Reparere, preparere, inspisere, dividere

Use it Up,
Wear it Out,
Make it Do,
or Do Without

To av yndlingsbuksene revnet i løpet av en uke, og vinterjakka hadde plutselig gått opp i sømmen i siden. Vel, fram med symaskina.

Buksene fikk en lapp fra en fravokst barnejeans bak hullet holdt på plass av spraylim på boks (levninger fra jeg quiltet, har sett tips om at limstift funker fint om du ikke har spraylim) og så har jeg sydd frem og tilbake over lappen og hullet. Enkelt, men effektivt.

Det ene hullet på jakka var i sidesømmen nede, der sydde jeg på en bit reflekstape over hullet.

Det andre hullet var i sømmen under armen. Det synes jo ikke til vanlig, så der gjorde jeg det enkelt: Noen runder med sikksakksøm.

Fra før har jeg både sydd refleksbånd på ermer og andre egnede steder på denne jakka, og en rift har fått en mer fargerik lapp:

Å fikse klær har bare plussider fra mitt synspunkt, jeg sparer penger og miljø og ikke minst slipper jeg å gå på jakt etter nye klær. Jeg er ingen fan av klesshopping, og sliter alltid med å finne plagg der jeg liker både form, farge og funksjon, så når jeg først har funnet et plagg som funker er det om å gjøre å få det til å vare lengst mulig.

“Tar du med padda?”

Ikke vet jeg hvorfor denne typen høytaler fra Jabra går under navnet “padde”, men siden den hadde samme kjælenavn hos forrige arbeidsgiver som hos nåværende er det nærmest vedtatt, den heter Padda. Problemet med Padda er at den er ganske anonym og har en tendens til å bli forlagt. Og når noen forlegger sin kommer de og vil låne vår. Og så blir den også forlagt. Og sånn starter hvert møte der noen skal delta via Skype (eller telefon) med en febrilsk leting etter en padde. Så når vi (det vil si teamet jeg jobber i) fikk hentet ut en ny padde fra IT etter at vår hadde forduftet nok en gang fant vi ut at vi skulle gjøre noe for å personliggjøre den, slik at det skulle bli vanskeligere å glemme hvem den var lånt fra og gjøre sjansen større for at den skulle finne veien tilbake dersom noen genuint glemte den på et møterom. Jeg foreslo at jeg kunne sy et nytt etui til den, i litt mer synlige farger enn det svarte som følger med fra fabrikken, og kanskje male teamnavnet vårt på den også (siden merketape har hatt tendens til å dette av etterhvert). En kollega foreslo at siden det var en padde burde etuiet se ut som en skilpadde, og siden jeg selvsagt tar en slik utfordring på strak arm er det nettopp det det ferdige etuiet ser ut som.

Sydd “fort og gæli” av quiltebomull fra stofflageret og en glidelås jeg hadde liggende, mønster aldeles etter eget hode og konstruert i farta. Øynene er et tillegg i regi nevnte kollega, men de er jo virkelig prikken over i’en.

Selve Padda har i tillegg fått “DVH” malt på seg med grønn, skimrende neglelakk.

Padda har ikke vært missing in action siden den fikk makeover, og nå nærmer det seg et år, så jeg vil kalle det en suksess.

Stretch, stretch, stretch

Nei, jeg snakker ikke om å tøye ut (selv om jeg, i motsetning til Pondus, mener det kan være lurt innimellom), men når jeg først fikk dreisen på overlocken ble det jo riktig så gøy å suse avgårde i stofftyper jeg tidligere har forsøkt å holde meg unna. Dvs alle stoffer med strekk. Joda, det går an å sy pene plagg med strekk på vanlig maskin også, men jeg mistenker (vel: vet) at det krever tålmodighet, og som jeg og Linda pleier å si: Når de delte ut tålmodighet gadd vi ikke å stå i kø. Så, altså, det ble bare sånn passe de gangene jeg prøvde meg. Brukbart, men ikke så bra som jeg hadde tenkt. Og så tar det laaaaaaaang tid å sy falsk overlocksøm med vanlig maskin (i alle fall min vanlige maskin), og da er vi tilbake til det med tålmodighet igjen.

Nuvel. Om du leser bokbloggen har du allerede hørt om noen av resultatene fra de senere måneders innsats, siden jeg har benyttet sjansen til å omtale noen av sybøkene jeg har brukt mønster fra. Men her kommer litt bilder.

