Dead Until Dark – Charlaine Harris

dead_until_darkSomeone had left the three first Sookie Stackhouse novels on the shelf at my doctor’s office, and since the other available reading material consisted of old parenting or womens’ magazines, I thought I’d check it out. I read far enough to decide to take it home, but then found I had rather more interesting things to read when I got there, so it was left on the «in progress» pile for a few months. But then I had this funk, and starting something I want to like when I’m in a funk is not a good idea, as even things that ought to please me tend not to, so I decided to try something I wasn’t expecting to like and see if that could snap me out of it. And do you know, I think it might have worked.

At least I read the book right through, I even found myself wondering what would happen next and actually wanting to pick up the book. A far-fetched yarn was obviously just what I needed. A well-written one, mind you. Dead Until Dark certainly is competent handiwork. Not great art, perhaps, but no annoying linguistical flaws and a storyline that works.

As for Sookie. Well, I sort of like her, though I found some of her reasoning annoyingly rather than charmingly naive, but Dead Until Dark did not really convince me I should go on to read more in the series. The whole vampire thing creeps me out in entirely the wrong way. Not the deliciously creepy «Oooooh, I’m scared» sort of way, but in the «Ugh, gross» and «this vampire is entirely too sparkly and the sex scenes seem gratuitous, I am too old for this shit» sort of way. And I find the whole concept of society as a whole accepting vampires because of the entirely fake «it’s a virus» story completely unbelievable. So, no. I probably won’t read any more Stackhouse novels (and I certainly won’t be watching True Blood any time soon).

But I am grateful to Harris for helping me out of the reading funk. At least I’m reading fiction again. My copy has now been registered at Bookcrossing, and I’ll drop it off somewhere to please or annoy another reader.

Brevet til faren – Franz Kafka

Jeg har et anstrengt forhold til Franz Kafka. Jeg har hatt Prosessen på pensumlista til eksamen to ganger og lest første halvpart begge gangene før jeg ga opp. Jeg har derimot lest mange av ‘novellene’ (noen av dem er så korte at de nesten ikke kan kalles noveller) og likt dem, og jeg synes Prosessen er en interessant bok å diskutere (vi så en filmatisering i forbindelse med den ene lesingen, så jeg har en viss idé om hvordan siste halvpart forløper, selv om det utvilsomt hadde vært bedre å faktisk lese hele boka).

Brevet til faren ble en av sommerbøkene i boksirkelen, og siden jeg har lånt den på biblioteket og noen av de andre står på venteliste tenkte jeg det var best å bli ferdig med den. Hadde jeg latt den ligge der den lå, ved siden av senga til minstemann, slik at jeg kunne fortsatt å lese noen sider hver kveld i påvente av at hun skal sovne, hadde jeg nok lest hele på ordentlig måte, som det er må jeg innrømme at de siste 30 sidene ble skumlest.

Jeg vet ikke. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg. Kafka hadde sikkert et trasig liv – og i alle fall et fryktelig trasig forhold til faren sin, og det er jo trist – men han fenger meg ikke, og det er nesten så jeg får litt følelse av at han, vel, overspiller?

Kanskje jeg skulle plukket opp Prosessen igjen og lest andre halvpart denne gangen? Sist er vel nesten 20 år siden, men da gjorde jeg feilen med å begynne på nytt siden det var et par år før det at jeg prøvde første gang, og vi vet jo hvordan det gikk. Men om jeg begynner halvveis uti kan jeg kanskje klare å opprettholde interessen til jeg får lest den ut, det er tross alt ikke en spesielt tykk bok.

Watch this space.

Reading funk

I’m in one.

I keep picking up books and half-heartedly starting them and then loosing interest after a page or two. Yesterday I tweeted that I needed something lightweight and feelgoody to read and got a couple of ideas and today I visited the bookshop nearest work and came out with… nothing. I kept picking things up, reading the synopsis and thinking «no», «nope», «uh-uh» and so on. Mind you, most of the leads I got on twitter could have been good except the shop didn’t have the books, or they only had Norwegian translations of the English ones.

So, no dice.

The last time I was in a major funk I got out of it by rereading Harold Bloom’s The Western Canon. Perhaps I should look at the non-obvious this time, too, perhaps lightweight is NOT what I need?

I’ll get back to you.

