Wasted Calories and Ruined Nights – Jay Rayner

Jay Rayner er beryktet som restaurantanmelder. Fortjent, kan man mene, ingen kan skrive slakt som Jay Rayner. Han skriver bra også når han er positiv, men det er jo ikke til å stikke under en stol at det er noe frydefullt ved å lese skikkelig slakt. Noen av hans beste (verste?) har blitt samlet mellom to permer før (anmeldelsene publiseres ellers i britiske aviser og magasiner, Rayner er pt resturantanmelder for The Observer, The Guardians søndagsavis). I oktober kom en ny samling ut, og det passet seg sånn at jeg slengte den med på en bestilling fra Adlibris.

Som kritisk restaurantgjest selv, med et lass med «pet peeves» (ikke minst er jeg stor fan av «kampanjen» We want plates, Rayner har et eksempel som sklir rett hjem; Yorkshire-restauranten som serverer brød i sixpencer – uvisst er det om de er nye eller brukte, uansett virker det ikke helt hygienisk), har jeg bedrevet min andel av slakt, enten kun muntlig til venner og kjente eller skriftlig når jeg følte det var på sin plass. Jeg har derfor stor sympati med Rayners lidelser.

Wasted Calories and Ruined Nights inneholder altså noen av Rayners mest omtalte anmeldelser fra de siste årene, blant annet slakten av Le Cinq i Paris, som har tre Michelinstjerner. Noen av dem, inkludert Le Cinq og Farm Girl Café, Chelsea har jeg lest før, siden de er tilgjengelige på nett, men det gjør ingenting, jeg fryder meg på nytt når jeg leser dem i bokform. Hver anmeldelse er også etterfulgt av «What happened next», en kort oppdatering av hvordan anmeldelsen ble mottatt og hvordan det har gått med restauranten etterpå. De som, i motsetning til meg, skulle føle mer sympati med restaurantene enn med Rayner kan trøste seg med at majoriteten lever videre i beste velgående, noen med justeringer i meny og/eller konsept, noen kjører videre på samme linje.

Simon vs the Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

Simon vs the Homo Sapiens Agenda har vært omtalt så mye og med så mye jubel at jeg var en smule skeptisk til å lese den, jeg regnet egentlig med å bli skuffet. Men jeg begynte i alle fall, i jula 2017, og så ble boka ryddet bort i hui og hast sammen med en bunke papirer og havnet på et sted jeg vanligvis ikke legger bøker og derfor tok det noen måneder før jeg fant den igjen (altså, jeg lette ikke SÅ hardt, som vanlig holdt jeg vel på med en to-tre andre bøker også). Men i sommer fikk jeg endelig lest andre halvpart, og det er jeg svært glad for, for Simon skuffet ikke i det hele tatt.

Det er mye som er bra med boka, men jeg skal trekke fram to ting.

Først og fremst er det en ganske rett-fram kjærlighetshistorie med forviklinger på malen hen møter hen, forviklinger skjer, de finner ut av det og lever lykkelig alle sine dager. At «møtet» foregår anonymt på nett er med på å skape forviklingene, det samme er det faktum at det ikke er «boy meets girl», men snarere «boy meets boy», men samtidig kan man fint skrive en tilsvarende forviklingshistorie med andre kjønnskonstellasjoner (se f.eks. You Got Mail). Og nettopp det er litt befriende med Simons historie.

Den andre tingen jeg liker spesielt godt er diskusjonen rundt det å «komme ut». Simon mener det er urettferdig at bare LGBT+ må drive med sånt, hvorfor skal man ikke også måtte komme ut som hetero, og jeg er tilbøyelig til å være enig. I alle fall får Albertalli belyst hvordan det å stå fram som homse kan være vanskelig nok selv i en vennligstilt verden der man egentlig ikke forventer negative reaksjoner: Det man derimot forventer er «styr», eller oppmerksomhet, om du vil. Er du ikke typen som liker å ha alles blikk rettet mot deg er det lett å kjenne seg igjen i Simons kvaler.

Ellers? Albertallis persongalleri er fullt av mennesker du gjerne kunne tenke deg å kjenne. Selv «skurken» viser seg å være ganske ok, og Simon og «Blue» er så søte at man kan få diabetes type 2 av mindre (det hjelper ikke at jeg er gammel nok til å være moren deres og mammahjertet dermed banker litt ekstra). Jeg kommer nok til å kjøpe oppfølgeren også.

