The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran

moran_narmoAfter How to be a Woman I have a bit of a crush on Caitlin Moran, and so The Chronicles of Narmo was an obvious purchase when I managed a few minutes in a book shop in London. It’s a short novel, written when Moran was just fifteen and based on her own family’s (mis)adventures.

It’s not a brilliant book. As a narrative it only works haltingly and there isn’t much of a plot, really. Where it excels is where Moran still excels, in the clever turn of phrase. It is what makes the book worth reading.

In order to reach the Earth, the Sun has to travel eighty million million miles, across the universe, through the atmospheres and magnetic pulls of countless planets; it has to seep its way through clouds of stardust twelve thousand miles thick. It plays leapfrog with time and has a neat little party trick of standing where it was eight and a half minutes ago. And still – after all this exertion – it still had the energy to struggle through the yellowing nets and purple nylon curtains of Bill and Carol’s bedroom, and wake them up.

(P 48) Not entirely accurate astronomy-wise, perhaps, but still rather lovely.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.

Den onde arven – Thomas Enger

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Kortlisten!

I dag er dagen da kortlisten for Bokbloggerprisen 2013 skulle offentliggjøres, og lista var ganske riktig på plass klokken 12:00.

Årets roman:

  • Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
  • Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
  • De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Åpen klasse:

  • Fugl av Lisa Aisato (Cappelen Damm)
  • Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
  • Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Jeg kan gledesstrålende konstantere at begge «mine» er med videre. Fugletribunalet og Urd har jeg liggende på vent, Fugl har jeg lest, men ikke blogget om, så det er bare Disse øyeblikk jeg må få fatt i for å få vært med på samlesinga.

Jeg liker Fugl nesten like bra som jeg liker Odinsbarn, så det er nesten så jeg håper Urd viser seg å være dårlig (i mine øyne, altså), ellers kommer det til å bli fryktelig vanskelig å stemme i åpen klasse. Vel, den tid den sorg, vi skal samlese fram til august, så det er en stund til jeg må bestemme meg.

Det er jo også hyggelig å se at fem av seks forfattere på kortlisten er kvinner, så jevner vi ut gjennomsnittet litt for bokpriser og kjønnsfordeling.

Andres kommentarer til kortlisten:

Søvndyssende smakebit på en søndag

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til henne mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hun har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Moon over Soho – Ben Aaronovitch

Moon_Over_SohoHaving read Rivers of London, not going straight on to Moon over Soho was an impossibility, so I did, disregarding all other plans for January reading (the two books appearing between this one and Rivers of London were actually read in 2013).

At the novel’s start, PC Peter Grant is back to his regular training programme at The Folly, and Lesley is at her parents’ house, recuperating. Peter goes to visit, driving from London:

At the end of the road lay Brightlingsea, lining the coast – so Lesley had always told me – like a collection of rubbish stranded at the high-water mark.

I keep loving the way Aaronovitch uses language and the impossibly charming hate-love relationship with London and Britain he displays. Not to mention the cultural references:

At this very moment astronomers are detecting planets around distant stars by measuring how much their orbits wibble, and the clever people at CERN are smashing particles together in the hope that Doctor Who will turn up and tell them to stop.

Aaronovitch is also conversant in corporate newspeak:

‘Are you SIO on this, ma’am?’ I asked. The Senior Investigating Officer on a serious crime was usually at the very least a detective inspector, not a sergeant. ‘Of course not,’ said Stephanopoulos. ‘We have a DCI on loan from Havering CID, but he’s adopted a loose collaborative management approach in which experienced officers undertake a lead role in areas where they have the greatest expertise.’ In other words, he’d locked himself in his office and let Stephanopoulos get on with it. ‘It’s always gratifying to see senior officers adopting a forward-looking posture in their vertical relationships,’ I said, and was rewarded by something that was almost a smile.

He is also not afraid to call out institutionalized and internalized racism:

Outside the big cities, my very appearance can sometimes be enough to render certain people speechless. So it was with Harold Postmartin, D.Phil, FRS, Curator of Special Collections at the Bodleian Library, who had clearly been expecting Nightingale to introduce someone ‘different’ as the new apprentice. I could see him trying to parse the phrase but he’s coloured in a way that wouldn’t cause offence, and failing. I put him out of his misery by shaking his hand; my rule of thumb is that if they don’t physically flinch from touching you, then eventually they’ll make the adjustment.

