’s 100 Books to Read in a Lifetime Tag

My reading mojo seems to have gone into hibernation these last couple of weeks, so to keep up some activity I thought I’d jump in on this tag.

1. Include a link back to Amazon’s official 100 Books to Read in a Lifetime 
2. Tag Perfectly Tolerable, the creator of this meme
3. Tag the person who nominated you (I saw this on Travels in Retrospect)
4. Copy the list of books and indicate which titles you have read.
5. Tally up your total.
6. Comment on the post you were tagged in and share your total count. (For some reason I’m not able to comment…)
7. Tag five new people and comment on one of their posts to let them know. (I’m not going to tag anyone, feel free to nominate yourself.)

Here’s the list:

1984 George Orwell

A Brief History of Time Stephen Hawking

A Fine Balance Rohinton Mistry

A Game of Thrones George R R Martin

A History of the World in 100 Objects Neil MacGregor

All Quiet on the Western Front Erich Maria Remarque

American Gods Neil Gaiman

American Psycho Bret Easton Ellis

Artemis Fowl Eoin Colfer

Atonement Ian McKewan

Bad Science Ben Goldacre

Birdsong Sebastian Faulks

Brideshead Revisted Evelyn Waugh

Bridget Jones’s Diary Helen Fielding

Brighton Rock Graham Greene

Casino Royale Ian Fleming

Catch 22 Joseph Hellier

Charlie and the Chocolate Factory Roald Dahl

Cider with Rosie Laurie Lee

Crime and Punishment Fyodor Dostoevesky

Dissolution C J Sansom

Do Androids Dream of Electric Sheep Philip K. Dick

Fear and Loathing in Las Vegas Hunter S. Thompson

Frankenstein Mary Shelley

Freakonomics: A Rogue Economist Explores the Hidden Side of Everything Stephen D. Levitt and Stephen J. Dubner

Goodnight Mister Tom Michelle Magorian

Great Expectations Charles Dickens

Gulliver’s Travels Jonathan Swift

Harry Potter and the Philosopher’s Stone J K Rowling

High Fidelity Nick Hornby

In Cold Blood Truman Capote

Knots and Crosses Ian Rankin

Last Orders Graham Swift

Little Women Louise May Alcott

Lolita Vladimir Nabokov

London Fields Martin Amis

London: The Biography Peter Akroyd

Long Walk to Freedom Nelson Mandela

Lord of the Flies William Golding

Midnight’s Children Salman Rushdie

My Man Jeeves P G Woodhouse

Never Let Me Go Kazuo Ishiguro

Norwegian Wood Haruki Murakami

Notes From A Small Island Bill Bryson

Noughts and Crosses Malorie Blackman

One Hundred Years of Solitude Gabriel Garcia Marquez

Oranges Are Not the Only Fruit Jeanette Winterson

Pride and Prejudice Jane Austen

Rebecca Daphne Du Maurier (dnf, though)

