Three by Gerald Durrell

Rereading non-fiction seemed to work even in the middle of the funk, so I reread three Gerald Durrell books in row. The first one I picked up was A Zoo in my Luggage, in which Durrell has finally decided to start his own zoo rather than just collect for other zoos. The year is 1957 and in his optimism he – and his wife Jacquie – decide to do the collecting first, assuming that any town in Britain would be happy to house them once they get back. Who wouldn’t want a zoo? Thus in in the first part of the book they return to the Cameroons, where Durrell has been before, and go to stay with the Fon of Bafut.

What follows is an account of the antics of the animals, the hunters and the Fon and his «court». The narrative follows a path that will be familiar to anyone who has ever read a book by Durrell, a mixture of hunting and stalking episodes (a fair amount of which end in failure), quite a few hunters turning up with «beef» to sell and ensuing haggling, accounts of how the animals fare once caught, some take well to captivity, some don’t, and the social interaction with the people of Bafut.

I find the narrative fascinating, not least because I am interested in the animals and the practicalities of catching them and keeping them alive and happy. The books from the Cameroons are especially fascinating, though, as Durrell faithfully records all dialogue in the original «pidgin» (including his own, as he speaks it fluently, as far as I can tell), and for a language nerd this is obviously great fun. The aforementioned «beef» for example means any animal (whether mammal, bird, amphibian, reptile or insect). And a conversation may progress like this:

‘Na whatee dere for inside?’
‘Na squill-lill, sah.’
(…)
‘Na whatee dis beef squill-lill?’
‘Na small beef, sah.’
‘Na, bad beef? ‘E go chop man?’
‘No, sah, at all. Dis one na squill-lill small, sah… na picken.’
(…)
‘Dis beef, my friend. Na fine beef dis, I like um too much. But ‘e be picken, eh? Some time ‘e go die-o, eh?’
‘Yes, sah,’ agreed the hunter gloomily.
‘So I go pay you two shilling now, and I go give you book. You go come back for two week time, eh, and if dis picken ‘e alive I go pay you five five shilling more, eh? You agree?’
‘Yes, sah, I agree,’ said the hunter, grinning delightedly.

I am not blind to the inherent racism in the narrative, there is more than a little condescension in the way Durrell describes the people of Bafut, even while he obviously regards the Fon as a friend he also presents him as something of a spectacle. Durrell himself is not unaware of this, he is nervous when first contacting the Fon to ask if he may return as he is not entirely sure how the Fon will have reacted to the way he was presented in Durrell’s previous book from the area (The Beagles of Bafut, which I read next). It turns out the Fon is delighted to be a celebrity, and even his reactions in this regard add to the somewhat «simple savage» image Durrell presents (whether consciously or not).

The latter part of the book deals with the difficulty of getting the animals to Britain alive, healthy and happy, and then the naively unforeseen difficulty of finding somewhere to house the zoo. Some quite funny episodes occur while the animals are housed temporarily as a Christmas attraction in a department store basement, for example, while the serach for a permanent location continues. Spoiler: It all turns out well.

Having finished A Zoo in my Luggage it seemed natural to follow it with The Beagles of Bafut, which chronologically comes first (the trip was made in 1949). It follows much the same pattern, but ends once the collection is safely in Britain where the animals are sent off to various zoos both in Britain and in the rest of Europe.

Not feeling up to anything else and not being quite done with Durrell, I then picked up The Drunken Forest, in which Gerald and Jacquie make a collection trip to Argentina and Paraguay (in 1954). The setting is therefore completely different, but the narrative follows the same familiar pattern. In this case the trip is complicated by a coup and unfortunately the Durrells have to leave without their collection, which gives another insight into the possible troubles one can run into as an animal collector.

A sort of postscript: There are many opinions about zoos, and my own feelings on the subject are ambivalent. On the one hand keeping animals captive to provide entertainment for humans is obviously problematic. On the other hand, modern zoos are part of the global conservation effort, with captive breeding programmes for endangered species (and Durrell was a pioneer in this area, «Durrell Wildlife Park was the first zoo to house only endangered breeding species» according to Wikipedia, and Durrell refused to exhibit animals simply for show) and there is much to be said for their role in educating the general public, creating interest in biodiversity and thereby helping push initiatives to conserve the animals in their natural habitats.

