Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Dette er den tredje Tegnehanne-boka, og den tredje jeg forhåndsbestiller for å sikre meg et signert eksemplar. Som en av mange som har fulgt Tegnehanne siden den gangen det «bare» var en blogg, siden lenge før Vixen Blog Awards, kan jeg vel nærmest betegne meg som blodfan.

Denne boka gjør lite for å endre på det. Der de tidligere har bestått av et litt mer (tilsynelatende) tilfeldig utvalg av historier, er Blod, svette og tress-is en slags mini-selvbiografi. Ikke over hele Hannes liv, men over karrieren som sykepleier – en karriere som for tiden er lagt på hylla mens hun vier seg til serieskaperkarrieren, men som hun ikke anser som et feiltrinn på noen måte.  Snarere tvert i mot, egentlig, for tross skrekkhistorier fra praksis, utakknemlige pasienter og fordømmelse av turnus som et helvete (selv kunne jeg aldri jobbet turnus, så jeg har stor respekt for dem som klarer det) framstår dette som en kjærlighetserklæring til sykepleieryrket. Og sykepleieryrket kan ha behov for en kjærlighetserklæring, særlig en som er så gjennomsyret av realitetsorientering som dette.

Anbefales, til deg selv, først og fremst, men også til alle du kjenner, kanskje særlig om du kjenner noen sykepleiere (eller noen som mener at lengre vakter og færre folk på vakt om gangen er løsninga for krisa i helsesektoren).

Bokhøsten 2017: Cappelen Damm

Jeg prøver generelt å unngå å pådra meg leseeksemplarer fra forlagene, rett og slett fordi jeg leser så etter innfallsprinsippet at det kan ta ti år før jeg kommer så langt som til å lese en bok jeg egentlig hadde tenkt å lese «med en gang». Og selv om det ikke ligger noen forpliktelser i å hverken lese eller omtale (og langt mindre omtale positivt) en bok bare fordi man har fått den fra et forlag får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke i det minste får lest den (eller lest nok til å avgjøre om jeg synes den er verdt å lese) innen rimelig tid.

Men forlagenes bokmøter, der de presenterer høstens nyheter, de prøver jeg å få med meg med om jeg har mulighet. For det første er det alltid noen forfattere til stede, og det er neste alltid interessant å høre forfattere snakke om egne bøker, samme hvor uinteressert jeg eventuelt måtte være i boka (og er jeg interessert er det selvsagt eksponensielt mer interessant å høre). Dessuten ender man alltid med tips om bøker som ellers ville gått en hus forbi – for min del ofte av det oversatte slaget. Siden jeg ikke leser engelske bøker oversatt til norsk vier jeg lite oppmerksomhet til den delen av katalogen, men det dukker ofte opp noe jeg gjerne skulle lest i orginal når jeg først blir gjort oppmerksom på det. I høst klaffet bare to av forlagenes datoer (av… 8? 10?), og i kveld skal jeg på Aschehougs Gyldendals høstmøte. I september var jeg på Cappelen Damms, og her er noen høydepunkter:

Torgrim Eggen

Torgrim Eggen snakket om sin nye bok Kunstrock, som omhandler David Bowie, Kraftwerk og Roxy Music. Det vil si han snakket først og fremst om det første pressebildet av Roxy Music, om det visuelle inntrykket og hvordan det hang sammen (eller ikke) med musikken. Dette er ikke min musikalske era, men dersom det er din, eller du kjenner noen som har hatt dette som soundtrack i livet, er dette en opplagt gave til deg selv eller rette vedkommende i høst.

Maria Reinertsen

Selv var jeg mer klar til å kaste meg over boka til neste forfatter ut, men den kommer ikke før mot slutten av oktober, så jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Jeg synes navnet Maria Reinertsen virket kjent, og det var kanskje ikke så rart, for jeg leste hennes første bok Ligningen for lykke med stor glede i 2010. I høst kommer Reisen til Bretton Woods, som handler om «båtturen som la grunnlaget for verdensøkonomien slik vi kjenner den i dag 70 år senere» som forlaget skriver det. Deltagerne på overfarten fra Europa til USA med Queen Mary i 1944 hadde god tid til å diskutere, og før de kom fram var mye av grunnlaget for det som skulle bli Verdensbanken og IMF lagt.

Nå sveipet vi innom kokebøker og der var det spesielt to titler jeg merket meg. Jane H. Johansen aka Veganmisjonen kommer med boka Kjøttfrie burgere, og siden jeg er stor fan av vegetarburgere (gjerne servert med bacon, men pytt-pytt) er det en bok jeg kommer til å studere. Og Niru Kumra kommer, jeg hadde nær sagt endelig, med boken Masalamagic. Jeg har vært på Masalamagic-kurs en gang ifm jobb, og skulle gjerne deltatt på fler, men i mellomtiden sier jeg «Kokebok? Ja takk.»

Didrik Morits Hallstrøm

Sci-fi på norsk som utgis for voksne og ikke «gjemmes bort» i ungdoms-kategorien er ikke dagligdags kost. Lysår er Didrik Morits Hallstrøms tredje roman, og jeg har hørt bra ting om den forrige, Krø, så de var ikke negativt at Lysår var en av bøkene som lå i nettet vi fikk med oss fra arrangementet.

Nå kommer vi til en av de oversatte titlene jeg bet meg merke i; Ken Follett er jo ikke akkurat et ukjent navn, og i høst kommer hans A Column of Fire (Den evige ilden), som visst er en slags James Bond-historie fra 1500-tallet, en roman om Elisabeth den førstes etterretningstjeneste. Ellers er Geert Maks nyeste bok, Jan Six og hans mange liv, notert på tbr-listen, men den kan jeg vel lese på norsk like gjerne, siden orginalspråket er nederlandsk.

Ellers i sakprosa føler jeg at man burde få med seg Et uønsket folk, med undertittelen «Utviklingen av en ‘sigøynerpolitikk’ og utryddelsen av norske rom 1915-1956» kan man forutse at det blir ubehagelig, men nyttig lesing.

Roy Jacobsen, med Knut Gørvell fra forlaget i bakgrunnen.

Sist, men aldeles ikke minst, var det Roy Jacobsen sin tur. Jeg var så overmåte begeistret for De usynlige at jeg ennå ikke har turt å lese Hvitt hav. Nå kommer altså tredje bok om Ingrid Barrøy, Rigels øyne, og de som har lest den later til å være av den mening at jeg går glipp av noe om jeg ikke skjerper meg snart.

Readathon Prep: Challenge 1 roundup

Half-way through the week I needed to pick up my pace somewhat if I were to have any hope of completing 1000 pages by Monday. That worked out ok, though, because I had a lot more time to read over the weekend. So, to add the details:

The Fortune of War by Patrick O’Brian: 222-329, 107 pages.

The Surgeon’s Mate by Patrick O’Brian: 7-382, 375 pages.

The Ionian Mission by Patrick O’Brian: 7-26, 19 pages.

Lunch-blad 3/2017: 50 pages, Lunch-blad 8/2016: 48 pages and Lunch-blad 2/2017: 49 pages, total 147 pages.

Bobla by Siri Pettersen: 277 pages.

With the 402 pages from before, that makes a total of 1327 pages all together, so I can note challenge completed.

Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hun synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo orginal, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.

Readathon prep: Challenge 1

In addtion to the 30 Days of Readathon photo challenge (which is happening on Instagram daily, though I will post here as well in round-up posts), there are going to be a few more challenges, run in the Goodreads readathon group. Challenge 1 is to read 1000 pages between the evening of Sunday 24th September and the morning of Monday 2nd October (Pacific Coast time). I noted that I was on page 285 of Desolation Island in my sign-up comment, but I had already read quite a bit since the start of the challenge by that point. Still, I’ll see if I need to consider those 100ish pages or not at the end of the week.

So, here are the stats so far:

Desolation Island 285-325 = 40 pages

The Fortune of War 7-222 = 215 pages

Rammeplan for barnehagen (hey, it’s reading) 7-57 = 50 pages

Lunch-blad (comics):
2015/7 49 pages
2016/7 48 pages

So that’s 402, with three-and-a-half-ish days left. I need to step it up a little.

Yesterday was unintentionally busy, so I was one day late with my Instagram picture, but I’m all caught up now. Here’s 28-23 in the countdown.

28: Red: A stack of books, all good, happening to have a red spine. #30daysofreadathon #readathon #bookstagram

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

30 Days of Readathon

I vår hadde jeg tenkt å delta på Dewey’s 24 Hours Readathon, men så endret planene for den helga seg og det ble særdeles smått med lesetid. Men 21. oktober er det ny readathon, og da har jeg tenkt å gjøre et nytt forsøk. Siden det er 10-årsjubileum for Dewey’s arrangerer de denne gangen også en 30-dagers utfordring som opptakt.

Den dukket ikke opp i Facebook-feeden min før i dag, så jeg starter en dag sent, men her er de to første bidragene (jeg kjører med Instagram-bilder):

Må ha det, bare må ha det

Se hva jeg fant på et supermarked i Tallinn i sommer:

Dette er altså en bokformet metallboks, og inneholder en pose løste. Jeg satset på Earl Grey, siden det er en te jeg faktisk drikker, men det fantes maaaaaange varianter. Egentlig hadde jeg lyst til å kjøpe alle, men jeg klarte å styre meg (den kostet nærmere 10 euro, så…).

