October 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Hva skjer’a?

Nei, jeg sitter nå her, både stuptrøtt og lys våken og klokka er ti på tre om morran. Det er mulig det er en bivirkning av en eller annen av medisinene jeg får i meg for tiden, legen snakket om fare for mareritt ifm den ene typen kvalmestillende og da er kanskje ikke søvnforstyrrelser en umulighet, selv om jeg ikke fant noe om det i pakningsvedlegget. Eller så er det kanskje bare helt normal insomnia, noe jeg tross alt ikke er fremmed for fra før (men da som regel i mer akutte stressituasjoner, før reiser f.eks.). Det skjedde tidligere denne måneden også, jeg var våken flere timer midt på natten og fikk blant annet utnyttet tiden til å fikse noen bilder som minstemann skulle ha med i barnehagen. De har timestamp, så jeg kan fastslå at det var 6. september. Siden cellegiftkuren går i treukerssykluser betyr det at det var i en heeeelt annen fase av syklusen enn jeg er i nå Sånn går det når man forsøker å telle uker midt på natten, 6. september er jo ganske nøyaktig tre uker siden, når jeg tenker meg om. Jeg fikk cellegift mandag 4. september og igjen nå på mandag, så da er det vel nærliggende å tro at søvnløshet halvannet døgn senere ER en bivirkning (enten av cellegiften eller de kvalmestillende, ikke greit å vite).

Ellers? Jeg har altså nettopp fått cellegift, det var runde tre av fire av den første typen jeg skal ha. Etter det følger en annen type, som også går over tolv uker, enten hver tredje uke som nå, eller hver uke, dersom mengden bivirkninger skulle tilsi at lavere dose hyppigere er bedre for meg. Legen mener svulsten har minket, så det må jo være positivt, og de har satt inn en markør “i tilfelle den blir så liten at de ikke finner den” fikk jeg forklart. Jeg skal altså ha kirurigi etter cellegiften og så følger det stråling etter det.

I denne runden med cellegift har jeg hatt flaks og hatt særdeles lite bivirkninger. Energinivået er lavt, særlig første uka etter kur, men siden jeg er 100 % sykemeldt kan jeg ta det med ro ved behov og prøve å fordele ting som må gjøres utover ukene, og plassere større aktiviteter etter tidspunkt i syklusen der det er mest sjanse for ok med energi. Jeg har en arbeids- og oppdragsgiver som begge er ekstremt fleksible, så jeg har kunne jobbe litt (noe sånt som et dagsverk eller halvannet i måneden), noe som både gir meg avkobling fra “å være syk” og holder hodet såpass koblet til jobb at jeg ikke mister kontakten totalt, og derfor føles lurt, planen er jo tross alt at jeg skal gjennom dette og kunne komme tilbake i full jobb. Alle timer jeg jobber rapporteres selvsagt som jobb, også til NAV slik at det ikke skal bli noe krøll i utbetalinger.

Ellers går jeg nå rundt og diller og bedriver hobby, for det meste. Det blir tid til å lese litt, men siden jeg falt for fristelsen til å begynne på den niende (?) gjenlesingen av Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie, som bare er på 20 relativt tykke bøker blir det ikke så… produktiv lesing. Men det er greit.

Håret begynte å dette av siste uka i første syklus, jeg trakk hånda gjennom og satt plutselig med en håndfull. Da gjorde jeg kort prosess og gikk løs med saks, klippemaskin og barberhøvel.

De bomullsluene jeg allerede hadde begynt å sy har så langt vært det som har funket best, synes jeg. Det har blitt en del fler av dem, og fler skal det bli (jeg har akkurat fått en pakke fra Spoonflower med noen kule bok- og Dr Who-tema stretchstoff), så jeg kan variere mønster etter humør, akkurat som jeg velger t-skjorter etter humør. Parykk slo jeg egentlig fra meg før jeg fikk tilbudet. Jeg ser ikke for meg at det er noe jeg ville komme til å bruke overhodet, og da virker det meningsløst at velferdssamfunnet skal betale flere tusen (ikke at jeg vet hva en skikkelig parykk koster) for det. Jeg var innom og kikket på utvalget “hodeplagg” de har på frisøren på St. Olavs som mulig alternativ, men slo fort fra meg dem også, de  var alt for damete for meg. Da er det uendelig mye morsommere å sy selv.

