene – og den indre – hvem som har sydd plagget og ikke minst hvem som har brukt det.

Bokas hovedbudskap er at vi må bli finkere til å bruke og ta vare på det vi allerede har, derfor handler den også om enkel reparasjon, rent praktisk, men også om betydningen av reparasjon i tidligere generasjoner. Det var et tegn på en familie som ikke hadde ting på stell om ungenes bukser hadde hull på kneet. Jeg måtte smile litt av at hun trekker fram nettopp moten med hullete jeans:

De fillete olabuksene som var en del av motebildet på åttitallet var derfor en torn i øyet for mange foreldre og besteforeldre, og fenomenet førte til mange og lange diskusjoner om hvordan man skulle kle seg. De eldre generasjonene skammet seg, de unge følte seg misforstått og umyndiggjort. (Side 62)

Jeg husker nemlig hvordan min egen mormor var helt i harnisk fordi Morten Harket stilte på NRK i beste sendetid lørdag kveld i dongeribukser med hull på kneet. Det var ikke måte på hvor respektløst det var overfor statskanalen og ikke minst seerne. (Selv så jeg aldri helt sjarmen med hull i buksene, så hun slapp å ta krangelen med meg.)

Av og til ramler bøker i fanget på deg på det perfekte tidspunktet, og sånn var det for meg med denne boka. Det er ikke måte på hvor gild jeg synes den var akkurat i dette øyeblikket. Men også selv om du ikke tilfeldigvis er midt i en nyvunnen entusiasme for tradisjonshåndverk og håndarbeid (å da inkluderer jeg det å sy på maskin som håndarbeid, altså) tror jeg boka har mye å gi, særlig om du, som meg, trenger litt inspirasjon til et bærekraftig klesskap – helst uten å investere i en greige kapselgarderobe.

PS. Jeg postet om boka på Bluesky og fikk spørsmålet «er det hun med bunadsbloggen?» og lenke til den. Og det var jo fort gjort å konstatere at ja, det er det. Så nå fryder jeg meg med å lese tilbake i bloggarkivet.

Rabalder deler likt – Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

Mirthful Leave a comment

Av og til faller jeg for fristelser uten å tenke meg så alt for hardt om. Når Ragnhild Holmås delte på Bluesky at hun debuterer skjønnlitterært fikk jeg såpass lyst til å lese resultatet at jeg hadde klikket forhåndsbestill før jeg fikk vurdert om jeg egentlig har så veldig bruk for billedbøker (målgruppe 3-6) nå til dags. Vel, ok, jeg rakk å tenke meg nok om til at jeg fikk den signert til skolebiblioteket (som også benyttes av en barnehage) heller enn meg selv, så der havner boka snart nå som jeg har lest den.

I Balders familie er de veldig opptatt av å dele likt, men en dag klikker det for Balder, han blir Rabalder og setter avgårde ut i verden med en stor saks for å dele alt han kommer over. Sånn sett blir jeg (gammel) mest av alt minnet om Øystein Sunde sin sang om svigerfars motorsag (her i huset er det jeg som er sagfører!), Balder deler både prestekjoler, politifartøyhjul og maling på sin ferd. Alt er akkurat passe rampete, og jeg er ikke i tvil om at boka hadde slått godt an hos mine unger om de fortsatt var barnehagebarn (det er de altså ikke, i dag overværte jeg at eldstemann stemte i sitt første stortingsvalg, tida går, folkens).

Styves illustrasjoner kan vel best beskrives som «herlige», de har et slektskap med Quentin Blakes illustrasjoner (og det er et kompliment), og er umiskjennelig Styve (gjenkjennbart fra Dunce), men også en helt egen stil som seg hør og bør for et nytt persongalleri. Det står «Ny serie!» på boka, så det er lov å håpe det er snakk om et nytt radarpar i barnebokhyllene.

Boka har jeg kjøpt sjøl, for å gi bort.

Er det trygt å gå hjem nå? – Kristine Meek

Mirthful 2 Comments

Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.

Så når Kristine Meeks bok om terrorangrepet kom ut i år var jeg tidlig nok ute til å måtte foreslå den som innkjøp til biblioteket, jeg kunne ikke bare sette meg på venteliste. Til gjengjeld fikk jeg jo boka kjapt, da, siden jeg vel havnet omtrent først i køen (dette er et tips, altså: Hvis du foreslår innkjøp kan du be om reservering i samme slengen).

I Er det trygt å gå hjem nå? vever Meek sammen historiene til mange av de som var på London eller Per på hjørnet denne kvelden med det vi vet om Matapours handlinger i ukene og dagene før, hva som skjedde selve kvelden 25. juni og hvordan livene til de berørte gikk videre (eller ikke) etterpå. Det er effektiv historiefortelling og Meek klarer å få fram mangfoldet i forhistorier og i reaksjoner på en måte som levendegjør hendelsene.

Da politiet forsøkte å avhøre henne, ville Kjersti først ikke si hva hun het. Camilla kjeftet på henne og sa at hun måtte oppgi navnet sitt, men Kjersti hadde låst seg. Hun ville ikke være der, være en del av dette, av denne hendelsen. De varme, gode følelsene de to hadde delt i kjelleren bare minutter tidligere, var som knust i tusen biter. De stod rett overfor hverandre og raknet på hvert sitt vis. Frykten og smerten kom ut av Camilla i form av tårer og gråt, og den rastløse kroppen stod ikke stille. Kjersti mistet stemmen og forsvant dypt inn i seg selv. Hun låste seg i møte med de andre på hotellet, politiet og kriseteamet. Hun ville ikke si et ord, bare synke ned i jorda og bli usynlig, mens Camilla ropte og gråt. Etter en stund gikk de utenfor for å trekke litt luft, for å se om det var lettere å snakke eller bare puste i friluft. Men det ble bare verre. Der, kun ti meter unna, lå det to døde under hvert sitt hvite laken. Kjersti så føttene til den ene av dem stikke ut fra det ene lakenet. For henne var det dråpen. Hun måtte bort. (Side 142)

Noe av det mest frustrerende er å lese om hvordan flere av de berørte strevde med å få hjelp etter hendelsen. Man kunne jo håpet at vi hadde lært etter 22. juli, men det er fortsatt langt å gå, tydeligvis. Noe av problemet var selvsagt at de som ble innblandet var fra mange forskjellige steder i landet, og at de som flyktet fra stedet og aldri ble registrert noe sted ikke fikk oppfølging er forståelig, men at ikke «noen» fikk i oppgave å følge opp de som ble registrert, avhørt og fikk medisinsk behandling er rett og slett skammelig (ikke at det er noe nytt at det psykiske helsevesenet vårt er mangelfult, for så vidt).

En annen ting som blir klart gjennom historien er at når man sier at «representasjon betyr noe» gjelder det ikke bare at det er viktig for alle med rollemodeller, men at mangfold rent praktisk er viktig. Det er jo helt utrolig at ikke PST eller E-tjenesten klarte å koble Bhattis brennende Prideflagg med at Oslo Pride foregikk akkurat da og kunne være et sannsynlig terrormål. Også i statsapparatet vises det at mangfold er nødvendig for bevisstgjøring:

I samtalene som fulgte, var de som jobbet med hva ministeren skulle gjøre og si den neste dagen, ikke i tvil om at dette var et angrep på skeive. Dessverre var de heller ikke overrasket. Mange fra departementet som jobbet tett med Trettebergstuen, hadde blitt rystet da de fikk se meldingene som tikket inn til ministeren etter offentlige opptredener som dreide seg om skeive eller om Pride. Trettebergstuen hadde på sin side blitt overrasket over at de ble overrasket. Visste de ikke hvor hatefulle enkelte var når det gjaldt skeiv tematikk? Trusler og sjikane var hun vant til, og hun hadde lenge fryktet at noen ville gjøre alvor av truslene. Nå fryktet hun hva dette angrepet ville lede til. (Side 157)

Dette er en bok jeg kommer til å ha lyst til å lese igjen, så egentlig kunne jeg like gjerne ha kjøpt den. Ja, ja, det er jo ikke for sent å gjøre det.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Adopsjonsoppgjøret: En adoptivmors fortelling – Kristin Molvik Botnmark

Mirthful 1 Comment

En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.

Etter hvert har jeg fått et litt mer nyansert bilde av hva en adopsjonsprosess egentlig innebærer, og for meg personlig ble det uansett aldri aktuelt. Likevel, jeg, på lik linje med store deler av den vestlige verden, har nok tenkt at vi «redder» disse barna – fra fattigdom, foreldreløshet, misbruk eller verre – inntil ganske nylig. Avsløringene om at i det minste foreldreløsheten har vært til dels rent fiktiv, og at «adoptivbarna» etter hvert ikke lenger er barn, men voksne mennesker med en stemme og en vilje til å fortelle sin egen historie har vært opplysende, det samme har bøker om rasisme av blant annet Guro Sibeko (Rasismens poetikk) gitt meg innsikt i opplevelsen av å ha familie som ikke forstår rasismen du blir utsatt for fordi de selv er del av majoritetsbefolkningen.