Hva skal jeg bruke den til? Tja, jeg vet ikke, men det kan vel ikke nektes for at den er kul?

Jeg elsker vaffel – Stine Åsland

Visst elsker jeg vaffel, men det skal nok sies at Stine Åsland har et enda mer pasjonert forhold til vaffelen enn det jeg selv har, uten noen form for overdrivelse.

Jeg har pleid å unne meg vaffel hver fredag i kantina, men siden jeg nå er sykemeldt i lengre tid blir det jo dårlig med fredagsvaffel, og jeg innså at det var på tide å finne meg en oppskrift jeg kunne bli venn med hjemme. Tidligere har jeg brukt den som er å finne på nett fra sjømannskirka, men ulempen med den (og mange andre vaffeloppskrifter) er at den skal ha 2 dl skummet kulturmelk, et produkt vi ellers aldri har i hus, og hva f skal jeg gjøre med de resterende 8 dl?

Så jeg tenkte det var på tide å eksperimentere litt, det har jo blitt meg fortalt at man kan hive nesten hva som helst i vaffelrøre.  Jeg hadde et håp om at denne boka kunne være et godt utgangspunkt, det slo bare sånn måtelig til.

Jeg elsker vaffel gir deg fire grunnoppskrifter på røre: Rømmerøre, husmannsrøre, grov røre og glutenfri røre. Sistnevnte er ganske uinteressant for meg i letingen etter MIN røre, men skal arkiveres til bruk om behovet skulle oppstå (man er ikke korpsmamma for ingenting…). Rømmerøra har jeg heller ikke testet, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg synes rømme i vafler er det helt store (rømme vafler, derimot…). Men husmannsrøra ble god, i alle fall som et utgangspunkt, det samme ble den grove røra (den krever riktignok innkjøp av maltekstrakt, men det står seg bedre i spiskammerset enn kulturmelk), og begge kan jeg med fordel leke meg litt med.

Innimellom oppskriftene får vi små historier fra Stine Åslands liv, da med hovedfokus, selvsagt, på de delene av livet som har med vaffel å gjøre. Det gjør boka mer personlig, og er et pluss.

Det jeg savner i boka er nettopp «hvordan leke seg med røra». Oppslaget med grunnoppskrifter har riktignok en liste over en hel mengde opplagte og mindre opplagte ting som er godt i røra, men fint lite info om hvordan, hvor mye, osv. Jeg skulle i alle fall ønsket at noen av de 40 oppskriftene som følger hadde modifisert røre som utgangspunkt, men sånn er det ikke. Du får oppskrift på tilbehøret og det oppgis hvilken vaffeloppskrift som anbefales. Men hadde det ikke vært mer interessant om det til «Vaffel med kyllingsalat» for eksempel sto: «Bruk grov røre, men tilsett x dl revet eple i røra»? Det er i alle fall det jeg hadde håpet på. I tillegg hadde jeg gjerne sett et avsnitt om «hvordan bruke opp rester i vaffelrøra», noe jeg vet mange driver med, men hint om mengde/hvordan hadde vært velkomment.

Husmannsrøre som toastvaffel med ost og skinke

Er du derimot ute etter ideer til uvanlige måter å servere vafler på er dette boka for deg. Selv har jeg så langt bare testet Toastvaffel med ost og skinke, og det fungerte jo aldeles utmerket (og med grov røre tenker jeg det kan bli en hit i matpakka). Pizzavaffel skal testes, kanskje allerede i helga. Noen av de andre ideene har jeg notert meg bak øret, men for å være ærlig føles endel litt… anstrengt? Her har vi bestemt oss for at det skal være 40 varianter, så da får vi jammen meg finne på 40 varianter også?

 

Bout of Books wrap-up

Well.

Bout of Books

I am afraid I was caught up in a wave of renewed enthusiasm for sewing this week, so I read… next to nothing. I am 72 pages into Men Explain Things to Me by Rebecca Solnit, and unless I’m having a blackout that is the extent of my reading for the rest of the week (well, apart from sewing instructions).

I made a bookspine rainbow, though, and decided it’s time to reread Jasper Fforde. I just need to find The Eyre Affair first, it’s gone missing.

The next Bout of Books is in January. I’ll probably give it a shot.

Bout of Books Day 1 and 2

Well, I must admit, the numbers are not looking particularly impressive so far.

Day 1 I read the entirety of Alex Rider Point Blanc, a graphic novel the eldest had borrowed from the school library and loved. I can see why she liked it, and I found it entertaining myself, but I am quite clearly not its target market.

Day 2 I read… well, at least 10 pages of a book about millinary. But I did go to a reading circle meeting, so that was a couple of hours of bookish activity, even if it wasn’t technically reading.

Must do better today.