Bout of Books 13: Progress

Note: This post will be updated throughout the week.

Bout of Books

Monday stats: 

Books finished: Dragonsong by Anne McCaffrey
Number of pages read: 28 (Hulder) + 192 (Dragonsong) + 52 (Dragonsinger)
Total number of pages read: 272 (Woot!)
Total number of books finished: 1
Total number of books blogged about: 0
Comments: The whole family down with stomach flu could have meant more time to read, but it also meant a lot less energy, so I fell back on an old strategy: Rereading things I know I love.

Tuesday stats:

Books finished: Dragonsinger by Anne McCaffrey
Number of pages read: 220 (Dragonsinger)
Total number of pages read: 220 (Woot!)
Total number of books finished: 1
Total number of books blogged about: 0
Comments: Some of the pages technically after midnight, as I couldn’t put the book down, but I’m counting them as Tuesday anyway.

Bout of Books 13

Bout of Books

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda @ On a Book Bender and Kelly @ Reading the Paranormal. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 11th and runs through Sunday, May 17th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 13 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Actually, the problem at the moment is not lack of reading, rather lack of blogging about what I’ve read, but even so I am jumping on the bandwagon. I’ve participated once before, in Bout of Books 9, January 2014. I’m not sure that I’ll actually set any goals this time, I tend not to stick to them anyway, but I’ll try to get in at least a couple of overdue blog posts and quite a bit of reading.

Den siste vostjakeren – Diego Marani

vostjakerenNok en bok som biblioteket lurer på om de ikke kan få igjen snart. Denne har jeg nok egentlig mye å si om, men jeg orker ikke. Jeg lånte den fordi forlagets omtale på Facebook gjorde meg nysgjerrig, og leste den ferdig fordi den er kort. Utover det kan dere egentlig heller lese Elisabeths utmerkede innlegg på Bokstavelig talt, siden hun oppsummerer alt som er galt med Den siste vostjakeren. Ikke er den morsom. Ikke er det god krim-slash-spenning. Ikke er den lingvistisk interessant (selv om vi skulle godta premisset om et uendret bindeleddsspråk: Hvor spennende er det egentlig med et fiktivt sådan?). Jarmos misogynisme kan man hevde er ment som satire, men jeg leser ingenting som ikke tyder på at også forfatteren synes at Olga er latterlig fordi hun er feit og stygg, eller at Margareetas desperasjon over et tapt liv er verdt noe annet enn humring. For ikke å snakke om den skremmende «white man’s burden»-aktige fremstillingen av Ivan. Nei. Pføy. Styr unna.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Morna, Jo!

Da er trekningen foretatt. Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller lei for at det kun var seks deltagere, men det forenklet trekningen i alle fall. Jeg kunne riste lappene i hendene omtrent som om jeg skulle spille yatzy.

nesbotrekningGratulerer til Monica Skogstad, den heldige (?) nye eier av ni Nesbø-bøker. Så fort jeg får adressen din skal jeg få bøkene avgårde i posten, og så kan jeg begynne å fundere på hva jeg skal fylle tomrommet i hyllen med!

La oss snakke om det

Den siste uka har det vært et par interessante kommentarer i media som jeg synes det er verdt å lenke til. I BT skriver Morten Strøksnes iltert om forholdene i norsk bokbransje i kommentaren «Død snø» (egentlig bak betalingsmur, men lenket fra Facebook får jeg lese den, så om du ikke er abonnent kan du forsøke å klikke deg inn via denne Facebookstatusen min, ellers siterer denne saken på Bok365 store deler av kronikken).

De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.

Det merkes. Det er kjedelig å gå i bokhandelen for tiden, og det er ikke en setning jeg noensinne trodde jeg skulle skrive. Delvis er det vanskelig å finne det brede utvalget bak pallene av Nesbø, Ragde og deres oversatte megasuksesskolleger, delvis har avsløringen av salgspush og bonuser for oppnådde bestselgerplasser gjort at selv anbefalinger fra de ansatte (enten muntlig eller i form av ekstraomslag på bøkene) ikke har samme kredibilitet som tidligere.

Mala Wang-Naveen følger opp på egen blogg med å spørre om det er greit å be bokbransjen dra til helvete. Hun er også forfatter (i tillegg til å være journalist), og har egen erfaring med hvordan bøker eksponeres eller ikke eksponeres i bokhandelen. Hun stiller spørsmålstegn ved hvor bra det er for forlagsbransjen om forfatterene blir desillusjonert og bestemmer seg for at det er enklere å bli hørt ved å skrive Facebookstatuser enn å utgi bøker.

