Steampunkpressefotograf

Mirthful Leave a comment

Som “lovet” skal jeg prøve å få lagt ut noe av det jeg har sydd siden jeg sist brukte bloggen noe videre, her kommer det første av dem:

Eldstemann har deltatt på Torucon noen år, i fjor ville yngste også, og siden hen ikke var 13 ennå måtte en voksen være med, og av oss voksne er det jeg som synes sånt er gøy, så det var ikke så vanskelig å bli enige om hvem som skulle stille opp. Jeg kunne selvsagt gått i vanlige klær, det er det mange som gjør, men hva er moroa med det? Siden jeg visste at jeg kom til å ville gå med kamera rundt halsen for å ta bilder både av egne barn og av andres kostymer (ok, ok, ‘cosplays’) så prøvde jeg å komme på et kostyme som kunne inkludere kameraet. Jeg har lenge vært fascinert av steampunk-stilen, så det var naturlig å tenke i de baner, men der jeg kanskje egentlig ville valgt viktorianske skjørt tenkte jeg at “vel, det er jo ikke så praktisk om man er fotograf”. Som et minimum bør man lett kunne gå ned på huk eller klatre opp på en stol el.l. for å ta bilder. Vel, hva med knebukser? Eller mer spesifikt: Bicycle bloomers? Et kjapt nettsøk senere og jeg hadde funnet et mønster, eller rettere sagt to mønster, nemlig “cycling bloomers” fra Bikes and Bloomers, der en kombinasjon av modell 1 (“tailored”) og 2 (“full”) ville gi meg den looken jeg var ute etter.

Mønsterark, en saks, en penn og mønstervekter.

Så da var første post på programmet å slå sammen de elementene jeg ønsket meg fra de to mønsterene. Jeg brukte hovedstrukturen for beina fra “full bloomers”, midjeløsningen og sideåpningene fra “tailored”, og så la jeg til lommer, for det må man jo ha.

Mønsterdeler som viser sideåpning med knapper, en påtrykt, en håndtegnet.På Selfmade hadde de det perfekte stoffet, et mykt ett med fint fall i brunt med pinstripes. Og whaddayaknow, jeg hadde den perfekte fargen vintage skråbånd.

For å legge til en detalj og skape litt fleksibilitet i livvidden sydde jeg inn flapper med maljer for snøring i ryggen.

Lommene er romslige, det går en pocketbok (til og med en i moderne størrelse, ikke min elskede trade paperback-størrelse) i dem.

Som tilbehør fant jeg en skjorte/bluse på en bruktbutikk, som jeg endret fasongen på ved å fjerne kragen, lage korte puffermer i stedet for lange ermer og farge med kaffe for en slitt/skitten look. Og så sydde jeg meg en “vest” i samme stoff som buksa, med lommer til at en pressefotograf kunne trenge (penner, notatbok, ekstrabatteri til kameraet – og mobiltelefonen, vi er tross alt i 2020-årene). At vesten dekker bare halve brystkassen er med vilje, jeg har jo bare ett bryst etter kreftoperasjonen så jeg har vest/lommer på den siden det er flatt og plass til den ene puppen jeg fortsatt har på andre siden.

Meg i kostymet, bilde fra fra livet og opp.For å finne nok knapper gikk jeg gjennom knappesamlingen og fant alle i metall som så vagt steampunkete ut og brukte et utvalg av dem (det er med vilje ingen like knapper ved siden av hverandre). Flosshatten hadde jeg fra før, den kjøpte jeg på en bruktbutikk i Storbritannia når jeg fortsatt bodde der (så for ca 25 år siden). “Steampunkbrillene” kjøpte jeg fra Tidsreiser første gang eldste var med på Trolldomsakademiet (som også er 6-7 år siden nå). Klokkekjedet lånte jeg av eldste, som har funnet det noe sted. Dette bildet er fra lørdagen i 2024, søndag droppet jeg hatten (den er stilig, men kommer i veien), det samme gjorde jeg i år. I år hadde jeg også innsett at jeg trengte nye knestrømper, men ikke vært tidlig nok ute til å få tak i noen av typen jeg egentlig så for meg (jeg vil ha argyle-mønstrede strømper, men jeg vet ikke engang om det finnes). Jeg kjøpte noen med hvite og svarte striper på Arti lell og farget dem med konditorfarge. Det fungerte da på et vis.