Stormbreaker Anthony Horowitz

Tess of the d’Urbervilles Thomas Hardy

The Book Thief Markus Zusak

The Boy in the Striped Pyjamas John Boyne

The Colour of Magic Terry Pratchett

The Commitments Roddy Doyle

The Diary of a Young Girl Anne Frank

The Enchanted Wood Enid Blyton

The English Patient Michael Ondaatje

The Fellowship of the Ring J R R Tolkien

The Girl with the Dragon Tattoo Stieg Larsson

The Grapes of Wrath John Steinbeck

The Great Gatsby F. Scott Fitzgerald

The Gruffalo Julia Donaldson

The Handmaid’s Tale Margaret Atwood

The Hare with Amber Eyes Edmund de Waal

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy Douglas Adams

The Hound of the Baskervilles Sir Arthur Conan Doyle 

The Kite Runner Khaled Hosseini

The Man Who Mistook His Wife for a Hat Oliver Sacks

The Mill on the Floss George Eliot

The Old Man and the Sea Ernest Hemingway

The Picture of Dorian Gray Oscar Wilde

The Poisonwood Bible Barbara Kingsolver

The Road Cormac McCarthy

The Secret Diary of Adrian Mole Sue Townsend

The Secret History Donna Tartt

The Selfish Gene Richard Dawkins

The Sense of an Ending Julian Barnes

The Stand Stephen King

The Story of Tracy Beaker Jacqueline Wilson

The Tale of Peter Rabbit Beatrix Potter 

The Tiger Who Came to Tea Judith Kerr

The Time Machine H G Wells

The Worst Witch Jill Murphy

Tinker, Tailor, Soldier, Spy John Le Carré

To Kill a Mockingbird Harper Lee

To the Lighthouse Virginia Woolf

The Wasp Factory Iain Banks

Trainspotting Irvine Welsh

Venice Jan Morris

Watchmen Alan Moore

Watership Down Richard Adams

We’re Going on a Bear Hunt Helen Oxenbury

White Teeth Zadie Smith

Wild Swans: Three Daughters of China Jung Chang

Winnie the Pooh A A Milne

Wuthering Heights Emily Brontë

37. Or 36,5, since I only skimmed most of Rebecca (since I hated it…). I’ve also at some point read a digested version of Great Expectations, though, so I’m sort of at 37 in total. Anyway, some interesting books here compared to a lot of other «top 100» lists.

The Christmasaurus – Tom Fletcher

As noted I finished This is How You Lose Her on my way to London, so I found myself without anything to read once we arrived, which left me feeling vaguely panicky. Not that I had much time for reading, but it’s the principle of the thing. Anyway, on our first morning we went on an expedition to a reasonably sized Sainsbury’s where I found The Christmasaurus. The book has been all over my Twitter feed for the last few months, so I did not hesitate in picking it up. By the time we left London it had been joined by rather a lot more books (most are shown here on Instagram, but despite my misgivings about luggage space I managed to squeeze in a couple more). Anyway, I read all of… 20 pages or so while in London, but rather more on the trip back, in fact I finished The Chistmasaurus on the flight into Trondheim and was left twiddling my thumbs the last half hour or so.

While it would certainly be more appropriate to read The Christmasaurus in December, reading it in February worked well enough. According to Goodreads:

The Christmasaurus is a story about a boy named William Trundle, and a dinosaur, the Christmasaurus. It’s about how they meet one Christmas Eve and have a magical adventure. It’s about friendship and families, sleigh bells and Santa, singing elves and flying reindeer, music and magic. It’s about discovering your heart’s true desire, and learning that the impossible might just be possible.

Which sums it up quite nicely. I like William Trundle and his father. I like the Christmasaurus and its elf friends. I think some of Fletcher’s explainations for how things work, like how the presents from Santa actually get «produced», are delightfully quirky and inventive. I have a bit of a problem with the solution to the whole Hunter debacle, but I do like the solution to the other «villain», Brenda Payne. And all the talk about crumpets made me hungry (and I had to google crumpet recipes).

Shane Devries’ illustrations are quite wonderful, some of the expressions on the Christmasaurus’ face being especially delightful, like here:

All in all, a pretty good read, and I’m sorry I didn’t pick up The Creakers when I saw it (though my luggage allowance is not sorry).


Avsluttet og trukket, se kommentarfeltet for vinnere.

Jeg har diverse bøker som vansmekter her hjemme. Bøker jeg med ett unntak har fått i forbindelse med forlagenes bokmøter, men som jeg av forskjellige grunner vet jeg ikke kommer til å lese. Og hva er vel da bedre enn å gi dem bort? Kommenter hvilke(n) du kunne tenke deg, og jeg trekker vinner(e) tirsdag 13. februar, så kommer kanskje bøkene fram til vinterferien (iaf vinterferien i Trøndelag).

Lena Andersson: Rettsstridig forføyningBok 1: Lena Anderssons Rettsstridig forføyning (heftet). Denne har jeg faktisk lest, men på svensk. Jeg var vel sånn tålelig middels fonøyd, men andre har definitivt likt boka.

