Det har slått meg at det er en smule vanskelig å skrive to innlegg på en gang, så det spørs om jeg ikke må bruke muligheten i MT for å redigere tidene dersom jeg skal holde meg til halvtimes opplegget. På den annen side er jo regelen minst en gang i halvtimen, så kanskje det ikke er så farlig.

Angående temaet har jeg kommet til konklusjonen at jeg har for få punkter på lista mi, så derfor blir det ‘Life in Norway’ hver hele time på den engelske bloggen, og ‘Anglofili’ hver halve time (altså også med en times mellomrom…) på den norske…

Så det så.

Nå går startskuddet for Blogathon. Forhåpentligvis blir de neste 48 innleggene mine noe mer interessante å lese enn dette…

Broren min er født den dagen Norge slo England i fotball (ok, jeg vet, mer fotball) – dermed den eneste biten fotballtrivia jeg virkelig kan: Norge slo England i fotball 9. september 1981. I alle fall, dette var etter at fedre fikk være med på sykehuset, men siden mamma foretrakk å gå fram og tilbake i gangen til å begynne med satt pappa inne på venterommet og så på kampen. Det gjorde også en del sykepleiere. Etter noe tid kom mamma til døren og sa det var på tide å gå inn på rommet. Pappa sier da: “Kan du ikke vente litt, det er bare fem minutter igjen av kampen.”

Gjett om han fikk stygge blikk fra sykepleierne?

Det hører selvsagt til historien at av foreldrene mine er vel mamma den som er mest interessert i fotball… Og hun visste selvsagt at det var fleip. Det gjorde opplagt ikke de andre.

Når du er på Stansted, for eksempel, er det lett å se hvilken gate flyet til Norge står ved. Det er det der alle står trengt i en klynge opp mot inngangen. Ved de andre gatene står folk enten pyntelig i kø eller har fulgt de ansattes anmodning om å sitte ned og vente inntil de roper opp.

Køkultur, det var det det het, ja. Typisk fremmedord på norsk.

Engelskmennene derimot, er som kjent verdenmestre i køing. Før i tiden kunne du se artige små køer på alle engelske bussholdeplasser, der den første som kom stilte seg ved skiltet og den neste stilte seg ved siden av og så videre. Nå til dags har de viderutviklet dette systemet. Nå står man ikke lenger oppstillt i kø, men ikke la deg lure. Alle de andre vet utmerket godt hvem som kom før dem og hvem som kom etter dem. Og nåde deg dersom du, når bussen kommer, ikke går på etter riktig person. Dersom blikk kunne drepe, osv. (minner meg forresten på en historie, den tar jeg i neste innlegg…)

Vi har noe å lære.

Eller kanskje helst overflod? Turistinformasjonen i Trondheim deler ut kart til turistene hvor to av bruene over Nidelva rett og slett mangler. Det er kanskje bedre enn å reklamere med bru der det ikke er noen, men allikevel litt flaut, må jeg si.