Boka er forøvrig blitt filmatisert under tittelen «Love, Simon». Jeg har hørt bra ting om filmen også, det er mulig den skal sees på noe tidspunkt.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

The summer of Discworld

The Colour of Magic

Finished 27 May.

Less engaging than Lords and Ladies. Rincewind is less interesting as a character than the witches, and though he did grow on me I feel his character needs some development and depth. Twoflower is charming and funny, but also hardly a well-developed character in this novel. I suppose we might learn more about them both eventually. The best parts were the intersection of magic and mythology with physics and logic.

Only elves and trolls had survived the coming of Man to the discworld; the elves because they were altogether too clever by half, and the trollen folk because they were at least as good as humans at being nasty, spiteful and greedy.

Page 116.

The Light Fantastic

Finished 20 June.

A bit better than The Colour of Magic, there is at least a coherent plot of sorts and both Rincewind and Twoflower are rounded out as characters.  But I also identified some of the things I think made me not get into Pratchett before, and I now know exactly what it is: It’s a feeling that he gets so caught up in being clever, in inventing concepts and puns, that he loses sight of the story. Which is his prerogative, of course, but I don’t have to like it. Take page 201 where Twoflower relates having seen people helping themselves to instruments from a shop in the chaos of a riot and Rincewind absentmindedly says «Luters, I expect.» Now I like a pun as well as the next girl, but the whole exchange is pretty pointless, it’s obviously just there for the sake of the pun, and having to stop and think about a pun at that point breaks the flow of the narrative.

And though Pratchett deserves praise for including non-traditional female characters (I am particularly taken with Bethan, I wonder if she will turn up in later books), he also falls into trite stereotypes now and again. Here, for example, he starts off splendidly and then falls rather flat:

Not for the first time she reflected that there were many drawbacks to being a swordswoman, not least of which was that men didn’t take you seriously until you’d actually killed them, by which time it didn’t really matter anyway. Then there was all the leather, which brought her out in a rash but seemed to be unbreakably traditional. And then there was the ale. It was all right for the likes of Hrun the Barbarian or Cimbar the Assasin to carouse all night in low bars, but Herrena drew the line at it unless they sold proper drinks in small glasses, preferably with a cherry in. As for the toilet facilities…

(Page 132.) Because women don’t drink beer and need advanced plumbing.

But now onto Equal Rites, which has witches.

Equal Rites

Finished 23 June.

Much better. But also quite annoying. I’m hoping the dichotomy between witches and wizards eases off a little in later books, or I might still end up writing off Pratchett as a bad job. Wizards go to university and read books and use symbols and study atoms and their magic is related to maths and physics, whereas witches use suggestion and herbs and their magic is «earthy» and life-affirming.

«If men were witches, they’d be wizards. It’s all down to–» she tapped her head «–headology. How your mind works. Men’s minds work different from ours, see. Their magic’s all numbers and angles and edges and what the stars are doing, as if that really mattered. It’s all power. It’s all–» Granny paused, and dredged up her favourite word to describe all she despised in wizardry, «–jommetry.»

(Page 84.) Sound familiar? I sure HOPE Pratchett is painting this as a parallell to history on earth and the whole «we are fundamentally different» thing is revealed to be so much tosh (and not only in the case of Esk who happens to have wizardry trust upon her by accident). Because so far it is giving me too many «misogony disguised as flattery»-vibes, I’m afraid.

But there is much to like, too. Esk is delightful, and I hope we’ll see more of her. Granny Weatherwax is just getting into her stride as a character and I’m looking forward to her further development. Cutangle turns out to not be so bad, perhaps, and Simon will hopefully also turn up again, and get a bit more flesh on him in later books.

Mort

Finished 9 July.

Yeah, so… Death as a side character in the other books has been sort of amusing. In Mort he takes a much larger part, and, well, perhaps it was a bit much. But still, Mort himself is sympathetic, we get a few more female characters with a backbone and the solution to the whole thing was neater than I expected it to be. Still not my favourite.

Sourcery

Finished 25 July

Hm. Well. No. It better pick up again in the next book, or I might give it all up. This was just a jumble of all the things that I have liked the least in the earlier books, at least that’s what it felt like. The only half-way interesting character was Conina, but I found her desire to be a hairdresser of all things a bit of a tired cliché. It had good bits, though.