Levi Henriksen: Harpesang

Bok 2: Levi Henriksens Harpesang (innbundet). Denne kan jeg forsåvidt godt finne på å lese på noe tidspunkt, men det holder i så fall å låne den på biblioteket når ånden eventuelt kommer over meg, jeg trenger ikke å ha den støvende ned i hylla.

J. D. Vance: Hillbillyens klagesangBok 3: J. D. Vances Hillbillyens klagesang (heftet, merket forhåndseksemplar). Jeg er ikke uinteressert i denne heller, men om jeg skal lese den vil jeg lese den på engelsk.

Peter Frankopan: SilkeveieneBok 4: Peter Frankopans Silkeveiene (innbundet). Denne skal jeg lese, men på engelsk. Jeg har den på hylla i pocketutgave.

Ruth Hogan: Vokteren av tapte tingBok 5: Ruth Hogans Vokteren av tapte ting (heftet). Denne boka har jeg kjøpt – på Bunnpris – i panikk en kveld i desember når jeg plutselig måtte overnatte på sykehuset sammen med femåringen og ikke hadde med meg lesestoff. I litt mer sober tilstand ville jeg kanskje husket at jeg har både ebokbib og kindle på mobilen, og at det uansett neppe ble så mye lesing, men boka ble nå i alle fall kjøpt. Men når jeg har hyllevis med uleste bøker å ta av blir den garantert ikke lest, i alle fall ikke på norsk.

Jørn Horst: Katharina-kodenBok 6: Jørn Horsts Katharina-koden (innbundet). Denne boka er til og med signert (se nedenfor). Jeg leser jo nesten ikke krim, og skal jeg lese Horst kommer jeg ikke til å begynne med den 12. boka om Wisting.

Jørn Lier Horsts signatur i boka

Så der har vi det. 6 bøker som vansmekter hos meg, vil du gi dem et bedre hjem?

This is How You Lose Her – Junot Díaz

Ikke boka som har vært hyllevarmer lengst, akkurat, men med over et år på hylla bør vel denne utgaven av This is How You Lose Her likevel greit kvalifisere til Bokhyllelesing 2018 sitt januartema: Gult omslag. (Resten av innlegget blir på engelsk, siden boka ble lest på engelsk.)

I must admit that had I noticed that This is How You Lose Her was described as a «collection of stories» rather than a novel, I would probably have left it on the book-sharing table at the bookblogger meetup. And I would probably not have started it now, even if I hadn’t left it. But I did. And since I brought it along to read on my way to London – the only book I brought, seeing as I knew I’d be purchasing books enough once there – I decided to stick to it in any case. The book was finished on the tube from Heathrow, so the timing was pretty good, though I must admit that I pushed through the last half knowing that if I didn’t finish before aqcuiring new reads I would probably have to log it as dnf.

So. A collection of stories, they say. And so it is. However, I found it a weird collection. At least four of the stories are about the same family (or at least uses the same names, the narrator, Yunior and Rafa – his elder brother – and the same basic plot), which ought to please me, I guess, since my main gripe with short-stories is that I don’t get to know enough about the characters. However, I’m not so sure I wanted to know quite so much about these characters, so that’s a hitch. On the other hand, the story I liked best (and which I would recommend, despite the coming gripe), Otravida, otravez,  ended a bit too abruptly for me. I want to know what happened next! And yes, I can quite see why the author would leave it open-ended, but I still want to know.

On the whole there are positive things to say about the book. Some of the insights into the plight of immigrants are both poignant and illuminating (to those of us privileged enough to not have been in that situation for generations). The language is frequently quoteworthy. The casual sex and infidelity, though, that just gets too repetitive for me. And some of the stories are written in second person narrative (echoing the «you» in the title) and I may have mentioned before that I HATE second person narrative? It may be meant to connect the reader to the story, for me it does the complete opposite. In the end, as mentioned, I finished mostly out of defiance (and lack of other reading options) and gave it a lukewarm two stars on Goodreads. Still, it had its moments, and I’ll end with a quote from the story I most recommend, Otravida, otravez, page 66:

Ana Iris once asked me if I loved him and I told her about the lights in my old home in the capital, how they flickered and you never knew if they would go out or not. You put down your things and you waited and couldn’t do anything really until the lights decided. This, I told her, is how I feel.

