Well, that was a stroke in the raining

(For my English-speaking friends, that title is a somewhat too direct translation of a Norwegian phrase meaning there’s been a bit of a hitch. The rest of this post will be in Norwegian, but I’ll attempt an English version in the next few days.)

Rett før sommerferien var jeg hos legen og fikk en henvisning til sjekk på St. Olavs. Heldigvis var legen både enig i at jeg burde få ting sjekket, men også ganske sikker på at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, så jeg tok saken med ro og tenkte ikke så mye på det i ferien (som forøvrig var veldig bra: Baltikum, dere. Anbefales på det varmeste!).

En av de første dagene tilbake i byen troppet jeg derfor opp på Mammografi-avdelingen på Gastrosenteret på Øya forberedt på å bli kalt hypokonder og sendt hjem igjen. Dere ser hvor dette leder, sant? Folkene der var nemlig slett ikke så ivrige på å kalle meg hypokonder som hadde håpet. Ultralyd viste at “det var rotete” og biopsi ble tatt. Det preliminære prøvesvaret var klar i løpet av et par timer, så jeg fikk bekreftelsen samme dag: Brystkreft. Jeg fikk en mengde med informasjon den torsdagen, enkelte ting sank nok ikke så veldig inn. Jeg fikk også en demonstrasjon av et helsevesen som faktisk fungerer. Her var det bare chop-chop og vips var jeg henvist til både Mugo og Scintigrafi og MR og CT og ca 10.000 blodprøver (neida, men en del var det) og til kreftklinikken for cellegift. Sykemeldt ble jeg også på flekken.

Nå er jeg i gang med cellegift (jeg får den før kirurgi, det var det visst fler fordeler med og jeg stoler på at de vet hva de driver med). Alt tyder på at jeg har oppdaget problemet tidlig nok og at jeg skal bli frisk til slutt. Heldigvis. Selv om veien dit neppe blir en dans på roser. Så langt har jeg ikke de store bivirkningene. Kvalmestillende medisin har jeg fått og den later til å virke, kvalm er jeg i alle fall ikke. Det kjennes som om jeg har sovet for lite, uten at det stemmer så bra med antallet timer jeg faktisk har sovet, men utover det er jeg ikke utilbørlig sliten og slapp, som er den andre vanligste bivirkningen. I det hele tatt føler jeg meg i uforskammet god form, og det er litt absurd å tenke på at jeg faktisk er ganske alvorlig syk.

Jeg har så langt tatt “aldri så galt at det ikke er godt for noe” som leveregel. Selv om det er en erfaring jeg absolutt heller ville vært foruten, er det en interessant erfaring. Og urelatert til selve sykdommen (men på grunn av sykemeldingen) fikk jeg plutselig mye mer tid til å besøke Bryggerifestivalen i Trondheim, for eksempel, og siden jeg for første gang i livet ikke trenger å tenke på at håret mitt gror så fort at jeg har synlig ettervekst etter en uke har jeg farget håret knall… vel, det sto lilla på boksen, det ble vel mer rosa, egentlig, men knall er det. Og så kult at jeg vurderer å gjenta det hele når jeg engang har hår igjen, når nå det blir.


I made my first attempt at Geocaching back in… 2005 or thereabouts? At a time when a separate GPS unit was required, before the birth of smart phones. With the use of my father’s Garmin unit the husband and I made an attempt at finding a cache that was supposedly located at the bottom of Lillegårdsbakken here in Trondheim. We never found it, and the cache is no longer there.

Since then I have occasionally made vague attempts at getting started, which has resulted, amongst other things, in me apparently having two usernames on Geocaching.com, and another failed attempt some time in the early autumn of 2016 to find a cache near our house, with some children in tow. Then the husband went to Riga with a friend of ours who happens to be a geocacher and was persuaded to join since there was an event on, and voilla, he was hooked. Shortly after we found a few caches along Ladestien on one of our Sunday outings, and I discovered the neccessity of paying for a premium membership if I wanted to be able to log (or even see) the caches myself, rather than just tailgating him. So I did. During the autumn break we used caching as an excuse to take breaks on our drive to Oslo and back, and the kids got quite enthusiastic. And then winter hit and outdoorsy stuff was much less tempting. Just before Easter, however, while we were out to catch some Pokemons and spin a stop (to maintain a streak) we found a cache near our house and I was reminded to bring our “swag-box” when we went away for Easter. So during the Easter break I found a cache at Fetsund station while waiting for the train, the kids and I looked unsuccessfully for one in Arvika and found one in Charlottenberg. Once the husband joined us we found one by Grue kirke and searched fruitlessly again for a DNF from last year nearby. And we resumed the habit of using cache locations as convenient stops when driving north again at the end of the week.