Jeg har forresten kjøpt parykk, jeg skal da ikke sitte her å lyve heller, men den kostet 199 kroner på Standard i Oslo og er knallblå. Jeg tenkte kanskje til festbruk?

So near, yet so far

Jeg har lovet eldstemann en Harry Potter trollmannkappe. Jeg har forsåvidt lovet meg selv det samme… I sommer var vi på Stoff & Stil og kjøpte latterlige mengder svart stoff, og så strandet det hele litt, siden jeg ikke har fått forstørret mønsteret (som jeg fant på denne bloggen). Etter noen runder i kopimaskina hadde jeg et håp om at jeg nå nærmet meg såpass at jeg skulle klare å fikse det, så jeg forsøkte å legge det utover kjøkkengulvet i dag.

Vel.

Ser du det målebåndet? Den linja det ligger langs skal være 44 tommer, i følge mønsteret. Den er sånn ca akkurat 22 tommer. Så, atte, jeg antar jeg må finne en kopimaskin igjen og ta to runder til. Hvor jeg skal ha plass til å legge mønsteret utover når det er gjort er et åpent spørsmål, men vi får vel til noe…

Ferdig hatt

Etter å ha justert mønsteret til Elsewhen så hatten skulle bli stor nok, satt jeg i gang med det stoffet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, en sjøgrønn smalstripet cordfløyel kjøpt på Stoff & Stil (med bukser i tankene, tror jeg) for noen år siden. Instruksjonene var detaljerte og enkle å følge og snart hadde jeg en ferdig hatt.

 

Nå er spørsmålet hvordan den skal dekoreres. Jeg er heller egentlig mot å holde meg til prestekragebrosjen, som er “vintage”, kjøpt på Etsy for flere år siden. Den må i så fall sys fast, for nålefestet er mildt sagt slarkete.

Skal jeg sy flere hatter etter dette mønsteret ville jeg droppet det indre hattebåndet og heller sydd foret i for hånd etter å ha sydd på bremmen. Alle de andre sømmene er veldig ryddige (så lenge man syr rett), mens akkurat den delen ser mer rotete ut. Det er jo inni hatten, så ikke noe noen andre vil se, men det irriterer meg likevel, og hadde vært så lett å fikse (men jeg gidder ikke sprette opp, det har en tendens til ikke å bli så pent det heller.

Jørgen Hattemaker

Fun fact: Om jeg hadde vært gutt hadde jeg hett Jørgen. Oldemor, min farfars mor, var fortsatt i live når jeg ble født, og hun het Jørgine. Mamma og pappa synes det var i overkant gammeldags som jentenavn (og jeg kan vel si meg enig), men at Jørgen var ok som guttenavn, så hadde planer om å kalle opp en eventuell sønn. Nå ankom jeg i stedet, så da ble det Ragnhild, men navnet Jørgen Hattemaker virker relevant til dagens tema.

Siden det er en kjennsgjerning at cellegift medfører hårtap og det også er en kjennsgjerning at jeg ser null poeng i å benytte meg av muligheten til å få parykk på NAVs regning har jeg kikket meg om etter egnede hodeplagg de siste par ukene. Jeg har funnet et par kule tørkler, men ellers er det dårlig med voksenstørrelser av luer og hatter som egner seg innendørs. Så hva er da mer naturlig enn å børste støv av symaskina? Tid har jeg jo også plutselig godt med…

Første tanke var enkle bomullsluer av stretch-typen. “Beanie hat” som det heter. Jeg var innom Klar, ferdig – sy! på lørdag og kjøpte et par stykker restestoff av typen tynn bomullsstretch. Og så var det bare å Google mønster. Jeg vurderte å kjøpe et fra en eller annen Etsy-butikk, men så fant jeg dette innlegget på Melly Sews, og tenkte at det så da ganske rett frem ut. Så jeg satt meg ned med målebånd og papir og tegnet mønster.