I left the book in a phone booth by Christchurch Gardens in London, if it gets logged its journey can be followed on Bookcrossing.

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.

Wonder Woman – Greg Rucka et al.

I rask rekkefølge har jeg lest tre Wonder Woman album, Vol. 1: The Lies, Vol. 2: Year One og Vol. 3: The Truth. Jeg har i liten grad lest superhelt-tegneserier, og har sikkert begynt i «feil ende» så og si, med Ms Marvel og Squirrel Girl, for jeg har følelsen av at det er tonnevis med backstory og inside jokes som går meg hus forbi. Så også her, forsåvidt. Men fengende synes jeg det er likevel. I denne serien, Goodreads omtaler den som serie nummer fem, finner Diana (altså Wonder Woman) ut at noen har lurt henne, deler av livet har vært illusjoner og etterhvert viser det seg til og med at det hun husker som besøk hjem til Themyscira – amazonenes mytiske øy – aldri egentlig har skjedd. Dessuten er noen på jakt etter henne. Løsningen får vi ikke i disse tre albumene, så jeg blir nok nødt til å lese 4 og 5 også i håp om å få en avslutning på historien.

Nesten menneske – Alfred Fidjestøl

Jeg satt meg på venteliste for Nesten menneske med en halv plan om å lese den i biografilesesirkelen på tampen av 2017, men fikk den ikke i tide til det. Jeg hentet den likevel på biblioteket, og siden den havnet på langlista til Bokbloggerprisen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne lese den før jeg leverer den tilbake. Nå ble jo kortlista klar i dag, og Nesten menneske er ikke på den, men den kan jo dukke opp som joker.

Jeg er fem år eldre enn Julius, og siden jeg er vokst opp i Norge betyr det at han har vært tilstedeværende skikkelse i livet mitt så lenge jeg kan huske, på lik linje med f.eks. Haakon og Märtha – en sammeligning Fidjestøl også gjør. Faktisk har jeg nok vært langt mer interessert i Julius enn i kongefamilien (jeg har ingen planer om å lese biografier om noen av dem, for å si det sånn), selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt nyheter om ham heller. Men bildene av sjimpansebabyen med t-bleier og tilhørende rød-og-hvitstripete t-truse har brent seg inn i bevisstheten min, ikke minst fordi jeg i 1981 fikk en lillebror som brukte samme type bleier (jeg fant en blogg som har lagt ut bilde av en bleiepakke fra den tiden, om du er født senere og er nysgjerrig eller har opplevd den og er nostalgisk).

Fidjestøl har skrevet en ganske spesiell biografi, men det var kanskje uungåelig gitt premissene. Man kan ikke intervjue Julius for få høre hans tanker om livet, han har ikke skrevet brev eller dagbok man kan lese.  Det forfatteren derimot har gjort er å trekke inn relevant forskning på sjimpanser for å forklare dynamikken i Julius’ «familie» – sjimpanseflokken i Kristiansand – og forsøke å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan Julius selv kan ha opplevd det hele. Det gjør boka lesverdig på en helt annen måte enn en mer Se & Hør-aktig «hjemme hos» fortelling ville vært. Sjimpanser er de dyrene vi er i nærest slekt med – nettopp nesten menneske – og innsikt i sjimpansenes liv er dermed kanskje ekstra interessant.

Som bonus får man altså også et slags «husker du», med små glimt fra den norske medieverdenen de siste førti årene. Boka er også illustrert med bilder fra arkivet, både av Julius og av sjimpanser og mennesker som har spilt en rolle i livet hans, og jeg må innrømme at jeg til stadighet ble sittende og stirre inn i øynene til disse «dyra», og jeg nikket derfor gjenkjennende når siste kapittel viste seg å hete «Desse auga».