Last cache found today just by the rather wonderful old riverside warehouses. #geocaching #trondheim

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

So when we needed an excuse to get out of the house on Monday (which is a bank holiday here), a combined Pokemon and cache hunt seemed ideal. Which led to three caches found, three caches not found, one new Pokemon in the Pokedex and more than 10,000 steps walked (according to the Fitbit), more, probably, by the 4-year-old. And I guess that was sufficient to hook me. Now I’ve set myself a goal to bag one cache a day, either on my way to work or at lunch, until I run out of caches in the relevant area. Though I am going to have to change that to “at least one”, because once you get going it’s too tempting to find just one more.

I’ve set up a separate Instagram-account for geocaching, sooner rather than later this time: @lattermild_geocache, but since this blog is lying here quite unused I will see if I can’t manage to blog my way through town as well, cache by cache. Don’t expect daily blog entries, though. That would be asking rather too much…

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

Day one went well, though I had to search for a bit the cache was reasonably easy to locate.

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

On day two however, I first attempted one where the cache and the log are not in the same place, and it was way too cold to hang around and search. I passed one nearby which I think I located pretty easily, but where there were too many people passing for me to fish it out without attracting attention, so I’m leaving that for another day. Finally, I decided to have a last shot before hurrying in to the office and it was third time lucky as this one was just where it was supposed to be, and not a muggle in sight.

And now I am scratching my head over some of these multi- and mystery caches. Ah, well. No doubt practice will help.

While browsing the available caches I came across this multicache one that is actually a pub crawl. So that’s an obvious candidate for a night on the town, but perhaps not so family-friendly.

I call bullshit

In honour of International Women’s Day, let me show you a little something that happened on Twitter.

twitter08032016_b@DrAshleyCook asked @NextOfficial: “why is this only for boys? And also, where’s   ?! ” (link to tweet)

Next, in their wisdom, answered over two tweets (tweet 1, tweet 2): “Hi there are many members of the Justice League not included on this tee…” “These 4 went best with the space we had . Sorry if this has caused you any offence.”

Note the fake apology.

twitter08032016Which is wrong on so many levels. 1. It doesn’t answer the first question: Why is this only for boys? 2. So the four who went best with the space just happened to be male? 3. Actually, all design wisdom suggests that any group should consist of an odd number of things to be most pleasing to the eye.

So I call bullshit.

Slow cooker taco bean soup

I had the bright idea of putting a slow cooker on the wishlist for Christmas, and indeed one appeared under the tree, courtesy of the in-laws. Having tried The Pioneer Woman’s Slow Cooker Chicken Tortilla Soup as the first dish and been delighted with the convenience of spending ten minutes on prep in the morning only to come home to a kitchen smelling deliciously of soup after work, I was hooked. There was only one problem with the recipe as we saw it: The chicken. Don’t get me wrong, I am not a vegetarian and I love chicken in the right circumstances, but I can control my enthusiasm for “boiled meat” and so can the husband, and all in all it felt a bit superflous. So. I googled “vegetarian slow cooker bean soup”, glanced at a few recipes and decided to just wing it.
Obviously I winged it on the basis of a somewhat vague recollection of the Pioneer Woman recipe, credit where credit is due, but here’s what went in this morning:
2 very small onions, chopped
1 whole Chineese garlic, chopped
4 carrots, washed but unpealed, chopped
1 yellow bell pepper, chopped
1 pack of chopped tomatoes, happening to have basil (this was what we had in the pantry)
1 can of tomatoes with onion and garlic
1 pack of mixed beans (according to the pack, I’d call it mixed legumes, as it contains chickpeas)
1 pack of black beans
the water I used to rinse out the previous four containers (a little over half a litre, at a guess)
1 cube chicken stock (if you’re actually a vegetarian, obviously use vegetable stock instead)
about 1 teaspoon cumin
perhaps half a teaspoon chili powder
a little salt
a little black pepper
And I popped it on Low and left for work. When I came home, some 9-10 hours later, it was bubbling merrily and smelling quite delicious. I ran an immersion blender to smooth it out a bit and then greedily ate three bowlfuls with a little grated cheese and some nachips to garnish.
This made 6 x 1 cup/2.5 dl platefuls, and since I’m half-heartedly watching what I eat at the moment and I’m planning to eat this again (over and over) I roughly calculated the calorie content and came to 1200ish for the whole, that is 200 kcal per 2.5 dl plateful.
Not the most inspiring of pictures, but here are the four containers of "no prep whatever" ingredients. I like those.
Not the most inspiring of pictures, but here are the four containers of “no prep whatever” ingredients. I like those.