Seksåringen er dinosaurfrelst. Vi har kjøpt både bukser og gensere med dinosaurer på i gutteavdelingen på H&M, hun bryr seg heldigvis ikke (i den grad hun overhodet legger merke til det) om at det bare er i gutteavdelingen man finner dinosaurer. Det er vel ikke noen stor nyhet for faste lesere at jeg synes de kunne droppet hele inndelingen og latt folk (unger!) velge det de ville selv, men der er vi altså ikke, selv i 2019.

Jeg innså når jeg skulle redigere bildet at hun har på kjolen bak frem, så dere får ikke se lommene. Ja, ja.

Da er det desto hyggeligere å sy selv. Jeg fant verdens kuleste dinosaurstoff på Stoff og stil, og siden ungen var med på handleturen fikk hun velge hva jeg skulle sy, og da kom det ønske både om bukse og om kjole. Det falt seg sånn at jeg hadde både kjole- og buksemønster jeg hadde lyst til å teste, så litt etter litt kom hele antrekket på plass. Buksa ble sydd etter mønster fra Nostagisk søm: Bare blåbær bukse. Kjolen er Kløverkjole med lommer fra Heilt spesiell og Jubel. Ribb til begge er kjøpt hos Klar, ferdig, sy!

Halsløsningen på kløverkjolen er ikke optimal, så jeg har kjøpt mer ribb og planlegger å fikse på den. Jeg må bare få sneket kjolen ut av grepet til seksåringen først.

Jeg hadde tatt i litt når jeg kjøpte stoff, det har jeg en lei (eller heldig) tendens til å gjøre. Så når jeg skulle sy barselgave til den nyankomne babyen til venner av oss ble det dinosaurbukse der også, og så sydde jeg en bukse til etter Bare blåbær-mønsteret til storesøsteren for godt monn. Sistnevnte har visst nesten nektet å la buksa vaskes etter at hun fikk den, det er visst den mest komfortable buksa ever, i følge henne.

Nå er det bare smårester igjen, så nå får det bli prematur- eller dukkeklær av det siste.

Bare blåbær bukser blir det fler av. Jeg har klippet to til til de aktuelle seksåringene i et annet kult stoff jeg hadde liggende. Men jeg får vel også gjøre et forsøk på å modifisere mønsteret litt så buksene får lommer. Lommer må man ha.

Et annet mønster fra Heilt spesiell og Jubel, Gul bukse, brukte jeg til et lite redesign-prosjekt. Eldstemann hadde kjøpt en hettegenser på loppemarked som hun i etterkant ikke helt selv forso hvorfor var blitt med i posen. Den var nemlig størrelse XXL (vel liker hun dem baggy, men det får være grenser) og rååååsa, en farge hun for tiden unngår.

Hva var det hun tenkte?

Men seksåringen liker råååsa, og det var mye stoff i genseren, så den virket som et bra utgangspunkt for saks og nål.

Dette klassifiserer vel mer som gjenbruk enn redesign, siden jeg rett og slett klippet bort alle sømmer for å få størst mulig flate stoffbiter å jobbe med (ved redesign anser jeg at noe av poenget er å bruke elementer fra det opprinnelige plagget).

Her må det skjøtes.

Mye stoff var det, men ingen av bitene var lange nok til å bli bukseben uten skjøting. For å gjøre det mer interessant kjøpte jeg en liten bit jersey med bevingede enhjørninger (eller alicorns, som jeg etterhvert har lært at det heter) og lagde tittekanter i skjøtene og brukte det også på lommene.

Igjen bak fram, men her ser dere da lommene siden bildet er tatt fra siden…

Også denne buksa ble godt mottatt hos “kunden”. Noen småfrustrasjoner rundt mønsteret og instruksjonene har jeg allerede delt på bokbloggen.

Hoodiekjole er visst in

Tolvåringen går mest i hoodies for tiden, og har ønsket seg hoodiekjole en stund, så når det dukket opp eksempler i gruppen Vi sygale på Facebook sydd etter mønster fra Ottobre som så sånn passe interessant ut å sy var det bare å bestille seg nummer 2/2017 fra nettsiden og sette i gang. Stoffet har hun valgt selv, det ble kjøpt hos Abbys tekstiler i midtbyen.

Så mye bilder som jeg tar av ungene skulle man tro de var vant til å posere, men den gang ei. Den er sydd (minst) en størrelse for stor med vilje, delvis så den skal tåle at hun vokser litt og delvis fordi hun liker dem baggy.