Jeg er glad i å ta i litt på sømmonn og slikt, ut fra filosofien at det er bedre at noe er for stort enn for lite. Så den første lua ble litt stor.

Feilen med denne typen mønster er at det er grenser for hvor mye man kan redde seg inn når man først har klippet, så selv etter litt krymping er lua godt og vel stor nok, men absolutt brukbar.

 

Jeg tegnet ny versjon av mønsteret, litt mindre i alle retninger, og sydde en variant i et annet stoff. Den ble bedre, men fortsatt mer romslig enn jeg egentlig synes er nødvendig (særlig med tanke på at jeg jo altså ikke kommer til å ha alt det tjukke håret under der om noen uker). Så nå har jeg tegnet en tredje versjon, så får vi se. Jeg kommer tilbake med resultat.

Men jeg gir meg ikke med sånne enkle greier, må vite. Jeg søkte litt på hattebutikker, siden rekvisisjonen til NAV kan dekke hodeplagg i stedet for parykk og jeg tenkte at en fjong liten cloche eller noe hadde vært en idé. Men når man er tjukk i hue er det nok desverre sånn at one-size-fits-none, og en one size som skal sitte bra fra størrelse 55-57 lover dårlig for ei som bruker størrelse 60. Så off we go to Google, og der finner vi både det ene og det andre. Først har jeg tenkt å prøve meg på Elsewhen-mønsteret, og siden jeg har lært (både av beanie-testingen og tidligere erfaring) fant jeg ut at jeg denne gangen skulle sy en testversjon, selv om mønsteret går fra 19 til 25 tommer, og 25 tommer burde være stort nok. Det viste seg å være lurt, for den ble definitivt i trangeste laget.

Det vil si, denne hattepullen passer forsåvidt utmerket, men siden det skal både avstiving og for inni her, og mønsterinstruksjonen spesifikt påpeker at hatten på dette stadiet (uten for) skal være ca en tomme for vid, er det åpenbart at jeg må justere. Heldigvis er det ikke verdens mest kompliserte mønster, og siden det allerede var flere størrelser på skjemaet var det lett å se hvor ting måtte justeres for å øke opp til neste størrelse.

Så nå er jeg utstyrt med et mønster som bør passe, og i dag har jeg kjøpt tråd som passer til stoffet jeg hadde tenkt å bruke, så da blir det hattemaking.

 

Save

Save

Well, that was a stroke in the raining

(For my English-speaking friends, that title is a somewhat too direct translation of a Norwegian phrase meaning there’s been a bit of a hitch. The rest of this post will be in Norwegian, but I’ll attempt an English version in the next few days.)

Rett før sommerferien var jeg hos legen og fikk en henvisning til sjekk på St. Olavs. Heldigvis var legen både enig i at jeg burde få ting sjekket, men også ganske sikker på at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, så jeg tok saken med ro og tenkte ikke så mye på det i ferien (som forøvrig var veldig bra: Baltikum, dere. Anbefales på det varmeste!).

En av de første dagene tilbake i byen troppet jeg derfor opp på Mammografi-avdelingen på Gastrosenteret på Øya forberedt på å bli kalt hypokonder og sendt hjem igjen. Dere ser hvor dette leder, sant? Folkene der var nemlig slett ikke så ivrige på å kalle meg hypokonder som hadde håpet. Ultralyd viste at “det var rotete” og biopsi ble tatt. Det preliminære prøvesvaret var klar i løpet av et par timer, så jeg fikk bekreftelsen samme dag: Brystkreft. Jeg fikk en mengde med informasjon den torsdagen, enkelte ting sank nok ikke så veldig inn. Jeg fikk også en demonstrasjon av et helsevesen som faktisk fungerer. Her var det bare chop-chop og vips var jeg henvist til både Mugo og Scintigrafi og MR og CT og ca 10.000 blodprøver (neida, men en del var det) og til kreftklinikken for cellegift. Sykemeldt ble jeg også på flekken.