Meg i kostymet i helfigur, med kameraet pekende mot fotografen.Å, ja, jeg sydde også en tube av buksestoffet som dekker skulderpaddinga på kamerastroppen. Jeg har fundert på hvordan jeg kan forkle kameraet mer uten å gjøre det ubrukelig, men ikke kommet opp med noen gode idéer.

Elektronisk plakat for Torucon 2026 Bubble Pop

Men nå har jeg brukt kostymet to år på rad på Torucon, så nå har jeg lyst til å lage noe nytt. Vi skal på Castlecon i januar, vi får se hva jeg får til innen den tid, men Torucon 2026-temaet er “Bubble Pop”, og selv om jeg ikke har tilpasset kostymet til temaet de to foregående årene fikk jeg fryktelig lyst til å kjøre ett eller annet bubble-gum-pink. Jeg vet bare ikke helt hva, jeg er fortsatt i tenkeboksen.

Gamle plagg

Mirthful Leave a comment

Her om dagen spurte noen på Bluesky “hva er det eldste plagget du eier som er i jevnlig bruk”. For min del er det nok bunaden som er eldst (den er fra 30-tallet), selv om jeg har en del andre arvede plagg som begynner å li på årene (pappas keffiyeh, f.eks., er fra 1972). Når det gjelder plagg jeg har kjøpt nye selv som jeg fortsatt bruker kan det faktisk være at det er nisselua mi. Den kjøpte jeg et av de første årene jeg bodde i Storbritannia, muligens allerede i 97/98, for den nette sum av ett pund på en sånn “dollarstore” type butikk. Og jeg bruker den hver jul. Ett år var den søkk borte når vi skulle finne fram julegreiene og da ble jeg oppriktig lei meg, men heldigvis dukket den opp i løpet av det neste året, den var blitt ryddet bort på feil plass.

I år har jeg luftet den på julemesser på lille-første-i-advent (altså lørdagen før første søndag i advent), og da kom jeg på at jeg skulle gjøre noe jeg har tenkt på før, men aldri kommet meg til, nemlig å sy fast pelskanten nede sånn at den er permanent oppbrettet. Den var nemlig løs:

En hvit fuskpelskant på en rød fløyelslue, kanten er bare festet på ene siden, slik at den viser vrangen når den brettes ned.De pleier visst å være det på sånne billige nisseluer, i alle fall er det likt på yngstes nisselue også. Men nå har jeg festet kanten med håndsøm, så nå risikerer jeg ikke at den brettes for langt ned og viser vranga.

En nisselue i rød fløyel med hvit pelskant nederst og hvit pelsdusk. Det røde stoffet har stjerner i sølvglitter.At jeg fortsatt bruker denne 25 år senere viser jo at selv juggel kan vare. Det hjelper jo selvsagt at den bare brukes noen få uker i året og at luer ikke krever hyppig vask, men det er likevel litt artig.

Bruktfunn

Mirthful Leave a comment

Forrige helg var vi på hytta, og like i nærheten skulle det være loppemarked (på Feragen samfunnshus), så da måtte vi jo nesten en tur dit. Der var det utvalg, det skal sies, og vi dro ikke tomhente derfra. Jag fant meg en rød ullkåpe, til den nette pris av 80 kroner. Vel hjemme bestemte jeg meg for at den nok trengte en vask, og selv om lappen inni tilsier bare rens tok jeg sjansen på å kjøre forsiktig håndvask i badekaret. Men først kjørte jeg noen runder med klesbørste, tretten runder, faktisk. Jeg mistenker at tidligere eier hadde enten hund eller katt, kåpa var i alle fall full av korte, hvite hår.Rødt ullstoff og klesbørste av typen rull med engangsark med klister.
Jeg er usikker på alderenpå kåpa, men ullstoffet inneholder 15 % polyamid og foret er 100 % viskose, så den er vel ikke hauggammal (selv om kunstige stoffer selvsagt har eksistert en stund). Jeg har gjort et forsøk på et nettsøk på merket, men det ga ingen givende resultater. “Collage clothing” er såpass generiske ord at det ikke er så rart.