Her er et bilde tatt i smug (jeg har selvsagt fått godkjennelse for å legge ut bildet i etterkant) når kjolen er i bruk i en mer behagelig positur:

Som perler på en snor

Selv om jeg har kommet i gang med å bruke overlockmaskina som jeg kjøpte for noen av forsikringspengene høsten 2017 (og ikke rørte før sensommeren 2018…) hadde jeg ikke våget meg på noe annet enn rett-fram firetråds overlocksøm. Jeg har riktignok lært meg å tre den, men det var mer av nød enn lyst, siden tråden røk. For å bli litt bedre kjent med maskina meldte jeg meg derfor på enkveldskurs hos Klar, ferdig, sy! (som også er der jeg har kjøpt maskina) i begynnelsen av februar. Dagen kom litt brått på meg, men jeg fikk nå pakket med meg maskina og en stoffbit jeg hadde liggende og møtte opp. Vi fikk demo av litt forskjellige teknikker, så fikk vi noen oppgaver som ga oss mulighet til å teste teknikkene selv, og så var det fritt fram å sy et plagg, avbrutt av et par demoer til (blandt annet av “hvordan sprette overlocksøm”, utrolig nyttig å kunne).

Stoffet jeg hadde med var et impulskjøp fra Stoff & stil som jeg hadde tenkt å sy genser eller kjole til seksåringen av. Mønster hadde jeg ikke tenkt på, men de har heldigvis et utvalg i butikken (noe jeg selvsagt visste), og jeg endte med et kjolemønster fra Ottobre. Etter å ha tegnet av rett størrelse og klippet stoffet var det bare å sette i gang og sy.

Flatlock synes utenpå og gir en litt røffere effekt.

Siden en av teknikkene vi hadde lært var flatlock benyttet jeg muligheten til å teste det i et plagg, og sydde derfor raglansømmene med flatlock. I tillegg fikk vi se eksempel på bruk av perlefot for å sy på perlebånd, så da måtte nesten det testes også. Det var litt træl, særlig å starte og stoppe pent, men det ble tatt godt i mot av mottakeren.

Jeg innså riktignok i etterkant at det kanskje var begrenset lurt å sy perlebåndet nederst på akkurat denne kjolemodellen, siden det gjør at nederkanten ikke er elastisk, men det får så være, da har jeg lært det. Stikningene langs halsen og nede er forresten sydd med min gamle, trofaste Husqvarna, med tvillingnål, bare så det er sagt.

Ferdig kjole

Det neste prosjektet jeg satt i gang med var stoffvekter. Jeg har egentlig lenge planlagt å få tak i noe jeg kunne bruke til det, store muttere er en vanlig løsning, men så var det noen som lenket til denne oppskriften hos Ida Victoria på en av Facebookgruppene jeg henger på, og det var jo en veldig grei løsning. Jeg fant fram en bit restestoff fra Gambia, den måtte riktignok strykes først, så da fikk jeg testet det nyinnkjøpte bordstrykebrettet fra IKEA, som jeg ELSKER.

Deretter var det å kutte biter på 9×19 cm. Tilfeldigvis viste det seg at stoffbiten min var akkurat 45 cm bred når den var renskåret litt, så jeg fikk maks utnyttelse av bredden.

“Lag mange stoffvekter mens du er i gang, så du har nok til de neste syprosjektene dine!” oppfordrer Ida Victoria, og jeg synes tydeligvis det hørtes ut som en god idé, for jeg endte med hele 20 vekter. Det var kanskje litt i overkant, men bedre med et par for mye enn akkurat en for lite. Jeg vurderer å sy en pose å ha dem i av resten av den fargerike stoffbiten.

Om du ikke har hørt om stoffvekter før brukes de altså til å holde mønster og stoff på plass når du skal klippe (eller skjære). Slik:

Særlig på litt glatte og/eller elastiske stoffer er det bedre enn å nåle fast mønsteret (ikke minst sliter det mindre på mønsteret).

Nå er jeg for lengst i gang med neste prosjekt (faktisk nesten ferdig, det mangler bare den siste finishen med tvillingnål, men jeg brakk den ene jeg hadde i går og måtte derfor kjøpe nye i dag). Men det er bare bra at jeg har planer for ting jeg skal sy, for om bare noen få uker skal jeg på sytreff (også i regi Klar, ferdig, sy!), og da må jeg jo ha noen prosjekter.

