Bonkers: My Life – Jennifer Saunders

bonkersI picked up Bonkers on a three-for-two offer in Aberdeen when coming back from The Dark Expedition. I can’t claim to have seen every episode of Ab Fab or French & Saunders, or anywhere near, but you gotta love Jennifer Saunders anyway, and I was sold on the number of positive blurbs about how funny the book is. Well, as usual, the blurbs let me down. Not that the book is NOT funny, but it’s not «Unputdownable, a hoot» either. Yes, Guardian, I’m looking at you.

However, it’s eminently readable. It’s quite fascinating how Saunders sort of just ended up in comedy by accident, and how she pulled Dawn French (who wanted to teach acting, and actually had a «real job» as a teacher) with her (and thank goodness for that, what would the world be like without Dawn French on the stage?). There are  funny bits and there are poignant bits. I guess my main gripe, and with hindsight I should have predicted I’d feel this way, is that it’s still a «celebrity (auto)biography», and, well, I don’t read those. The best parts of Bonkers are the parts that talk about Saunders’ work, how she and Dawn French developed sketches, for example, or how the characters of Ab Fab fell into place. The more personal bits are no less well written, mind you, it just feels slightly too close to reading Hello (or Se og hør). I don’t know if I’m making sense at all, so I’ll stop.

The conclusion, I guess, is that if you DO like reading the authobiographies of contemporary, famous people, this is a pretty good one. I can reccommend it. If, like me, you have an irrational fear of finding people interesting just because they are famous, then perhaps you should go read a good novel instead.

Bokbloggerprisen 2014: Langlisten

I dag klokken 12 satt det en og annen spent bokblogger og ventet på at langlisten for Bokbloggerprisen 2014 skulle offentliggjøres. Og nå er den her.

Jeg nominerte ingen bøker til Årets roman, men ganske mange av de som står på langlisten er bøker jeg har tenkt å lese uansett:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
  • Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Rettelse: Alle romanene på langlisten er faktisk bøker jeg kunne tenke meg å lese uansett. Det er jo forsåvidt bra, tre av dem skal jo samleses (hvilke tre får vi forøvrig vite 26. januar, når kortlistene offentliggjøres). I åpen klasse ser langlista slik ut:

  • Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
  • Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
  • Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Jeg har to av mine nominasjoner på lista, det blir spennende å se om de kommer seg inn på kortlista også. Og ingen av dem har jeg blogget om ennå. Bad blogger. Ja, ja, jeg kan jo anse dette som et spark bak og se om jeg klarer å få knotet ned noen ord.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

Books read 2014

 

