March 2019
M T W T F S S
« Feb    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Hoodiekjole er visst in

Tolvåringen går mest i hoodies for tiden, og har ønsket seg hoodiekjole en stund, så når det dukket opp eksempler i gruppen Vi sygale på Facebook sydd etter mønster fra Ottobre som så sånn passe interessant ut å sy var det bare å bestille seg nummer 2/2017 fra nettsiden og sette i gang. Stoffet har hun valgt selv, det ble kjøpt hos Abbys tekstiler i midtbyen.

Så mye bilder som jeg tar av ungene skulle man tro de var vant til å posere, men den gang ei. Den er sydd (minst) en størrelse for stor med vilje, delvis så den skal tåle at hun vokser litt og delvis fordi hun liker dem baggy.

Her er et bilde tatt i smug (jeg har selvsagt fått godkjennelse for å legge ut bildet i etterkant) når kjolen er i bruk i en mer behagelig positur:

Som perler på en snor

Selv om jeg har kommet i gang med å bruke overlockmaskina som jeg kjøpte for noen av forsikringspengene høsten 2017 (og ikke rørte før sensommeren 2018…) hadde jeg ikke våget meg på noe annet enn rett-fram firetråds overlocksøm. Jeg har riktignok lært meg å tre den, men det var mer av nød enn lyst, siden tråden røk. For å bli litt bedre kjent med maskina meldte jeg meg derfor på enkveldskurs hos Klar, ferdig, sy! (som også er der jeg har kjøpt maskina) i begynnelsen av februar. Dagen kom litt brått på meg, men jeg fikk nå pakket med meg maskina og en stoffbit jeg hadde liggende og møtte opp. Vi fikk demo av litt forskjellige teknikker, så fikk vi noen oppgaver som ga oss mulighet til å teste teknikkene selv, og så var det fritt fram å sy et plagg, avbrutt av et par demoer til (blandt annet av “hvordan sprette overlocksøm”, utrolig nyttig å kunne).

Stoffet jeg hadde med var et impulskjøp fra Stoff & stil som jeg hadde tenkt å sy genser eller kjole til seksåringen av. Mønster hadde jeg ikke tenkt på, men de har heldigvis et utvalg i butikken (noe jeg selvsagt visste), og jeg endte med et kjolemønster fra Ottobre. Etter å ha tegnet av rett størrelse og klippet stoffet var det bare å sette i gang og sy.

Flatlock synes utenpå og gir en litt røffere effekt.

Siden en av teknikkene vi hadde lært var flatlock benyttet jeg muligheten til å teste det i et plagg, og sydde derfor raglansømmene med flatlock. I tillegg fikk vi se eksempel på bruk av perlefot for å sy på perlebånd, så da måtte nesten det testes også. Det var litt træl, særlig å starte og stoppe pent, men det ble tatt godt i mot av mottakeren.

Jeg innså riktignok i etterkant at det kanskje var begrenset lurt å sy perlebåndet nederst på akkurat denne kjolemodellen, siden det gjør at nederkanten ikke er elastisk, men det får så være, da har jeg lært det. Stikningene langs halsen og nede er forresten sydd med min gamle, trofaste Husqvarna, med tvillingnål, bare så det er sagt.

Ferdig kjole

Det neste prosjektet jeg satt i gang med var stoffvekter. Jeg har egentlig lenge planlagt å få tak i noe jeg kunne bruke til det, store muttere er en vanlig løsning, men så var det noen som lenket til denne oppskriften hos Ida Victoria på en av Facebookgruppene jeg henger på, og det var jo en veldig grei løsning. Jeg fant fram en bit restestoff fra Gambia, den måtte riktignok strykes først, så da fikk jeg testet det nyinnkjøpte bordstrykebrettet fra IKEA, som jeg ELSKER.

Deretter var det å kutte biter på 9×19 cm. Tilfeldigvis viste det seg at stoffbiten min var akkurat 45 cm bred når den var renskåret litt, så jeg fikk maks utnyttelse av bredden.

“Lag mange stoffvekter mens du er i gang, så du har nok til de neste syprosjektene dine!” oppfordrer Ida Victoria, og jeg synes tydeligvis det hørtes ut som en god idé, for jeg endte med hele 20 vekter. Det var kanskje litt i overkant, men bedre med et par for mye enn akkurat en for lite. Jeg vurderer å sy en pose å ha dem i av resten av den fargerike stoffbiten.

Om du ikke har hørt om stoffvekter før brukes de altså til å holde mønster og stoff på plass når du skal klippe (eller skjære). Slik:

Særlig på litt glatte og/eller elastiske stoffer er det bedre enn å nåle fast mønsteret (ikke minst sliter det mindre på mønsteret).

Nå er jeg for lengst i gang med neste prosjekt (faktisk nesten ferdig, det mangler bare den siste finishen med tvillingnål, men jeg brakk den ene jeg hadde i går og måtte derfor kjøpe nye i dag). Men det er bare bra at jeg har planer for ting jeg skal sy, for om bare noen få uker skal jeg på sytreff (også i regi Klar, ferdig, sy!), og da må jeg jo ha noen prosjekter.

Mer søm

Hallo? Hallo? Er det noen der?

Jeg er her fortsatt, det er jo ikke ille bare det? Jeg er ferdig med behandling og tilbake i jobb (100 % siden august). Ny jobb, til og med, det er jo ikke så ille når man blir headhuntet midt i en langtidssykemelding?

Håret har grodd tilbake. Med krøller! Når jeg var 10 ønsket jeg meg krøller, men nå må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem. Men så rullet et bilde av en superskurk over feeden min mens jeg holdt på å sy ferdig “trollmannskapper” til både meg selv, eldstemann og et par venninner av henne til Halloween (jada, jeg burde selvsagt lagd et innlegg om dem også) og man kunne formelig se lyspæra som sa “Pling” over hodet mitt:

Så nå er jeg i gang med mitt første cosplay til meg selv. Målet er å bli ferdig før krøllene forsvinner…

Jeg har funnet de perfekte rosa stoffene på Stoff og stil og har lett etter mønster i de bladene jeg vanigvis leter i (noen årganger med Ottobre, blant annet) og ikke funnet noe som var i nærheten, så da var det bare å sette i gang og tegne selv.

Versjon en ble klippet og sydd av en forrest jeg hadde liggende, og det var lurt, for her var det flere ting som ikke stemte helt. Jeg tok like gjerne og tegnet korreksjoner rett på stoffet når jeg prøvde. Jeg brukte en ny merkepenn, som visstnok skal forsvinne av seg selv etter en stund. Gjør den ikke det er det ikke så farlig, stoffet skal vel likevel mest sannsynlig til gjenvinning, men så får jeg jo testet det med det samme.

Bommet litt på brystpunktet, gitt.

Ikke alt blir like tydelig når man forsøker å skrive på et plagg man har på seg (uten å dra for mye i det også), men jeg tror jeg klarte å tyde mine egne kråketær (jeg var lur nok til å gjøre skikkelige notater og mønsterkorreksjoner med en gang og ikke satse på at jeg skulle huske hva jeg hadde ment neste dag).

Her står det “LIV”, rai, rai.

Så nå har jeg et korrigert mønster. Og nå lurer jeg på om jeg skal tørre å klippe i det egentlige stoffet, eller om jeg skal sy en test til. Jeg tror det blir det første. For det første var det ikke så fryktelig dyrt, så om jeg må kjøpe mer er det ikke totalt krise. For det andre tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal sy for å sikre at jeg kan fikse eventuelle problemer underveis.

Hva skjer’a?

Nei, jeg sitter nå her, både stuptrøtt og lys våken og klokka er ti på tre om morran. Det er mulig det er en bivirkning av en eller annen av medisinene jeg får i meg for tiden, legen snakket om fare for mareritt ifm den ene typen kvalmestillende og da er kanskje ikke søvnforstyrrelser en umulighet, selv om jeg ikke fant noe om det i pakningsvedlegget. Eller så er det kanskje bare helt normal insomnia, noe jeg tross alt ikke er fremmed for fra før (men da som regel i mer akutte stressituasjoner, før reiser f.eks.). Det skjedde tidligere denne måneden også, jeg var våken flere timer midt på natten og fikk blant annet utnyttet tiden til å fikse noen bilder som minstemann skulle ha med i barnehagen. De har timestamp, så jeg kan fastslå at det var 6. september. Siden cellegiftkuren går i treukerssykluser betyr det at det var i en heeeelt annen fase av syklusen enn jeg er i nå Sånn går det når man forsøker å telle uker midt på natten, 6. september er jo ganske nøyaktig tre uker siden, når jeg tenker meg om. Jeg fikk cellegift mandag 4. september og igjen nå på mandag, så da er det vel nærliggende å tro at søvnløshet halvannet døgn senere ER en bivirkning (enten av cellegiften eller de kvalmestillende, ikke greit å vite).

Ellers? Jeg har altså nettopp fått cellegift, det var runde tre av fire av den første typen jeg skal ha. Etter det følger en annen type, som også går over tolv uker, enten hver tredje uke som nå, eller hver uke, dersom mengden bivirkninger skulle tilsi at lavere dose hyppigere er bedre for meg. Legen mener svulsten har minket, så det må jo være positivt, og de har satt inn en markør “i tilfelle den blir så liten at de ikke finner den” fikk jeg forklart. Jeg skal altså ha kirurigi etter cellegiften og så følger det stråling etter det.

I denne runden med cellegift har jeg hatt flaks og hatt særdeles lite bivirkninger. Energinivået er lavt, særlig første uka etter kur, men siden jeg er 100 % sykemeldt kan jeg ta det med ro ved behov og prøve å fordele ting som må gjøres utover ukene, og plassere større aktiviteter etter tidspunkt i syklusen der det er mest sjanse for ok med energi. Jeg har en arbeids- og oppdragsgiver som begge er ekstremt fleksible, så jeg har kunne jobbe litt (noe sånt som et dagsverk eller halvannet i måneden), noe som både gir meg avkobling fra “å være syk” og holder hodet såpass koblet til jobb at jeg ikke mister kontakten totalt, og derfor føles lurt, planen er jo tross alt at jeg skal gjennom dette og kunne komme tilbake i full jobb. Alle timer jeg jobber rapporteres selvsagt som jobb, også til NAV slik at det ikke skal bli noe krøll i utbetalinger.

Ellers går jeg nå rundt og diller og bedriver hobby, for det meste. Det blir tid til å lese litt, men siden jeg falt for fristelsen til å begynne på den niende (?) gjenlesingen av Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie, som bare er på 20 relativt tykke bøker blir det ikke så… produktiv lesing. Men det er greit.

Håret begynte å dette av siste uka i første syklus, jeg trakk hånda gjennom og satt plutselig med en håndfull. Da gjorde jeg kort prosess og gikk løs med saks, klippemaskin og barberhøvel.

De bomullsluene jeg allerede hadde begynt å sy har så langt vært det som har funket best, synes jeg. Det har blitt en del fler av dem, og fler skal det bli (jeg har akkurat fått en pakke fra Spoonflower med noen kule bok- og Dr Who-tema stretchstoff), så jeg kan variere mønster etter humør, akkurat som jeg velger t-skjorter etter humør. Parykk slo jeg egentlig fra meg før jeg fikk tilbudet. Jeg ser ikke for meg at det er noe jeg ville komme til å bruke overhodet, og da virker det meningsløst at velferdssamfunnet skal betale flere tusen (ikke at jeg vet hva en skikkelig parykk koster) for det. Jeg var innom og kikket på utvalget “hodeplagg” de har på frisøren på St. Olavs som mulig alternativ, men slo fort fra meg dem også, de  var alt for damete for meg. Da er det uendelig mye morsommere å sy selv.

Jeg har forresten kjøpt parykk, jeg skal da ikke sitte her å lyve heller, men den kostet 199 kroner på Standard i Oslo og er knallblå. Jeg tenkte kanskje til festbruk?

So near, yet so far

Jeg har lovet eldstemann en Harry Potter trollmannkappe. Jeg har forsåvidt lovet meg selv det samme… I sommer var vi på Stoff & Stil og kjøpte latterlige mengder svart stoff, og så strandet det hele litt, siden jeg ikke har fått forstørret mønsteret (som jeg fant på denne bloggen). Etter noen runder i kopimaskina hadde jeg et håp om at jeg nå nærmet meg såpass at jeg skulle klare å fikse det, så jeg forsøkte å legge det utover kjøkkengulvet i dag.

Vel.

Ser du det målebåndet? Den linja det ligger langs skal være 44 tommer, i følge mønsteret. Den er sånn ca akkurat 22 tommer. Så, atte, jeg antar jeg må finne en kopimaskin igjen og ta to runder til. Hvor jeg skal ha plass til å legge mønsteret utover når det er gjort er et åpent spørsmål, men vi får vel til noe…

Ferdig hatt

Etter å ha justert mønsteret til Elsewhen så hatten skulle bli stor nok, satt jeg i gang med det stoffet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, en sjøgrønn smalstripet cordfløyel kjøpt på Stoff & Stil (med bukser i tankene, tror jeg) for noen år siden. Instruksjonene var detaljerte og enkle å følge og snart hadde jeg en ferdig hatt.

 

Nå er spørsmålet hvordan den skal dekoreres. Jeg er heller egentlig mot å holde meg til prestekragebrosjen, som er “vintage”, kjøpt på Etsy for flere år siden. Den må i så fall sys fast, for nålefestet er mildt sagt slarkete.

Skal jeg sy flere hatter etter dette mønsteret ville jeg droppet det indre hattebåndet og heller sydd foret i for hånd etter å ha sydd på bremmen. Alle de andre sømmene er veldig ryddige (så lenge man syr rett), mens akkurat den delen ser mer rotete ut. Det er jo inni hatten, så ikke noe noen andre vil se, men det irriterer meg likevel, og hadde vært så lett å fikse (men jeg gidder ikke sprette opp, det har en tendens til ikke å bli så pent det heller.

Jørgen Hattemaker

Fun fact: Om jeg hadde vært gutt hadde jeg hett Jørgen. Oldemor, min farfars mor, var fortsatt i live når jeg ble født, og hun het Jørgine. Mamma og pappa synes det var i overkant gammeldags som jentenavn (og jeg kan vel si meg enig), men at Jørgen var ok som guttenavn, så hadde planer om å kalle opp en eventuell sønn. Nå ankom jeg i stedet, så da ble det Ragnhild, men navnet Jørgen Hattemaker virker relevant til dagens tema.

Siden det er en kjennsgjerning at cellegift medfører hårtap og det også er en kjennsgjerning at jeg ser null poeng i å benytte meg av muligheten til å få parykk på NAVs regning har jeg kikket meg om etter egnede hodeplagg de siste par ukene. Jeg har funnet et par kule tørkler, men ellers er det dårlig med voksenstørrelser av luer og hatter som egner seg innendørs. Så hva er da mer naturlig enn å børste støv av symaskina? Tid har jeg jo også plutselig godt med…

Første tanke var enkle bomullsluer av stretch-typen. “Beanie hat” som det heter. Jeg var innom Klar, ferdig – sy! på lørdag og kjøpte et par stykker restestoff av typen tynn bomullsstretch. Og så var det bare å Google mønster. Jeg vurderte å kjøpe et fra en eller annen Etsy-butikk, men så fant jeg dette innlegget på Melly Sews, og tenkte at det så da ganske rett frem ut. Så jeg satt meg ned med målebånd og papir og tegnet mønster.

Jeg er glad i å ta i litt på sømmonn og slikt, ut fra filosofien at det er bedre at noe er for stort enn for lite. Så den første lua ble litt stor.

Feilen med denne typen mønster er at det er grenser for hvor mye man kan redde seg inn når man først har klippet, så selv etter litt krymping er lua godt og vel stor nok, men absolutt brukbar.

 

Jeg tegnet ny versjon av mønsteret, litt mindre i alle retninger, og sydde en variant i et annet stoff. Den ble bedre, men fortsatt mer romslig enn jeg egentlig synes er nødvendig (særlig med tanke på at jeg jo altså ikke kommer til å ha alt det tjukke håret under der om noen uker). Så nå har jeg tegnet en tredje versjon, så får vi se. Jeg kommer tilbake med resultat.

Men jeg gir meg ikke med sånne enkle greier, må vite. Jeg søkte litt på hattebutikker, siden rekvisisjonen til NAV kan dekke hodeplagg i stedet for parykk og jeg tenkte at en fjong liten cloche eller noe hadde vært en idé. Men når man er tjukk i hue er det nok desverre sånn at one-size-fits-none, og en one size som skal sitte bra fra størrelse 55-57 lover dårlig for ei som bruker størrelse 60. Så off we go to Google, og der finner vi både det ene og det andre. Først har jeg tenkt å prøve meg på Elsewhen-mønsteret, og siden jeg har lært (både av beanie-testingen og tidligere erfaring) fant jeg ut at jeg denne gangen skulle sy en testversjon, selv om mønsteret går fra 19 til 25 tommer, og 25 tommer burde være stort nok. Det viste seg å være lurt, for den ble definitivt i trangeste laget.

Det vil si, denne hattepullen passer forsåvidt utmerket, men siden det skal både avstiving og for inni her, og mønsterinstruksjonen spesifikt påpeker at hatten på dette stadiet (uten for) skal være ca en tomme for vid, er det åpenbart at jeg må justere. Heldigvis er det ikke verdens mest kompliserte mønster, og siden det allerede var flere størrelser på skjemaet var det lett å se hvor ting måtte justeres for å øke opp til neste størrelse.

Så nå er jeg utstyrt med et mønster som bør passe, og i dag har jeg kjøpt tråd som passer til stoffet jeg hadde tenkt å bruke, så da blir det hattemaking.

 

Save

Save

Well, that was a stroke in the raining

(For my English-speaking friends, that title is a somewhat too direct translation of a Norwegian phrase meaning there’s been a bit of a hitch. The rest of this post will be in Norwegian, but I’ll attempt an English version in the next few days.)

Rett før sommerferien var jeg hos legen og fikk en henvisning til sjekk på St. Olavs. Heldigvis var legen både enig i at jeg burde få ting sjekket, men også ganske sikker på at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, så jeg tok saken med ro og tenkte ikke så mye på det i ferien (som forøvrig var veldig bra: Baltikum, dere. Anbefales på det varmeste!).

En av de første dagene tilbake i byen troppet jeg derfor opp på Mammografi-avdelingen på Gastrosenteret på Øya forberedt på å bli kalt hypokonder og sendt hjem igjen. Dere ser hvor dette leder, sant? Folkene der var nemlig slett ikke så ivrige på å kalle meg hypokonder som hadde håpet. Ultralyd viste at “det var rotete” og biopsi ble tatt. Det preliminære prøvesvaret var klar i løpet av et par timer, så jeg fikk bekreftelsen samme dag: Brystkreft. Jeg fikk en mengde med informasjon den torsdagen, enkelte ting sank nok ikke så veldig inn. Jeg fikk også en demonstrasjon av et helsevesen som faktisk fungerer. Her var det bare chop-chop og vips var jeg henvist til både Mugo og Scintigrafi og MR og CT og ca 10.000 blodprøver (neida, men en del var det) og til kreftklinikken for cellegift. Sykemeldt ble jeg også på flekken.

Nå er jeg i gang med cellegift (jeg får den før kirurgi, det var det visst fler fordeler med og jeg stoler på at de vet hva de driver med). Alt tyder på at jeg har oppdaget problemet tidlig nok og at jeg skal bli frisk til slutt. Heldigvis. Selv om veien dit neppe blir en dans på roser. Så langt har jeg ikke de store bivirkningene. Kvalmestillende medisin har jeg fått og den later til å virke, kvalm er jeg i alle fall ikke. Det kjennes som om jeg har sovet for lite, uten at det stemmer så bra med antallet timer jeg faktisk har sovet, men utover det er jeg ikke utilbørlig sliten og slapp, som er den andre vanligste bivirkningen. I det hele tatt føler jeg meg i uforskammet god form, og det er litt absurd å tenke på at jeg faktisk er ganske alvorlig syk.

Jeg har så langt tatt “aldri så galt at det ikke er godt for noe” som leveregel. Selv om det er en erfaring jeg absolutt heller ville vært foruten, er det en interessant erfaring. Og urelatert til selve sykdommen (men på grunn av sykemeldingen) fikk jeg plutselig mye mer tid til å besøke Bryggerifestivalen i Trondheim, for eksempel, og siden jeg for første gang i livet ikke trenger å tenke på at håret mitt gror så fort at jeg har synlig ettervekst etter en uke har jeg farget håret knall… vel, det sto lilla på boksen, det ble vel mer rosa, egentlig, men knall er det. Og så kult at jeg vurderer å gjenta det hele når jeg engang har hår igjen, når nå det blir.

Geocaching

I made my first attempt at Geocaching back in… 2005 or thereabouts? At a time when a separate GPS unit was required, before the birth of smart phones. With the use of my father’s Garmin unit the husband and I made an attempt at finding a cache that was supposedly located at the bottom of Lillegårdsbakken here in Trondheim. We never found it, and the cache is no longer there.

Since then I have occasionally made vague attempts at getting started, which has resulted, amongst other things, in me apparently having two usernames on Geocaching.com, and another failed attempt some time in the early autumn of 2016 to find a cache near our house, with some children in tow. Then the husband went to Riga with a friend of ours who happens to be a geocacher and was persuaded to join since there was an event on, and voilla, he was hooked. Shortly after we found a few caches along Ladestien on one of our Sunday outings, and I discovered the neccessity of paying for a premium membership if I wanted to be able to log (or even see) the caches myself, rather than just tailgating him. So I did. During the autumn break we used caching as an excuse to take breaks on our drive to Oslo and back, and the kids got quite enthusiastic. And then winter hit and outdoorsy stuff was much less tempting. Just before Easter, however, while we were out to catch some Pokemons and spin a stop (to maintain a streak) we found a cache near our house and I was reminded to bring our “swag-box” when we went away for Easter. So during the Easter break I found a cache at Fetsund station while waiting for the train, the kids and I looked unsuccessfully for one in Arvika and found one in Charlottenberg. Once the husband joined us we found one by Grue kirke and searched fruitlessly again for a DNF from last year nearby. And we resumed the habit of using cache locations as convenient stops when driving north again at the end of the week.

Last cache found today just by the rather wonderful old riverside warehouses. #geocaching #trondheim

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

So when we needed an excuse to get out of the house on Monday (which is a bank holiday here), a combined Pokemon and cache hunt seemed ideal. Which led to three caches found, three caches not found, one new Pokemon in the Pokedex and more than 10,000 steps walked (according to the Fitbit), more, probably, by the 4-year-old. And I guess that was sufficient to hook me. Now I’ve set myself a goal to bag one cache a day, either on my way to work or at lunch, until I run out of caches in the relevant area. Though I am going to have to change that to “at least one”, because once you get going it’s too tempting to find just one more.

I’ve set up a separate Instagram-account for geocaching, sooner rather than later this time: @lattermild_geocache, but since this blog is lying here quite unused I will see if I can’t manage to blog my way through town as well, cache by cache. Don’t expect daily blog entries, though. That would be asking rather too much…

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

Day one went well, though I had to search for a bit the cache was reasonably easy to locate.

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

On day two however, I first attempted one where the cache and the log are not in the same place, and it was way too cold to hang around and search. I passed one nearby which I think I located pretty easily, but where there were too many people passing for me to fish it out without attracting attention, so I’m leaving that for another day. Finally, I decided to have a last shot before hurrying in to the office and it was third time lucky as this one was just where it was supposed to be, and not a muggle in sight.

And now I am scratching my head over some of these multi- and mystery caches. Ah, well. No doubt practice will help.

While browsing the available caches I came across this multicache one that is actually a pub crawl. So that’s an obvious candidate for a night on the town, but perhaps not so family-friendly.

I call bullshit

In honour of International Women’s Day, let me show you a little something that happened on Twitter.

twitter08032016_b@DrAshleyCook asked @NextOfficial: “why is this only for boys? And also, where’s   ?! ” (link to tweet)

Next, in their wisdom, answered over two tweets (tweet 1, tweet 2): “Hi there are many members of the Justice League not included on this tee…” “These 4 went best with the space we had . Sorry if this has caused you any offence.”

Note the fake apology.

twitter08032016Which is wrong on so many levels. 1. It doesn’t answer the first question: Why is this only for boys? 2. So the four who went best with the space just happened to be male? 3. Actually, all design wisdom suggests that any group should consist of an odd number of things to be most pleasing to the eye.

So I call bullshit.