Film: Operasjon Arktis

Operasjon Arktis - plakatJeg har en gang eid boka denne filmen er basert på, men jeg kan ikke huske at jeg leste den. Men nå har jeg en datter på snart åtte som har mast i ukesvis om at hun ville se filmen på kino, så nå har jeg sett filmen. Og siden jeg har litt ros, men også en ganske stor innvending, tenkte jeg at en liten kortanmeldelse var på sin plass.

For å ta rosen først: Ungene spiller bra. Landskapet er fantastisk. Scenene med isbjørn ser ekte ut. Filmen er forsåvidt spennende, også for voksne, selv om mitt perspektiv var et annet enn datteras, jeg led nemlig mer med foreldrene enn ungene. Sjuåringen synes det var fryktelig skummelt innimellom, men siden det gikk bra til slutt (det er vel ingen spoiler, akkurat) var alt såre vel og hun vil gjerne ha den på dvd.

En grunn til at jeg ikke ville gitt filmen toppscore basert på historie og spenningskurve er at jeg begynte å kjede meg et stykke uti, såpass at jeg begynte å kikke på klokka for å sjekke hvor lang tid som var igjen. Det skjer meg ikke så ofte på kino (selv ikke under Smurfene 2 dubbet på norsk). Hadde jeg ikke vært sikker på at det kom til å gå bra til slutt hadde jeg kanskje synes det var mer spennende, og jeg er forsåvidt heller ikke i målgruppen all den tid det er en barnefilm, men likevel.

Men jeg må også få lov til å komme med en ganske kraftig innvending når det gjelder lyset. De tre barna gjemmer seg i et helikopter i Bodø i den tro at det skal til Stavanger for service (de har nettopp flyttet fra Stavanger til Bodø, og faren er igjen i Stavanger). Men helikopteret har fått et hasteoppdrag, og flyr til Halvmåneøya på Svalbard i stedet, noe ungene ikke oppdager før de har klatret ut av helikopteret, og før de rekker å reagere har helikopteret tatt av. De finner hytta som mannen helikopteret hentet bodde i og legger seg til å sove i senga der, og storesøster lover at når det blir dagslys skal de «gå til naboen og ringe hjem» (de vet ikke hvor de er, bare at det ikke er Stavanger).

Dette skjer 27. oktober. Datoen blir gjentatt flere ganger senere i filmen.

Neste dag blir det faktisk dagslys, og etter noen turer ut forstår ungene at de ikke kommer til å kunne ringe hjem med det første og kampen for å overleve starter.

Jeg holder på med en «Lys i mørket» serie på Instagram for tiden og postet derfor dette bildet med kommentar etter filmen:

Overraskende mye lys er mildt sagt. Det opplyses ikke hvor lenge ungene faktisk er på øya, men det er rimelig klart at det i alle fall er ukesvis, og det slutter likevel aldri å bli «dag». Ja, et stykke uti historien er det sogar vakkert lavt sollys på dem der de kjører snøscooter over øya for å forsøke å nå fram til en annen fangsthytte der det skal være folk.

Det skurret for meg, kan du si. Jeg har ikke inngående kjennskap til akkurat når polarnatta begynner på Svalbard, men hva har man internett til. Kalender.no kan selvsagt hjelpe og i følge dem gikk i år sola ned i Longyearbyen 26. oktober og kommer ikke opp igjen før til våren. Noe dagslys får man selvsagt også når sola ligger rett under horisonten, og Halvmåneøya er sør for Longyearbyen, så jeg skal godta at det var lys i begynnelsen av filmen, men ikke hele veien ut. Det er faktisk hva jeg ville kalle en amatørtabbe fra filmteamets side.

Jeg forstår jo at de må ha lys når de filmer, det hadde blitt en rimelig kjedelig film om det var stupmørkt hele tiden, men enten så får man da ty til fullmåne (fullmåne pluss snø er lyst, det) eller legge historien tidligere på året.

Det er et poeng at det begynner å bli vinter, det at havisen kommer senere enn den burde gjør isbjørnene mer innpåslitne (fordi de er sultne) og global oppvarming nevnes selvsagt. Vinterstormene skaper spenning mot slutten. Men de punktene er ikke viktige nok til å rettferdiggjøre å fucke med noe så fundamentalt for de arktiske områdene som midnattssola og polarnatten. Det er faktisk så feil at jeg neste ventet at det skulle dukke opp pingviner på noe tidspunkt, er de troende til det ene er de troende til det andre, tenkte jeg. Og jeg blir irritert, for jeg synes ungene fortjener bedre, de fortjener filmskapere som gidder å ta hensyn til virkeligheten.

One Summer: America, 1927 – Bill Bryson

bryson_1927Trying to get through the backlog, so this will be short. Though, looking back, not as short as my review of At Home which read in its entirety: «If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.» Which is pretty much true for One Summer as well.

What can I say? Bryson has picked an interesting year and presents interesting stories in interesting ways. His anecdote-collecting skills have not waned and besides the usual suspects (Babe Ruth, Charles Lindbergh, Al Capone, Henry Ford, Calvin Coolidge and Herbert Hoover, amongst many others) are lots of people I’d never heard of (well, ok, that might not say much, but bear with me) with stories that are definitely worth hearing. Such as Carrie Buck, who was sentenced to being sterilised on the grounds that both she, her mother and her daughter were «imbeciles», and that they should not be allowed to reproduce. On the whole the chapter on eugenics is particularly chilling, perhaps even more so with hindsight, knowing what was to come in Europe a few years later (mind you, some of the atrocities carried out in America, such as agains Carrie, were bad enough, even though fewer people were affected).