  • Smoke in the Lanes – Dominic Reeves (26.12)
  • The Story of Tracy Beaker – Jaqueline Wilson (17.12)
  • Kunnskapens frukt – Liv Strömquist (13.12)
  • The Dragonsitter, The Dragonsitter Takes Off og The Dragonsitters Castle – Josh Lacey (11.12, aloud)
  • Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir (10.12) (2014-bok)
  • How to Build a Girl – Caitlin Moran (03.12)
  • Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm (25.11) (2014-bok)
  • Manilahallen – Ruth Lillegraven (24.11) (2014-bok)
  • One Summer: America, 1927 – Bill Bryson (18.11)
  • Morfar, Hitler og jeg – Ida Jackson (06.11) (2014-bok)
  • Jellicoe Road – Melina Marchetta (30.10)
  • The Sleeper and the Spindle – Neil Gaiman (28.10)
  • Gangsta Granny – David Walliams (26.10, aloud)
  • Britt-Marie var här – Fredrik Backman (20.10)
  • Kjerringer – Helene Uri (17.10)
  • Råta – Siri Pettersen (13.10) (2014-bok)
  • Pølsefabrikken – Helene Guåker (04.10)
  • Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen (27.09) (2014-bok)
  • The Autograph Man – Zadie Smith (25.09)
  • Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen (22.09)
  • Folkelesnad – Agnes Ravatn (20.09)
  • Why Be Happy when you Could be Normal – Jeanette Winterson (18.09)
  • Snowdrops – A. D. Miller (15.09)
  • Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo (10.09)
  • Bobler! Smaken av fest – Ingvild Tennfjord (06.09) (2014-bok)
  • Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø (23.08, aloud – reread for me)
  • Factotum – Charles Bukowski (20.08)
  • The Book of Life – Deborah Harkness (10.08)
  • Du er viktigere enn du tror – Kristin Oudmayer (27.07) (2014-bok)
  • The Mystery of Mercy Close – Marian Keyes (20.07)
  • All I Want for Christmas is Planekonomi – Sara Granér (15.07)
  • Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson (14.07)
  • Dead Until Dark – Charlaine Harris (11.07)
  • Brevet til faren – Franz Kafka (03.07 – partly skimmed)
  • Used and Rare – Lawrence & Nancy Goldstone (02.07 - reread)
  • The Drunken Forest – Gerald Durrell (16.06 – reread)
  • The Bafut Beagles – Gerald Durrell (12.06 – reread)
  • A Zoo in my Luggage – Gerald Durrell (02.06 – reread)
  • The Miraculous Journey of Edward Tulane – Kate DiCamillo (30.05)
  • Urd – Ruth Lillegraven (25.05)
  • Countdown – Deborah Wiles (25.05)
  • Raw Spirit – Iain Banks (24.05 – reread)
  • Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø (15.05 – aloud, reread for me)
  • Shakespeare Wrote for Money – Nick Hornby (07.05)
  • African Diary – Bill Bryson (06.05)
  • Dragonsinger and Dragonsong – Anne McCaffrey (30.04 – reread)
  • A Natural History of Dragons – Marie Brennan (05.04)
  • The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran (01.04)
  • Just My Type – (27.03)
  • Fugletribunalet – Agnes Ravatn (25.03 – blogget i to deler)
  • Doktor Proktors Prompepulver – Jo Nesbø (24.03 – aloud, reread for me)
  • Horten’s Miraculous Mechanisms: Magic, Mystery, & a Very Strange Adventure – Lissa Evans (17.03)
  • Fallvatten – Mikael Niemi (12.03)
  • Harry Potter and the Deathly Hallows – J. K. Rowling (16.02 – reread)
  • Harry Potter and the Half-Blood Prince – J. K. Rowling (16.02 – reread)
  • Harry Potter and the Order of the Phoenix – J. K. Rowling (16.02 – reread)
  • The Witches – Roald Dahl (02.03 – aloud)
  • Harry Potter and the Goblet of Fire – J. K. Rowling (27.02 – reread)
  • Harry Potter and the Prisoner of Azkaban – J. K. Rowling (25.02 – reread)
  • Harry Potter and the Chamber of Secrets  – J. K. Rowling (22.02 – reread)
  • Harry Potter and the Philosopher’s Stone – J. K. Rowling (16.02 – reread)
  • Skål! – Ingvild Tennfjord (14.02)
  • Neverwhere – Neil Gaiman (04.02)
  • Den onde arven – Thomas Enger (30.01)
  • Eksempel på liv – Helle Helle (28.01)
  • Broken Homes – Ben Aaronovitch (26.01)
  • Whispers Underground – Ben Aaronovitch (22.01)
  • Moon over Soho – Ben Aaronovitch (17.01)
  • Rivers of London – Ben Aaronovitch (13.01)
  • Matilda – Roald Dahl (10.01 – aloud)
  • The Thrift Book – India Knight (08.01)
  • Low Moon & andre historier – Jason (07.01)
  • Storspring – Lars Ove Seljestad (07.01)
  • The Twistrose Key – Tone Almhjell (06.01)
  • Bill’s New Frock – Anne Fine (04.01)

Film: Operasjon Arktis

Operasjon Arktis - plakatJeg har en gang eid boka denne filmen er basert på, men jeg kan ikke huske at jeg leste den. Men nå har jeg en datter på snart åtte som har mast i ukesvis om at hun ville se filmen på kino, så nå har jeg sett filmen. Og siden jeg har litt ros, men også en ganske stor innvending, tenkte jeg at en liten kortanmeldelse var på sin plass.

For å ta rosen først: Ungene spiller bra. Landskapet er fantastisk. Scenene med isbjørn ser ekte ut. Filmen er forsåvidt spennende, også for voksne, selv om mitt perspektiv var et annet enn datteras, jeg led nemlig mer med foreldrene enn ungene. Sjuåringen synes det var fryktelig skummelt innimellom, men siden det gikk bra til slutt (det er vel ingen spoiler, akkurat) var alt såre vel og hun vil gjerne ha den på dvd.

En grunn til at jeg ikke ville gitt filmen toppscore basert på historie og spenningskurve er at jeg begynte å kjede meg et stykke uti, såpass at jeg begynte å kikke på klokka for å sjekke hvor lang tid som var igjen. Det skjer meg ikke så ofte på kino (selv ikke under Smurfene 2 dubbet på norsk). Hadde jeg ikke vært sikker på at det kom til å gå bra til slutt hadde jeg kanskje synes det var mer spennende, og jeg er forsåvidt heller ikke i målgruppen all den tid det er en barnefilm, men likevel.

