Percy Jackson and the Lightning Thief – Rick Riordan

I’m a little late to the party as far as Percy Jackson goes. I’ve been meaning to give him a chance, but then there is the problem of so many books, so little time. However, a few weeks ago we were at the local dump (literally) to get rid of our was-actually-due-for-the-dump-when-we-got-it-second-hand-eigth-years-ago recliner, and when we’re there we always have a look at «Gratisbutikken», which is basically a freecycle shop, where people leave useable stuff and other people then can take it away for free. Well, someone had been in recently and left a shitload of children’s/YA books in English, mostly fantasy, amongst them three complete Rick Riordan series, including Percy Jackson. I first started picking up just the books I wanted to read myself, but then I remembered that we have a school library which is always in need of donations of popular books, so I thought «What the h, we’ll just grab the lot.» Which is how we left the place with 12 kilos of looks-like-they’ve-hardly-been-opened books. See exhibit A:

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

Anyway, most of them are now with the school librarian, but I held back The Lightning Thief, the whole Cat Warriors series (on request from the ten-year-old), the non-fantasy YA and the more adult fantasy books, all of which at least one of us would like to read before passing them forward.

So, Percy Jackson and the Lightning Thief. I would assume the premise is familiar to most readers, but Percy Jackson is a troubled 12-year-old. He’s had to change schools at least once a year, and is now at a fancy (the name Yancy rhymes with fancy, I refuse to believe that is a coincidence) boarding school for delinquent youths, where he’s made friends with a boy called Grover and is on friendly terms with the latin teacher, Mr Brunner. On a school outing the maths teacher – who seems to really hate Percy – turns out to be some kind of monster who tries to kill him, but Percy instead kills her with the help of a sword his latin teacher throws him. Afterwards, though, everyone claims there was never any such teacher, so Percy wonders if he imagined the whole thing. Even after he overhears Grover and Mr Brunner talking about him, were Grover, definitely, proves he is not quite what he seems, Percy still doesn’t really accept that something supernatural has occurred. Once the summer holiday has started, though, things escalate and Percy discovers that he is a half-god (his absent father being Poseidon, one of the greek gods of Olympus) and that Zeus believes Percy has stolen his main lightning bolt and is, to put it mildly, not happy about it. Percy, Grover and a girl called Annabeth (who is the daughter of Athena and a mortal man) set out on a quest to retrieve the lightning bolt and prevent a war amongst the gods. So… not exactly a walk in the park.

It’s a bit of a page turner, it must be said. I did actually go to bed with about 80 pages to go, but it was a wrench. Percy is, as far as we get to know him, a likeable kid who’s been dealt a bit of a rough hand. The threesome that is Percy, Grover and Annabeth have a pretty good dynamic. And their sassing off to the olympian gods is good fun, as is the juxtaposition of the greek mythology and modern America.

I’ll probably be reserving the rest of the series at the library (since I’ve already given the others to the school). Just when I finished reading yesterday I’d have started book two immediately, had I had it available. Now that 24 hours have passed, however, the urgency has passed, and I’ve been eying my tbr pile and finding other things that I want to read more immediately.

So why is that, then? Well. Much as Percy Jackson was entertaining, I feel like I’ve read other books with the same ideas done better. The quote on the back from the Sunday Times says it’s «Buffy meets Artemis Fowl», which I feel is short-selling poor Percy quite badly (I did NOT like Arthemis Fowl when I read it way back), even if I can approve of the Buffy-comparison. However, with the «12 year old hero and his two friends» setup, I can’t help but draw parallels to Harry Potter. It doesn’t help that Percy has black hair, Grover is kind of dorky and clumsy and Annabeth is the intellectual one, being Athena’s daughter, and a host of other details, like this quote:

Remarkable, really, the lengths to which humans will go to fit things into their version of reality.

From page 155. Which is not only familiar in its basic premise (which I’m sure Rowling was not the first to describe, confirmation bias is what you’d call it in a scientific context, for example), but in the offhand way it’s said as a sort of afterthought.

And, let’s face it, anything that reminds me of Harry Potter without being Harry Potter is fighting an uphill struggle.

Another book that came to mind while reading Percy Jackson was Neil Gaiman’s American Gods. And again there can be no contest. Much as I love Neverwhere for being set in London, American Gods is my favourite Gaiman novel, and much of it comes from the clever way it combines mythology and modern (American) popular culture. Of course, American Gods is written for an older audience, but there you are.