Matilda the Musical

Når vi var i London i februar virket det som en opplagt ting å gjøre å ta med eldstemann på musikal. Jeg ga henne valget mellom Lion King (hun har selvsagt sett filmen) og Matilda (vi hadde nettopp lest boka). Ikke overraskende valgte hun Matilda, og jeg gikk til innkjøp av billetter.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg. Med utgangspunkt i en bok jeg elsker og med sanger av Tim Minchin burde jeg jo egentlig være overbevist på forhånd, men jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å se for meg hvordan det skulle funke på scenen. Dennis Kelley er kreditert med «book», så jeg går ut fra at det er han som er ansvarlig for frihetene Matilda the Musical har tatt seg med Roald Dahls historie. Og all ære til ham for det, for det funker. Minchins tekster er selvsagt, hadde jeg nær sagt, geniale og en bok som i utgangspunktet består av mer prat enn handling er blitt til en overbevisende og forrykende musikal.

Det er vanskelig å velge når jeg skal prøve å si noe om HVA som var bra. Sceneelementene og kulissene var flotte, som skapt for å appelere til oss bibliofile og ble utnyttet forbilledlig i koreografien. Skuespillerprestasjonene var det ingenting å utsette på. Miss Trunchbull spilles av Alex Gaumond, et grep som føyer seg pent inn i Britisk pantomimetradisjon der «the dame» alltid spilles av en mann, men det føles slett ikke pantomimeaktig her (og sjuåringen skjønte ikke at det var en mann, heller, og ble svært overrasket når det ble nevnt etterpå). Han gjorde en fantastisk jobb. Både han og Matildas foreldre (James Clyde og Kay Murphy) ble forresten buet (og, må det understrekes, applaudert) når de kom ut for å ta i mot appluasen. Det har jeg aldri opplevd før, men det føltes helt rett (og jeg går ut fra at de tar det som et kompliment, det betyr jo at de har overbevist i rollene).

I tillegg til meg og sjuåringen var mamma med, og hun har ikke engang lest boka, men også hun var begeistret for forestillingen, så det er altså ikke nødvendig å være svoren Matilda-fan heller. I det hele tatt: Musikalen anbefales på det varmeste.

Det er ikke meg, det er deg

Som mange andre bokelskere har jeg ELSKET Amazon. I over et tiår, fra sent nittitall og fram til langt utpå 2000-tallet foregikk hovedandelen av mine bokkjøp fra giganten. At Amazon er med på å utkonkurrere de lokale, fysiske bokhandlerene har jeg selvsagt vært klar over, og jeg har også handlet lokalt når muligheten har vært der (men, vel, det jeg leser har de ikke nødvendigvis her i byen i alle fall). Men vel så mye er det våre hjemlige norske kjeder som ødelegger for seg selv (og for de som gjerne skulle vært uavhengige). Når jeg går i en fysisk bokhandel er det først og fremst for å finne bøker jeg ikke visste om, da er bord etter bord med bestselgere, være det seg Nesbø eller Knausgård, lite matnyttig. Når jeg i tillegg leser svært mye på engelsk har Amazon vært et naturlig valg.

Og når jeg fant ut at jeg ville ha en ebokleser for et par år siden falt det meg ganske naturlig å velge Kindle. Bokutvalget var suverent, prisene for det meste ok, og kjøp av bøker så tilnærmet smertefritt som det går an å få det.

Men nå er det slutt. Jeg slår opp. Jeg har ikke kjøpt fysiske bøker fra Amazon på over et år, og nå blir det ikke flere ebøker, heller. Jeg får begynne å se meg om etter et alternativ til Kindelen og i mellomtiden fikle med Calibre for å kunne lese ting kjøpt andre steder.

Jeg begynte å miste lysten på å handle fra Amazon etter at det dukket opp flere historier om uverdige forhold for de som jobber på Amazons lagere med å pakke bøkene (og cdene, kjøleskapene og what-not) du har bestilt. Et søk på Google etter amazon working conditions gir side opp og side ned med treff: Kritiske avisartikler og undercover dokumentarfilmer. Først kunne man få inntrykk av det bare gjalt i USA og Canada, og man kunne kanskje, med en viss grad av selvbedrageri, overbevise seg selv om at det var greit å handle fra amazon.co.uk, men så tok BBC fatt i saken og det forsvaret falt dødt til jorden. Jeg anbefaler også Carole Cadwalladrs artikkel i The Guardian om å jobbe for Amazon.