Elisabeth på Bokstavelig talt har uttrykt overraskelse over at boka har pageturner-effekt, og det er kanskje ikke noe man venter av en biografi i det hele tatt, og det overrasket meg også, men nettopp slik er det altså… bare en side til, bare et kapittel. Det sier jo sitt om forfatterens evne til å engasjere. En god bok, altså. Det blir interessant å se om de tre andre sakprosa-bøkene som havnet på kortlista i åpen klasse faktisk er bedre når vi kommer i gang med samlesingen til Bokbloggerprisen.

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

I jula – det vil si fra «julebordet» vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier («i nabolaget» er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for «hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen». Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser «hukommelsens kunst» er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste «Han» med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter «mot Daragane», så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av «dem» er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om «lyssky» i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.


Optimismen min for lese- og bloggåret 2018 har visst ingen grenser. In for a penny, in for a pound, tenker jeg, så når Anita lanserer diktlesesirkel slenger jeg meg selvsagt med, i alle fall forsøksvis.

Kategoriene er som følger:

1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)

2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.

5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

6. November: Les en klassiker.

Januar skulle ikke være noe problem, jeg har flere (og har allerede plukket fram to til Bokhyllelesing, så jeg kan ta en av dem nå og den andre i mars). Resten kan biblioteket hjelpe med, og siden jeg er medlem av gruppa Lån ei diktsamling på Facebook, kanskje jeg kan få skrevet noen ord om de jeg leser der også, så bidrar jeg til litt aktivitet. I alle fall er bare det å låne lyrikk på biblioteket en form for lavterskel aktivisme på lyrikkens vegne, som gruppebeskrivelsen sier det:

Dette er meint å vere både ei påminning om at dersom me ikkje låner lyrikk, forsvinn den frå biblioteka, – og ein stad der ein kan tipse andre om lyrikk ein meiner fortener å bli lest.

Ikke at du ikke bør kjøpe lyrikk, altså, selvsagt bør du det, men selv om Ragnhilds første lov lyder «Det er alltid plass til en bok til» er det jo faktisk begrensninger for hvor mange bøker hver av oss kan ha i hus på et gitt tidspunkt…


Joda. Det er greit å ha ambisjoner, sant? Boktanker har nå annonsert listen med temaord for Bokhyllelesing 2018, og siden jeg, som de fleste, har en tbr-liste lang som et vondt år(tusen) skal jeg gjøre et forsøk i år.

Her er listen, og mine mulige kandidater, i alle fall for de første måneden. Det blir neppe akkurat slik.

– Les ei bok med gult omslag: This is How You Lose Her av Junot Díaz eller Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany. Pluss for nr to er at den også fyller målet om ikke-europeisk/nordamerikansk, pluss for nr en er at jeg kan registrere den på Bookcrossing og dumpe den i London. Vi får se.

– Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1700 og 1850: Maria Edgworth, tror jeg det blir. Jeg har Ennui (1809) og Castle Rackrent (1800) i ett volum, så får jeg skikkelig flyt kan jeg jo lese begge.

– Les ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill av en forfatter du ikke har lest før: Jeg har to diktsamlinger utgitt av Heidrun forlag, mottatt som medlemsbok de årene jeg var medlem. Den ene er opprinnelig svensk og veldig kort, så den skal jeg i alle fall klare å få klemt inn: Vi sees på andra sidan av Christer Thempander. Den andre er oversatt til svensk, fra latvisk så vidt jeg kan forstå: Hjärtat på trottoaren av Aleksandrs Caks.

– Les ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie

– Les boka bak filmen: Teller Fantastic Beasts and Where to Find Them? For jeg har den liggende og har hverken lest den ennå eller sett filmen.

– Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

– Les ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land: Kan jo bli Aswany om jeg leser Díaz i januar, men temaet passer jo utmerket til lesemålet i alle fall.

– Les en oppfølger

– Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1960 og 2000

– Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur