Farvel til Nesbø

IMG_4647Jeg har alltid hatt problemer med å begynne å lese en overeksponert forfatter når skaden først har skjedd, men når det gjelder Nesbø begynte jeg før hypen tok helt av, og lenge var jeg storfan. Men så skjedde et eller annet. Den siste Harry Hole-boka jeg leste var Panserhjerte. Og jeg likte den, så vidt jeg kan huske (den siste jeg blogget om var Frelseren). Jeg kjøpte Gjenferd, og hadde egentlig tenkt å kjøpe Politi også, men kom ikke så langt. Og så? Vel, så viste det seg at jeg ikke egentlig hadde lyst til å lese Gjenferd. Og jeg prøvde å høre på Hodejegerne, men ga opp, fordi det ikke fenget overhodet. Jeg leste Doktor Proktor-bøkene, som jeg likte når jeg leste dem for meg selv, høyt for eldstemann og lurte litt på hva som hadde gått av meg når jeg hadde vært så begeistret, for var de ikke egentlig litt… platte?

Når Sønnen kom var jeg allerede sikker på at jeg hadde lest min siste Nesbø-krim. Og med det markedsføringsbudsjettskapte hysteriet rundt Blod på snø er jeg enda mer sikker: Jeg har fått hele greia så kraftig i vrangstrupen at du hadde måttet betale meg ganske mye penger for i det hele tatt å få meg til å åpne boka (og det er nok, tross alt, en ganske dårlig bruk av markedsføringskroner, selv om det virker som om de brenner gjennom ganske mange på rimelig dustete ting ellers også for å få vist fram Blod på snø).

Men jeg har vel ikke akkurat inntrykket av at resten av Norge er enige med meg. Så nå har jeg tenkt å frigjøre en liten hyllehalvmeter eller så ved å gi bort all Nesbø-krimmen jeg har til en heldig (?) bloggleser. Siden jeg er treig kommer ikke pakka fram til påske, som opprinnelig planlagt. I stedet trekker jeg en vinner når jeg er tilbake fra påskeferie, tirsdag 7. april.

Så om du har lyst på nesten komplett Harry Hole pluss Hodejegerene i innbundet utgave (Politi mangler, og Sorgenfri er i «billighardback», de andre er ordentlig innbinding med smussomslag) er det bare å legge igjen en kommentar på dette innlegget (sørg for å skrive inn en epostadresse jeg kan nå deg på).

Talking About Jane Austen in Baghdad – Bee Rowlatt and May Witwit

rowlatt_witwitI’d seen this book before and was curious, so when Elin had it as part of a Bookcrossing bookray I grabbed the chance and snuck in ahead of the last person on the list (sorry!). I then somehow left it in the tbr pile for a few months (double-sorry!). But it’s moving on now, really!

Bee Rowlatt is a producer for the BBC World Service and comes into contact with May Witwit while searching for English-speaking Iraquis to interview in the run-up to elections. While their e-mail correspondence starts out with a purely practical purpose, the two women soon start «chatting», about work and about life and a friendship develops. As life in Baghdad is hardly a bed of roses, they soon start discussing possible ways for May and her husband to get out of the country, and eventually hatch a plan to get them to Britain.

So far so good. Now, I have a few gripes.

Firstly, the spiel on the outside of the book goes on and on about how unlikely the friendship is and how «they should have nothing in common». Really? Two intelligent women with «intellectual» careers should obviously have nothing to talk about. Turns out they do.

My second gripe is more serious, I suppose, and that is that the book is around twice the length the «plot» and language can support. Let me elaborate. The «plot»: Not much happens. Bee talks about her kids, her globe-trotting husband and trying to balance career and family. May tells her about her life and about the everyday struggles of living in Baghdad (serious enough, don’t get me wrong, but even life in a war zone gets pretty mundane and boring in the long run). The title promises literary discussions, and, frankly, the bits where May relates how her students react to the books she teaches are the most interesting parts of the books, but they make up perhaps four pages of text all together – out of four hundred. And while both women write clearly and intelligently (for the most part), this is a real e-mail conversation, so, let’s face it, we’re not talking Nobel laureate quality of language and imagery here. The form does not make up for lack of action.