The Mystery of Mercy Close – Marian Keyes

keyes_mercy_closeSince I read everything Marian Keyes publishes, it was only a matter of time before I got around to The Mystery of Mercy Close (when I’ll get around to blogging about This Charming Man – Excellent! – and The Brightest Star in the Sky – Charming. – is another question entirely). As it is when the book circle met before the summer and everyone presented their suggestions for summer reading, two of us had Keyes in our pile (though my pile was virtual, I was badly prepared). And so it ended up on our combined list almost by default.

Things were looking grim, though, until I got out of the funk, fiction was not pleasing me at all. However, I got out somehow and finished The Mystery of Mercy Close, well, not in record time, but certainly quite quickly.

In other words, it’s highly readable. My friend Linda said she had a hard time getting into it because she’s stuck on the other Walsh sisters’ depictions of Helen, but my memory is bad. I mean, really, really bad. It leaks like a sieve. This is one of the reasons I reread, after all. Anyway, I remember Helen being mentioned, obviously, but that’s it. So I found her rather intriguing from the start. She doesn’t «belive in love, fear, depression or hot drinks». She is sour, misantropic and sarcastic.

I have a habit of taking instant dislikes to people. Simply because it saves time.

(Page 72.) She is also distinctly weird, and you can see how she would rub her sisters quite the wrong way, in fact she would rub most people the wrong way. Life in a presumably regular-sized Irish (lower?) middle-class house with 6 other people (parents and four sisters) must have been hellish for someone like Helen.

The fact is that the human race has survived for a very long time (way too long, in my opinion; they can bring on the Rapture anytime they like)

(Page 184.) Anyway, I like her. She’s prickly, but I can feel quite prickly myself on occasion. It will be interesting at some point in the future to reread the other Walsh sisters’ books and see how Helen is actually viewed by them. I must remember to take notes or something, though. (Memory. Leaks. Sieve.)

The Mystery of Mercy Close is partly a classic mystery, Helen is, after all, a private investigator and partly a love story, but it is also very much a book about depression. And it’s the latter that demonstrates, yet again, how Keyes at her best manages to describe the indescribable. Actually, this is not Keyes at her absolute best (Rachel’s Holiday is probably her masterpiece and I also really like This Charming Man), she fails to make me feel what Helen is feeling and there are times I would like to shout «Oh, snap out of it!» even though I know perfectly well that would be quite pointless. What Keyes does manage to convey, though, is the variety of utterly unhelpful reactions someone with depression may expect to encounter in their family and friends (one of which, incidentally, is the «Oh, snap out of it!» thing).

Additionally, the mystery part is compelling, why HAS Wayne Diffney disappeared? The descriptions of boybands, their stereotypes and more especially of the desparate measures old and decrepit boybands might take, are hilarious, as are the scarily accurate analyses of how the originally uninterested general public reacts with the right sort of PR.

As for the love story, the publishers have done the book a disservice by presenting it as some sort of love triangle struggle in their synopsis on the back of my copy, anyway:

When a missing-persons case draws her into the dark, glamorous world of her dodgy ex, Jay Parker, Helen finds she’s seeing more of him and less of Artie Devlin, her sexy detective boyfriend. Caught between smart, stable Artie and chaotic, up-for-anything Jay – two different, equally enticing men – and plagued by her own black doubts, Helen finds she’s beginning to believe in something. But is it fear or is it love?

Sure, there is baggage with Jay and sure, he’s moving in somewhat glamorous circles right now (hardly that glamorous, though, mostly washed-up ex-b-list celebs) and dark? Hardly. And the caught between two men, thing, as a plot? I’m so over it. I was put off by this description and had it been an author I liked less it might have prevented me reading the book. As it is, and I apologize if this is a major spoiler for you (stop reading NOW if you’re intrigued by the love triangle!) Helen is never even close to considering getting together with Jay again. The story with Artie is interesting, however, though it plays a fairly minor role in the grand scheme of things.

In conclusion: Not Keyes’ best (but far from her worst). Definitely worth reading, though.

Incidentally, for the best description of what depression feels like that I have ever read (take into account that I have never experienced clinical depression and therefore cannot judge its accuracy from the inside, so to say, just it’s usefulness in understanding my fellow humans’ behavior) can be found in Allie Brosh’s Hyperbole and a Half.

