Stikkordarkiv: Kazuo Ishiguro

Bøkenes ABC – U er for uggen

Jeg har en konstant bittersmak i munnen, verre når jeg spiser, sannsynligvis på grunn av et parti dodgy pinjekjerner (har skrevet mer om det på matbloggen). Det får meg til å føle meg uggen.

Vi har kommet til U i Lilla Os bokalfabet:

Vilken ungdomsbok skulle du rekommendera till vuxna läsare?

Ja, vi kan jo begynne med Harry Potter-serien. Hvis du ikke har lest den alt begynner det å bli på tide.

Finns det några böcker som du undviker?

Vampyrbøker. Grøss. Og ikke et frydefult grøss, altså, mer et «herlighet så dårlig» grøss. Jeg holder meg langt unna (og spiser hvitløk). Ei heller spøkelseshistorier (altså av typen «realistiske» bøker som forutsetter at spøkelser finnes, spøkelsene i Harry Potter, f.eks. blir noe helt annet). Og jeg leser nesten ikke chicklit lenger. I hvert fall ikke den typen som kun følger formelen «jente møter gutt – komplikasjoner oppstår – jente og gutt lever lykkelig alle sine dager» og ikke har et videre perspektiv. Og jeg leser ikke selvhjelpsbøker. Eller kvasivitenskap/-filosofi/-religion/-psykologi (à la Coehlo, Byrne, HKH Märtha Louise osv.).

Berätta om en riktigt underhållande bok!

Helena har nevnt Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, så da tar jeg en annen favoritt: Red Dwarf (og påfølgende). Fra hvilket man kanskje kan slutte at jeg liker komedie og sci-fi i kombinasjon. Men det er de to eneste tilfelle jeg vet om, så det statistiske grunnlaget er tynt. Red Dwarf er i alle fall usannsynlig underholdende – og tv-serien anbefales også.

Och slutligen vill jag att du tipsar om en bok som är alldeles underbar!

Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro er «underbar», om enn på en litt dystopisk måte. Vakker og mørk på samme tid.

Never Let Me Go – Kazuo Ishiguro

I found Never Let Me Go in a basket full of paperbacks at Fretex in Ullevålsveien and thought «Surely that’s one of the 1001 books? Well, even if not it’s probably worth 10 kroner.» It was. Both.

Having seen the film Remains of the Day with Emma Thompson and Anthony Hopkins, based on Ishiguro’s novel by the same name, I guess I was expecting a similar sort of plot. You know, English realism or whatever one should call it. That is hardly how you’d describe Never Let Me Go, though. It’s another kettle of fish entirely. Very English, yes, and set in an England of sorts, but in a parallell universe (thanks be). It is going to be hard to say much about it, as if you are going to read it – and you really should – you should be allowed to unfold the premises of the setting with no spoilers from me (or anyone else). In fact, go read it now, then come back and read the rest of this post. I will try not to give too much away, but I cannot promise to succeed if I am to say anything at all meaningful.

Beautifully written, Never Let Me Go captured my attention in a way no contemporary novel has done for oh such a long time. Very, very hard to put down.

For me, Ishiguro’s greatest triumph is making Kathy, the narrator, so very loveable and human while also, somehow, subtly «other». Whether nature or nurture is the cause, one can only guess. Very sneaky (Ishiguro’s achievement, that is) in a good way.

As it is, the novel is a chilling argument, one might almost say body of evidence, in the (still) current debate.

Still reading this post? Go read the novel. I will say no more.