Nå er jeg i gang med cellegift (jeg får den før kirurgi, det var det visst fler fordeler med og jeg stoler på at de vet hva de driver med). Alt tyder på at jeg har oppdaget problemet tidlig nok og at jeg skal bli frisk til slutt. Heldigvis. Selv om veien dit neppe blir en dans på roser. Så langt har jeg ikke de store bivirkningene. Kvalmestillende medisin har jeg fått og den later til å virke, kvalm er jeg i alle fall ikke. Det kjennes som om jeg har sovet for lite, uten at det stemmer så bra med antallet timer jeg faktisk har sovet, men utover det er jeg ikke utilbørlig sliten og slapp, som er den andre vanligste bivirkningen. I det hele tatt føler jeg meg i uforskammet god form, og det er litt absurd å tenke på at jeg faktisk er ganske alvorlig syk.

Jeg har så langt tatt “aldri så galt at det ikke er godt for noe” som leveregel. Selv om det er en erfaring jeg absolutt heller ville vært foruten, er det en interessant erfaring. Og urelatert til selve sykdommen (men på grunn av sykemeldingen) fikk jeg plutselig mye mer tid til å besøke Bryggerifestivalen i Trondheim, for eksempel, og siden jeg for første gang i livet ikke trenger å tenke på at håret mitt gror så fort at jeg har synlig ettervekst etter en uke har jeg farget håret knall… vel, det sto lilla på boksen, det ble vel mer rosa, egentlig, men knall er det. Og så kult at jeg vurderer å gjenta det hele når jeg engang har hår igjen, når nå det blir.

Geocaching

I made my first attempt at Geocaching back in… 2005 or thereabouts? At a time when a separate GPS unit was required, before the birth of smart phones. With the use of my father’s Garmin unit the husband and I made an attempt at finding a cache that was supposedly located at the bottom of Lillegårdsbakken here in Trondheim. We never found it, and the cache is no longer there.

Since then I have occasionally made vague attempts at getting started, which has resulted, amongst other things, in me apparently having two usernames on Geocaching.com, and another failed attempt some time in the early autumn of 2016 to find a cache near our house, with some children in tow. Then the husband went to Riga with a friend of ours who happens to be a geocacher and was persuaded to join since there was an event on, and voilla, he was hooked. Shortly after we found a few caches along Ladestien on one of our Sunday outings, and I discovered the neccessity of paying for a premium membership if I wanted to be able to log (or even see) the caches myself, rather than just tailgating him. So I did. During the autumn break we used caching as an excuse to take breaks on our drive to Oslo and back, and the kids got quite enthusiastic. And then winter hit and outdoorsy stuff was much less tempting. Just before Easter, however, while we were out to catch some Pokemons and spin a stop (to maintain a streak) we found a cache near our house and I was reminded to bring our “swag-box” when we went away for Easter. So during the Easter break I found a cache at Fetsund station while waiting for the train, the kids and I looked unsuccessfully for one in Arvika and found one in Charlottenberg. Once the husband joined us we found one by Grue kirke and searched fruitlessly again for a DNF from last year nearby. And we resumed the habit of using cache locations as convenient stops when driving north again at the end of the week.