Corn Chowder

When in Britain we tend to stock up on cheddar, since you get much better quality for a fraction of the price. So also this time, and since I remembered to plan ahead I brought along a mini cooler we’ve had for a few years which is lightweight and packs flat. I filled that up with cheddar and a bag of frozen corn to help keep it cool. Once home, therefore, I had rather a lot of now thawed corn, and decided it was a good opportunity to try making a corn chowder.

I used this recipe for Corn & Cheese Chowder from the Pioneer Woman as a starting point, but as usual I improvised. And as it turned out rather nice, though I do say so myself, I need to note down what I did…

Instead of using bacon, I substituted some bacon fat I had in the fridge for the butter at the start. I also didn’t have half-and-half (or the Norwegian equivalent) so I used a mixture of semi-skimmed milk and turkish yogurt. And I dropped the bread bowls. Also, some of my quantities were a little skewed. To summarise:

  • Approximately 3 tablespoons bacon fat
  • 1 whole onion finely chopped
  • 2 whole bell peppers diced
  • 1 kg frozen corn kernels, thawed
  • 3-4 tablespoons flour (vanlig hvetemel)
  • 3 cubes chicken stock dissolved in 1 litre of water
  • 4 heaped tablespoons turkish yogurt
  • 4-5 dl semi-skimmed milk
  • Approximately 4 dl grated cheese, about half of it British cheddar
  • Five or six spring onions chopped
  • Black pepper

As for the preparation I mostly followed the directions in the original, except for the obvious (adding bacon fat instead of butter at the beginning, skipping the “fry the bacon” step).

Quantity-wise it fed two easily, with enough left over for another dinner for two.

Pluss ti for tanken, minus noen hundre for gjennomføring

bratzDe “nye” Bratz er her, kan Brio fortelle meg denne uken. Bortsett fra at illustrasjonen er tegnet, og ikke bare et bilde av dukkene, kan jeg ikke si jeg ser noen stor forskjell, men så har jeg heller aldri studert “orginalen” noe særlig inngående. Trutmunn har de i alle fall. Men skal vi tro Brio er de mindre utseendefiksert enn før:

De populære dukkene som tok verden med storm er tilbake, men de er ikke helt som før! De fantastiske Bratz dukkene blir relansert med helt nye verdier og utseende. Make-up’en har blitt nedtonet, og budskapet handler om å være seg selv og å gå sine egne veier!

Helt nye verdier og utseende, faktisk. Og det handler altså om å være seg selv. Og hvordan velger Brio å feire denne revolusjonerende nye filosofien?

Den 5. september inviterer vi derfor alle jenter til «Lekelørdag» i våre BRIO butikker. Der får dere sett de fantastiske, nye Bratz! Vi har en fotovegg og rosa løper slik at jentene kan ta selfies sammen med Bratz – og det vil være en mulighet til å vinne en photoshoot med en profesjonell stylist!

Selfies og photoshoot. Jeje. Rosa løper, dessuten, for det er bare mannlige stjerner (eller skal vi si bare “stjerner”, i motsetning til “kvinnelige stjerner”) som kan gå på rød løper.

Lørdagen er over, og vi unnlot å besøke vår lokale Briobutikk. Jeg kommer vel ikke akkurat til å løpe ut og kjøpe den “nye” Bratz til jentene, heller. Jeg tror det finnes bedre måter å lære dem å være seg selv og gå sine egne veier på.

Screenshot av elendigheten
Screenshot av elendigheten

Vel, vel

Stakkars neglisjerte blogg. Og, neida, dette er heller ikke noe ordentlig innlegg. Jeg nærmer meg en ny bursdag (kjedelig tall denne gangen, 41, neste år blir mye bedre, da skal det feires) og trenger å tenke høyt om bursdagsønsker. Det er fint lite jeg trenger, men en og annen ting har jeg jo motstått fristelsen til å kjøpe selv det siste året.