So, yes, Percy Jackson and the Lightening Thief is definitely readable, and I might very well read the rest of the series, but it’s also quite possible that that is one of those things I’ll never get around to.

Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken – Maria Berg Reinertsen

Når jeg skulle sjekke tilgjengeligheten av Maria Berg Reinertsens bok Reisen til Bretton Woods på biblioteket etter Cappelen Damms høstmøte (tilgjengeligheten var dårlig, siden boka ikke hadde kommet ut ennå, en detalj jeg hadde glemt) oppdaget jeg ikke bare at jeg selvsagt hadde lest Reinertsen før, som nevnt, men at hun i mellomtiden hadde skrevet en biografi om Henriette Schønberg Erken. Og den var tilgjengelig umiddelbart. «Perfekt!» tenkte jeg og trykket på «Reserver», jeg hadde jo mer eller mindre lovet på bokbloggertreffet at jeg skulle hive meg på biografilesesirkelen til Moshonista, og tema for oktober var «Mett (som i smør og fløte)» og hva passer da bedre? Boka var tilgjengelig og ble hentet, men selv var jeg jo stuck på tidlig 1800-tall sammen med Jack og Stephen, så det er først den siste uka jeg har fått satt meg til med Henriette.

Henriette Schønberg Erken er ikke en av damene som har fått plass i Breen og Jordahls 60 damer du skulle ha møtt, men hun er opplagt en god kandidat til oppfølgeren 60 flere damer du skulle ha møtt (eller noe). I alle fall er hun et godt eksempel på at om man nå først skal skrive en biografi finnes det mange interessante damer å ta tak i, der man kan gjøre nybrottsarbeid i stedet for å sparke inn åpne dører med den ørtogførtiende biografien om Herr Sikkertviktigmenhvormangebiografiertrengerviomenmann.

Jeg kjøpte Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger i en faksimileutgave (av 1951-utgaven, utgitt av Aschehoug i 2008) på Mammutsalget for noen år siden, og selv om den ikke er blitt brukt (det tenker jeg jeg må gjøre noe med) har hun derfor vært på radaren min. Og portrettet Reinertsen presenterer er av en dame som utvilsomt hadde ben i nesen.

Boka er ganske finurlig bygd opp, for selv om vi i normal biografisk ånd følger Schønberg Erken kronologisk gjennom livet, er den fortellingen brutt opp ved hjelp av «munnfuller» mellom hvert kapittel, som handler mer om samtiden, om strømninger, politikk og økonomi (både makro og mikro). I tillegg starter hvert kapittel med en oppskrift hentet fra Schønberg Erkens kokebøker, en oppskrift som trekkes inn i temaet i kapittelen den introduserer. Slik blir biografien mer dynamisk enn mange andre jeg har lest, og Reinertsen kommer nærmere et svar på spørsmålet som stilles innledningsvis «Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?» (s. 9). Jeg blir i alle fall overbevist i løpet av boka om at husmoridealet som på sett og vis ble en klisjé på femtitallet, men som fortsatt henger over oss i dag (noe Reinertsen også er inne på) hadde sett annerledes ut om ikke Schønberg Erken hadde trosset faren og blitt hustellslærerinne i 1800-tallets siste tiår.

Det er en slags knapphet ved Reinertsens språk som jeg til å begynne med lurte på om ville gjøre boka for tørr og ensformig, men enten det skyldes den dynamiske strukturen eller at hun på tross av (eller på grunn av?) dette klarer å plassere Schønberg Erken som en faktor i samfunnsutviklingen i Norge, ble de forventningene gjort til skamme.

Henriette Schønberg Erken er et tvetydig feministisk forbilde. Selv om hun altså trosset faren («Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss» s. 29), fikk seg et yrke og en karriere, og ventet med å gifte seg til hun var etablert som forfatter, kan man jo ikke med hånden på hjertet si at det å argumentere for at kvinnens viktigste rolle er å være en god husmor som (blant annet) skal holde mannen fra å drikke ved å gjøre hjemmet innbydende er noe videre kvinnefrigjørende. Og det er vel nettopp derfor hun blir en såpass fascinerende figur, den godeste Henriette.

Reinertsens framstilling oppleves basert på nitidig research og dessuten som gjennomgående redelig. Der primærkilder finnes presenteres fakta, enten det er tall eller følelser det er snakk om, men der biografen må spekulere gjøres leseren oppmerksom på nettopp at det spekuleres. Ofte fører det til at det stilles flere spørsmål enn det gis svar, men siden en av mine personlige pet-peeves er biografier (eventuelt biografiske romaner) der forfatteren skriver som om hen er tankeleser (retroaktivt, til og med) og kan presentere en forlengst død persons innerste tanker og følelser setter jeg umåtelig pris på Reinertsens framgangsmåte.

