Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Lavmål av NRK

Gratulerer med dagen, Ragnhild! Nå skal vi feire bursdagen din med å bevise at alt du er kjent for å ha utført i livet egentlig er noen andre sitt verk. Blir det ikke trivelig?

NRK «feiret» Shakespeare på bursdagen hans – som også er verdens bokdag – nå på lørdag ved å vise en omarbeidet versjon av Petter Amundsens «dokumentar» der det hevdes at Shakespeare slett ikke skrev skuespillene, at de derimot var forfattet av en sammensvergelse av firmurerorden-varianten rosencreutzerne, med Francis Bacon i spissen. Verkene skal inneholde koder som peker til en sjø i Canada der «paktens ark» skal være begravd på bunnen. Rene Indiana Jones, der, altså.

Det hele er selvfølgelig reinspikka vrøvl. Faktiske litteraturvitere med Shakespeare som spesialitet (Amundsen er organist, ikke at jeg har noe i mot autodidakter som sådan, men da må man bevise at man har opparbeidet seg kompetanse på det man prater om) er like lite uenige om at Shakerspeare skrev Shakespeares samlede som faktiske klimaforskere er om at menneskeheten er i ferd med å endre klimaet på jorden eller faktiske historikere er om at Holocaust fant sted. Feilene i Amundsens teori er glimrende oppsummert av Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet, men det beste argumentet er egentlig at det er imponerende, men hverken umulig eller usannsynlig at Shakespeares samlede faktisk ble skrevet i sin helhet av Shakespeare, så hvorfor konstruere avanserte alternative teorier?

For å sitere Hobbelstad:

Når noen sier at det ikke er «bevist» at Shakespeare forfattet skuespillene sine, er det vanskelig å se for seg hva de ville ansett som bevis. Et brev der Shakespeare skriver til kona og sier Hei, Anne, nå sitter jeg og jobber med «Romeo og Julie»?

Mer alvorlig enn det sosiale faux pas det er å feire noens bursdag ved å dekreditere dem er at Amundsens teorier ikke bare handler om Shakespeares eventuelle forfatterskap, men også er gjennomsyret av klassiske konspirasjonsteorier om en intellektuell elite som opererer i det skjulte og manipulerer befolkningen. Det er rett og slett ganske skummelt tankegods NRK viderformidler og støtter opp om her, og det er nedstemmende. Jeg betaler normalt min lisens med glede, men om dette er den type «sannhetsformidling» NRK har tenkt å drive med må jeg kanskje revurdere.

Havboka – Morten A. Strøksnes

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Diary of a Wimpy Kid – Jeff Kinney

wimpy

Diary of a Wimpy Kid has obviously been on my radar for a while, you have to have lived under a rock for the last ten years to have missed hearing about the phenomenon. A few years ago our oldest nephew was engrossed by it (though in the Norwegian translation), and when the eldest came home with volume 1 from the school library and finished the book in one evening (a first for her with a chapter book, a milestone worth noting), I thought the time was ripe to have a nosy and see what the fuss is all about.

And, well, I read it and I’m afraid I still don’t know what the fuss is about. See, Greg Heffley, the eponymous wimpy kid, is a bit of an asshole. He treats his (only) friend Rowley like shit, for example. Not that you don’t have some sympathy for him, middle school can be rough, but still. And while the lass was raving about how funny the book was I didn’t even smile once.

So I’m not in the target audience, not by a long stretch. Perhaps I would have found it hilarious when I was nine? Probably? Perhaps not? It’s hard to tell. But I’m not going to suggest that nine-year-olds shouldn’t read it, or that there is something wrong in nine-year-olds finding it funny. I’m even considering seeing if I can’t pick up a second-hand set of the series and donating it to the school library, if it turns out the lass is correct when she says they only have the first volume. Any book that gets a kid as interested in reading as this one seems to do is fine by me (well, ok, as long as the book in question doesn’t actively encourage harmful behaviour, I suppose). But would I suggest it to older readers? No. Not unless you, like me, like to have some idea of what your children are reading. For your own pleasure or education (or both) there is little to recommend the Wimpy Kid.

Primates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas – Jim Ottaviani and Maris Wicks

primatesPrimates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas  written by Jim Ottaviani and illustrated by Maris Wicks is a book I think I will get hold of a copy of to make sure it’s available for the kids.

It’s a story in three parts, told from the point of view of the three researchers in turn, and is a fascinating look into some of the intense work, and the personal sacrifices, that has gone into gaining the knowledge I, for one, now take for granted about our fellow apes, the chimpanzees, gorillas and orangutans.

In fact, I’d pronounce it a pretty much perfect book, except I am so indescribably bothered by the colour choice for (and partly the faces of) the chimpanzees. Really. How do you get two of the three apes so right and the third so wrong?  If it wasn’t for the text insisting they really are meant to be chimps I’d be assuming that I was misunderstanding something fundamental.

Well, that aside, it’s still a cracking book, and if you have any interest in natural history (and you should have) you should read it, and if you want to encourage a similar interest in the kids in your life you should make sure they read it, too.

Slipp hold – Heidi Sævareid

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

A couple of shorts

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

Pjolter; den norske coctailrevolusjonen – Nadin Martinuzzi og Hanne Stensvold

pjolter(Krysspostet fra drikkelig.no)

Jeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.

