Her om dagen spurte noen på Bluesky “hva er det eldste plagget du eier som er i jevnlig bruk”. For min del er det nok bunaden som er eldst (den er fra 30-tallet), selv om jeg har en del andre arvede plagg som begynner å li på årene (pappas keffiyeh, f.eks., er fra 1972). Når det gjelder plagg jeg har kjøpt nye selv som jeg fortsatt bruker kan det faktisk være at det er nisselua mi. Den kjøpte jeg et av de første årene jeg bodde i Storbritannia, muligens allerede i 97/98, for den nette sum av ett pund på en sånn “dollarstore” type butikk. Og jeg bruker den hver jul. Ett år var den søkk borte når vi skulle finne fram julegreiene og da ble jeg oppriktig lei meg, men heldigvis dukket den opp i løpet av det neste året, den var blitt ryddet bort på feil plass.
I år har jeg luftet den på julemesser på lille-første-i-advent (altså lørdagen før første søndag i advent), og da kom jeg på at jeg skulle gjøre noe jeg har tenkt på før, men aldri kommet meg til, nemlig å sy fast pelskanten nede sånn at den er permanent oppbrettet. Den var nemlig løs:
De pleier visst å være det på sånne billige nisseluer, i alle fall er det likt på yngstes nisselue også. Men nå har jeg festet kanten med håndsøm, så nå risikerer jeg ikke at den brettes for langt ned og viser vranga.
At jeg fortsatt bruker denne 25 år senere viser jo at selv juggel kan vare. Det hjelper jo selvsagt at den bare brukes noen få uker i året og at luer ikke krever hyppig vask, men det er likevel litt artig.