Jeg, en influenser

Det står svart på hvitt i Klassekampen i dag: «bokbloggere og andre influensere».

Anledningen er at Forbrukertilsynet har sendt brev til norske forlag for å minne dem på at de har et ansvar for at innlegg i sosiale medier merkes som reklame dersom forlaget har sendt ut «gratisbøker». Eller anmeldereksemplar, da, som de fleste av oss ville kalt det. Forbrukertilsynet har jo jobbet mye med reklame på blogger og andre sosiale medier de siste årene, og dette er vel et naturlig steg i den prosessen.

Vi bokbloggere ba tidligere i år om en konkret vurdering fra Forbrukertilsynet på om leseeksemplar virkelig var å anse som en form for «godtgjørelse» og derfor skulle merkes, og tilsynet landet på at ja, det faller under samme paraply som andre ting bloggere mottar gratis og/eller får betalt for å skrive om. De mener at det er en vesensforskjell på bloggere og avisanmeldere at sistnevnte er underlagt redaksjonell vurdering, avisene trenger altså ikke å merke anmeldelser som reklame (så kan man lure på hvor de plasserer blogger med redaksjon i dette landskapet, men det gjelder uansett ikke meg).

Siden det har jeg vært litt i tenkeboksen, men med dette brevet til forlagene (og forlagenes oppfølging videre ut mot oss bloggere) er jeg ferdig med å tenke og har landet på at å merke innlegg med «reklame» eller «annonse», som er de ordene Forbrukertilsynet mener er nødvendige for at ikke leseren skal bli lurt rett og slett er uaktuelt. Da får jeg heller kjøpe bøkene selv, noe jeg jo stort sett gjør allerede, det er bare en liten håndfull av innleggene på bloggen som omhandler bøker jeg har fått som leseeksemplar. De innleggene skal få ligge (inntil jeg eventuelt får påpakning om å merke dem annerledes, da får jeg heller vurdere å fjerne dem), men det blir ingen nye.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å «låne» piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som «Hey, to for prisen av en» og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer «bare» noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene «Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.» blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min «willing suspension of disbelief» som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Kjell Askildsen er 90!

Kjell Askildsen er 90 år. Man gratulerer og oppfordrer alle, særlig de som eventuelt ikke har gjort det før, til å plukke opp en Askildsen-bok og lese en novelle eller ti. Askildsen er unntaket som bekrefter regelen om at Ragnhild ikke liker noveller.

I anledning dagen kan jeg jo fortelle historien om da jeg møtte Kjell Askildsen. Det må ha vært i 1992, ikke lenge etter at Et stort øde landskap kom ut (1991). Jeg gikk IB-linja på Trondheim Katedralskole og Askildsen hadde sneket seg inn på pensumet vårt. Vel en av novellene i alle fall, muligens Spikeren i kirsebærtreet. Men det var en sånn type klasse at jeg for en gangs skyld ikke var alene om å lese mer enn akkurat det som var pensum, så store deler av klassen leste hele samlingen og mange av oss fant eldre Askildsen på biblioteket og leste det også.

Vi hadde en norsklærer som var veldig glad i… tolkning. Ok, så er kanskje ikke det det mest orginale å være glad i som norsklærer, men vi snakker ekstremsport i dette tilfellet. Freud var spesielt gøy i hennes øyne, vi elevene hadde fått en overdose av det når vi leste Lillelord første høsten (du finner MYE om du leser Lillelord med freudianske briller, jeg anbefaler det egentlig ikke). Vi gjorde et slags opprør etter det, noe som er langt enklere på en linje der eksamenskarakteren er ALT, standpunkt bare veiledende (når standpunktkarakteren teller er du tross alt nødt til å tilpasse deg lærerens stil til en viss grad).

I denne sammenhengen var Askildsen en gave. Vi kunne slå intervjuer i bordet der han ble sitert på at han aldri brukte metaforer. Er det rart vi falt pladask?