Men jeg må også få lov til å komme med en ganske kraftig innvending når det gjelder lyset. De tre barna gjemmer seg i et helikopter i Bodø i den tro at det skal til Stavanger for service (de har nettopp flyttet fra Stavanger til Bodø, og faren er igjen i Stavanger). Men helikopteret har fått et hasteoppdrag, og flyr til Halvmåneøya på Svalbard i stedet, noe ungene ikke oppdager før de har klatret ut av helikopteret, og før de rekker å reagere har helikopteret tatt av. De finner hytta som mannen helikopteret hentet bodde i og legger seg til å sove i senga der, og storesøster lover at når det blir dagslys skal de «gå til naboen og ringe hjem» (de vet ikke hvor de er, bare at det ikke er Stavanger).

Dette skjer 27. oktober. Datoen blir gjentatt flere ganger senere i filmen.

Neste dag blir det faktisk dagslys, og etter noen turer ut forstår ungene at de ikke kommer til å kunne ringe hjem med det første og kampen for å overleve starter.

Jeg holder på med en «Lys i mørket» serie på Instagram for tiden og postet derfor dette bildet med kommentar etter filmen:

Overraskende mye lys er mildt sagt. Det opplyses ikke hvor lenge ungene faktisk er på øya, men det er rimelig klart at det i alle fall er ukesvis, og det slutter likevel aldri å bli «dag». Ja, et stykke uti historien er det sogar vakkert lavt sollys på dem der de kjører snøscooter over øya for å forsøke å nå fram til en annen fangsthytte der det skal være folk.

Det skurret for meg, kan du si. Jeg har ikke inngående kjennskap til akkurat når polarnatta begynner på Svalbard, men hva har man internett til. Kalender.no kan selvsagt hjelpe og i følge dem gikk i år sola ned i Longyearbyen 26. oktober og kommer ikke opp igjen før til våren. Noe dagslys får man selvsagt også når sola ligger rett under horisonten, og Halvmåneøya er sør for Longyearbyen, så jeg skal godta at det var lys i begynnelsen av filmen, men ikke hele veien ut. Det er faktisk hva jeg ville kalle en amatørtabbe fra filmteamets side.

Jeg forstår jo at de må ha lys når de filmer, det hadde blitt en rimelig kjedelig film om det var stupmørkt hele tiden, men enten så får man da ty til fullmåne (fullmåne pluss snø er lyst, det) eller legge historien tidligere på året.

Det er et poeng at det begynner å bli vinter, det at havisen kommer senere enn den burde gjør isbjørnene mer innpåslitne (fordi de er sultne) og global oppvarming nevnes selvsagt. Vinterstormene skaper spenning mot slutten. Men de punktene er ikke viktige nok til å rettferdiggjøre å fucke med noe så fundamentalt for de arktiske områdene som midnattssola og polarnatten. Det er faktisk så feil at jeg neste ventet at det skulle dukke opp pingviner på noe tidspunkt, er de troende til det ene er de troende til det andre, tenkte jeg. Og jeg blir irritert, for jeg synes ungene fortjener bedre, de fortjener filmskapere som gidder å ta hensyn til virkeligheten.

One Summer: America, 1927 – Bill Bryson

bryson_1927Trying to get through the backlog, so this will be short. Though, looking back, not as short as my review of At Home which read in its entirety: «If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.» Which is pretty much true for One Summer as well.

What can I say? Bryson has picked an interesting year and presents interesting stories in interesting ways. His anecdote-collecting skills have not waned and besides the usual suspects (Babe Ruth, Charles Lindbergh, Al Capone, Henry Ford, Calvin Coolidge and Herbert Hoover, amongst many others) are lots of people I’d never heard of (well, ok, that might not say much, but bear with me) with stories that are definitely worth hearing. Such as Carrie Buck, who was sentenced to being sterilised on the grounds that both she, her mother and her daughter were «imbeciles», and that they should not be allowed to reproduce. On the whole the chapter on eugenics is particularly chilling, perhaps even more so with hindsight, knowing what was to come in Europe a few years later (mind you, some of the atrocities carried out in America, such as agains Carrie, were bad enough, even though fewer people were affected).

Ending on a happier note, I quote:

When tabloids became the rage, Macfadden launched the Graphic. Its most distinguishing feature was that it had almost no attachment to truth or even, often, a recognisable reality.

(Page 51.) Much like some of our more popular tabloids nowadays, then.

 

 

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning, feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to døtre i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)