Mer søm

Hallo? Hallo? Er det noen der?

Jeg er her fortsatt, det er jo ikke ille bare det? Jeg er ferdig med behandling og tilbake i jobb (100 % siden august). Ny jobb, til og med, det er jo ikke så ille når man blir headhuntet midt i en langtidssykemelding?

Håret har grodd tilbake. Med krøller! Når jeg var 10 ønsket jeg meg krøller, men nå må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem. Men så rullet et bilde av en superskurk over feeden min mens jeg holdt på å sy ferdig “trollmannskapper” til både meg selv, eldstemann og et par venninner av henne til Halloween (jada, jeg burde selvsagt lagd et innlegg om dem også) og man kunne formelig se lyspæra som sa “Pling” over hodet mitt:

Så nå er jeg i gang med mitt første cosplay til meg selv. Målet er å bli ferdig før krøllene forsvinner…

Jeg har funnet de perfekte rosa stoffene på Stoff og stil og har lett etter mønster i de bladene jeg vanigvis leter i (noen årganger med Ottobre, blant annet) og ikke funnet noe som var i nærheten, så da var det bare å sette i gang og tegne selv.

Versjon en ble klippet og sydd av en forrest jeg hadde liggende, og det var lurt, for her var det flere ting som ikke stemte helt. Jeg tok like gjerne og tegnet korreksjoner rett på stoffet når jeg prøvde. Jeg brukte en ny merkepenn, som visstnok skal forsvinne av seg selv etter en stund. Gjør den ikke det er det ikke så farlig, stoffet skal vel likevel mest sannsynlig til gjenvinning, men så får jeg jo testet det med det samme.

Bommet litt på brystpunktet, gitt.

Ikke alt blir like tydelig når man forsøker å skrive på et plagg man har på seg (uten å dra for mye i det også), men jeg tror jeg klarte å tyde mine egne kråketær (jeg var lur nok til å gjøre skikkelige notater og mønsterkorreksjoner med en gang og ikke satse på at jeg skulle huske hva jeg hadde ment neste dag).

Her står det “LIV”, rai, rai.

Så nå har jeg et korrigert mønster. Og nå lurer jeg på om jeg skal tørre å klippe i det egentlige stoffet, eller om jeg skal sy en test til. Jeg tror det blir det første. For det første var det ikke så fryktelig dyrt, så om jeg må kjøpe mer er det ikke totalt krise. For det andre tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal sy for å sikre at jeg kan fikse eventuelle problemer underveis.

Hva skjer’a?

Nei, jeg sitter nå her, både stuptrøtt og lys våken og klokka er ti på tre om morran. Det er mulig det er en bivirkning av en eller annen av medisinene jeg får i meg for tiden, legen snakket om fare for mareritt ifm den ene typen kvalmestillende og da er kanskje ikke søvnforstyrrelser en umulighet, selv om jeg ikke fant noe om det i pakningsvedlegget. Eller så er det kanskje bare helt normal insomnia, noe jeg tross alt ikke er fremmed for fra før (men da som regel i mer akutte stressituasjoner, før reiser f.eks.). Det skjedde tidligere denne måneden også, jeg var våken flere timer midt på natten og fikk blant annet utnyttet tiden til å fikse noen bilder som minstemann skulle ha med i barnehagen. De har timestamp, så jeg kan fastslå at det var 6. september. Siden cellegiftkuren går i treukerssykluser betyr det at det var i en heeeelt annen fase av syklusen enn jeg er i nå Sånn går det når man forsøker å telle uker midt på natten, 6. september er jo ganske nøyaktig tre uker siden, når jeg tenker meg om. Jeg fikk cellegift mandag 4. september og igjen nå på mandag, så da er det vel nærliggende å tro at søvnløshet halvannet døgn senere ER en bivirkning (enten av cellegiften eller de kvalmestillende, ikke greit å vite).

Ellers? Jeg har altså nettopp fått cellegift, det var runde tre av fire av den første typen jeg skal ha. Etter det følger en annen type, som også går over tolv uker, enten hver tredje uke som nå, eller hver uke, dersom mengden bivirkninger skulle tilsi at lavere dose hyppigere er bedre for meg. Legen mener svulsten har minket, så det må jo være positivt, og de har satt inn en markør “i tilfelle den blir så liten at de ikke finner den” fikk jeg forklart. Jeg skal altså ha kirurigi etter cellegiften og så følger det stråling etter det.