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Dead Until Dark – Charlaine Harris

dead_until_darkSomeone had left the three first Sookie Stackhouse novels on the shelf at my doctor’s office, and since the other available reading material consisted of old parenting or womens’ magazines, I thought I’d check it out. I read far enough to decide to take it home, but then found I had rather more interesting things to read when I got there, so it was left on the «in progress» pile for a few months. But then I had this funk, and starting something I want to like when I’m in a funk is not a good idea, as even things that ought to please me tend not to, so I decided to try something I wasn’t expecting to like and see if that could snap me out of it. And do you know, I think it might have worked.

At least I read the book right through, I even found myself wondering what would happen next and actually wanting to pick up the book. A far-fetched yarn was obviously just what I needed. A well-written one, mind you. Dead Until Dark certainly is competent handiwork. Not great art, perhaps, but no annoying linguistical flaws and a storyline that works.

As for Sookie. Well, I sort of like her, though I found some of her reasoning annoyingly rather than charmingly naive, but Dead Until Dark did not really convince me I should go on to read more in the series. The whole vampire thing creeps me out in entirely the wrong way. Not the deliciously creepy «Oooooh, I’m scared» sort of way, but in the «Ugh, gross» and «this vampire is entirely too sparkly and the sex scenes seem gratuitous, I am too old for this shit» sort of way. And I find the whole concept of society as a whole accepting vampires because of the entirely fake «it’s a virus» story completely unbelievable. So, no. I probably won’t read any more Stackhouse novels (and I certainly won’t be watching True Blood any time soon).

But I am grateful to Harris for helping me out of the reading funk. At least I’m reading fiction again. My copy has now been registered at Bookcrossing, and I’ll drop it off somewhere to please or annoy another reader.

Brevet til faren – Franz Kafka

Jeg har et anstrengt forhold til Franz Kafka. Jeg har hatt Prosessen på pensumlista til eksamen to ganger og lest første halvpart begge gangene før jeg ga opp. Jeg har derimot lest mange av ‘novellene’ (noen av dem er så korte at de nesten ikke kan kalles noveller) og likt dem, og jeg synes Prosessen er en interessant bok å diskutere (vi så en filmatisering i forbindelse med den ene lesingen, så jeg har en viss idé om hvordan siste halvpart forløper, selv om det utvilsomt hadde vært bedre å faktisk lese hele boka).

Brevet til faren ble en av sommerbøkene i boksirkelen, og siden jeg har lånt den på biblioteket og noen av de andre står på venteliste tenkte jeg det var best å bli ferdig med den. Hadde jeg latt den ligge der den lå, ved siden av senga til minstemann, slik at jeg kunne fortsatt å lese noen sider hver kveld i påvente av at hun skal sovne, hadde jeg nok lest hele på ordentlig måte, som det er må jeg innrømme at de siste 30 sidene ble skumlest.

Jeg vet ikke. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg. Kafka hadde sikkert et trasig liv – og i alle fall et fryktelig trasig forhold til faren sin, og det er jo trist – men han fenger meg ikke, og det er nesten så jeg får litt følelse av at han, vel, overspiller?

Kanskje jeg skulle plukket opp Prosessen igjen og lest andre halvpart denne gangen? Sist er vel nesten 20 år siden, men da gjorde jeg feilen med å begynne på nytt siden det var et par år før det at jeg prøvde første gang, og vi vet jo hvordan det gikk. Men om jeg begynner halvveis uti kan jeg kanskje klare å opprettholde interessen til jeg får lest den ut, det er tross alt ikke en spesielt tykk bok.

Watch this space.

Reading funk

I’m in one.

I keep picking up books and half-heartedly starting them and then loosing interest after a page or two. Yesterday I tweeted that I needed something lightweight and feelgoody to read and got a couple of ideas and today I visited the bookshop nearest work and came out with… nothing. I kept picking things up, reading the synopsis and thinking «no», «nope», «uh-uh» and so on. Mind you, most of the leads I got on twitter could have been good except the shop didn’t have the books, or they only had Norwegian translations of the English ones.

So, no dice.

The last time I was in a major funk I got out of it by rereading Harold Bloom’s The Western Canon. Perhaps I should look at the non-obvious this time, too, perhaps lightweight is NOT what I need?

I’ll get back to you.

