Stikkordarkiv: essays

Men Explain Things to Me – Rebecca Solnit

It was a given that I’d be interested to read the essay that has been credited with the origin of the term «mansplain», you don’t have to hang around on Twitter for a very long time before the term and it’s definition(s) becomes highly relevant. So I started Solnit’s Men Explain Things to Me with the highest expectations, and to some extent they were fulfilled.

The title essay is excellent, if frustrating, you wonder how the author got through the situations described without beating Mr. Very Important (both I and II) about the head with the nearest piece of furniture (not that I’m advocating violence). Solnit reflects not just on this tendency with some men to assume that women know nothing, but also on how this affects women’s position in society. In the postscript she sums up how the essay went viral, its relation to the term «mansplaining» and how she’s not comfortable with that term. However, she also touches on how any attempt to point out this phenomenen – whether you call it mansplaining or not – tends to bring out men who will explain that this is not an example of mansplaining or that women do this too and in general mansplain the mansplaining. Which can be hilarious, but also frustrating.

And it’s not that we don’t want people (whether men or women) to explain things. As Solnit says:

I love it when people explain things to me they know and I’m interested in but don’t yet know; it’s when they explain things to me I know and they don’t that the conversation goes wrong.

(Page 14) The rest of the essays are also very readable, with a possible exception of the penultimate one (Woolf’s Darkness) which seemed very disjointed to me, but I may have been tired at the time.

Not really related to the writing, but definitely related to the readability, I wonder how the editing decision to intersperse the text with quotes from the text – magazine-like – was arrived at. I dislike it in magazines, in books I fairly hate it. Even worse in this particular book, where the majority of the quotes are placed in such a way that they physically break a sentence apart, even – in at least three instances – words.

Who does that?

Anyway, I guess I’d reccommend this book. But do try to find an edition without the annoying quote layout.

For your amusement (or today’s reason to bang your head against a wall, perhaps) I present you with the winner of this week’s ‘having mansplaining mansplained’ award:

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

Moranthology – Caitlin Moran

moranthologyHaving loved Caitlin Moran’s How to be a Woman, the only logical consequense was to read Moranthology as soon as I got my hands on it. Moranthology is an anthology, with comments, of selected columns Moran has written for The Times, and the subjects range from big hair and gay moon landings to the welfare state and the eurozone.

As with How to be a Woman, Moran is both profound and side-achingly funny, quite frequently at the same time. Her explanation of why she loves to pay tax is spot on, as is the piece on why a pregnancy, especially an unwanted one, is not ‘a gift’.

In short, I loved it. Read it and learn. Or laugh. Or, even better, both.

Smakebit på søndag: A Truth Universally Acknowledged

austen33I’m making my (very pleasant) way through A Truth Universally Acknowledged – 33 Reasons why we can’t stop reading Jane Austen at the moment. I picked it up in London in March – at the British Library bookshop. Edited by Susannah Carson, it contains 33 essays on the topic of reading Jane Austen, as well as a foreword by Harold Bloom and an introduction by Susannah Carson – also on reading Jane Austen, naturally. So far it is excellent, the only problem being the urge it creates to read Jane Austen rather than read about reading Jane Austen, but it’s a problem I can live with. I do suspect my next read will be one of the novels, though…

Today’s taster is from the first essay, by Susanna Clarke, putting into words something that has bothered me too about the way people talk about Darcy:

Darcy has somehow been redefined in recent years as a dark, brooding, romantic hero. I’ve seen him mentioned with Heathcliff and Mr. Rochester as if they were all points on the same spectrum. But that’s not how Elizabeth or Jane Austen sees him. When Elizabeth thinks Darcy is arrogant, she isn’t attracted to him. She turns him down. It’s only when she sees him as a kind friend, a caring brother, and a good master that she begins to fall in love with him. If he makes other people happy, then he is capable of making her happy too. I doubt that Elizabeth is secretly or subconsciously attracted to a «dark» Darcy. Twenty-first-century women (and men) can afford to romanticize dark heroes because their fates and futures are in their own hands — Elizabeth didn’t have that option.

(p. 5)

More tasters can be found at Flukten fra virkeligheten.

På vegne av venner – Kristopher Schau

skauPå vegne av venner fikk god omtale på Bokelskere.no, så jeg slengte den på ønskelisten, og så tilbød Tone meg å lese hennes eksemplar, og da var det jo bare å kaste seg over tilbudet.

Vinteren 2009 går Schau på kommunale begravelser i Oslo, begravelser som det av en eller annen grunn ikke er venner eller familie til å ta seg av og som derfor faller på kommunen. Av og til kommer det allikevel mange mennesker, da snur han og går. Av og til er han den eneste, utenom presten og begravelsesagenten. Ja en begravelse mangler sogar prest (med fornuftig grunn, det skal sies).

Jeg har hatt svært lite sans for Kristopher Schaus tidligere prosjekter, men akkurat dette tiltalte meg. Det er vel også av en helt annen karakter enn det han ellers er kjent for.

Han sier «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.» Og man får ett lite innblikk i hva det vil si at noen dør så ensomme at det ikke engang er noen til å komme i begravelsen. Dette er en bok det er vel verdt å investere noen timer (og det skal ikke så mange til, den er ikke akkurat tykk). Men på sett og vis føler jeg at det mangler noe. Kanskje var ikke Schau tjent med at jeg hadde en artikkel fra Magasinet friskt i minne. I går var det nemlig en artikkel i Magasinet om en mann som døde alene, som ble begravet av kommunen, uten sørgende. Men der journalisten graver – og graver – og faktisk finner noe. Nå mener jeg vel ikke at Schau skulle tatt på seg å være privatdetektiv for hver eneste avdøde han «møter», men den artikkelen gjorde allikevel at «bare» å møte i begravelsene virket litt, tja, som å si A uten å si B, kanskje? Men, som sagt, vel verdt tiden i alle fall.

Noe av det beste med boka er forresten omslaget. Jeg er helt forelsket i det og kunne godt ha rammet inn boka og hengt den på veggen hvis vi hadde hatt veggplass til sånt (det har vi ikke, det er bokhyller på veggene våre). Det hadde vel forresten funket fint, siden boka er såpass tynn.