Adopsjonsoppgjøret av Kristin Molvik Botnmark utforsker fenomenet «transnasjonal adopsjon». Det er både en personlig fortelling og en godt dokumentert gjennomgang av historien til utenlandsadopsjon i Norge. Det er ikke uinteressant å høre om forfatterens reise fra naiv og litt uvitende til å måtte se seg selv i speilet og konstatere at «Jeg har vært med på dette!» (side 258) og å få perspektivet til en mor som våger å ta et oppgjør, og, ikke minst, støtte barnet sitt gjennom et oppgjør som potensielt kan rive i stykker forholdet deres. Samtidig er boka mest interessant når hun får fram perspektivet til sin adopterte sønn eller forteller historiene andre adopterte har fortalt. Sånn sett innser jeg jo at jeg kanskje heller skulle lest en bok eller to skrevet at noen som selv er adoptert. Jeg setter det på lista.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Tinder og banditter – Alf B. Bryn

Mirthful Leave a comment

En ettermiddag i januar var jeg og tolvåringen på biblioteket for å fordrive tiden mens vi ventet på at den nyslåtte attenåringen skulle være ferdig på skolen så vi kunne gå for å spise bursdagsmiddag. Vi fant oss en ledig sofa i nærheten av reisebøkene, så da jeg begynte å kikke i hyllene for å finne noe å lese mens vi ventet var det der blikket mitt falt. Og der så jeg et kjent navn, som jeg ikke egentlig hadde forventet å finne i akkurat de hyllene. Jeg kjenner til Alf B. Bryn som forfatteren av Peter van Heeren-bøkene. Den første av disse – Peter van Heeren tar skeen i den anden haand – kom jeg over på et sånt «vi selger ut resteopplagene»-salg en gang for sikkert 30 år siden. Den serien er rett og slett fornøyelig (og nå har jeg definitivt lyst til å lese den igjen), så når det viser seg at Bryn har skrevet en bok om fjellklatring tenkte jeg at den var verdt å sjekke ut. Jeg leste nok i sofaen på biblioteket den dagen til å konstatere at jeg ville lese ferdig, så jeg lånte med meg boken hjem.

Tinder og banditter handler først og fremst om en reise Bryn foretok til Korsika i en ferie fra universitetet i Sveits, sammen med en studiekamerat fra Australia og dennes lillebror. Som intro til hovedpersonene får vi også en liten klatrehistorie fra Sveits. Det hele foregår i 1900-tallets første tiår, mens fjellklatring var noe ganske nytt (i alle fall for Europeere), og det er fullt mulig Bryn & Co var de første til å bestige noen av toppene de klatrer på Korsika. Bryn var i alle fall med på flere «førstebestigninger» i Norge, blant annet Stetind i 1910.

Fjellklatring interesserer meg bare sånn måtelig, må jeg innrømme, men Bryns fortrinn som forfatter er at han er morsom, ofte på egen bekostning.

Fra Livorno til havnebyen Bastia på Corsica tar det en 6-8 timer med båt. Det er en billig reise når man bruker dekksplass – og det gjorde George og jeg.
Båten var liten og dønningen etter en frisk nordenvind fikk den til å rulle på en måte ingen av oss likte, men vi sa ikke noe om det til hverandre.
Tvert om, da noen tid var gått uten at vi følte sikre tegn på sjøsyke, ble vi begge temmelig kjekke og fortalte sanne eller oppdiktede historier om tidligere bedrifter på bølgene.
Jeg sier sanne eller oppdiktede, fordi det jo godt kan tenkes at Georges var sanne.

(Side 52) At gutta besteg til fjellene han beskriver tviler jeg ikke egentlig på, men at fortellingen ellers inneholder noen historier som nok heller faller i kategorien «oppdiktede» har jeg sterk mistanke om.