Matilda the Musical

Når vi var i London i februar virket det som en opplagt ting å gjøre å ta med eldstemann på musikal. Jeg ga henne valget mellom Lion King (hun har selvsagt sett filmen) og Matilda (vi hadde nettopp lest boka). Ikke overraskende valgte hun Matilda, og jeg gikk til innkjøp av billetter.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg. Med utgangspunkt i en bok jeg elsker og med sanger av Tim Minchin burde jeg jo egentlig være overbevist på forhånd, men jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å se for meg hvordan det skulle funke på scenen. Dennis Kelley er kreditert med «book», så jeg går ut fra at det er han som er ansvarlig for frihetene Matilda the Musical har tatt seg med Roald Dahls historie. Og all ære til ham for det, for det funker. Minchins tekster er selvsagt, hadde jeg nær sagt, geniale og en bok som i utgangspunktet består av mer prat enn handling er blitt til en overbevisende og forrykende musikal.

Det er vanskelig å velge når jeg skal prøve å si noe om HVA som var bra. Sceneelementene og kulissene var flotte, som skapt for å appelere til oss bibliofile og ble utnyttet forbilledlig i koreografien. Skuespillerprestasjonene var det ingenting å utsette på. Miss Trunchbull spilles av Alex Gaumond, et grep som føyer seg pent inn i Britisk pantomimetradisjon der «the dame» alltid spilles av en mann, men det føles slett ikke pantomimeaktig her (og sjuåringen skjønte ikke at det var en mann, heller, og ble svært overrasket når det ble nevnt etterpå). Han gjorde en fantastisk jobb. Både han og Matildas foreldre (James Clyde og Kay Murphy) ble forresten buet (og, må det understrekes, applaudert) når de kom ut for å ta i mot appluasen. Det har jeg aldri opplevd før, men det føltes helt rett (og jeg går ut fra at de tar det som et kompliment, det betyr jo at de har overbevist i rollene).

I tillegg til meg og sjuåringen var mamma med, og hun har ikke engang lest boka, men også hun var begeistret for forestillingen, så det er altså ikke nødvendig å være svoren Matilda-fan heller. I det hele tatt: Musikalen anbefales på det varmeste.

Det er ikke meg, det er deg

Som mange andre bokelskere har jeg ELSKET Amazon. I over et tiår, fra sent nittitall og fram til langt utpå 2000-tallet foregikk hovedandelen av mine bokkjøp fra giganten. At Amazon er med på å utkonkurrere de lokale, fysiske bokhandlerene har jeg selvsagt vært klar over, og jeg har også handlet lokalt når muligheten har vært der (men, vel, det jeg leser har de ikke nødvendigvis her i byen i alle fall). Men vel så mye er det våre hjemlige norske kjeder som ødelegger for seg selv (og for de som gjerne skulle vært uavhengige). Når jeg går i en fysisk bokhandel er det først og fremst for å finne bøker jeg ikke visste om, da er bord etter bord med bestselgere, være det seg Nesbø eller Knausgård, lite matnyttig. Når jeg i tillegg leser svært mye på engelsk har Amazon vært et naturlig valg.

Og når jeg fant ut at jeg ville ha en ebokleser for et par år siden falt det meg ganske naturlig å velge Kindle. Bokutvalget var suverent, prisene for det meste ok, og kjøp av bøker så tilnærmet smertefritt som det går an å få det.

Men nå er det slutt. Jeg slår opp. Jeg har ikke kjøpt fysiske bøker fra Amazon på over et år, og nå blir det ikke flere ebøker, heller. Jeg får begynne å se meg om etter et alternativ til Kindelen og i mellomtiden fikle med Calibre for å kunne lese ting kjøpt andre steder.

Jeg begynte å miste lysten på å handle fra Amazon etter at det dukket opp flere historier om uverdige forhold for de som jobber på Amazons lagere med å pakke bøkene (og cdene, kjøleskapene og what-not) du har bestilt. Et søk på Google etter amazon working conditions gir side opp og side ned med treff: Kritiske avisartikler og undercover dokumentarfilmer. Først kunne man få inntrykk av det bare gjalt i USA og Canada, og man kunne kanskje, med en viss grad av selvbedrageri, overbevise seg selv om at det var greit å handle fra amazon.co.uk, men så tok BBC fatt i saken og det forsvaret falt dødt til jorden. Jeg anbefaler også Carole Cadwalladrs artikkel i The Guardian om å jobbe for Amazon.