Bilde av lappen i kåpa, et kvadratisk stykke av ytterstoffet er sydd på foret, som også er rødt, og på der igjen er det sydd en hvit lapp med svart skrift "Collage clothing"Så langt har jeg bare oppdaget én feil, en av knappene er knekt. Men det er ekstraknapper sydd i på innsiden, så det er enkelt å fikse, om nødvendig.

En knapp i et knapphull, den øverste delen av knappen er knekt av.To ekstraknapper i litt forskjellig størrelse er sydd på i overgangen mellom slaget og foret.Jeg sier “om nødvendig” fordi den knekte knappen er på flappen på ermet, og når jeg fikk prøvd kåpa på ordentlig (jeg prøvde den selvsagt kjapt før jeg kjøpte den, men bare for å sjekke at den ikke var for trang eller alt for stor) ble det ganske opplagt at ermene er for korte.

Jeg har på meg en rød dobbelspent, ankellang ullkåpe.Bare sånn rent passmessig er de tre-fire cm kortere enn de burde vært på meg, og særlig på vinterjakker foretrekker jeg god lengde på ermene (slik at jeg kan trekke hendene inn i dem), så her må jeg finne på noe lurt.

Kåpa har også hette.

Jeg har på meg en rød ullkåpe med hette og står med ryggen til.Og siden jeg ikke klarer å ha ull rett mot huden vurderer jeg å fore hetta og kragen. Og da kunne det kanskje blitt kult med samme stoff som for der og som litt store, oppbrettede mansjetter på ermene? Og da blir de klaffene enten bare rare eller havner delvis under mansjetten.

Jeg må tenke litt. Uansett er jeg rimelig fornøyd med kjøpet, ikke minst med en kåpe i en farge som lyser opp litt, jeg er så lei av svart og grått og mørkeblått.

(Ja, jeg er klar over at kåpa burde vært strøket/dampet, jeg har planer om å gjøre det, men hvis jeg skal endre den er det like greit å gjøre det etterpå, siden den fort blir krøllete igjen i prosessen.)

Nyvunnen entusiasme

Mirthful Leave a comment

It’s been a while.

Vel, la oss ikke rippe opp i det, om jeg får ånden over meg deler jeg kanskje noen av prosjektene jeg har fullført (eller bare begynt på) etter hvert, men akkurat nå vil jeg snakke om entusiasme og brikkevev. Og litt frustrasjon.

Helga for to uker siden ville tenåringen på Middelalderfestivalen på Sverresborg. Jeg var sliten etter en uke med trøkk på jobb og forpliktelser utenom, men når søndagen rant kjente jeg at kanskje Middelalderfestival faktisk var tingen, så da dro vi to avgårde. Det var en god avgjørelse, vi fikk oss en interessant ettermiddag. Det aller mest interessante for meg var en av de som sto på stand på markedet. Hun hadde nemlig bordet fullt av bånd vevd med brikkevev. Og når jeg nevnte at jeg hadde hatt lyst til å prøve brikkevev en stund flommet hun over av entusiasme og delte villig vekk av informasjon. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å kjøpe ett bånd eller to, men endte i stedet med å kjøpe et vevfeste og tilhørende belte. Båndet jeg helst ville hatt tenker jeg fortsatt på. Det er mulig det havner på ønskelisten til jul, rett og slett. Veveren har forresten en blogg, med blant annet informasjon om brikkevev og mange bilder av bånd.