Dette var jo noen år (*kremt*) før Litteraturhuset i Trondheim, men av og til kom det forfattere på besøk til byen likevel, og når Askildsen skulle «bokbades» (i Rådhussalen på hovedbiblioteket) var vi en gjeng som troppet opp. Jeg husker ingenting av selve arrangementet, men etterpå forflyttet både forfatter, entourage og vi oss ned til bibliotekskaféen Gjest Baardsen og en av mine mer driftige klassekamerater (jeg tror det var Øystein) gikk bort til Kjell Askildsens bord, presenterte seg selv og oss andre og lurte på om ikke forfatteren ville være så snill å komme over til vårt bord og svare på noen spørsmål.

Og det ville han. Og vi fikk det blant annet gjentatt i direkte tale at nei, metaforer drev han ikke med. På spørsmål om denne spikeren i kirsebærtreet, om ikke det var en metafor, hva var det da. Det er en krok, sier Askildsen, en krok for å fange leseren og dra ham eller henne inn i historien. Spikeren har ingen betydning utover det.

Jeg tror vi la beslag på ham i minst en time, og når vi takket for tiden mot slutten av seansen innrømmet han at om han hadde visst på forhånd at en slik samtale kom til å skje ville han gruet seg og kanskje ikke engang møtt opp, men han bedyret at når det først ble slik hadde det vært meget hyggelig. Vi får tro ham på det, VI hadde det i alle fall svært hyggelig, og for egen del kan jeg gjenta det jeg sa på Twitter tidligere i dag, at det er fortsatt noe av det kuleste jeg har vært med på.

Igjen: Gratulerer med dagen!

Leiligheten – Nora Szentiványi

Leiligheten av Nora Szentiványi leste vi i boksirkelen i vår, og denne gangen var vi alle enige om at det var en interessant og medrivende bok. Jeg var den som var mest negativ, da jeg synes den var strålende de første 150 sidene, men tapte seg på de siste femti. At vi er så positive alle sammen er ikke hverdagskost, så det er definitivt verdt å merke seg.

Denne selvbiografiske romanen handler om å etterlate og bli etterlatt. Jeg-personen er bare en baby når foreldre flykter med henne fra Budapest i 1970 og etterlater bestemoren i leiligheten de har bodd i sammen. Etter hvert som det politiske klimaet tillater det besøker både datterdatter og datter hun de forlot. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid, men fokuset holdes sylskarpt på dette: De som valgte å dra, den som ikke ble spurt, men som likevel på sett og vis valgte å bli. Den knøttlille leiligheten, som var alt for liten for fire, som blir tom og ensom for en, og som igjen er kvelende trang når barnebarnet har med seg sin familie på besøk, fungerer som et bilde på regimet de flyktet fra.

Fortellerstilen er nøktern og stillferdig, likevel er det et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, i alle fall, for min del, fram til den siste fjerdedelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg mistet altså interessen mot slutten. Det føltes på en måte som at det ble for repetitivt. Samtidig er det i denne delen vi får mest detaljer om det store bildet, om politikken og samfunnets påvirkning på livet til de to voksne som valgte å flykte, så kanskje det var det? Kanskje var det det at det store bildet gjorde at jeg mistet det fokuset på forlate/forlatt som hadde fengslet meg fra starten?

I alle fall, tross en litt skuffende (for meg, de andre var ikke enige) slutt, absolutt en bok å anbefale.

Snokeboka – Lisa Aisato: Samlesing!

Ok, ok, så det skulle være samlesing i juni og nå er juni snart slutt. Jeg KAN skylde på at Bokbloggerprisen er i en transisjonsfase både hva gjelder opplegg/organisering og mannskap og at jeg derfor ikke har fått noe dytt, men siden jeg godt visste at jeg hadde sagt ja til å blæste samlesing av Snokeboka i juni føler jeg vel egentlig at jeg først og fremst skal skylde på meg selv.

Skal man lage krusedulltegning må man begynne med en krusedull. Den skal helst lages i blinde…

Lisa Aisato var på Juba Juba-festivalen i Trondheim i fjor for å promotere Snokeboka, og der var jeg og (den-gang-)femåringen også. Vi fikk oppleve en fornøyelig presentasjon både av Aisato selv, noen tegneteknikker og boka, før vi kjøpte oss et eksemplar (signert, selvsagt).

Etterpå er boka blitt lest både høyt og stille.

Og den egner seg for begge deler. Teksten går på rim, noe jeg liker riktig så godt ved høytlesing, enten det er jeg eller barnet som leser høyt. Så det er pluss i margen for det, selv om en og annen «verselinje» ikke har helt perfekt rytme. Til gjengjeld er det ingen nødrim eller omstokka ordstillinger å spore.

Historien presenterer fortelleren (en flue, forresten) selv slik:

en forbløffende ballade,
om alt det folk kan skjule
bak en kjedelig fasade.

Først får vi se 16 mennesker i en heis, vannkjemmet, dresskledd og med «masken på». Og så får vi vite hva de samme menneskene gjør når de tror de er alene. Og her er det mye som er gjenkjennelig, og noe som ikke er det, men som likevel får leseren til å humre i sympati. Vel, denne leseren, i alle fall.

Nå har anmeldelsen havnet bak betalingsmur siden jeg leste den, men Aftenpostens anmelder, Morten Olsen Haugen, mener at historien «ender opp som jantelov og skadefryd». Jeg mener blant annet å huske at han refererte til Oddvar, som ikke lenger bøyer jernstenger, som et eksempel på dette. Jeg føler for å krangle. Er det jantelov og/eller skadefryd å minne om at vi blir svakere når vi blir gamle? Har ikke anmelderen i det eksempelet snudd det litt på hodet? Er ikke poenget med Oddvars historie at den puslete gamle mannen i heisen en gang var sterk mann på sirkus, og at det faktisk er en KUL hemmelighet? Jeg har mer forståelse for at man kan se det som skadefryd når det avsløres at Johnnys flotte hårmanke er en parykk, men teksten «Om det er Johnnys hår? Ja visst, han brukte egne penger», får meg først og fremst til å tenke på Eddie Izzards svar når en journalist lurte på hvorfor han liker å gå med dameklær: «They’re not women’s clothes. They’re my clothes. I bought them.» Og selv om det er mulig å tolke «avsløringen» av folks hemmeligheter som skadefryd heller jeg mot å tolke dem som et innlegg i fasadedebatten: Alle har vi hemmeligheter. Ingen er perfekte. Ikke forfatteren selv, heller: «Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp»? Uæ.

Bildene er, som man kan forvente, helt magiske, og med på å fortelle historien. Mye av moroa ligger i kontrasten mellom den striglede framtoningen fra heisen og den personene er bak lukkede dører. Kurt, som later til å være håndverker, ser alvorlig og litt hoven ut i heisen, men blir lykkelig av cha cha cha.

Kurt i heisen.
Kurt lykkelig.

Og visst ser han lykkelig ut?

Det kan vel heller ikke være noen tvil om at Siv er forelsket?

Siv.

Og er ikke det siste heisbildet, der alle viser sitt sanne jeg, rett og slett langt hyggeligere enn det første? Er det kanskje et forsøk på å si noe sånt som at vi alle hadde hatt det bedre om vi sluttet med disse fasadegreiene?

Jeg velger å tolke det sånn. Og jeg liker boka.

Hva med deg? Legg gjerne inn lenke under om du har lest og blogget (inkludert Instagram/Youtube-innlegg) enten du var positiv eller negativ eller midt i mellom.

Og til sist: Husk at det eneste som kan avsløres er det du velger å holde hemmelig. Vær deg selv, og vær åpen om den du er, så slipper du å være redd for hemmeligheter. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men ikke mindre bra for mentalhelsen av den grunn.

 

Bout of Books 25: Sign-up and progress post

It is Bout of Books time again, and though it falls in a somewhat busy week I will attempt to participate. Perhaps it can push me to getting at least a LITTLE reading done.

For new readers:

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 13th and runs through Sunday, May 19th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, Twitter chats, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 25 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Nostalgisk søm – Anna Solum og Torill Svarva

Nostalgisk søm av Anna Solum og Torill Svarva (som er mor og datter) er nok en av sybøkene jeg har lånt hjem fra biblioteket i det siste. Det er ikke den første boka jeg ville plukket opp ut fra tittelen, men jeg skulle på sytreff i regi Klar, ferdig, sy! der også Mimja (merkenavnet til duoen bak boka) skulle være til stede, så da måtte jeg jo sjekke ut boka.

Som forventet er ikke det visuelle uttrykket i boka helt i min stil, men den inneholder likevel en rekke greie mønstre. Utvalget er litt… tilfeldig? Vel, sannsynligvis ikke, men litt hummer og kanari må man vel få kalle det. Ikke at det nødvendigvis er negativt, her kan du nesten nøye deg med én bok og sy garderobe til hele familien. Det eneste du mangler er bukser til voksne, til gjengjeld finner du både festdrakter til barn og diverse tilbehør, som veske til kaketine, noe jeg har tenkt en stund at jeg skulle sy. Jeg kunne nok funnet ut av et mønster selv til akkurat det, men her har noen tenkt for meg og spart meg for jobben.

Så langt er det eneste mønsteret jeg har testet Bare blåbær bukse, og det bød på en smule frustrasjon enda så enkelt det er. Jeg hadde nemlig tegnet av mønsteret i to størrelser, den seksåringen bruker nå og neste størrelse opp. Det hadde jeg selvsagt glemt når jeg hadde med meg de og et bilde av instruksjonene (for å slippe å dra på boka) på sytreffet, så når jeg skulle klippe ble jeg stående og klø meg i hodet. Jeg endte med å spørre Torill om hjelp (siden hun nå var der) og hun bekreftet kjapt det jeg for så vidt hadde konkludert med, at jeg hadde to varianter av samme mønsterdel. Men når jeg kikket nærmere på instruksjonene etterpå konkluderte jeg at det ikke bare var jeg som var dum (ikke at det var så utenkelig), for der står det vitterlig både «Antall mønsterdeler: 2», når det bare er én, og «Legg framstykket mot bakstykket rette mot rette og sy sidesømmene» noe som er helt unødvendig siden bak- og framstykket er en mønsterdel.

Når jeg først fant ut av det hele var buksa enkel å sy, og ble godt mottatt av både seksåringen og en jevnaldrende venn av familien. Sistnevnte synes visstnok den er så komfortabel at hen nesten nekter å la den vaskes, så nå har jeg klippet noen flere bukser så vi kan få løst den floken.

Bare blåbær bukse, dinosaurjersey fra Stoff og stil, ribb fra Klar, ferdig, sy!

Hadde jeg ikke allerede hatt Tove Fevangs Festdrakter for barn på hylla hadde jeg nok investert i Nostalgisk søm bare for å ha basismønster til festdrakt. Jeg utelukker ikke at jeg kjøper den i alle fall, for variasjonens skyld, men det er vel kanskje grenser for hvor mange festdrakter til barn jeg skal sy framover, så vi får se. Av andre mønstre har jeg altså tenkt å sy veske til kaketine, men ellers fant jeg ikke så mye som fristet (i alle fall ikke mer enn andre mønstre jeg allerede har på vent), og selv om Bare blåbær buksa var en innertier er den kanskje ikke nok til å rettferdiggjøre prisen for hele boka, i alle fall ikke når vi har bibliotek. Kort sagt: En bok som blir litt overflødig for meg, men om du har litt færre mønstre på hylla fra før er det verdt å ta en titt.

Bla i boka på Embla forlags hjemmesider.

 

Heilt spesiell ganger tre – og Jubel, da

Jeg er inne i en periode der jeg syr mye, og derfor driver jeg nærmest og jobber meg gjennom bibliotekets samling av sybøker. Sist hadde jeg vært på mitt lokale bibliotek og plukket fra det som sto i hylla, denne gangen har jeg reservert/bestilt bøkene via bibliotekets nettsider, og det er altså et litt mindre tilfeldig utvalg det er snakk om.

Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn av Kristin Thorsnes og Ane Sund (Gyldendal, 2013): Denne boka har jeg hatt på radaren en stund, den hadde allerede kommet ut sist jeg var i en «sy alle tingene!»- fase, men siden forsøkene mine med stretchstoff den gangen bare ble sånn passe vellykket kom jeg aldri så langt som til å se skikkelig på den. Med overlock i huset er det mye morsommere å sy i stretch enn det har vært før, og det var naturlig å låne noen av de bøkene jeg har oversett tidligere.

Både Heilt spesiell og Jubel har som merkevare utgangspunkt i blogger. Hvordan det ble til en bok i samarbeid heller enn individuelt aner jeg ikke, men siden de kler (no pun intended) hverandre virker samarbeidet ikke unaturlig på leseren. Det er heller ikke angitt om det er den ene eller den andre designeren som står bak hver modell, og boka framstår som en homogen enhet designmessig.

Modellene i boka er i utgangspunktet enkle, greie basisklær, med eller uten ekstra kule detaljer. Som for det meste av søm vil valg av stoff ha mye å si for hvordan det ferdige plagget fremstår. Modellene i boka er sydd i friske, sterke farger. Det appellerer til meg, men vil man heller ha sarte, «romantiske» plagg er det ikke noe i veien for å bruke de samme mønstrene for å oppnå det, eller man kan velge ensfargede, monokrome stoffer for et mer klassisk, elegant uttrykk. Likevel, som jeg skal komme tilbake til på en av de nyere utgivelsene, det er lettere å falle for et mønster dersom demonstrasjonsmodellen er sydd i stoffer du liker. Vel, jeg liker stoffvalgene i Helt spesiell og Jubel og ble fristet til å tegne av mønster for flere av modellene. Og da oppdaget jeg det ene, virkelig store minuset med boka for min del: Mønsterarket (ja, det er bare ett) er rett og slett for stort. Det er større enn spisebordet vårt, som jeg skal innrømme ikke er av de største, og det er i seg selv et praktisk problem for meg, men problemet på generell basis er at det er helt uhåndterbart. At ikke bibliotekets eksemplar var mer slitt, krøllet og generelt ødelagt enn det var gir gode skussmål til tidligere lånere. Det var rett og slett så stort at det var umulig (og jeg har lange armer) å tegne av mønsterdelene i midten av arket uten å brette inn sidene.

Derfor ga jeg opp et bare et par plagg, men det er mulig jeg gjør et nytt forsøk. Jeg har testet tre mønster fra boka: Gul bukse, kløverkjole med lommer og smekkeskjerf. For alle tre er mønsteret helt greit og sømbeskrivelsene ok. Skjerfet er i utgangspunktet så enkelt at det nesten ikke trenger sømbeskrivelse (om man ikke er helt nybegynner).

De gule buksene brukte jeg som grunnlag for et redesignsprosjekt, og der lot jeg meg frustrere av to ting:

    1. På grunn av gjenbruk av grunnmønster har veiledningen instruksjoner som «legg til 6 cm i høyden i livet og i øvre kant på lommene». Jeg skjønner behovet for å ikke tegne to nesten like mønstre hver for seg på mønsterarket, men har sett dette løst helt fint i andre mønster ved at linjene for «modell a» og «modell b» begge er tegnet inn og du kan velge å tegne av den modellen du har tenkt å sy. For oss med litt dårlig hukommelse er det ekstra greit med utvetydig mønster, det er kjipt å klippe «samme» bukse om noen måneder og oppdage at du skulle ha lagt til litt her og litt der. Det kan umulig være bare meg som syr plagg jeg har sydd før etter hukommelsen og først blar opp instruksjonene dersom jeg står fast.
    2. Jeg måtte lete etter mål (for generell observasjon se nedenfor) og i ett tilfelle fant jeg slett ikke noe mål, for selv om det er spesifisert at du skal legge til mellom 10 og 15 cm nederst på beina er instruksjonen for hvordan du skal sy nederkanten kun «Brett opp så du får en løpegang til strikk nederst på beina.» Hvor bredt har de tenkt at jeg skal brette opp, mon tro?

For Kløverkjolen var hovedfrustrasjonen min egen skyld, jeg hadde ikke fått med meg at den har knapping på den ene skulderen, til tross for at det er synlig på ett av bildene. Jeg leste derfor instruksjonene feil og måtte fikse feilen med en nødløsning (som forsåvidt fungerte). Skal jeg bruke mønsteret igjen kommer jeg til å kombinere det med mønsteret for den andre kløverkjolen for å få ribb og derfor tøyelig nok hals til ikke å trenge knepping. Siden mottaker av kjolen synes den var for trang i halsen når den er kneppet er det på alle måter en bedre løsning for oss, men sånt er jo smak og behag.

Det å lete etter mål er et problem som gjelder for alle de tre bøkene jeg omtaler her, men jeg kan bruke den gule buksa som eksempel:

Fellesløsningen i disse bøkene er altså at du i begynnelsen av boka, sammen med for eksempel  generelle syveiledninger, finner tabeller for hvor lang (og bred) ribb eller kantebånd du skal klippe til hvert mønster. Jeg har (minst) to innvendinger til dette. Det ene er at tabellene i det minste burde vært helt først (eller helt sist) i boka slik at man kan slå opp i dem uten å begynne å lete etter siden. Det andre er at jeg ikke forstår begrunnelsen for å løse det på denne måten, det er MYE lettere for leseren å ha alle relevante detaljer for ett plagg på samme sted og det tar ikke så mye ekstra plass (som man kan se av strikkmålene over). Og om man insisterer på å gjøre det på den måten bør man i det minste være konsekvent, her er mål for ribb i fellestabellene og mål for strikk på plaggets detaljside, for eksempel.

Når det er sagt, plaggene ble fine og brukbare og passet mottaker som de skulle ut fra størrelsen jeg valgte å sy, og jeg kommer helt garantert til å teste flere mønster fra boka etterhvert.

Les mer om boka, og bla i den (både gul bukse og kløverkjole er med i utdraget som kan sees) på forlagets nettsider.

 

Heilt spesiell: Sy til liten og stor av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2015): «Heilt spesiell», dvs Kristin Thorsnes, går solo i denne boka, men stilen er lett gjenkjennelig fra bok nummer en. Det er glade mønster og farger gjennomgående. Her er det også, som tittelen tilsier, klær både til barn og voksne, noe som gjør boka mer brukbar for min del (seksåringen bruker selvsagt fortsatt barnestørrelser, men tolvåringen er over på voksenstørrelser for lengst).

En stor forbedring er at denne boka kommer med to mønsterark som er i langt mer håndterbar størrelse.

Her har jeg testet mønsteret på babybukse, og det fungerte absolutt utmerket. Utover dette med ribbtabell har jeg ingenting å klage på. Det samme gjelder All Day kjole som jeg sydde til meg selv. Mønsteret er rett fram og sømbeskrivelsen utmerket.

Også denne kan du lese mer om og bla i på forlagets hjemmesider, der ligger det også et par filer med rettelser til boka (opplag 1 og 2, samt en mønsterdel som ikke har opplag spesifisert).

Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2017): Dette er Thorsnes’ andre solobok, og som hun selv sier i forordet: «Denne boka har i likhet med meg selv, utviklet seg en god del fra mine to tidligere bøker (…). Fra å være fargerik og retro, til en mye dusere og mer romantisk stil.» (Side 7.)

Det er jo en ærlig sak, men all den tid jeg er langt mer glad i fargerik og retro enn dus og romantisk appellerer altså denne boka langt mindre til meg. Jeg klarer heller ikke dy meg for å påpeke at i tillegg til «dus» og «romantisk» ville jeg tatt med «kjønnsstereotyp», for her er det mye rosa til jente og lyseblått til gutt ute og går. Ikke akkurat noen forbedring. Men det er meg, og du kan jo være dundrende uenig.

Samtidig ser jeg jo at det er noen fine nye mønster i denne boka, som jeg gjerne kan sy i helt andre farger enn det som er vist. Singleten (som du kan se tre varianter av i bla-i-boka-utdraget lenket nedenfor) for eksempel er et mønster jeg definitivt skal teste fram mot sommeren, men det blir altså ikke i hverken dus gul eller dus grønn dersom jeg får velge stoff (men det er fare for rosa eller lilla om hun som skal ha på singleten får et ord med i laget, og det gjør hun nok, på den annen side kan det være hun foretrekker dinosaurer).

Thorsnes skriver også at hun ettersom hun har utviklet seg som syerske har hun blitt mer opptatt av detaljer. «Det å se plagg som har flotte sømmer, er virkelig sukkertøy for øyet,» skriver hun. Det er vanskelig å være uenig i det, men enkelte andre detaljer – som rysjer på (for meg) rare steder på jenteklærne (rysjer på knærne? Virkelig?) og seler som jeg har vondt for å se for meg blir på skulderen under lek på både shorts og ballongskjørt – ser jeg mer som hinder for ungenes utfoldelse enn som et pluss. Men også det er smak og behag, selvfølgelig (og visst er den søt, seleshortsen).

Også her er det to håndterbare mønsterark, men også, som tidligere, ribb/kantbånd/strikk-tabeller på en egen side i stedet for sammen med hvert enkelt plagg.

Igjen: Les mer og bla i boka hos forlaget (og finn rettelser til opplag 1).

Konklusjonen er at om jeg skal vurdere å kjøpe noen av disse bøkene (eller til og med bare å låne dem fra biblioteket igjen) kommer Heilt spesiell: Sy til liten og stor helt klart øverst på lista. Faktisk tror jeg den havner på handlelista. Tross stort mønsterark vil jeg nok plassere Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn på plass nummer to, en bok jeg i alle fall ville vurdere å kjøpe om den dukket opp brukt/på tilbud. Og tross at den havner nederst på listen havner nok Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg også i den kategorien, for det er en fin samling gode mønstre i boka, selv om jeg altså ikke er fan av den nye stilen.

 

 

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hun så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hun var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok en, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning dumpet ned i postkassen fra Egmont og siden vi for tiden er storforbrukere av bøker seksåringen kan lese for oss passet det utmerket. Boka er skrevet av Morag Hood, som er skotsk, og heter Sophie Johnson: Unicorn Expert i orginal. Illustrasjonene er derimot mer kortreiste*, de er nemlig tegnet av trondhjemmer Ella Okstad.

Frøydis Lykke er altså enhjørningsekspert. Hun har en ekte enhjørning, eller, faktisk 17. Hun lærer dem alt de trenger å vite, som hvordan jakte på mat og at ballonger kan være problematiske når man har horn, og hun forsvarer dem mot fiender. Det er rett og slett ganske mye jobb å være ansvarlig for så mange enhjørninger.

Leser du teksten for seg selv er det dette du får vite. Men dette er en bok der illustrasjonene forteller en litt annen historie enn teksten. De 17 enhjørningene er Frøydis’ kosedyr, hund og lillebror med hjemmelagde horn knytt fast på hodet. Mens Frøydis underviser dem i trolldom sniker en ekte enhjørning seg inn og deltar på de videre aktivitetene før den til slutt sniker seg ut igjen. Det er uklart om Frøydis overhodet legger merke til den ekte enhjørningen, her var jeg og seksåringen uenige (hun mente ja, jeg heller mot nei).

Og det er nettopp dette samspillet av motsetninger mellom teksten og illustrasjonene som gjør boka så sjarmerende. Det skader selvsagt ikke at illustrasjonene er av en sånn art at jeg gladelig kunne hatt dem på veggen heller. Egmont har et miniintervju med Okstad som sin presentasjon av boka og der forteller hun:

Jeg hadde det ganske klart hvordan Frøydis skulle se ut da jeg leste teksten første gang. Jeg fikk det enda klarere for meg etter at jeg fikk tilsendt link til en reklamefilm som inspirasjonmateriale fra forlaget. Det er en engelsk reklame for et forsikringsselskap.

Jeg måtte jo google, så her er reklamen**:

Det er ingen tvil om at Okstad klarte å ta det beste fra reklamen og bruke det i sine illustrasjoner.

Vi fikk boka litt i siste liten, det var litt knapt med tekst for oss, så jeg vil anslå at ideell målgruppe er fra ca 3 år til «lærer å lese selv»-alder. Jeg er nysgjerrig på de neste bøkene om Frøydis likevel, så det er mulig vi må snike inn den neste på engelsk snarere enn å vente på den norske oversettelsen. Den heter Sophie Johnson: Detective Genius, og ser om mulig enda mer sjarmerende ut.

Og så skal jeg holde utkikk etter andre bøker illustrert av Ella Okstad, for hun ligger an til å bli en ny favoritt.

_______________
* Vel, de begynner vel å bli greit bereiste nå, boka er oversatt til ni språk.

** Neste video YouTube ville vise meg var denne julereklamen fra John Lewis, så nå har jeg tårer i øynene. Vel bekomme.