Pjolter er på sett og vis en kokebok, og av de knapt 250 sidene er over halvparten viet oppskrifter på coctails. Det er dermed kanskje ikke den typen bok du setter deg ned og leser fra perm til perm, men det er forsåvidt fullt mulig å gjøre det også. Innimellom oppskriftene får vi litt om coctailens historie generelt, litt om visse typer coctails og presentasjoner av en rekke bartendere som har bidratt til cocktailens renessanse i Norge. Hver bartender har selvsagt bidratt med noen av sine egne oppskrifter.

Forfatterene er kreditert som fotografer og jeg må si jeg er skikkelig sugen på en «hvordan fotografere drinker» foto workshop med dem, for absolutt alle coctailene ser fristende ut, og boka er generelt en fryd for øyet.

Jeg får selvsagt lyst til å prøve meg mens jeg leser, og det kan tenkes det blir en coctail eller to på hjemmefronten framover. Beskrivelsene for hvordan du mikser (trodde du det var så enkelt at du kunne velge «shaken» eller «stirred»? Å nei du.) virker passe detaljerte og det klør litt i fingrene, det skal jeg innrømme. For ikke å snakke om alle de ingrediensene du kan lage selv, både infusert ditt og datt, tonic water, hjemmelagde bitters og ingefærøl! Men foreløpig skal jeg forsøke å unngå å la meg oppsluke av nok en alkoholrelatert hobby, tror jeg. Derimot er kanskje sjansen større for at jeg bestiller en coctail neste gang jeg er på bar, Raus i Trondheim har jeg jo på «skulle vært innom snart»-listen, og en av bartenderene i boka jobber (jobbet?) der.

Er du derimot sugen på å lære deg hvordan du mikser coctails kan jeg ikke se noen grunn til å lete lenger enn denne boka. Og blir du bitt av basillen må du gjerne invitere meg for å smake.

Ølbrygging fra hånd til munn – Colin Eick og Thomas Horne

olbrygging-fra-hand-til-munn(Krysspostet fra drikkelig.no)

Sommeren 2013 fikk jeg den brilliante idéen å kjøpe hjemmebryggerutstyr til Arve i bursdagspresang. Året etter vant jeg et valgfritt kurs i regi Oi! Trøndersk matfestival, og valgte uten videre tvil ølbryggerkurs hos Bakke brygg. Likevel gikk det enda et år før vi kom i gang med bryggingen (vi er litt treige av oss). Til slutt fant jeg ut at i stedet for å forsøke å planlegge den perfekte første bryggedagen med det perfekte første brygget var det egentlig like greit å hive seg ut i det, og gikk innom Bakke og ba dem foreslå en oppskrift og selge meg ingrediensene jeg trengte. Mens jeg ventet på at «the malt bill» skulle kvernes vandret jeg rundt og kikket på varene og ble stående foran ølbokhylla. For visst, vi hadde bøker om brygging fra før, men den jeg hadde forsøkt å lese meg opp på de siste dagene for å friske opp kurskunnskapene hadde ikke helt tilfredstilt mine behov for deltaljrikdom. Jeg var ute etter en «brygg øl for dummies» rett og slett.

Etter å ha bladd litt løselig i utvalget hos Bakke landet jeg på Ølbrygging fra hånd til munn. Her var det tegninger som illustrerte utstyr. Kapittelet om selve bryggeprosessen var beroligende detaljert og det hjalp, ikke minst, at prosessen som ble beskrevet så detaljert var med akkurat samme type utstyr som vi hadde, nemlig «brew-in-bag». Boka fikk bli med hjem.

Det var et godt kjøp. For det første fungerte kapittelet om bryggeprosessen akkurat etter ønsket om en beskrivelse «for dummies». Det eneste jeg savnet i boka (men som jeg heller ikke har funnet i andre bøker senere, så: Tips til revidert utgave) var en «hvordan lese hydrometeret». Dessuten er boka velskrevet og artig å lese. Og når vi først hadde vært gjennom et brygg eller to var det hjelpsomt å komme tilbake til snuttene med tips fra erfarne bryggere, mesketipset fra Kjetil Jikiun, for eksempel, om å ta kjelen av varmen og pakke inn i ullteppe eller dyne i stedet for å forsøke å holde stabil temperatur på kokeplata forenklet meskeprosessen enormt (ved første brygg gikk temperaturen opp og ned flere ganger ganske ukontrollert, ved andre gikk det bedre, med Kjetils tips holdt temperaturen seg jevn innenfor en halv grad).

Siste del av boka er viet oppskrifter fra en rekke norske bryggerier, de har allerede blitt brukt til inspirasjon og kommer garantert til å bli det igjen.

Boka markedsføres, via baksideteksten, «for deg som brygger øl eller har lyst til å brygge øl eller skulle ønske du kunne brygge øl eller bare liker øl», men jeg vil nok først og fremst anbefale boka til de to midterste kundegruppene. Brygger du allerede kan du nok få tips, og oppskriftene er selvsagt et pluss, men jeg mistenker at det er grenser for hvor mange bøker om selve bryggeprosessen man egentlig trenger (om vi ser bort fra regelen om at det aldri er grenser for hvor mange bøker man trenger, selvsagt). Og «bare liker» du øl, så, jo, det er mye nyttig å lese om ølstiler i begynnelsen av boka, og det er selvsagt gøy å kunne litt om hvordan øl brygges selv om du ikke har tenkt å forsøke selv, men om du først og fremst er interessert i å drikke øl finnes det nok andre bøker som er nyttigere.

Men har du det aller minste lyst til å prøve å brygge kan jeg anbefale boka på det varmeste.