  1. Vinglass. Jeg oppdaget nylig til min forskrekkelse at etter noen år der ett glass har gått med dann og vann er vi i den leie situasjon at vi har maks tre like vinglass (vel, sett bort fra champagne “flutes”) i skapet. Når jeg skal smake meg gjennom Skål! trenger jeg minst tre, og jeg foretrekker en annen fasong enn de vi har tre av… Helst skulle jeg hatt noen som ser ut som Riedelglassene vi kom over på loppemarked (som vi nå har ett igjen av), men jeg klarer ikke å finne ut hvilken “modell” det er.
  2. Lego. Av spesifikke sett ønsker jeg meg først og fremst det nye sjørøverskipet og sjørøverøya, samt Detective’s Office. Ellers ønsker jeg meg alle sett som inneholder klosser som egner seg til bygging av egne modeller av hus (det vil si alle hus og løsklossbokser i Creator-serien) og trær og annen natur (noen av Elves-settene er fine, det samme er f.eks. Ewok village, men det er DYRT nå, siden det har gått ut). I tillegg har jeg ønskeliste på Brickset som det går an å se på. Og i bunn og grunn finnes det vel ikke noe Legosett som IKKE har klosser jeg kan bruke.
  3. Den siste Pondus-boka.
  4. Sandman bind 7 og utover
  5. Denne boka om London.


Kommentar kopiert fra Facebook, fordi det er et fryktelig dårlig medium for ting jeg kunne tenke meg å kunne lese igjen senere (og fordi det ikke akkurat gjør noe om jeg poster her av og til…):

Jeg skjønner ikke helt dette her. Hvis problemet er at barnetillegget for uføre kan gjøre det mer lønnsomt å være ufør enn å gå på arbeidsavklaringspenger, hadde det ikke vært en ide å standardisere ved å gi dem som kan gå på AAP like mye som de som er uføre får? Det er en mildt sagt j***g dårlig trøst for dem som nå kan miste så store deler av inntekten at de må flytte eller ta ungene ut av barnehage at det kanskje kan bety at det blir enklere for noen andre å velge AAP. Jeg tror dessuten at det er begrenset trivelig også for dem som eventuelt ikke har “valgt” AAP før fordi de da ville ende med å gå ned i inntekt at løsningen er: “Se her, siden du ikke vil gå ned i inntekt så kutter vi inntekten din som ufør slik at du like gjerne kan velge AAP”.

Og, seriøst, hvor mange mennesker snakker vi om her? ALLE jeg kjenner/vet om vil heller jobbe så stor andel som de klarer enn å “være en byrde for samfunnet”. For ikke å snakke om at vi jo alle vet at arbeidsgivere står i kø for å ansette folk som har vært ute av arbeidslivet en stund, bare kan jobbe deltid eller trenger tilrettelegging for å klare å jobbe. Yes, m’am.

Ja, og Erna er også mor, så hun forstår problemet. Jepp. Det blir faktisk nesten like dumt som når Fru Romney forsøkte å forklarer at hun og Mitt også hadde slitt med å klare seg som studenter, de hadde faktisk blitt nødt til *gisp* å selge noen av Mitts aksjer. Du er ikke helt der, Erna, men du er jaggu på samme jorde.

Foranledningen var denne artikkelen der Erna “svarer” Camilla.

Big birthday

Apparently I’m turning 40 next week. The math don’t lie. It means it’s time for presents! Yay!

1. An electric bike. A Cannondale sounds good, but I’ll settle for a cheaper version.

2. Canon EOS 5D mark III or (if you didn’t win the jackpot, just a nice small sum) Canon EOS 7D

(Getting to the more realistic pricerange:)

3. Lego

4. Whisky

5. A light tent/box. That is a softbox that you put the items to be photographed inside and have the light on the outside. Like this one. I can’t seem to find a supplier in Norway. Found a supplier, have ordered one, am planning to get my parents to pay for it (at least partly).

6. A stand for flash/light, like this one.

Let’s dig some space

We visited my parents today and I persuaded my mum to get the rest of the Lego down from the attic and to see if there were any instruction booklets as well. There were. By no means all the booklets have been kept, mainly the space themed ones, it seems, which may reflect my brother’s interest, but enough to make me dance a little for joy (well, internally).

The lass and I spent the afternoon happily sorting through just a couple of the boxes, and I managed to find parts enough to build one small set according to instructions, 6822: Space Digger. According to Brickset it’s from 1981, which would make it likely to be one of mine, as that is the year my brother was born, so he would not have been into Legos yet…

IMG_7470The lass thought it was really cool, which is nice, perhaps that means I get to dig around for parts for some of the other sets next time we visit.