Ending on a happier note, I quote:

When tabloids became the rage, Macfadden launched the Graphic. Its most distinguishing feature was that it had almost no attachment to truth or even, often, a recognisable reality.

(Page 51.) Much like some of our more popular tabloids nowadays, then.

 

 

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning, feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to døtre i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Pølsefabrikken – Helene Guåker

pølsefabrikkenPølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.

Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.

Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.

Kjerringer – Helene Uri

kjerringer_uriJeg hadde store forhåpninger til Helene Uris Kjerringer. Til tross for også å ha hatt forventinger til De beste blant oss klarte nemlig den å overraske meg positivt ved å ha en helt uventet oppbygging og slutt. Sånn sett overrasket Kjerringer negativt, den var langt mer forutsigbar og mindre morsom enn jeg hadde forventet, og håpet.

Utgangspunktet er lovende: En rekke tilfeldige mennesker begynner på latinkurs. Utover et ønske om å lære latin har de lite felles (en av dem har sogar ikke engang det ønsket, kjæresten har gitt henne kurset i gave i den tro at det var et italienskkurs). Fire av damene finner fort en ekstra god tone og med litt dytt fra en av dem som har hatt en slags plan helt fra starten danner de en «liga» med det formål å utdele lærepenger til menn som har oppført seg lite bra på den ene eller andre måten.

Som sagt synes jeg historien ble noe forutsigbar etterhvert. Det overnaturlige aspektet ved Jennas historie irriterte meg. Men boka er underholdende og «Kjerringenes» bragder imponerer. Anbefales som lettbent underholdning og kan sikkert med fordel leses om man er litt ekstra oppgitt over mannfolk en periode for å få litt søsterlig støtte i fiktiv form.

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.

Snowdrops – A. D. Miller

snowdropsI have some catching up to do, so I am going to zip through a couple of book reviews. Well, I’ll try to, anyway. First off is Snowdrops by A. D. Miller, which we read in the book circle last month.

Snowdrops was a fairly quick read, the story was engaging, despite the fact that the narrator pretty much lacks a personality and for a long time nothing much happened.

The narrator is a British lawyer stationed in Russia, mostly because he doesn’t really have a life in Britain:

I found myself entering the thirty-something zone of disappointment, (…) The time of ‘Is that all there is?’ (…) People started running marathons or becoming Buddhists to help them get through it. (…) The truth is, the firm asked me if I’d go out to Moscow, just for a year, they said, maybe two. It was a short cut to a partnership, they hinted. I said yes, and ran away from London and how young I wasn’t anymore.

(Page 35-36) He falls in with a couple of Russian girls (and in love with one of them), Masha and Katya, sisters they say, and gets tangled up in some pretty unsavoury dealings. He is also involved in a rather unfortunate, equally unsavoury deal at work. All in all it’s a bit of a disaster and he is sent home in disgrace. Perhaps the most interesting thing about the novel is the way the story is framed, it’s written as a sort of a letter to the narrators fiance, whom he met after his return from Russia, as a sort of confession prioror to their nuptials. I can’t help thinking that the wedding will have been called off, because he really doesn’t come out of the sorry mess very well (he’s either a cynical douchebag or a pretty pathetic, naive dumbass – take your pick).

Where the novel failed, I think, is in creating the duality that I suspect the author intended. I had some sympathy for the narrator, be he ever so wishy-washy, and wanted to belive he was trying to act for the best, at least until he as so far in as to make backtacking almost impossible. However, I thereupon found myself having to remind myself that the end result of both «deals» was actually pretty horrendous. I wasn’t feeling it at all, I had to step back from the story and say «Wait, what, that is really not very nice.» Interestingly, those in my book circle who really felt how horrible the outcome was had had no sympathy for the narrator from the start (even before he’s really done anything). I should imagine what the author had in mind was for the reader to have some sympathy for both sides, so to say, to think of the narrator as a decent guy to start with and then gradually to realise (as he is supposedly realising it) what atrocities he is actually able to take part in.

The other main point that arose from our discussion of the book was how one-dimensional and distasteful the population of Russia appear in the novel. Well, there are two types of Russians, judging from this book: The scheming crooks who’ll swindle you out of your home, money and everything else, and the naive, kind-hearted souls that are there mostly to be swindled. Hardly the most flattering picture of a nation.

The best thing about Snowdrops was the occasional flash of lingustic brilliance. The quote above, especially the phrase «how young I wasn’t anymore» appealed to me, as did random sentences such as this one:

My nostrils froze together, the hairs inside them hugging each other for survival.

(Page 114) It’s not enough to save the novel, though. Not bad as such, but underwhelming, on the whole.

Norske sakprosabøker 2014

Mari har lagd en fin liste på Pinterest med norske ungdomsbøker utkommet 2014, med tanke på lesing til bokbloggerprisen. Siden slike lister er mye jobb tenkte jeg jeg skulle bidra til dugnaden, og siden de 2014-bøkene jeg har lest så langt (Bobler! av Ingvild Tennfjord og nylig påbegynt Født feminist av Marta Breen) er sakprosa virker det som en grei sjanger å velge, med noen forebehold (det er en STOR sjanger).

Jeg har tatt utgangspunkt i Forleggerforeningens medlemsliste, og skal legge til eventuelle ikke-medlemmer til slutt, men jeg begynner med de listene der jeg selv finner flest interessante bøker er jeg redd (litt egoisme får man tillate seg…). Jeg har fulgt Maris eksempel og laget en oppslagstavle på Pinterest: Norsk sakprosa 2014. Ikke forvent en komplett liste, og i alle fall ikke i løpet av de første dagene, men jeg skal forsøke å få med mest mulig.