Jeg er usikkerpå hvor jeg hørte om Patch Work, men jeg har hatt den på bokhandlelista (altså bøker jeg skal kjøpe når det passer seg sånn) en stund, så når jeg skulle bestille noen andre kles-relaterte bøker her nylig ble den med på lasset, og så fristet den såpass når den ankom at jeg leste den med en gang. Det viste seg riktignok at det var en veldig annerledes bok enn jeg trodde det skulle være. Jeg forventet en mer klassisk selvbiografi, og mye mer om Wilcox’ arbeid med klær på V&A og andre steder. Dette er noe helt annet.
Wilcox skriver riktignok om livet sitt, og om arbeidet, men boka er ikke en sammenhengende fortelling, men mer en samling prosadikt som beskriver løsrevne situasjoner og perioder i livet hennes. Språket er lyrisk og den fragmenterte fortellingen blir nettopp et slags lappeteppe som beskriver et liv. De sterkeste avsnittene er de som handler om tap, en baby som ikke levde, foreldre som dør. De avsnittene som handler om arbeidet på museet er evokative og får meg til å angre på at jeg ikke stakk innom V&A når vi var i London sist. Neste gang må jeg dit.
Jeg fløy gjennom boka, så jeg skal ikke på noen måte hevde at den var dårlig, men jeg har fortsatt lyst til å lese den andre boka, den selvbiografien med masse detaljer om kles-kuratering. Nu vel.
Boka har jeg kjøpt sjøl.