Last cache found today just by the rather wonderful old riverside warehouses. #geocaching #trondheim

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

So when we needed an excuse to get out of the house on Monday (which is a bank holiday here), a combined Pokemon and cache hunt seemed ideal. Which led to three caches found, three caches not found, one new Pokemon in the Pokedex and more than 10,000 steps walked (according to the Fitbit), more, probably, by the 4-year-old. And I guess that was sufficient to hook me. Now I’ve set myself a goal to bag one cache a day, either on my way to work or at lunch, until I run out of caches in the relevant area. Though I am going to have to change that to “at least one”, because once you get going it’s too tempting to find just one more.

I’ve set up a separate Instagram-account for geocaching, sooner rather than later this time: @lattermild_geocache, but since this blog is lying here quite unused I will see if I can’t manage to blog my way through town as well, cache by cache. Don’t expect daily blog entries, though. That would be asking rather too much…

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

Day one went well, though I had to search for a bit the cache was reasonably easy to locate.

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

On day two however, I first attempted one where the cache and the log are not in the same place, and it was way too cold to hang around and search. I passed one nearby which I think I located pretty easily, but where there were too many people passing for me to fish it out without attracting attention, so I’m leaving that for another day. Finally, I decided to have a last shot before hurrying in to the office and it was third time lucky as this one was just where it was supposed to be, and not a muggle in sight.

And now I am scratching my head over some of these multi- and mystery caches. Ah, well. No doubt practice will help.

While browsing the available caches I came across this multicache one that is actually a pub crawl. So that’s an obvious candidate for a night on the town, but perhaps not so family-friendly.

I call bullshit

In honour of International Women’s Day, let me show you a little something that happened on Twitter.

twitter08032016_b@DrAshleyCook asked @NextOfficial: “why is this only for boys? And also, where’s   ?! ” (link to tweet)

Next, in their wisdom, answered over two tweets (tweet 1, tweet 2): “Hi there are many members of the Justice League not included on this tee…” “These 4 went best with the space we had . Sorry if this has caused you any offence.”

Note the fake apology.

twitter08032016Which is wrong on so many levels. 1. It doesn’t answer the first question: Why is this only for boys? 2. So the four who went best with the space just happened to be male? 3. Actually, all design wisdom suggests that any group should consist of an odd number of things to be most pleasing to the eye.

So I call bullshit.

Slow cooker taco bean soup

I had the bright idea of putting a slow cooker on the wishlist for Christmas, and indeed one appeared under the tree, courtesy of the in-laws. Having tried The Pioneer Woman’s Slow Cooker Chicken Tortilla Soup as the first dish and been delighted with the convenience of spending ten minutes on prep in the morning only to come home to a kitchen smelling deliciously of soup after work, I was hooked. There was only one problem with the recipe as we saw it: The chicken. Don’t get me wrong, I am not a vegetarian and I love chicken in the right circumstances, but I can control my enthusiasm for “boiled meat” and so can the husband, and all in all it felt a bit superflous. So. I googled “vegetarian slow cooker bean soup”, glanced at a few recipes and decided to just wing it.
Obviously I winged it on the basis of a somewhat vague recollection of the Pioneer Woman recipe, credit where credit is due, but here’s what went in this morning:
2 very small onions, chopped
1 whole Chineese garlic, chopped
4 carrots, washed but unpealed, chopped
1 yellow bell pepper, chopped
1 pack of chopped tomatoes, happening to have basil (this was what we had in the pantry)
1 can of tomatoes with onion and garlic
1 pack of mixed beans (according to the pack, I’d call it mixed legumes, as it contains chickpeas)
1 pack of black beans
the water I used to rinse out the previous four containers (a little over half a litre, at a guess)
1 cube chicken stock (if you’re actually a vegetarian, obviously use vegetable stock instead)
about 1 teaspoon cumin
perhaps half a teaspoon chili powder
a little salt
a little black pepper
And I popped it on Low and left for work. When I came home, some 9-10 hours later, it was bubbling merrily and smelling quite delicious. I ran an immersion blender to smooth it out a bit and then greedily ate three bowlfuls with a little grated cheese and some nachips to garnish.
This made 6 x 1 cup/2.5 dl platefuls, and since I’m half-heartedly watching what I eat at the moment and I’m planning to eat this again (over and over) I roughly calculated the calorie content and came to 1200ish for the whole, that is 200 kcal per 2.5 dl plateful.
Not the most inspiring of pictures, but here are the four containers of "no prep whatever" ingredients. I like those.