De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.
-Slutt å syt, er budskapet.

Strøksnes avslutter med å anta at Blod på snø vil selge samme hva han sier, siden folk

vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er.

Jeg har ikke utgitt bok og har heller ingen planer eller ambisjoner om å gjøre det. Jeg har ingen økonomiske eller karrieremessige interesser koblet til bokbransjen. Jeg kan be hele bransjen om å dra til helvete uten at de har noe å svare med (vel, ok, de kan slutte helt å gi ut bøker, men hvor sannsynlig er det? Og det vil vel gå en smule ut over dem selv også). Vi som «bare» er frustrerte lesere, frustrerte kunder, er nødt til å delta i debatten og gjøre det klart at dette ikke er bra nok. Blir vi mange nok må bransjen høre etter.

En annen, men i aller høyeste grad relevant, debatt er den pågående diskusjonen om litteraturkritikken, etter at flere aviser har kuttet drastisk i antallet bokanmeldelser.

Mye merkelig er sagt om bokbloggerne som gruppe i den diskusjonen, Sindre Hovdenakk er en av mange som er glad i å slenge rundt seg med betegnelsen «amatører» når bokbloggere omtales, noe som mest tyder på at han ikke har forstått at blogg er et medium, ikke en yrkestittel. Selv burde jeg være godt kvalifisert til å skrive litteraturkritikk, skulle jeg mene, men det er likevel ikke det jeg anser denne bloggen for å inneholde (så mye innsats legger jeg ikke i den). Det finnes likevel flere blogger som kvalifiserer bedre til «litteraturkritikk» som hedersbetegnelse enn majoriteten av avisanmeldelser, og flere som har vel så streng redaksjonskontroll på det som publiseres som VG later til å ha. Barnebokkritikk er et eksempel på en blogg som både leverer «ordentlig» kritikk og har (kvalifisert) redaksjon (og som det anbefales å følge, sånn by the by). Det finnes også bokblogger som skrives av entusiastiske lesere som både er dårligere kvalifisert enn meg og mer villig til å motta og omtale bøker fra forlagene, men det er da også en ærlig sak. De avtalene eller kommersielle bindingene som det jevnlig hintes om at bloggerne har er det ingen av bloggerne jeg kjenner som faktisk har hørt noe om (da understreker jeg at det gjelder bokblogger, i andre bloggsjangere finnes det opplagt eksempler). Man kan selvsagt anse at å motta et anmeldereksemplar gratis fra forlaget er en form for motytelse, men her skiller vitterlig ikke bloggerne seg fra avisanmelderene, med mindre det er slik at Hovdenakks redaktør forlanger at han leverer tilbake anmeldereksemplaret sammen med anmeldelsen.

Der jeg er enig med Hovdenakk er i bruken av «blurbs» på bokomslagene. Det er problematisk at forlagene later til å bry seg mer om antallet superlativer i sitatene enn om troverdigheten til den de siterer. Det er ikke dermed sagt at jeg mener at et sitat fra en blogg automatisk ikke er troverdig, men jeg er enig i at for den jevne bokkunde er kilden til sitatet vanskeligere å bedømme enn når sitatet har stått på trykk i en redaksjonelt godkjent anmeldelse. Nå er jeg jo av den rare typen som synes «blurbs» generelt er en uting (kanskje litt påvirket av at de som «blurbes» ofte later til å ha lest en helt annen bok enn meg), så for min del kan de gjerne droppe hele greia, men det er vel optimistisk.

Etter litt om og men kommer jeg nå endelig fram til den lenka jeg egentlig skulle dele med dere, nemlig Olaf Haagensens utmerkede kommentar i Morgenbladet, der han tar tak i det viktige i debatten: Hvorfor skal vi forsvare «den profesjonelle anmelderen» om anmelderen jevnt over gjør en slett jobb?