Spelter touched a surface that was smoother than stone. It felt like ice would feel if ice was slightly warm, and looked like ivory. While it wasn’t exactly transparent, it gave the impression that it would like to be.

(Page 108.) Now, see, this is an example of Pratchett doing wordplay really well. It’s a wonderful description and actually relevant to the story, as opposed to things like the «luters» in The Light Fantastic.

Anyway, is this the end of Rincewind? I haven’t checked the storyline cheat sheet, but I shouldn’t think so, though it looks bleak. On the other hand, I wouldn’t miss him much, so I guess Pratchett failed at making me care what happens. But the next book has witches.

Wyrd Sisters

Finished 7 August.

More like it, though… Well, I don’t know. I like the «sisters» and I ought to have thoroughly enjoyed all the Shakespearian references in this one, but I was only mildly amused. And I’m beginning to tire of Pratchett’s «romances». Everyone seems to fall in love at first sight, never mind the personality, hey? And I don’t know that I really believe in the couples as couples. Having already read Lords and Ladies, I know the Margrat/Verence thing continues to be pretty much equally wishy-washy and unexplainable.

Another thing that bothers me is the whole sisterhood theme. I mean, there’s the «witches against wizards» thing still going on (though being less pronounced in this book as there are no wizards actually present), but there’s a lot of emphasis on how the female and male magic is different throughout the series. Yet Nanny Ogg, despite being a commanding matriarch with (seemingly) great affection for all her sons and grandchildren (or rather grandsons) seems to have no regard for women in her family. In this book it is mentioned that she has daughters, but only as a sort of insult from Granny Weatherwax (none of them turned out witches) and I think that’s the first we’ve heard of them, though numerous of the sons have been named and have figured as characters. And then we have the daughters-in-law:

Nanny Ogg never used her washhouse, since all her washing was done by the daughters-in-law, a tribe of grey-faced, subdued women whose names she never bothered to remember.

(Page 80). Hardly very sisterly of her, is it? I know, I know, there’s an argument that the solidarity is reserved for other witches, not «ordinary people», but then why are the sons (and at least one grandson) named and given identities? I think it’s just ordinary ingrained misogony from a white male author. Which is so common that it’s almost not a problem, you know? Even so, it’s hardly a selling point, either.

Well, I’m not giving up yet. The next two books are lined up, so we’ll see.

Reisefeber

Jeg sitter her med reisefeber, for om bare en uke er det bokbloggertreff igjen. I fjor ble vi enige om at arrangementet burde gå på rundgang og legges i forbindelse med en litteraturfestival ett eller annet sted (de første bokbloggertreffene var i forbindelse med bokfestivalen i Oslo, men den ble jo lagt ned for et par år siden). I år skal vi derfor møtes i Stavanger, der Kapittel går av stabelen neste uke.

Og jeg gleder meg!

Jeg kommer meg dessverre ikke avgårde før fredag ettermiddag, men litt festival skal jeg vel få med meg i alle fall, selv om det arrangementet jeg aller helst vil på dessverre er på torsdag: Skandinaviske, kvinnelege serieskaparar. Her går jeg altså glipp av sjansen til å fangirle over Ellen Ekman! Det var en strek i regningen. Men utstillingen som åpnes bør det vel være mulig å få sett i løpet av helga, håper jeg.

 

View this post on Instagram

 

En serie som jag tar med mig till morgondagens författarsamtal i Karlskrona. #lillaberlin

A post shared by Lilla Berlin (@lilla_berlin) on

Et eksempel fra Ellen Ekmans Instagram der altså. Vi får satse på at spørsmålsrundene på Kapittel har få eksemplarer av arten beskrevet i den.

Jeg skulle forøvrig gjerne fangirlet litt over Jenny Jordahl også, men arrangementene hun er oppført med (om boka Grønne greier) er enten fredag morgen (og dessuten «for inviterte skoleklasser»), eller klokka to på lørdag, noe som er midt under treffet. Vel, jeg blir muligens nødt til å snike meg unna treffet litt, da.