I det siste har det også versert historier om skitne triks som brukes for å presse forlag til å gi Amazon gode betingelser. Først og fremst gjelder dette Hachette, Bok & Samfunn har blant andre skrevet om saken. Du må gjerne mene at dette er et gode om det gir deg billigere bøker, men jeg foretrekker at forlagene og forfatterene også tjener penger slik at de har råd til å gi ut og skrive flere bøker.

Finnes det folk som har det verre i verden enn de som jobber for Amazon? Helt sikkert. Men helt sikkert er det også at om vi godtar at tilsynelatende normale, vestlige bedrifter tar seg slik til rette og bryter ned det man i årtier har forsøkt å bygge opp av arbeidstakerrettigheter er det i alle fall ikke håp for lille Vishnan på ti som syr t-skjorter 18 timer i døgnet for kost (ris) og losji (steingulvet ved siden av symaskinen).

Så, altså, Amazon. Det har vært et langt kjærlighetsforhold, men det har haltet en stund og nå er det slutt. Det er ikke meg, det er deg.

Senere samme dag: Og det ble akkurat hakket mer latterlig, det hele. Amazon eskalerer konflikten med Hachette, melder The New York Times i dag.

Fallvatten – Mikael Niemi

niemi_fallvattenNå begynner backloggen å hope seg opp, her. For jeg har lest, selv om jeg ikke har blogget. Vi får se om et lite skippertak med kortere omtaler ikke kan få meg noenlunde på track igjen.

Jeg leste (selvsagt, hadde jeg nær sagt) Mikael Niemis Populärmusik från Vittula når den kom for en del år siden. Siden det har vi kjøpt det meste Niemi har skrevet i pocket når det har passet seg sånn, og mannen har lest i alle fall en bok til, men for min del har jeg ikke kommet så langt. Det er et helt normalt problem her i huset. Vel, når en av de andre i boksirkelen hadde Fallvatten som forslag måtte jeg nesten stemme for den, og siden mange nok var enige med meg i at den så interessant ut ble det den vi leste. I mars. Jeg sa jo jeg lå etter…

Fallvatten er en katastroferoman. Det har regnet stødig i Norrland hele høsten og plutselig en dag brister en demning i Luleelven. Det forårsaker en flodbølge som blir større og større ettersom den bryter ned de påfølgende demningene nedover langs veien, en etter en. I boka følger vi et utvalg av dem som befinner seg langs elvens løp og på hver sin måte rammes av bølgen.

Jeg synes boka hadde et godt driv, og Niemi klarer i stor grad å vise hvor forskjellig folk reagerer på en truende katastrofe. Noen med aggresjon, noen med solidaritet og styrke og noen oppdager plutselig at de ikke var så klare for å dø som de trodde. Noen av mine boksirklende venner synes det ble for mye, enten at det ble for anmasende eller at det ble for mange personer å holde styr på. Jeg synes derimot at antallet var akkurat passe for å belyse de reaksjonene som skulle belyses, og at historiene var såpass forkjellige at det ikke var noe problem å holde dem fra hverandre. Min største innvending var at boka er for kort, for jeg ville vite hva som hendte videre når bølgen hadde passert.

Et lite notat til slutt: Denne boka er en av de som burde ha «Trigger warning: Rape» trykket på coveret. Det kom i alle fall overraskende på meg, ut fra omtalene av Fallvatten at spesielt en seksjon var såpass grafisk (og teknisk sett er det to voldtekter, selv om den andre er mest bisarr). Så om du trigges av sånt er du hermed advart.

The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran

moran_narmoAfter How to be a Woman I have a bit of a crush on Caitlin Moran, and so The Chronicles of Narmo was an obvious purchase when I managed a few minutes in a book shop in London. It’s a short novel, written when Moran was just fifteen and based on her own family’s (mis)adventures.

It’s not a brilliant book. As a narrative it only works haltingly and there isn’t much of a plot, really. Where it excels is where Moran still excels, in the clever turn of phrase. It is what makes the book worth reading.

In order to reach the Earth, the Sun has to travel eighty million million miles, across the universe, through the atmospheres and magnetic pulls of countless planets; it has to seep its way through clouds of stardust twelve thousand miles thick. It plays leapfrog with time and has a neat little party trick of standing where it was eight and a half minutes ago. And still – after all this exertion – it still had the energy to struggle through the yellowing nets and purple nylon curtains of Bill and Carol’s bedroom, and wake them up.

(P 48) Not entirely accurate astronomy-wise, perhaps, but still rather lovely.