Jeg fortsetter å jobbe meg gjennom årets tilskudd til Norsk røyndom, og har lest tre til, som jeg ikke har så veldig mye jeg skulle sagt om, så derfor blir dette et samleinnlegg.
Aldri god nok av Jeswanthiny Mayooran traff meg ikke i det hele tatt. Jeg skjønner bare sånn halvveis hva hun egentlig prøver å formidle og ble mest av alt sittende med en følelse av at forfatteren trenger terapi, noe som er litt ironisk når hun selv er spesialist i psykatri.
Innanfor, utanfor. Men alltid autist av Stine Hanssen Brattland er derimot svært bra. Hun formidler godt utenforskap i oppveksten og hvor utfordrende det kan være å forsøke å passe inn når man har en neurovariasjon som autisme. Jeg blir rasende på hennes vegne når jeg leser om skolegangen:
Alle elevar, utan unntak, skulle ut i kvart bidige friminutt, viss nokon var inne, vanka det merknad. Om dei som av og til fann meg og dermed gav meg merknad, visste at eg satt der for å unngå slag, blikk og vonde ord, veit eg ikkje. Eg kan ikkje forstå at eit heilt lærarkollektiv, inkludert dei som underviste meg og klassen min, kunne være så kollektivt blinde og døve. Eg bør kanskje vere open for at dei reint faktisk ikkje visste korleis eg vart behandla, korleis eg hadde det. Det er eg ikkje, eg greier ikkje å tru på det. Eg trur at fleire visste, men at dei valde å sjå vekk. (Side 21)
Og jeg blir lettet på hennes vegne når hun får autismediagnosen, selv om det ikke er noen løsning på alle utfordringene er det i alle fall en forklaring på en del.
Blakk av Jens Kihl likte jeg også godt. Den handler, som tittelen indikerer, om å ha dårlig råd. Når foreldrene til Kihl skilte seg, fikk han en todelt oppvekst. Hos faren var det greit med penger, men moren, tross full jobb, hadde for dårlig lønn og slet med å få endene til å møtes.
Denne boka handler om akkurat det: at det finst ein heil masse folk som i og for seg lever over fattigdomsgrensa, men som likevel har for dårleg råd. Og kva gjer det med eit menneske å høyre politikarar på tv seie at «det skal løne seg å stå opp om morran», samstundes som det er akkurat det du gjer, utan at det løner seg på nokon som helst måte? (Side 8)
Dette er en bok som burde leses av mange. Kanskje særlig politikerne våre, men også av alle oss som har det greit økonomisk og som kan falle for fristelsen til å lure på om folk som benytter seg av matutlevering ikke egentlig må, men gjør det for å kunne bruke pengene på noe annet, noe luksus, f.eks. å spise ute en gang i blant. (Helt ekte eksempel fra en samtale jeg nylig hadde med noen som ellers er ganske langt til venstre politisk. Jeg svarte forresten at jeg synes alle har rett til å kose seg litt innimellom og at vi som samfunn burde holde oss for gode til å betale folk så dårlig at de ikke har råd til et restaurantbesøk i ny og ne.) Det er mange nok som tenker sånn, og selv om noen av dem sannsynligvis ikke kan overbevises om noe annet enn at fattige selv er skyld i sin fattigdom på en eller annen måte, så tror jeg at mange bare trenger å bli opplyst, og da kan denne boka hjelpe.
Alle bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.