På den annen side må jeg vel snike meg unna treffet uansett dersom jeg skal få med meg Sumaya Jirde Ali klokka 14.30. Men Sumaya har jeg også tenkt å få med meg litt senere på kvelden, da både hun og Zeshan Shakar (som jo absolutt er verdt å høre på!) skal samtale med Elisabeth Hovland om «Nytt norsk samhald».

Helgas høydepunkt uten sidestykke er selvsagt utdelingen av Bokbloggerprisen for 2017 i Salongen klokka 16.00 på lørdag. Jeg vet hvem jeg heier på! TUV forever!

Før jeg vender nesen hjemmover på søndag er det mulig jeg svinger innom Jakob og Neikob og alle andre, nye barnebøker vil jeg alltid gjerne høre om.

The Girl Who Drank the Moon – Kelly Barnhill

A buzz on Twitter a while back made me add The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill to one of my Adlibris orders, and it seemed like a good book to pick up while waiting for the next Pratchett from the library.

Warning: The following contains spoilers of sorts.

I can see why people would be enchanted by The Girl Who Drank the Moon, though for me it fell somewhat short of its potential (perhaps precisely because I had read about people being enchanted). I’m hard pressed to put my finger on exactly why, though, because when I try to sum up the cast of characters and the plot it seems to me that the book should be a perfect fit. The closest I have come to a reason is that I don’t feel I get to know any of the main characters as well as I’d like, or as well as I’d need to in order to really care about what happens to them. It is partly a consequence of the way the plot centers around forgetting (or rather repression of memories) and storytelling as a way to deceive rather than inform. The reader is partly kept in the dark along with the characters, which is unavoidable for the plot’s progression, but I think this is what detracts from the character building. For a large part of the novel the main characters are not wholly themselves, insofar as you need your memories to be yourself, and it certainly affected my perception of Luna, Xan, Antain and the rest. That said, towards the last hundred pages or so the fog is lifted, literally and figuratively, and I am much more invested in «what happens next». Unfortunately, of course, the novel then ends (and it’s not reading as though a sequel is intended).

Still, it’s a good book, in fact I’d say it’s a very good book. It just lacked that final 5 % tug-at-my-heartstrings-from-page-1, and that is so exceedingly rare that it really is unreasonable to ask for it.

Bout of Books 23 progress post

Monday

The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill pages 198-244

46 pages total. A win I call it, because if it hadn’t been for Bout of Books I’d definitely have ended up with brain candy on tv instead of reading.

Tuesday

The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill pages 244-302

58 pages. Even better. I also did Monday’s Instagram challenge on Tuesday morning:

Wednesday

The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill pages 302-386 (the end).

84 pages total.

And I did a picture for Tuesday’s Instagram challenge:

Bout of Books day two, late again: Favourite colour covers. #bob23igphoto

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

Thursday

No reading 🙁

Friday

Pyramids by Terry Pratchett pages 7-12.

Blogged about The Girl Who Drank the Moon.

Saturday

No reading, but I did download review copy of a book I am very excited to read to the kindle, and borrowed another from the library. Both are published in 2018, so also fit the Instagram challenge for today.

Sunday

Sunday’s challenge is stretch goals. Since I didn’t really set any goals at the beginning of the week, I can’t revise them, but I will set a mini-challenge for myself: Read SOMETHING.

Update: Well, that went better than could be expected. Despite arranging a birthday party for the soon-to-be-six-year-old in the afternoon and hence being somewhat tired, I started reading Fantastic Beasts and Where to Find Them (about time, too!) and read up to page 222. Granted, it’s a screenplay, so the amount of text on each page is limited, but still.

Monday morning I posted an Instagram image for the Saturday Instagram challenge:

Bout of Books day six challenge was Saturday, so I am even later than usual, but here are two «Published in 2018». Vi skulle vært løver av Line Baugstø oppdaget jeg etter å ha lest Musikk for rasende kvinner. Enhver forfatter som får meg til å like å lese noveller er det verdt å sjekke ut. Dette er en ungdomsbok om et dagsaktuelt tema: Trans. Klør av Ida Frisch var både @ellikken78 og @bokelskerinnen så begeistret for at jeg prøvde å søke etter den på biblioteket. Jeg fant den ikke på nettsidene, men når vi var innom lokalbiblioteket på lørdag ettermiddag fordi femåringen forlangte nye bøker sto den midt i glaninga og blomstret, så da fikk den bli med meg hjem en tur. #bob23igphoto #viskulleværtløver #klør #bookstagram

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

Conclusion

Definitely not my most productive Bout of Books, but then I wasn’t expecting it to be. I’ll be back in January (Bout of Books 24 starts 7 January), and by then I’ll be an old hack in the new job and hopefully not come home exhausted every day.

Stille før stormen: En status.

Som nevnt i Bout of Books signup posten begynner jeg å jobbe igjen mandag 13. august. Ikke bare har jeg vært sykemeldt siden august i fjor (ok, jeg jobba 30 % i mai og 50 % i juni, men etter det har jeg hatt ferie), men det er faktisk en helt ny jobb jeg starter i. Jeg er kjempegira, men også en smule nervøs, og forberedt på at jeg kan komme til å bli mer enn normalt sliten de kommende ukene. Sånn sett er det greit å konstantere at hovedlesemålet for 2018 er oppnådd: 70 bøker lest. 71, faktisk, i skrivende stund. Da passer det vel med en litt generell oppsummering også, tenker jeg, så jeg vet hva jeg har å jobbe med dersom energien til å lese (noe annet enn kosegjenlesning av gamle favoritter) skulle være der i de kommende månedene også.

I oppsummeringen av 2017 konstanterte jeg at jeg burde lese flere «bøker av forfattere fra OG med handling fra verden utenom Europa+Nord-Amerika» enn jeg gjorde i fjor (da jeg klarte 1 under sterk tvil). Jeg kan si at det har jeg klart med god margin, men kan også konstantere at det meste jeg har lest er av forfattere som har utvandret fra «resten av verden» og nå stort sett lever i Europa+Nord-Amerika, så selv om jeg skal være fornøyd med å ha bedret statistikken en smule er det fortsatt ikke akkurat imponerende, er det? Jeg har mye på tbr-hylla som kvalifiserer, så det er ikke det det står på.

Hvordan går det så med utfordringene jeg hadde tenkt å delta på?

Read Harder
I fjor klarte jeg 7 av 24. Det tangerer jeg nå, og egentlig har jeg vel oppfylt 18 også, så her kunne jeg ligget dårligere an. På den annen side er det et stykke å gå før jeg fullfører…

Kaosutfordringen
19 av 35, og egentlig et par til (har f.eks. lånt MASSE på biblioteket i år). Med litt bevisst innsats skal jeg vel klare resten også, tror jeg.

Lesesirklene går det verre med. Jeg klarte å klemme inn This is How You Lose Her i januar for bokhyllelesinga, men det var det. Og jeg snek meg inn med Carrie Fisher alt for sent for Biografilesesirkelen for februar. Jeg kan forøvrig røpe at jeg nesten er ferdig med en bok som passer juni-temaet, så er vi heldige får jeg skrevet det innlegget før det er mer enn to måneder for sent… Og dikt har jeg lest, men neggu om jeg har klart å skrive om dem, og da er liksom noe av poenget borte for Diktlesesirkelformål.

Jeg skal slett ikke love bot og bedring, sannsynligvis blir det heller forverring. For ett mål har jeg i aller høyeste grad oppfylt, og det er noe jeg har hatt som forsett noen år på rad nå, så jeg er ganske fornøyd: Jeg har blogget om et laaaangt høyere antall bøker i år enn på veldig lenge. Noen innlegg jeg burde ha skrevet har ikke blitt skrevet ennå (samlesningsboka i august, for å ta et tilfeldig eksempel), men i følge det flotte statistikkregnearket jeg lastet ned på tips fra… ja, hvem var det nå igjen? … hvor jeg også har lagt til egne kategorier, blant annet blogget nei/ja, har jeg blogget om 45 % av bøkene jeg har lest så langt. Kan det bli bedre? Ja. Har det vært verre? Utvilsomt. I følge samme regneark (fortsatt mine egne tillegg) har jeg lest 71 % bøker som er nye for meg og bare 29 % gjenlesing. Det er også en forbedring for en uhelbredelig gjenleser, skal jeg si dere.

Men nå skal jeg gå og sette meg i godstolen og lese.

 

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

Krøss i taket, eller deromkring, men jeg har altså helt frivillig lest en novellesamling. Og likt den. Ok, ikke «beste boka jeg har lest i sommer» likt den, men «hadde hatt problemer med å legge den fra meg om det ikke var for at det var noveller som sluttet til stadighet» likt den.

Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø er en av bøkene på boksirkelens sommerliste. I motsetning til resten av året, der alle i teorien skal lese samme bok i løpet av en måned og vi bytter på å foreslå, har vi på det siste møtet før sommeren alle med oss noen forslag og så velger vi en del bøker, gjerne en fra hvert medlems liste med forslag, og så leser alle de bøkene de rekker/har lyst til/får tak i. Jeg har fire av de andre bøkene liggende (inkludert mitt eget forslag), den siste står jeg på venteliste på. At det ble akkurat Musikk for rasende kvinner jeg ga meg i kast med først har flere årsaker: Jeg liker tittelen, den er forholdsvis kort og nettopp det at det er noveller gjør at om jeg ikke hadde likt den kunne jeg lest en eller to og så stoppet (det har lavere terskel enn å gi opp en roman).

Novellene handler om kvinner og menn på min alder eller deromkring (for det meste). Noen er gift, noen er skilt, noen er på leit etter ny partner, andre ikke. Forlaget sier «Line Baugstø skriver skarpt og treffende om intimsfærens drama», og jeg er vel nødt til å si meg enig. De novellene som fungerer best fokuserer på det usagte mellom mennesker og misforståelsene som oppstår på grunn av dem. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, selv om ingen av situasjonene Baugstø beskriver er noe jeg har opplevd selv. Småting som bygger seg opp til et fiendtlig naboforhold i Den røde steinen, der vi får se historien fra begge sider og der begge parter i grunn er sympatiske, men der totalen blir komisk eskalasjon. Overanalyseringen av hvordan man ble oppfattet og kan komme til å bli oppfattet i En hund etter hyttebøker, der jeg lett kan forstå hovedpersonens fortvilelse over å for evig bli stilt i dårlig lys i firmaets hyttebok, uten engang å vite om det er «fortjent» eller ikke. Tittelnovellen Musikk for rasende kvinner som bare får meg til å grøsse og tenke at om jeg noengang blir singel igjen kommer jeg til å forbli det resten av livet, for å gi meg ut på «dating» igjen, det har jeg i alle fall ingen planer om.

Det beste med Baugstøs noveller er at jeg, med ett unntak, synes at novelleformen er helt rett for disse historiene. Det jeg vanligvis har problem med når det gjelder noveller er at de enten blir intetsigende og overfladiske eller at de burde vært lenger, i det minste en novelette, eller kanskje en hel roman. Baugstø klarer å hale meg inn i historien så fort at jeg rekker å leve meg inn i den og å være i den lenge nok til at slutten ikke kommer for brått, og samtidig får hun sagt noe meningsfylt om mellommenneskelige forhold på de få sidene hun har til rådighet. Historiene føles også fullendte, jeg tenker at det var interessant med denne lille titten inn i dette livet, men at en hel roman ville blitt i overkant. Unntaket er Mann over bord, der jeg fikk den vanlige reaksjonen «er det slutt nå som jeg virkelig begynte å bli interessert?!», men det klarer jeg glatt å tilgi.

Jeg tenker at jeg skal lese mer av Baugstø, kanskje en roman? Jeg kan ikke huske å ha hørt om henne før, og det er litt merkelig, siden hun har holdt på lenge og skrevet mange bøker, både for barn og voksne. I alle fall viser det seg at hun har kommet med en barnebok i år, Vi skulle vært løver, om et dagsaktuelt tema, no less. Den hopper i alle fall rett inn på leselista, for skal det være noe poeng i å være med på nominering til Bokbloggerprisen må jeg jo lese noe nyutgitt innimellom.

Har du lest noe av Baugstø, og har du i så fall noe å anbefale?

Bout of Books 23: Sign up post

Because why not? I will actually be starting a new job on 13 August, after a year of sick leave (I worked 50 % in June, but that almost doesn’t count), so I have no idea whether I’ll have the energy to do anything at all outside work. The nice thing about Bout of Books, though, is that it is low pressure and I can read anything I want, so if I end up comfort reading Dragonsinger/Dragonsong over and over again for a week (this could happen) that still counts as reading.

The official blurb:

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, August 20th and runs through Sunday, August 26th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 23 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team