 

Edward Rubikons Mysterier: Den siste halloween – Aleksander Kirkwood Brown

Jeg skriver om en bok som heter Den siste halloween, den er fra en serie som heter “Edward Rubikons Mysterier”. Den en skrevet av Aleksander Kirkwood og illustrert av Andreas Iversen. Det er en fantasyserie. Jeg valgte denne boka fordi den er gøy og er fra favorittserien min på norsk.

Boka handler om en gutt som løser mysterier med de 2 vennene sine (Kasper og Nadira).

Det som skjer: Halloween blir til hallo-venn. Byen blir angrepet av monstre som ødelegger byen. Alt blir fikset og halloween er tilbake.

Denne boka er bra for barn og voksne som liker mysterier, bilder og hopping mellom tegneserie og vanlig bok. Det er en gøy bok, og jeg håper du liker den også.

Lattermild: Omtalen er rettet mtp grammatikk og stavemåte for å lette forståelsen, men ellers beholdt i sin opprinnelige form.

Readathon: Wrap-up

Well, it’s two o’clock here, so the 24 hours are up. From the point of view of reading the most number of pages, I should have stuck to YA or graphic novels or something. As it is, though, I continued my reread of Aubrey/Maturin, both from expediency and inclination, and as the hour struck I had finished the last 240 pages of Clarissa Oakes (being on page 16 when the readathon started) and 85 pages of The Wine-Dark Sea. 325 pages is far more than I normally read in 24 hours these days, so I call that a success. With breaks (some of them extended, like when I suddenly decided I HAD to make crackerbread to go with my cheese), I basically read for 13 hours (5 pm to near midnight and 9 am to 2 pm).

1. Which hour was most daunting for you?
Since I opted to sleep at my normal time, none, really.
2. Tell us ALLLLL the books you read!
Clarissa Oakes and The Wine-Dark Sea by Patrick O’Brian
3. Which books would you recommend to other Read-a-thoners?
I’d certainly recommend reading the whole Aubrey/Maturin oeuvre.
4. What’s a really rad thing we could do during the next Read-a-thon that would make you smile?
How about a mini-readalong? It would have to be something short, perhaps a two-three page short story, but wouldn’t it be fun if everyone read the same thing? (Says she who hates short stories…)
5. How likely are you to participate in the Read-a-thon again? Would you be interested in volunteering to help organize and prep?
If it falls on a convenient weekend, certainly I’d participate again. I might even make more of an effort to get closer to 24 hours of reading. It depends a lot on what the rest of the family is doing, however.

As for that crackerbread…

I used the recipe from Trines matblogg, which is similar to one I’ve got written down somewhere. Due to lack of supplies (it was, after all, because I couln’t get to the shops that I had to make it instead of just buying some), I made some substitutions, so my recipe went as follows:

3 dl wholemeal rye flour
1 dl rye meal
2 dl oatmeal
2 dl melon seeds
2 dl pumpkin seeds
2 dl sesame seeds
1 teasp salt
7.5 dl water

All mixed to a sticky «batter», divided on three baking sheets lined with paper and spread (inexpertly) with a spatula to an evenish 2-3 mm. All into the oven (hot air) at 160 degrees Celcius, cooked for ten minutes and then scored to mark rectangular crackers, then cooked for 4 times 15 minutes or thereabouts, circulating the baking sheets ever 15 minutes.

Break up along scored lines and cool on a rack, then eat.

Readathon: 10 Years in 10 (well, 11) books

It may be my first Dewey’s readathon, but it’s been going on twice a year since 2007, and so this is the 10 year anniversary. To celebrate, one of the challenges is to recommend a book from each of the years, and though the challenge says 10 books, I make that 11… Anyway, I made another Instagram bookstack.

Here’s a handy-dandy list, with links to my blog posts about each book (if I ever wrote one):

2007: Harry Potter and the Deathly Hallows by J. K. Rowling. Hardly needs an introduction.

2008: Bad Science by Ben Goladacre.

2009: Shades of Grey by Jasper Ffforde.

2010: Started Early, Took my Dog by Kate Atkinson.

2011: How to be a Woman by Caitlin Moran.

2012: En man som heter Ove by Peter Backman.

2013: Hyperbole and a Half by Alleie Brosch.