I det siste har det også versert historier om skitne triks som brukes for å presse forlag til å gi Amazon gode betingelser. Først og fremst gjelder dette Hachette, Bok & Samfunn har blant andre skrevet om saken. Du må gjerne mene at dette er et gode om det gir deg billigere bøker, men jeg foretrekker at forlagene og forfatterene også tjener penger slik at de har råd til å gi ut og skrive flere bøker.

Finnes det folk som har det verre i verden enn de som jobber for Amazon? Helt sikkert. Men helt sikkert er det også at om vi godtar at tilsynelatende normale, vestlige bedrifter tar seg slik til rette og bryter ned det man i årtier har forsøkt å bygge opp av arbeidstakerrettigheter er det i alle fall ikke håp for lille Vishnan på ti som syr t-skjorter 18 timer i døgnet for kost (ris) og losji (steingulvet ved siden av symaskinen).

Så, altså, Amazon. Det har vært et langt kjærlighetsforhold, men det har haltet en stund og nå er det slutt. Det er ikke meg, det er deg.

Senere samme dag: Og det ble akkurat hakket mer latterlig, det hele. Amazon eskalerer konflikten med Hachette, melder The New York Times i dag.

Fallvatten – Mikael Niemi

niemi_fallvattenNå begynner backloggen å hope seg opp, her. For jeg har lest, selv om jeg ikke har blogget. Vi får se om et lite skippertak med kortere omtaler ikke kan få meg noenlunde på track igjen.

Jeg leste (selvsagt, hadde jeg nær sagt) Mikael Niemis Populärmusik från Vittula når den kom for en del år siden. Siden det har vi kjøpt det meste Niemi har skrevet i pocket når det har passet seg sånn, og mannen har lest i alle fall en bok til, men for min del har jeg ikke kommet så langt. Det er et helt normalt problem her i huset. Vel, når en av de andre i boksirkelen hadde Fallvatten som forslag måtte jeg nesten stemme for den, og siden mange nok var enige med meg i at den så interessant ut ble det den vi leste. I mars. Jeg sa jo jeg lå etter…

Fallvatten er en katastroferoman. Det har regnet stødig i Norrland hele høsten og plutselig en dag brister en demning i Luleelven. Det forårsaker en flodbølge som blir større og større ettersom den bryter ned de påfølgende demningene nedover langs veien, en etter en. I boka følger vi et utvalg av dem som befinner seg langs elvens løp og på hver sin måte rammes av bølgen.

Jeg synes boka hadde et godt driv, og Niemi klarer i stor grad å vise hvor forskjellig folk reagerer på en truende katastrofe. Noen med aggresjon, noen med solidaritet og styrke og noen oppdager plutselig at de ikke var så klare for å dø som de trodde. Noen av mine boksirklende venner synes det ble for mye, enten at det ble for anmasende eller at det ble for mange personer å holde styr på. Jeg synes derimot at antallet var akkurat passe for å belyse de reaksjonene som skulle belyses, og at historiene var såpass forkjellige at det ikke var noe problem å holde dem fra hverandre. Min største innvending var at boka er for kort, for jeg ville vite hva som hendte videre når bølgen hadde passert.

Et lite notat til slutt: Denne boka er en av de som burde ha «Trigger warning: Rape» trykket på coveret. Det kom i alle fall overraskende på meg, ut fra omtalene av Fallvatten at spesielt en seksjon var såpass grafisk (og teknisk sett er det to voldtekter, selv om den andre er mest bisarr). Så om du trigges av sånt er du hermed advart.

The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran

moran_narmoAfter How to be a Woman I have a bit of a crush on Caitlin Moran, and so The Chronicles of Narmo was an obvious purchase when I managed a few minutes in a book shop in London. It’s a short novel, written when Moran was just fifteen and based on her own family’s (mis)adventures.

It’s not a brilliant book. As a narrative it only works haltingly and there isn’t much of a plot, really. Where it excels is where Moran still excels, in the clever turn of phrase. It is what makes the book worth reading.

In order to reach the Earth, the Sun has to travel eighty million million miles, across the universe, through the atmospheres and magnetic pulls of countless planets; it has to seep its way through clouds of stardust twelve thousand miles thick. It plays leapfrog with time and has a neat little party trick of standing where it was eight and a half minutes ago. And still – after all this exertion – it still had the energy to struggle through the yellowing nets and purple nylon curtains of Bill and Carol’s bedroom, and wake them up.

(P 48) Not entirely accurate astronomy-wise, perhaps, but still rather lovely.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.