Not the most inspiring of pictures, but here are the four containers of “no prep whatever” ingredients. I like those.

Corn Chowder

When in Britain we tend to stock up on cheddar, since you get much better quality for a fraction of the price. So also this time, and since I remembered to plan ahead I brought along a mini cooler we’ve had for a few years which is lightweight and packs flat. I filled that up with cheddar and a bag of frozen corn to help keep it cool. Once home, therefore, I had rather a lot of now thawed corn, and decided it was a good opportunity to try making a corn chowder.

I used this recipe for Corn & Cheese Chowder from the Pioneer Woman as a starting point, but as usual I improvised. And as it turned out rather nice, though I do say so myself, I need to note down what I did…

Instead of using bacon, I substituted some bacon fat I had in the fridge for the butter at the start. I also didn’t have half-and-half (or the Norwegian equivalent) so I used a mixture of semi-skimmed milk and turkish yogurt. And I dropped the bread bowls. Also, some of my quantities were a little skewed. To summarise:

  • Approximately 3 tablespoons bacon fat
  • 1 whole onion finely chopped
  • 2 whole bell peppers diced
  • 1 kg frozen corn kernels, thawed
  • 3-4 tablespoons flour (vanlig hvetemel)
  • 3 cubes chicken stock dissolved in 1 litre of water
  • 4 heaped tablespoons turkish yogurt
  • 4-5 dl semi-skimmed milk
  • Approximately 4 dl grated cheese, about half of it British cheddar
  • Five or six spring onions chopped
  • Black pepper

As for the preparation I mostly followed the directions in the original, except for the obvious (adding bacon fat instead of butter at the beginning, skipping the “fry the bacon” step).

Quantity-wise it fed two easily, with enough left over for another dinner for two.

Pluss ti for tanken, minus noen hundre for gjennomføring

bratzDe “nye” Bratz er her, kan Brio fortelle meg denne uken. Bortsett fra at illustrasjonen er tegnet, og ikke bare et bilde av dukkene, kan jeg ikke si jeg ser noen stor forskjell, men så har jeg heller aldri studert “orginalen” noe særlig inngående. Trutmunn har de i alle fall. Men skal vi tro Brio er de mindre utseendefiksert enn før:

De populære dukkene som tok verden med storm er tilbake, men de er ikke helt som før! De fantastiske Bratz dukkene blir relansert med helt nye verdier og utseende. Make-up’en har blitt nedtonet, og budskapet handler om å være seg selv og å gå sine egne veier!

Helt nye verdier og utseende, faktisk. Og det handler altså om å være seg selv. Og hvordan velger Brio å feire denne revolusjonerende nye filosofien?

Den 5. september inviterer vi derfor alle jenter til «Lekelørdag» i våre BRIO butikker. Der får dere sett de fantastiske, nye Bratz! Vi har en fotovegg og rosa løper slik at jentene kan ta selfies sammen med Bratz – og det vil være en mulighet til å vinne en photoshoot med en profesjonell stylist!

Selfies og photoshoot. Jeje. Rosa løper, dessuten, for det er bare mannlige stjerner (eller skal vi si bare “stjerner”, i motsetning til “kvinnelige stjerner”) som kan gå på rød løper.

Lørdagen er over, og vi unnlot å besøke vår lokale Briobutikk. Jeg kommer vel ikke akkurat til å løpe ut og kjøpe den “nye” Bratz til jentene, heller. Jeg tror det finnes bedre måter å lære dem å være seg selv og gå sine egne veier på.

Screenshot av elendigheten

Screenshot av elendigheten