Ok, så nå hadde jeg vevfeste og belte. I tillegg trenger man selvsagt brikker, men det mente tenåringen at hen kunne lage til meg med laserkutter på makerspace, og ellers kan man gjerne bare lage dem selv av papp, så det så jeg ikke som noen hindring. Men jeg liker bøker (surprise!), og selv med gode forklaringer på diverse nettsider vil jeg gjerne ha en fysisk bok eller to når jeg setter i gang med nye hobbyer. Og helst vil jeg eie bøkene selv. Så jeg ruslet en tur innom Husfliden i Trondheim og spurte “Har dere noe litteratur om brikkevev?” Nei, det hadde de nok ikke. Men når jeg så meg om i butikken innså jeg at det kanskje først og fremst er fordi de ikke har noe litteratur om noe som helst. Jeg vet ikke, det er mulig det er meg som er urimelig, men jeg hadde liksom sett for meg at Husfliden skulle ha en hylle med bøker om tradisjonshåndverk av forskjellig slag? Det jeg fikk kjøpt var en stor “sikkerhetsnål” til å holde orden på brikkene. Den kostet femten kroner og er turkis, så det var ikke så verst, men når man er i humør til å kaste penger på en butikk hadde det jo vært fint om de hadde noe mer man trengte enn en nål til femten kroner.

Vel. Tenåringen kom hjem fra makers med diverse brikker til meg og løfte om å lage flere når jeg finner ut hvilken størrelse og hvilket materiale jeg foretrekker.

Fire kvadratiske brikker med et rundt hull i hvert hjørne ligger i lokket på et filsett, en fil ligger ved siden av brikkene og bærer preg av å ha vært brukt.
Laserkutter er kult, men det blir skarpe kanter.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg skulle til Oslo på heldagsmøte samme uke, så da møtet var slutt og jeg hadde en time eller så før jeg måtte komme meg til flyplassen benyttet jeg sjansen til å sjekke Heimen Husflid. Det kunne jo være de hadde bøker? På hovedbutikken i Rosenkrantzgate hadde de hele tre, alle om bunad. Og alle interessante, så jeg noterte titlene til senere, men det var jo ikke bunadsbøker jeg var ute etter akkurat nå. På vei ut spurte jeg i kassen om de hadde flere, og fikk da fortalt at i avdelingen i kjelleren på Glasmagasinet hadde de “masse bøker”. Så da ruslet jeg dit. “Masse” er jo ikke en veldig veldefinert mengde, og det er kanskje ikke ordet jeg ville brukt, men de hadde da bøker. Et helt bord fullt, faktisk. Kanskje tredve titler eller deromkring. De fleste handlet om strikking, men én handlet faktisk om brikkevev! Den fikk selvsagt bli med meg hjem.

En annen bok jeg fant der var Barbros sysaker (allerede blogget om på bokbloggen). Og om jeg allerede var entusiastisk for brikkevevsprosjektet gjorde den meg mer entusiastisk for tekstilhåndverk generelt. Jeg fikk lyst til å skrive om både det ene og det andre, så derav dette spede forsøket på gjenoppliving av denne bloggen. Først og fremst skal jeg forsøke å dele litt om min videre ferd i brikkevevsverden, men jeg tenker også å skrive noen innlegg om andre ting som har med tekstilhåndverk å gjøre. Og kanskje bli flinkere til å dele litt av det jeg syr igjen. Det ble til at jeg brukte Instagram til det en periode her, men nå har jeg sagt farvel til Meta og slettet både Instagram og Facebook, så da er det mulig den stakkars bloggen kan få litt oppmerksomhet. Vi får se.

It’s all the rage

Mirthful Leave a comment

Ja, ikke i Norge (ennå), men antallet mennesker på verdensbasis som dekker til deler av ansiktet ute i offentligheten har helt klart gått opp. Og folk syr, og syr, og publiserer gratis mønster og how-to-videoer og resultatet er at jeg får lyst til å prøve. Burde vi gå med maske? Jeg vet ikke, men jeg tenker at jeg i alle fall skal være i forkant sånn at om det kommer en offisiell anbefaling så har vi masker liggende klare.