Ok. Enough of the quoting (I think). I’m just trying to show why the books are such a joy to read. The plot is good, too, but it’s hard to say too much without major spoilers, and so  I’ll refrain. If you’re not interested in reading the book, a synopsis would be no use to you, and if you are you don’t want the plot spoiled.

The one negative thing I have to say is that the novel could have used a continuity check, preferably one that aligned with Rivers of London. There are some odd incongruities, most so vague that it’s hard to put your finger on what feels wrong, and some cases of things being explained in the wrong order, so to say. A fact being presented in such a way that you feel you must have missed a connection piece of narrative, only for that connecting piece to show up a little later. It may even be deliberate, but it dosn’t work. Not for me, anyway.

However, on the whole the books are so good that it’s easy to forgive the few flaws. Now on to Whispers Underground!

Tuesdays at the Castle – Jessica Day George

tuesdaysatthecastleI think I first saw the title and cover of Tuesdays at the Castle on Goodreads, I know I certainly wanted to read it once I’d read the synopsis on Amazon:

Every Tuesday Castle Glower takes on a life of its own-magically inventing, moving, and even completely getting rid of some of its rooms. Good thing Princess Celie takes the time to map out these never-ending changes. Because when the castle is ambushed and Celie’s parents and oldest brother go missing, it’s up to Celie to protect their home and save their kingdom.

It sounds like a really good starting point for a cracking adventure, doesn’t it?

In some ways it is. After reading the book I am still in love with the idea of the castle, and the way it changes, taking care of people it likes and signally quite clearly when it doesn’t approve of someone.

Also, most of their rooms were significantly smaller than they had been before and only seemed to have windows when it was raining.

Celie is a charming 11-year old whom I’d have wanted as a best friend when I was her age, and her relationship with her older siblings is realistically described.

It is a delightful book all in all, but there was something that kept me from embracing it wholeheartedly. It is difficult, when writing for children, to find the right level of danger. You want to make the story thrilling and keep your readers on the edge of the seat, but not to traumatise them. Jessica Day George manages this, but not in a wholly successful way. Some of the dangers Celie and her siblings face are very serious, they suspect that their parents have been killed as part of a plot to conquer the castle. And there is, obviously, a very real limit to what sort of a fight children can put up against grown-up plots. But the story lurches from nail-bitingly scary stuff to slapstick pranks (some of the pranks, by the way, are very good), from quite precocious reasoning to rather childish behaviour, and to me the shifts do not seem entirely natural. I’m all for comic relief (did I mention that some of the pranks are very good?), but somehow it’s not wholly successful here.

That said, I’m looking foreward to reading the next installment with pleasure.

A Christmas Carol – Charles Dickens

We had a shorter than normal gap between two reading circle meetings before Christmas, and so we opted for reading some Christmas stories rather than a novel. The longest was A Christmas Carol by Charles Dickens, my suggestion. The story, of course, is well known to us all, I don’t know how many versions of it I’ve read or seen on screen, however, I have never actually read the original story.

I’m not a Dickens fan. I’ve never managed to finish any of the novels, or even get very far into them (I’ve read around half of Oliver Twist, other than that my record is probably twenty or so pages). I think my main problem is that he was paid per inch, so there is too much filler. Emminently written and beautifully described filler, but filler none the less. When he spends two pages describing a fairly minor character who comes into a room I lose interest, I’m afraid.

But A Christmas Carol is something else. It gives no impression of uneccessary verbosity, and in consequence it is quite beautiful.

“Bah!” said Scrooge, “Humbug!” He had so heated himself with rapid walking in the fog and frost, this nephew of Scrooge’s, that he was all in a glow; his face was ruddy and handsome; his eyes sparkled, and his breath smoked again. “Christmas a humbug, uncle!” said Scrooge’s nephew. “You don’t mean that, I am sure?” “I do,” said Scrooge. “Merry Christmas! What right have you to be merry? What reason have you to be merry? You’re poor enough.” “Come, then,” returned the nephew gaily. “What right have you to be dismal? What reason have you to be morose? You’re rich enough.” Scrooge having no better answer ready on the spur of the moment, said, “Bah!” again; and followed it up with “Humbug.”

Bah, humbug, indeed.

Somewhat unfairly, the story suffers slightly from having become a cliché, though since most versions take liberties, there is something to be said for giving the original its due attention. And language-wise it can’t be bettered.