Jeg synes det er interessant med en diskusjon om kritikkens funksjon. Det fikk meg til å reflektere litt mer over min egen «bruk» av avisanmeldelser og bokblogger. Jeg leser nemlig særdeles sjelden avisanmeldelser, og har heller aldri gjort det i særlig grad. Til gjengjeld abonnerte jeg for eksempel på Literary Review mens jeg bodde i England. Jeg er storkonsument av bokblogger, men å si at jeg leser dem ville være å overdrive. Det jeg gjør er å skumme, på jakt etter tips om bøker jeg kunne tenke meg å lese. For alle medier gjelder hovedregelen at om jeg velger å nærlese en lang, grundig anmeldelse er det for en bok jeg allerede selv har lest eller bøker jeg overhodet ikke har tenkt å lese noensinne. Bøker jeg kan tenke meg å lese vil jeg ha minst mulig input om på forhånd, utover enkle handlingsreferat (uten spoilere) og an- eller avbefalinger i generelle vendinger. Alt annet farger min egen lesing av boka for mye, og når jeg kommer i skade for å lese for mye om en bok på forhånd ender det ofte med at jeg ikke leser den likevel.

Jeg er dermed faktisk mest interessert i på daglig basis det Haagensen ganske presist kaller «bokanbefalinger», både i avisene og på bloggene. Når jeg først har lest en bok er jeg derimot interessert i den skikkelige og omhyggelige kritikken av boka. Problemet er selvsagt at innen jeg vil lese den to-siders artikkelen om fjorårets mest kritikerroste er jo avisen for lengst kastet (når jeg abonnerte på Literary Review rev jeg ofte ut anmeldelser av bøker jeg hadde tenkt å lese for å kunne lese dem etterpå, av og til husket jeg til og med at jeg hadde gjort det når jeg kom så langt). Derfor er internett et bedre medium for min bruk av litteraturkritikk. For bokanbefalinger er det viktig for meg å ha en viss kjennskap til den konkrete avsenderens smak. Derfor er blogger fine kilder, de jeg følger har jeg bygd opp et forhold til, og ellers kan jeg søke opp bloggerens omtale av bøker jeg har lest for å finne ut om vi kan forventes å være enige om de jeg kunne tenke meg å lese. Det er også mulig når det gjelder avisanmeldere, selvsagt, og folk som leser en avis fast vil antagelig kunne ha et lignende forhold til den avisas anmeldere som jeg har til bloggere jeg følger.

Når vi kommer til kritikken jeg gjerne vil lese etter å ha lest boka er avsenderens kvalifikasjoner viktigere, men også i den sammenhengen er det rimelig irrelevant om plattformen er blogg eller avis/tidsskrift. På lik linje med at jeg kan skille en godt skrevet roman fra en dårlig skrevet roman (som regel også dersom det er andre grunner til at jeg liker/misliker boka) er det sjelden vanskelig å dømme om omtalen du har foran deg er velfundert og godt skrevet eller ikke (særlig om du altså også selv har lest boka det dreier seg om).

Nå har jeg snakket om kritikkens funksjon for meg som (potensielt ganske sær) leser, Haagensen er mer opptatt av kritikken som kulturfremmer, som seg hør og bør. Den er viktig, og den trues av at såkalte anmeldelser i avisene ikke er stort mer enn bokanbefalinger, ikke minst fordi det endrer lesernes forventning til hva en skikkelig bokanmeldelse skal være. Er det også forårsaket av kostnadskutt og tidspress? Det kan man jo mistenke. Jeg håper i alle fall at Haagensens utspill gjør at kritikerne selv tar opp diskusjonen, men også her bør vi lesere være med på å rope varsku.

Farvel til Nesbø

IMG_4647Jeg har alltid hatt problemer med å begynne å lese en overeksponert forfatter når skaden først har skjedd, men når det gjelder Nesbø begynte jeg før hypen tok helt av, og lenge var jeg storfan. Men så skjedde et eller annet. Den siste Harry Hole-boka jeg leste var Panserhjerte. Og jeg likte den, så vidt jeg kan huske (den siste jeg blogget om var Frelseren). Jeg kjøpte Gjenferd, og hadde egentlig tenkt å kjøpe Politi også, men kom ikke så langt. Og så? Vel, så viste det seg at jeg ikke egentlig hadde lyst til å lese Gjenferd. Og jeg prøvde å høre på Hodejegerne, men ga opp, fordi det ikke fenget overhodet. Jeg leste Doktor Proktor-bøkene, som jeg likte når jeg leste dem for meg selv, høyt for eldstemann og lurte litt på hva som hadde gått av meg når jeg hadde vært så begeistret, for var de ikke egentlig litt… platte?