Tettvevd bomullsstoff er det anbefalte materialet, så jeg hentet opp et utvalg quiltestoffer fra lageret, kjøpt… fåglarna vet til hva. Fordi det var på tilbud? Fordi jeg synes mønsteret var fint? Fordi det er kjekt å ha? Vel, det er jo kjekt å ha nå. Til for fant jeg noen meter med bomull fra IKEA, Ditte i blått, kjøpt på grunn av et kostymeønske eldstemann hadde for noen år siden som det aldri ble noe av og som ikke er aktuelt lenger.

Mønster finnes det utallige av. Jeg har sett flere videoer, blant annet denne: Craft Passion – Official face mask sewing video tutorial. Hva som gjør den “official” er uklart, men den er grundig og tydelig. Metoden jeg har brukt for å lage kanal til neseklemme er derimot den samme som Lucky sew and sew beskriver i bloggversjon (ikke video). Hun forklarer også masseproduksjonsrutinen sin, om du skulle være interessert. Craft Passion har også mønster og foreslåtte variasjoner i denne bloggposten. Mine masker har altså både kanal til neseklemme og lomme til eventuelt ekstrafilter – kaffefilter er foreslått mange steder ser jeg.

Det mønsteret jeg faktisk har brukt i første omgang er nesten identisk som Craft Passion sitt og kommer fra Cricut. Har du en Cricut kan du bruke deres mønster til å kutte ut delene, men de har også en PDF for oss andre. Cricut sitt mønster er en smule større enn Craft Passion sitt, og siden det passer meg antar jeg de millimeterene trengs. Som neseklemme har jeg brukt dobbel piperenser og til snor “t-shirt yarn” (gjenbruk, yay) som enten kan knytes bak hodet eller til en hempe til å feste rundt ørene.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å teste både denne “fasongsydde” typen maske og den andre varianten, firkantet stoffstykke med legg i siden. De fasongsydde sitter såpass godt at jeg er usikker på hva poenget med å teste de andre skulle være, men det er mulig riktig størrelse er viktigere med de fasongsydde, slik at om man skal sy til andre kan de med legg være smartere?

Nu vel. Samme hvilken maske du velger har den liten hensikt om du ikke bruker den riktig. Her er instruksjoner for hvordan ta på og av engangsmasker. De samme prinsippene gjelder for stoffmasker, men de skal selvsagt i skittentøyet og ikke i søpla (bare husk å fjerne et eventuelt filter). Siden viruset bukker under for såpe og vann skal normal klesvask holde, men bomull kan kokvaskes om man vil være på den sikre siden.

Video for å vise at masken sitter tett over nesa og at man altså faktisk puster gjennom den og ikke “rundt”:

Ellers fikk jeg jo igjen bevist for meg selv hvorfor jeg ikke syr ting for salg. Masseproduksjon ligger ikke for meg. Jeg klipte stoff til en 60-70 masker, men gikk lei og sydde bare ferdig ca halvparten. Så nå har jeg en bunke halvsydde liggende som ikke blir ferdigsydd med mindre det blir påbudt med maske.

Nye gardiner

Mirthful Leave a comment

Når vi flyttet inn i leiligheten vår i 2010 hadde vi bare to uker fra overtakelse til vi skulle være ute av den gamle leiligheten, derfor ble bare det aller nødvendigste av maling gjort. Etterpå har vi fikset noen flere vegger (fjernet brystningspanel og malt hvitt). Vindusveggen i stua var dekket av… treverk når vi flyttet inn. Radiatorene var bygd inn i kasser og den biten av vegg som ikke er dekket av vindu var dekket av trespiler, litt som på vinduslemmer, men altså spikret fast i veggen. På et eller annet tidspunkt fikk jeg nok og rev det hele ned. Vel og bra, men så skulle jeg jo liksom male veggen, og det… tok sin tid. I fjor (eller var det forfjor) sparklet jeg det som var av spikerhull og slikt, og hadde store intensjoner om å male også, men så kom vel livet i veien. Så sånn har det sett ut since forever:

Vakkert, eller hva? På toppen av det hele: Når vi flyttet inn hang vi opp gardinene vi hadde med oss fra den gamle leiligheten. Sånn inntil videre, liksom. De to lange seksjonene (som hadde vært tilpasset verandadøra) var akkurat for lange, så de sopte i gulvet. Og opphenget var ikke akkurat ideelt, vi arvet kirsch-skinnene (type U) med leiligheten, men på dem var glidere med klemmer (slike) og det går jo for all del an å henge gardiner i de, men når noen drar litt hardt i gardina rykkes den gjerne ut av en klemme eller to, så gardinene hang litt på snei til stadighet. Og det har de altså gjort i ti år. Ting tar tid.