Bryn forteller også Korsikas historie i grove trekk, også den ispedd detaljer som muligens ikke er helt sanne. Men sanne eller ikke, de er underholdende lesing:

Fra denne periode har vi en beretning om corsicanerne fra Seneca, den kjente romerske filosof, som måtte oppholde seg på Corsica som landsforvist i 8 år, visstnok fordi han hadde opptrådt overfor Messalina omtrent på samme måte som David overfor Potifars hustru.
Seneca var ikke særlig begeistret for oppholdet og omgangen.
– Hvor finner man, skriver Seneca, noe så nakent så forrevet som dette klippeland? Hvor finner man et land som er mer sparsomt med hensyn til produkter – hvor menneskene er mindre imøtekommende, hvis beliggenhet er tristere og hvis klima er mer ugjestmildt.
Og spesielt om corsicanerne uttaler han i epigramstil:
– Prima est ulcisci lex, altera vivere raptu, tertia mentiri, quarta negare deos.
– (Deres første lov er hevn, den annen å leve av rov, løgnen den tredje og Gudsfornektelse den fjerde.)
Stort sett ganske koselige egenskaper som man ser.

(Side 61) I det hele tatt var Tinder og banditter ganske fornøyelig lesing. Og nå må jeg nok grave fram noe van Heeren.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Øya Myken Maten Menneskene – Kerstin Marthinsen og Julie Lunenborg

Mirthful Leave a comment

Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med Dishoom: From Bombay with Love. «Mykenboka» ble bestilt så snart de åpnet for bestilling, og ankom her en liten stund før jul. Det tok en stund før jeg åpnet pakken, men når jeg først hadde gjort det var det umulig å la være å begynne å bla i boka, og like umulig å la være å begynne å lese.

Jeg er nemlig en av ganske mange Mykenvenner her i landet. Min interesse for Myken oppsto som direkte konsekvens av at Myken Destilleri ble startet. Det hjalp selvsagt at jeg fikk delta på den formelle åpningen som en av to «whiskybloggere», for Myken viste seg fra sin aller beste side under det besøket. Jeg skrev to innlegg den gangen for nesten ti år siden (! tiden flyr), ett om selve destilleriet og ett om maten vi fikk servert. I ettertid har vi vært på to familieferier på Myken, og resten av familien har også fått sjansen til å forelske seg i denne lille øygruppa utenfor Helgelandskysten. Du vet du har truffet på et spesielt sted når dere har tilbragt en uke med å gjøre «ingenting» og ungene likevel vil tilbake.

Antall fastboende på Myken er ikke stort (men destilleriet har bidratt til at trenden er oppadgående), så du skal ikke tilbringe mye tid på øya før du treffer en stor andel av dem. Hvis du er lur nok til å gjøre som de lokale og møte opp ved butikken i den korte åpningstiden og sette deg til (inne eller ute, avhengig av været) med en is eller en kanelbolle er det enda lettere å bli kjent med folk. Derfor er mange av de menneskene som omtales i boka allerede kjent for meg.

Dette er med andre ord langt fra noen objektiv bokomtale.

Men litt må jeg vel likevel si om leseopplevelsen. Øya Myken Maten Menneskene er den typen kokebok du godt kan lese fra perm til perm, oppskriftene følges av korte historier om folket og stedene de er tilknyttet. Julie Lunenborgs bilder er selvsagt minst halve moroa her, det er rent godteri for øynene, både maten, folket og naturen får skinne. Likeledes skinner kjærligheten til mat, folk og Myken gjennom i tekstene, og jeg fikk rent «hjemlengsel» her jeg satt.

Jeg skal selvsagt teste noen oppskrifter, ikke minst må jeg prøve meg på fiskekakene jeg nesten forspiste meg på (se innlegget om maten vi fikk som jeg lenker til lenger opp), men for meg er boka like mye et fantastisk fotoalbum som jeg kan dra fram når jeg får behov for litt Myken i monitor.

Vil du ha litt smakebiter fra boka anbefaler jeg å sjekke Instagramkontoen @mykenisland.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Forbi stjernenes port – Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde allerede merket meg utgivelsen av Forbi stjernenes port av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad og notert boka på «skal kjøpes»-lista, så når muligheten bød seg på Torucon til både å få kjøpt boka og få den signert var det jo ikke så mye å lure på.

Boka er første del i en planlagt serie, og det skjer derfor en god andel verdensbygging, men det er også nok faktisk handling til å gi historien godt driv. Jeg er ikke noe særlig fan av manga sånn generelt, og vet ikke nok om stilen «nordic manga» til å si noe om dette er et typisk eksempel eller på noen måte skiller seg ut, men jeg kan si at tegnestilen her fungerer for meg.

Persongalleriet er sammensatt og både Paprika og Kaba er sjarmerende som hovedpersoner. Det hintes om hendelser i fortiden som kommer til å få betydning senere, og i det hele tatt er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.