I denne runden med cellegift har jeg hatt flaks og hatt særdeles lite bivirkninger. Energinivået er lavt, særlig første uka etter kur, men siden jeg er 100 % sykemeldt kan jeg ta det med ro ved behov og prøve å fordele ting som må gjøres utover ukene, og plassere større aktiviteter etter tidspunkt i syklusen der det er mest sjanse for ok med energi. Jeg har en arbeids- og oppdragsgiver som begge er ekstremt fleksible, så jeg har kunne jobbe litt (noe sånt som et dagsverk eller halvannet i måneden), noe som både gir meg avkobling fra “å være syk” og holder hodet såpass koblet til jobb at jeg ikke mister kontakten totalt, og derfor føles lurt, planen er jo tross alt at jeg skal gjennom dette og kunne komme tilbake i full jobb. Alle timer jeg jobber rapporteres selvsagt som jobb, også til NAV slik at det ikke skal bli noe krøll i utbetalinger.

Ellers går jeg nå rundt og diller og bedriver hobby, for det meste. Det blir tid til å lese litt, men siden jeg falt for fristelsen til å begynne på den niende (?) gjenlesingen av Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie, som bare er på 20 relativt tykke bøker blir det ikke så… produktiv lesing. Men det er greit.

Håret begynte å dette av siste uka i første syklus, jeg trakk hånda gjennom og satt plutselig med en håndfull. Da gjorde jeg kort prosess og gikk løs med saks, klippemaskin og barberhøvel.

De bomullsluene jeg allerede hadde begynt å sy har så langt vært det som har funket best, synes jeg. Det har blitt en del fler av dem, og fler skal det bli (jeg har akkurat fått en pakke fra Spoonflower med noen kule bok- og Dr Who-tema stretchstoff), så jeg kan variere mønster etter humør, akkurat som jeg velger t-skjorter etter humør. Parykk slo jeg egentlig fra meg før jeg fikk tilbudet. Jeg ser ikke for meg at det er noe jeg ville komme til å bruke overhodet, og da virker det meningsløst at velferdssamfunnet skal betale flere tusen (ikke at jeg vet hva en skikkelig parykk koster) for det. Jeg var innom og kikket på utvalget “hodeplagg” de har på frisøren på St. Olavs som mulig alternativ, men slo fort fra meg dem også, de  var alt for damete for meg. Da er det uendelig mye morsommere å sy selv.

Jeg har forresten kjøpt parykk, jeg skal da ikke sitte her å lyve heller, men den kostet 199 kroner på Standard i Oslo og er knallblå. Jeg tenkte kanskje til festbruk?

So near, yet so far

Jeg har lovet eldstemann en Harry Potter trollmannkappe. Jeg har forsåvidt lovet meg selv det samme… I sommer var vi på Stoff & Stil og kjøpte latterlige mengder svart stoff, og så strandet det hele litt, siden jeg ikke har fått forstørret mønsteret (som jeg fant på denne bloggen). Etter noen runder i kopimaskina hadde jeg et håp om at jeg nå nærmet meg såpass at jeg skulle klare å fikse det, så jeg forsøkte å legge det utover kjøkkengulvet i dag.

Vel.

Ser du det målebåndet? Den linja det ligger langs skal være 44 tommer, i følge mønsteret. Den er sånn ca akkurat 22 tommer. Så, atte, jeg antar jeg må finne en kopimaskin igjen og ta to runder til. Hvor jeg skal ha plass til å legge mønsteret utover når det er gjort er et åpent spørsmål, men vi får vel til noe…

Ferdig hatt

Etter å ha justert mønsteret til Elsewhen så hatten skulle bli stor nok, satt jeg i gang med det stoffet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, en sjøgrønn smalstripet cordfløyel kjøpt på Stoff & Stil (med bukser i tankene, tror jeg) for noen år siden. Instruksjonene var detaljerte og enkle å følge og snart hadde jeg en ferdig hatt.

 

Nå er spørsmålet hvordan den skal dekoreres. Jeg er heller egentlig mot å holde meg til prestekragebrosjen, som er “vintage”, kjøpt på Etsy for flere år siden. Den må i så fall sys fast, for nålefestet er mildt sagt slarkete.