Men nå er både vegg og vinduskarmer blitt hvite. Og det er så lyst og deilig at jeg er nesten ekstatisk. Det var ikke det minste fristende å henge opp igjen de gamle gardinene (med eller uten fikset oppheng og lengde). Så jeg tok en tur på stofflageret, og fant noen gardinlengder fra IKEA. Og noen meter rettsøm senere har vi lyse gardiner i sommer- (ok, da, vår-) sola.

Jeg hadde tre lengder av stoffet med kvistmønster og to av det med striper. Sistnevnte ble kjøpt med tanke på et annet rom for noen år siden, men aldri brukt. Kvistene hadde vi faktisk et sett sommergardiner av i den gamle leiligheten, men de ble hengende igjen til glede (tror jeg) for neste eier. Det er hele tre skinner montert der oppe bak gardinbrettet, så jeg har hengt gardinene i to lag. Og for å utnytte stoffet og få nok gardiner skjøtet jeg de to typene sammen i to lengder også, og det ble i grunn ganske stilig synes jeg selv.

Jeg har sydd rynkebånd på gardinene og hengt dem opp med “rynkebåndskrok”, eller “sånne gardinkroker som ser ut som flatklemte alfakrøller” som jeg beskrev det når jeg skulle spørre etter dem på Sommer (de hadde ikke, forøvrig, jeg kjøpte bånd der men måtte over gata til Wiig for å få kjøpt kroker).

Jeg er jo ikke så god til å planlegge, for jeg dro til byen for å kjøpe bånd og kroker uten å ha målt bredden på gardinene. Eh, gi meg ti meter bånd, sa jeg, det holder sikkert i massevis. Holdt gjorde det, men ikke akkurat i massevis…

Det er noe som heter “thread chicken”, det spiller jeg til stadighet. Rynkebåndschicken var nytt for meg.

God påske *kremt* god vår?

Mirthful Leave a comment

Siden 2011 har vi hatt som fast tradisjon å fylle påskeegg med smågodt til alle (førskole)lærerene til ungene og dele ut siste dagen før påskeferien. I år ble det jo ikke sånn, kan du si. Men nå ligger det jo an til en gradvis åpning, yngstemann skal tilbake på skolen om en uke, og nettet (i alle fall min krok av det) har i ukesvis flommet over av “kaninposer”, og selv om det jo opplagt er ment som alternativ til påskeegg, så føles de ikke… like påskete? Så jeg gravde fram noen meter med egnet stoff fra lageret, fant et mønster på nett, sydde en test og gikk deretter i masseproduseringsmodus.

Metervis med kaninpose in progress: Her klippes ikke tråder mellom hver søm.

Jeg fulgte mønster og sømebskrivelse fra Creativ Company med en endring, jeg klippet utside og fór i en del hver, så slapp jeg sømmen i bunnen. 21 poser fikk jeg ut av disse to stoffbitene. Det er litt lite, så jeg får ta en runde til i kjelleren og ved maskina.

På testposen har jeg tegnet ansikt med tekstiltusj. Resten tenkte jeg ungene skulle få tegne på sjøl, og så må vi vel lage/skrive noen små kort med navn og vår-hilsen på. Posene trenger også en runde med strykejernet, men siden tusjen skal fikseres slår jeg to fluer i en smekk og presser ut sømmer samtidig da.

Jeg tenker at sånn som situasjonen er er smågodt lite aktuelt, så vi får finne noe godteri som er innpakket i år.

Jeg har forresten opprettet en egen instagramkonto for sømbilder (eller “fibercrafts” blir det nok). Jeg prøver å holde @Lattermild til å handle hovedsakelig om bøker, så da oppsto @lattermild_syr. Følg meg gjerne, og tips meg gjerne om andre jeg burde følge.

Reparere, preparere, inspisere, dividere

Mirthful Leave a comment

Use it Up,
Wear it Out,
Make it Do,
or Do Without

To av yndlingsbuksene revnet i løpet av en uke, og vinterjakka hadde plutselig gått opp i sømmen i siden. Vel, fram med symaskina.

Buksene fikk en lapp fra en fravokst barnejeans bak hullet holdt på plass av spraylim på boks (levninger fra jeg quiltet, har sett tips om at limstift funker fint om du ikke har spraylim) og så har jeg sydd frem og tilbake over lappen og hullet. Enkelt, men effektivt.

Det ene hullet på jakka var i sidesømmen nede, der sydde jeg på en bit reflekstape over hullet.

Det andre hullet var i sømmen under armen. Det synes jo ikke til vanlig, så der gjorde jeg det enkelt: Noen runder med sikksakksøm.

Fra før har jeg både sydd refleksbånd på ermer og andre egnede steder på denne jakka, og en rift har fått en mer fargerik lapp:

Å fikse klær har bare plussider fra mitt synspunkt, jeg sparer penger og miljø og ikke minst slipper jeg å gå på jakt etter nye klær. Jeg er ingen fan av klesshopping, og sliter alltid med å finne plagg der jeg liker både form, farge og funksjon, så når jeg først har funnet et plagg som funker er det om å gjøre å få det til å vare lengst mulig.

“Tar du med padda?”

Mirthful Leave a comment

Ikke vet jeg hvorfor denne typen høytaler fra Jabra går under navnet “padde”, men siden den hadde samme kjælenavn hos forrige arbeidsgiver som hos nåværende er det nærmest vedtatt, den heter Padda. Problemet med Padda er at den er ganske anonym og har en tendens til å bli forlagt. Og når noen forlegger sin kommer de og vil låne vår. Og så blir den også forlagt. Og sånn starter hvert møte der noen skal delta via Skype (eller telefon) med en febrilsk leting etter en padde. Så når vi (det vil si teamet jeg jobber i) fikk hentet ut en ny padde fra IT etter at vår hadde forduftet nok en gang fant vi ut at vi skulle gjøre noe for å personliggjøre den, slik at det skulle bli vanskeligere å glemme hvem den var lånt fra og gjøre sjansen større for at den skulle finne veien tilbake dersom noen genuint glemte den på et møterom. Jeg foreslo at jeg kunne sy et nytt etui til den, i litt mer synlige farger enn det svarte som følger med fra fabrikken, og kanskje male teamnavnet vårt på den også (siden merketape har hatt tendens til å dette av etterhvert). En kollega foreslo at siden det var en padde burde etuiet se ut som en skilpadde, og siden jeg selvsagt tar en slik utfordring på strak arm er det nettopp det det ferdige etuiet ser ut som.

Sydd “fort og gæli” av quiltebomull fra stofflageret og en glidelås jeg hadde liggende, mønster aldeles etter eget hode og konstruert i farta. Øynene er et tillegg i regi nevnte kollega, men de er jo virkelig prikken over i’en.

Selve Padda har i tillegg fått “DVH” malt på seg med grønn, skimrende neglelakk.

Padda har ikke vært missing in action siden den fikk makeover, og nå nærmer det seg et år, så jeg vil kalle det en suksess.

Stretch, stretch, stretch

Mirthful 1 Comment

Nei, jeg snakker ikke om å tøye ut (selv om jeg, i motsetning til Pondus, mener det kan være lurt innimellom), men når jeg først fikk dreisen på overlocken ble det jo riktig så gøy å suse avgårde i stofftyper jeg tidligere har forsøkt å holde meg unna. Dvs alle stoffer med strekk. Joda, det går an å sy pene plagg med strekk på vanlig maskin også, men jeg mistenker (vel: vet) at det krever tålmodighet, og som jeg og L pleier å si: Når de delte ut tålmodighet gadd vi ikke å stå i kø. Så, altså, det ble bare sånn passe de gangene jeg prøvde meg. Brukbart, men ikke så bra som jeg hadde tenkt. Og så tar det laaaaaaaang tid å sy falsk overlocksøm med vanlig maskin (i alle fall min vanlige maskin), og da er vi tilbake til det med tålmodighet igjen.

Nuvel. Om du leser bokbloggen har du allerede hørt om noen av resultatene fra de senere måneders innsats, siden jeg har benyttet sjansen til å omtale noen av sybøkene jeg har brukt mønster fra. Men her kommer litt bilder.

Seksåringen er dinosaurfrelst. Vi har kjøpt både bukser og gensere med dinosaurer på i gutteavdelingen på H&M, hun bryr seg heldigvis ikke (i den grad hun overhodet legger merke til det) om at det bare er i gutteavdelingen man finner dinosaurer. Det er vel ikke noen stor nyhet for faste lesere at jeg synes de kunne droppet hele inndelingen og latt folk (unger!) velge det de ville selv, men der er vi altså ikke, selv i 2019.

Da er det desto hyggeligere å sy selv. Jeg fant verdens kuleste dinosaurstoff på Stoff og stil, og siden ungen var med på handleturen fikk hun velge hva jeg skulle sy, og da kom det ønske både om bukse og om kjole. Det falt seg sånn at jeg hadde både kjole- og buksemønster jeg hadde lyst til å teste, så litt etter litt kom hele antrekket på plass. Buksa ble sydd etter mønster fra Nostagisk søm: Bare blåbær bukse. Kjolen er Kløverkjole med lommer fra Heilt spesiell og Jubel. Ribb til begge er kjøpt hos Klar, ferdig, sy!

Halsløsningen på kløverkjolen er ikke optimal, så jeg har kjøpt mer ribb og planlegger å fikse på den. Jeg må bare få sneket kjolen ut av grepet til seksåringen først.

Jeg hadde tatt i litt når jeg kjøpte stoff, det har jeg en lei (eller heldig) tendens til å gjøre. Så når jeg skulle sy barselgave til den nyankomne babyen til venner av oss ble det dinosaurbukse der også, og så sydde jeg en bukse til etter Bare blåbær-mønsteret til storesøsteren for godt monn. Sistnevnte har visst nesten nektet å la buksa vaskes etter at hun fikk den, det er visst den mest komfortable buksa ever, i følge henne.

Nå er det bare smårester igjen, så nå får det bli prematur- eller dukkeklær av det siste.

Bare blåbær bukser blir det fler av. Jeg har klippet to til til de aktuelle seksåringene i et annet kult stoff jeg hadde liggende. Men jeg får vel også gjøre et forsøk på å modifisere mønsteret litt så buksene får lommer. Lommer må man ha.

Et annet mønster fra Heilt spesiell og Jubel, Gul bukse, brukte jeg til et lite redesign-prosjekt. Eldstemann hadde kjøpt en hettegenser på loppemarked som hen i etterkant ikke helt selv forso hvorfor var blitt med i posen. Den var nemlig størrelse XXL og rååååsa.

Hva var det hen tenkte?

Men seksåringen liker råååsa, og det var mye stoff i genseren, så den virket som et bra utgangspunkt for saks og nål.

Dette klassifiserer vel mer som gjenbruk enn redesign, siden jeg rett og slett klippet bort alle sømmer for å få størst mulig flate stoffbiter å jobbe med (ved redesign anser jeg at noe av poenget er å bruke elementer fra det opprinnelige plagget).

Her må det skjøtes.

Mye stoff var det, men ingen av bitene var lange nok til å bli bukseben uten skjøting. For å gjøre det mer interessant kjøpte jeg en liten bit jersey med bevingede enhjørninger (eller alicorns, som jeg etterhvert har lært at det heter) og lagde tittekanter i skjøtene og brukte det også på lommene.

Igjen bak fram, men her ser dere da lommene siden bildet er tatt fra siden…

Også denne buksa ble godt mottatt hos “kunden”. Noen småfrustrasjoner rundt mønsteret og instruksjonene har jeg allerede delt på bokbloggen.