2014: Men Explain Things to Me by Rebecca Solnit. I haven’t technically finished this book, but I’ve finished the essay which gives it its title, and it’s brilliant.

2015: Evna by Siri Pettersen. Never blogged, bad blogger. I did manage to write something about the first book in the trilogy, though, Odinsbarn.

2016: The Hanging Tree by Ben Aaronowitch. Also never blogged. I’ve written about two other titles in the series, though, and I heartily recommend reading every single one.

2017: Tegnehanne: Blod, Svette og Tress-is by Hanne Sigbjørnsen.

And now to get back to reading for the remaining… 102 minutes.

Readathon, a belated blast-off

So it’s almost three hours since the official start of the readathon, but I had a book-launch to attend (good excuse, right?) and had to get back from town, and then we needed dinner, too, so here I am. I’m getting stuck into my book in a few minutes. First I just HAD to participate in the Traveler’s Log mini-challenge (see my entry below) and obviously I have to answer the opening meme questions:

1) What fine part of the world are you reading from today?
Trondheim, Norway.
2) Which book in your stack are you most looking forward to?
All of them!
3) Which snack are you most looking forward to?
Applewood cheese…
4) Tell us a little something about yourself!
Well, I’m certainly too old to think that staying up for 24 hours to read is going to happen (or even that it’s a good idea). That’s a fun fact, I suppose 😛
5) If you participated in the last read-a-thon, what’s one thing you’ll do different today? If this is your first read-a-thon, what are you most looking forward to?
It’s my first! I’m looking forward to following along with what everyone else is doing (as well as reading, obviously). I can see the challenge being balancing social media and actual reading.

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Dette er den tredje Tegnehanne-boka, og den tredje jeg forhåndsbestiller for å sikre meg et signert eksemplar. Som en av mange som har fulgt Tegnehanne siden den gangen det «bare» var en blogg, siden lenge før Vixen Blog Awards, kan jeg vel nærmest betegne meg som blodfan.

Denne boka gjør lite for å endre på det. Der de tidligere har bestått av et litt mer (tilsynelatende) tilfeldig utvalg av historier, er Blod, svette og tress-is en slags mini-selvbiografi. Ikke over hele Hannes liv, men over karrieren som sykepleier – en karriere som for tiden er lagt på hylla mens hun vier seg til serieskaperkarrieren, men som hun ikke anser som et feiltrinn på noen måte.  Snarere tvert i mot, egentlig, for tross skrekkhistorier fra praksis, utakknemlige pasienter og fordømmelse av turnus som et helvete (selv kunne jeg aldri jobbet turnus, så jeg har stor respekt for dem som klarer det) framstår dette som en kjærlighetserklæring til sykepleieryrket. Og sykepleieryrket kan ha behov for en kjærlighetserklæring, særlig en som er så gjennomsyret av realitetsorientering som dette.

Anbefales, til deg selv, først og fremst, men også til alle du kjenner, kanskje særlig om du kjenner noen sykepleiere (eller noen som mener at lengre vakter og færre folk på vakt om gangen er løsninga for krisa i helsesektoren).

Bokhøsten 2017: Cappelen Damm

Jeg prøver generelt å unngå å pådra meg leseeksemplarer fra forlagene, rett og slett fordi jeg leser så etter innfallsprinsippet at det kan ta ti år før jeg kommer så langt som til å lese en bok jeg egentlig hadde tenkt å lese «med en gang». Og selv om det ikke ligger noen forpliktelser i å hverken lese eller omtale (og langt mindre omtale positivt) en bok bare fordi man har fått den fra et forlag får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke i det minste får lest den (eller lest nok til å avgjøre om jeg synes den er verdt å lese) innen rimelig tid.

Men forlagenes bokmøter, der de presenterer høstens nyheter, de prøver jeg å få med meg med om jeg har mulighet. For det første er det alltid noen forfattere til stede, og det er neste alltid interessant å høre forfattere snakke om egne bøker, samme hvor uinteressert jeg eventuelt måtte være i boka (og er jeg interessert er det selvsagt eksponensielt mer interessant å høre). Dessuten ender man alltid med tips om bøker som ellers ville gått en hus forbi – for min del ofte av det oversatte slaget. Siden jeg ikke leser engelske bøker oversatt til norsk vier jeg lite oppmerksomhet til den delen av katalogen, men det dukker ofte opp noe jeg gjerne skulle lest i orginal når jeg først blir gjort oppmerksom på det. I høst klaffet bare to av forlagenes datoer (av… 8? 10?), og i kveld skal jeg på Aschehougs Gyldendals høstmøte. I september var jeg på Cappelen Damms, og her er noen høydepunkter:

Torgrim Eggen

Torgrim Eggen snakket om sin nye bok Kunstrock, som omhandler David Bowie, Kraftwerk og Roxy Music. Det vil si han snakket først og fremst om det første pressebildet av Roxy Music, om det visuelle inntrykket og hvordan det hang sammen (eller ikke) med musikken. Dette er ikke min musikalske era, men dersom det er din, eller du kjenner noen som har hatt dette som soundtrack i livet, er dette en opplagt gave til deg selv eller rette vedkommende i høst.

Maria Reinertsen

Selv var jeg mer klar til å kaste meg over boka til neste forfatter ut, men den kommer ikke før mot slutten av oktober, så jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Jeg synes navnet Maria Reinertsen virket kjent, og det var kanskje ikke så rart, for jeg leste hennes første bok Ligningen for lykke med stor glede i 2010. I høst kommer Reisen til Bretton Woods, som handler om «båtturen som la grunnlaget for verdensøkonomien slik vi kjenner den i dag 70 år senere» som forlaget skriver det. Deltagerne på overfarten fra Europa til USA med Queen Mary i 1944 hadde god tid til å diskutere, og før de kom fram var mye av grunnlaget for det som skulle bli Verdensbanken og IMF lagt.

Nå sveipet vi innom kokebøker og der var det spesielt to titler jeg merket meg. Jane H. Johansen aka Veganmisjonen kommer med boka Kjøttfrie burgere, og siden jeg er stor fan av vegetarburgere (gjerne servert med bacon, men pytt-pytt) er det en bok jeg kommer til å studere. Og Niru Kumra kommer, jeg hadde nær sagt endelig, med boken Masalamagic. Jeg har vært på Masalamagic-kurs en gang ifm jobb, og skulle gjerne deltatt på fler, men i mellomtiden sier jeg «Kokebok? Ja takk.»

Didrik Morits Hallstrøm

Sci-fi på norsk som utgis for voksne og ikke «gjemmes bort» i ungdoms-kategorien er ikke dagligdags kost. Lysår er Didrik Morits Hallstrøms tredje roman, og jeg har hørt bra ting om den forrige, Krø, så de var ikke negativt at Lysår var en av bøkene som lå i nettet vi fikk med oss fra arrangementet.

Nå kommer vi til en av de oversatte titlene jeg bet meg merke i; Ken Follett er jo ikke akkurat et ukjent navn, og i høst kommer hans A Column of Fire (Den evige ilden), som visst er en slags James Bond-historie fra 1500-tallet, en roman om Elisabeth den førstes etterretningstjeneste. Ellers er Geert Maks nyeste bok, Jan Six og hans mange liv, notert på tbr-listen, men den kan jeg vel lese på norsk like gjerne, siden orginalspråket er nederlandsk.

Ellers i sakprosa føler jeg at man burde få med seg Et uønsket folk, med undertittelen «Utviklingen av en ‘sigøynerpolitikk’ og utryddelsen av norske rom 1915-1956» kan man forutse at det blir ubehagelig, men nyttig lesing.

Roy Jacobsen, med Knut Gørvell fra forlaget i bakgrunnen.

Sist, men aldeles ikke minst, var det Roy Jacobsen sin tur. Jeg var så overmåte begeistret for De usynlige at jeg ennå ikke har turt å lese Hvitt hav. Nå kommer altså tredje bok om Ingrid Barrøy, Rigels øyne, og de som har lest den later til å være av den mening at jeg går glipp av noe om jeg ikke skjerper meg snart.

Readathon Prep: Challenge 1 roundup

Half-way through the week I needed to pick up my pace somewhat if I were to have any hope of completing 1000 pages by Monday. That worked out ok, though, because I had a lot more time to read over the weekend. So, to add the details:

The Fortune of War by Patrick O’Brian: 222-329, 107 pages.

The Surgeon’s Mate by Patrick O’Brian: 7-382, 375 pages.

The Ionian Mission by Patrick O’Brian: 7-26, 19 pages.

Lunch-blad 3/2017: 50 pages, Lunch-blad 8/2016: 48 pages and Lunch-blad 2/2017: 49 pages, total 147 pages.

Bobla by Siri Pettersen: 277 pages.

With the 402 pages from before, that makes a total of 1327 pages all together, so I can note challenge completed.

Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hun synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo orginal, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.