Mirthful's bookblog

Jeg fant De hengte revenes skog i hylla i slutten av oktober. Det vil si, jeg lette etter den, fordi jeg var rimelig sikker på at pappa hadde gitt den i julegave til mannen nylig og at den derfor var et bra sted å starte når jeg skulle lese noe finsk i november i Therese (på Dantes bibliotek) sin nordiske utfordring. Så jeg lette og fant, og tok den av en eller annen grunn med meg når jeg skulle gå og legge meg den kvelden, leste to kapitler og ville lese fler. Jeg ville slett ikke legge den fra meg. Men jeg holdt egentlig på med tre andre bøker og det var jo ikke november, så jeg tenkte at jeg får vel vente. Og det gjorde jeg altså. Til første november, minst. Og nå har det gått nesten en måned siden jeg leste den og jeg har fortsatt ikke fått tatt meg sammen til å skrive et skikkelig blogginnlegg om den.

Plottet er egentlig absurd nok. Oiva Juntunen lever livets glade dager i Stockholm, på penger han har ervervet seg på lite lovlig vis. I et vellykket kupp for noen år siden fikk han hendene på fire tolvkilos gullbarrer. Hans to medsammensvorne havnet i fengsel, men Oiva gikk fri og kunne begynne å bruke av formuen. Men nå nærmer det seg frihetens øyeblikk for hans to kompanjonger og Oiva har i grunnen slett ikke lyst til å dele det gjenværende gullet med noen. Han leter derfor etter et sted å gjemme seg og ender opp i den finske ødemarka. Der får han selskap av Major Sulo Armas Remes, major i den finske armé, som har vært i ferd med å drikke seg fra jobben.

Og jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Ikke minst liker jeg, nærmest mot min vilje, de to hovedpersonene. De er så usannsynlig sjarmerende i sin sjarmløshet. Hadde jeg møtt dem i virkeligheten hadde jeg sannsynligvis foraktet dem, men innen boka tar slutt heier jeg på dem og er oppriktig interessert i at de skal komme godt ut av det.

Paasilinnas bøker blir gjerne beskrevet som burleske, og det er det definitivt noe i. Absurditetene er det ikke langt mellom i De hengte revenes skog, men det er særdeles realistiske absurditeter. Det er ingenting som føles usannsynlig eller fantastisk i historien, og det er vel nettopp det som er så bra med den, den avslører tilværelsens absurditeter på en innsmigrende måte.

Konklusjonen er at her skal leses mer Paasilinna. Mannen har kjøpt to til (på svensk. Som han sa: Stemmen i hodet ble automatisk finlandssvensk og da ble det helt feil å lese den på norsk), så de blir nok plukket fram fra hyllen ganske snart.