In other words, I lost interest about half way through. I vaguely wondered whether May would make it out, but I would have simply skipped ahead to the last page to find out if it wasn’t for the fact of this being a Bookcrossing book and I was loath to give up on it after having kept it so long.

Incidentally, my father happens to be reading Reading Lolita in Tehran at the moment. He saw my picture of Talking About Jane Austen in Baghdad on Instagram and commented that it seemed to be a case of one title being a rip-off of the other. I don’t know which title came first, but I do know that if you were to ask me which one to read I would go with Nafisi’s book every time.

This copy’s Bookcrossing page.

OK, da, én utfordring


Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i noen utfordringer i år, jeg glemmer uansett å følge dem opp, men så lenket en venn til denne fra Popsugar på Facebook og jeg falt for fristelsen. Dessuten  kan listen skrives ut og henges opp og da blir det mye lettere å huske at man deltar…

2015-02-21 09.47.25

Notes from a Small Island – Bill Bryson

bryson_small_islandI don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.

I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:

I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’

(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.

And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).

And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.

The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.

(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).

Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.



August går i glemmeboka av Erik Barfoed

augustiglemmebokaMamma leste boka høyt for meg. Boka var morsom. Det var veldig morsomt når det sto

han stakk hånda i lomma og trakk fram noe som han kastet til Alfred.

– Her, sa han, – et supervåpen!

Alfred grep boksåpneren og svingte den foran seg.

– HAN HAR EN BOKSÅPNER! hylte bokseridderne skrekkslagne.

(Side 166.)


Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

Bonkers: My Life – Jennifer Saunders

bonkersI picked up Bonkers on a three-for-two offer in Aberdeen when coming back from The Dark Expedition. I can’t claim to have seen every episode of Ab Fab or French & Saunders, or anywhere near, but you gotta love Jennifer Saunders anyway, and I was sold on the number of positive blurbs about how funny the book is. Well, as usual, the blurbs let me down. Not that the book is NOT funny, but it’s not «Unputdownable, a hoot» either. Yes, Guardian, I’m looking at you.

However, it’s eminently readable. It’s quite fascinating how Saunders sort of just ended up in comedy by accident, and how she pulled Dawn French (who wanted to teach acting, and actually had a «real job» as a teacher) with her (and thank goodness for that, what would the world be like without Dawn French on the stage?). There are  funny bits and there are poignant bits. I guess my main gripe, and with hindsight I should have predicted I’d feel this way, is that it’s still a «celebrity (auto)biography», and, well, I don’t read those. The best parts of Bonkers are the parts that talk about Saunders’ work, how she and Dawn French developed sketches, for example, or how the characters of Ab Fab fell into place. The more personal bits are no less well written, mind you, it just feels slightly too close to reading Hello (or Se og hør). I don’t know if I’m making sense at all, so I’ll stop.

The conclusion, I guess, is that if you DO like reading the authobiographies of contemporary, famous people, this is a pretty good one. I can reccommend it. If, like me, you have an irrational fear of finding people interesting just because they are famous, then perhaps you should go read a good novel instead.

Bokbloggerprisen 2014: Langlisten

I dag klokken 12 satt det en og annen spent bokblogger og ventet på at langlisten for Bokbloggerprisen 2014 skulle offentliggjøres. Og nå er den her.

Jeg nominerte ingen bøker til Årets roman, men ganske mange av de som står på langlisten er bøker jeg har tenkt å lese uansett:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
  • Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Rettelse: Alle romanene på langlisten er faktisk bøker jeg kunne tenke meg å lese uansett. Det er jo forsåvidt bra, tre av dem skal jo samleses (hvilke tre får vi forøvrig vite 26. januar, når kortlistene offentliggjøres). I åpen klasse ser langlista slik ut:

  • Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
  • Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
  • Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Jeg har to av mine nominasjoner på lista, det blir spennende å se om de kommer seg inn på kortlista også. Og ingen av dem har jeg blogget om ennå. Bad blogger. Ja, ja, jeg kan jo anse dette som et spark bak og se om jeg klarer å få knotet ned noen ord.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.