Skal jeg sy flere hatter etter dette mønsteret ville jeg droppet det indre hattebåndet og heller sydd foret i for hånd etter å ha sydd på bremmen. Alle de andre sømmene er veldig ryddige (så lenge man syr rett), mens akkurat den delen ser mer rotete ut. Det er jo inni hatten, så ikke noe noen andre vil se, men det irriterer meg likevel, og hadde vært så lett å fikse (men jeg gidder ikke sprette opp, det har en tendens til ikke å bli så pent det heller.

Jørgen Hattemaker

Fun fact: Om jeg hadde vært gutt hadde jeg hett Jørgen. Oldemor, min farfars mor, var fortsatt i live når jeg ble født, og hun het Jørgine. Mamma og pappa synes det var i overkant gammeldags som jentenavn (og jeg kan vel si meg enig), men at Jørgen var ok som guttenavn, så hadde planer om å kalle opp en eventuell sønn. Nå ankom jeg i stedet, så da ble det Ragnhild, men navnet Jørgen Hattemaker virker relevant til dagens tema.

Siden det er en kjennsgjerning at cellegift medfører hårtap og det også er en kjennsgjerning at jeg ser null poeng i å benytte meg av muligheten til å få parykk på NAVs regning har jeg kikket meg om etter egnede hodeplagg de siste par ukene. Jeg har funnet et par kule tørkler, men ellers er det dårlig med voksenstørrelser av luer og hatter som egner seg innendørs. Så hva er da mer naturlig enn å børste støv av symaskina? Tid har jeg jo også plutselig godt med…

Første tanke var enkle bomullsluer av stretch-typen. “Beanie hat” som det heter. Jeg var innom Klar, ferdig – sy! på lørdag og kjøpte et par stykker restestoff av typen tynn bomullsstretch. Og så var det bare å Google mønster. Jeg vurderte å kjøpe et fra en eller annen Etsy-butikk, men så fant jeg dette innlegget på Melly Sews, og tenkte at det så da ganske rett frem ut. Så jeg satt meg ned med målebånd og papir og tegnet mønster.

Jeg er glad i å ta i litt på sømmonn og slikt, ut fra filosofien at det er bedre at noe er for stort enn for lite. Så den første lua ble litt stor.

Feilen med denne typen mønster er at det er grenser for hvor mye man kan redde seg inn når man først har klippet, så selv etter litt krymping er lua godt og vel stor nok, men absolutt brukbar.

 

Jeg tegnet ny versjon av mønsteret, litt mindre i alle retninger, og sydde en variant i et annet stoff. Den ble bedre, men fortsatt mer romslig enn jeg egentlig synes er nødvendig (særlig med tanke på at jeg jo altså ikke kommer til å ha alt det tjukke håret under der om noen uker). Så nå har jeg tegnet en tredje versjon, så får vi se. Jeg kommer tilbake med resultat.

Men jeg gir meg ikke med sånne enkle greier, må vite. Jeg søkte litt på hattebutikker, siden rekvisisjonen til NAV kan dekke hodeplagg i stedet for parykk og jeg tenkte at en fjong liten cloche eller noe hadde vært en idé. Men når man er tjukk i hue er det nok desverre sånn at one-size-fits-none, og en one size som skal sitte bra fra størrelse 55-57 lover dårlig for ei som bruker størrelse 60. Så off we go to Google, og der finner vi både det ene og det andre. Først har jeg tenkt å prøve meg på Elsewhen-mønsteret, og siden jeg har lært (både av beanie-testingen og tidligere erfaring) fant jeg ut at jeg denne gangen skulle sy en testversjon, selv om mønsteret går fra 19 til 25 tommer, og 25 tommer burde være stort nok. Det viste seg å være lurt, for den ble definitivt i trangeste laget.

Det vil si, denne hattepullen passer forsåvidt utmerket, men siden det skal både avstiving og for inni her, og mønsterinstruksjonen spesifikt påpeker at hatten på dette stadiet (uten for) skal være ca en tomme for vid, er det åpenbart at jeg må justere. Heldigvis er det ikke verdens mest kompliserte mønster, og siden det allerede var flere størrelser på skjemaet var det lett å se hvor ting måtte justeres for å øke opp til neste størrelse.

Så nå er jeg utstyrt med et mønster som bør passe, og i dag har jeg kjøpt tråd som passer til stoffet jeg hadde tenkt å bruke, så da blir det hattemaking.

 

Save

Save