Når Sønnen kom var jeg allerede sikker på at jeg hadde lest min siste Nesbø-krim. Og med det markedsføringsbudsjettskapte hysteriet rundt Blod på snø er jeg enda mer sikker: Jeg har fått hele greia så kraftig i vrangstrupen at du hadde måttet betale meg ganske mye penger for i det hele tatt å få meg til å åpne boka (og det er nok, tross alt, en ganske dårlig bruk av markedsføringskroner, selv om det virker som om de brenner gjennom ganske mange på rimelig dustete ting ellers også for å få vist fram Blod på snø).

Men jeg har vel ikke akkurat inntrykket av at resten av Norge er enige med meg. Så nå har jeg tenkt å frigjøre en liten hyllehalvmeter eller så ved å gi bort all Nesbø-krimmen jeg har til en heldig (?) bloggleser. Siden jeg er treig kommer ikke pakka fram til påske, som opprinnelig planlagt. I stedet trekker jeg en vinner når jeg er tilbake fra påskeferie, tirsdag 7. april.

Så om du har lyst på nesten komplett Harry Hole pluss Hodejegerene i innbundet utgave (Politi mangler, og Sorgenfri er i «billighardback», de andre er ordentlig innbinding med smussomslag) er det bare å legge igjen en kommentar på dette innlegget (sørg for å skrive inn en epostadresse jeg kan nå deg på).

7. april: Trekningen er foretatt.

Talking About Jane Austen in Baghdad – Bee Rowlatt and May Witwit

rowlatt_witwitI’d seen this book before and was curious, so when Elin had it as part of a Bookcrossing bookray I grabbed the chance and snuck in ahead of the last person on the list (sorry!). I then somehow left it in the tbr pile for a few months (double-sorry!). But it’s moving on now, really!

Bee Rowlatt is a producer for the BBC World Service and comes into contact with May Witwit while searching for English-speaking Iraquis to interview in the run-up to elections. While their e-mail correspondence starts out with a purely practical purpose, the two women soon start «chatting», about work and about life and a friendship develops. As life in Baghdad is hardly a bed of roses, they soon start discussing possible ways for May and her husband to get out of the country, and eventually hatch a plan to get them to Britain.

So far so good. Now, I have a few gripes.

Firstly, the spiel on the outside of the book goes on and on about how unlikely the friendship is and how «they should have nothing in common». Really? Two intelligent women with «intellectual» careers should obviously have nothing to talk about. Turns out they do.

My second gripe is more serious, I suppose, and that is that the book is around twice the length the «plot» and language can support. Let me elaborate. The «plot»: Not much happens. Bee talks about her kids, her globe-trotting husband and trying to balance career and family. May tells her about her life and about the everyday struggles of living in Baghdad (serious enough, don’t get me wrong, but even life in a war zone gets pretty mundane and boring in the long run). The title promises literary discussions, and, frankly, the bits where May relates how her students react to the books she teaches are the most interesting parts of the books, but they make up perhaps four pages of text all together – out of four hundred. And while both women write clearly and intelligently (for the most part), this is a real e-mail conversation, so, let’s face it, we’re not talking Nobel laureate quality of language and imagery here. The form does not make up for lack of action.

In other words, I lost interest about half way through. I vaguely wondered whether May would make it out, but I would have simply skipped ahead to the last page to find out if it wasn’t for the fact of this being a Bookcrossing book and I was loath to give up on it after having kept it so long.

Incidentally, my father happens to be reading Reading Lolita in Tehran at the moment. He saw my picture of Talking About Jane Austen in Baghdad on Instagram and commented that it seemed to be a case of one title being a rip-off of the other. I don’t know which title came first, but I do know that if you were to ask me which one to read I would go with Nafisi’s book every time.

This copy’s Bookcrossing page.

OK, da, én utfordring

2015challenge

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i noen utfordringer i år, jeg glemmer uansett å følge dem opp, men så lenket en venn til denne fra Popsugar på Facebook og jeg falt for fristelsen. Dessuten  kan listen skrives ut og henges opp og da blir det mye lettere å huske at man deltar…

2015-02-21 09.47.25

Notes from a Small Island – Bill Bryson

bryson_small_islandI don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.

I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:

I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’

(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.

And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).

And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.

The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.

(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).

Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.