Gode råd fra horoskopene? Nå står ikke verden til påske.
Du er kanskje ikke helt fornøyd med tingenes tilstand, men du er i en god posisjon for å få endret på det. Hemmeligheten er å snu rundt på ting, samt begynne å lytte i stedet for å snakke hele tiden. Formuler deg kort, enkelt og søtt.
(Min utheving.)
Skal bli:
Sukker.
På tide at jeg skriver litt om bøker, sant? Det er tross alt en av hovedgrunnene til at jeg er anglofil, det også. Helene Hanff (84 charing Cross Road) forteller at hun hadde snakket med en som sa at alle finner det England de venter når de kommer dit – til hvilket hun svarer “Well, I’ll be looking for the England of English literature,” og han sier “Then it’s there.”
Og det er det. Selv Jane Austens England er der i dag. Og Jane Austen er selvsagt en stor grunn til å være anglofil. Jeg kan riktignok ikke skylde på henne, jeg oppdaget henne ikke før jeg var 19, men det er irrelevant. Alt som er med på å gjøre “sykdommen” verre er verdt å nevne.
Jane Austen må leses. Selvsagt kan man avfeie romanene hennes med at alt de handler om er hvordan unge kvinner finner seg en mann og lever lykkelig alle sine dager, skrevet på den måten høres det ut som de verste dameromaner. Men dersom man avfeier dem på den måten er det virkelig bare seg selv man lurer. Hvorfor gå glipp av en utrolig leseropplevelse bare fordi boka ender lykkelig? Selv er jeg glad i en ‘happy end’ i ny og ne, men det er da ikke derfor man leser Austen. Austen leser man fordi hun har en kontroll over det engelske språket som ikke ligner noe (derfor leser man selvsagt ikke oversettelser).
Og fordi Lizzy og Darcy får hverandre til slutt, selvsagt…
Så det så.
My name, apparently, is Mad Morgan Kidd. My pirate name, that is.
Every pirate is a little bit crazy. You, though, are more than just a little bit. Even though you’re not always the traditional swaggering gallant, your steadiness and planning make you a fine, reliable pirate. Arr!
I like: “We are the paragon of humanity. You may worship us. From afar.”
*grin*
I’m not being nationalistic, really, I’m not, but Norwegian milk chocolate is better than any other chocolate, ever. While I was living in England I had to have people bring piles of it every time they visited. It’s the only thing I force people to try and look menacingly at them until they admit (or pretend to admit) that I’m right. I’m not even half that pushy over my favourite books, somehow I can accept that there can be two opinions about an author, but there cannot be any second opinion on Freias Melkesjokolade. It’s just not possible. Funnily enough there’s an long article in Aftenposten about it today (in Norwegian, though, unfortunately), which is a coincidence.
Har akkurat skrevet om melkesjokolade, som lovet. I den anledning gikk jeg til Freia sine melkesjokoladesider, og der kan man finne følgende “interessante” opplysning:
Makadou
Byen Makakou ligger på ekvator. Hvis du drar dit med 410 millioner melkesjokolader, så kan du legge dem på rekke og rad langs hele ekvator og ende opp i Makakou igjen. Men spiser du så mye som en av de 410 millionene kommer du ikke fram. Dét er en utfordring…
Hvorfor? Jeg mener det: Hvorfor?
Det er forresten en lang artikkel i Aftenposten om melkesjokolade i dag, så dersom du har en plate liggende anbefaler jeg å ta en kikk på den (artikkelen altså, ikke plata – den kommer du garantert til å hente uten at jeg trenger å anbefale det).
I’ve just been eulogising about Skittles in Norwegian, and found the Skittles webpage where you can create a virtual you – which I did… (Is posting about the same thing on both blogs cheating? Oh, who cares…)
Ok, vi har mye bra godteri i Norge – skal f.eks. sikkert snakke om melkesjokolade til utlendingene etterhvert – men vi har ikke Skittles. Skittles pleide å ha slagordet “Taste the rainbow”, og det er nesten så man tror det er sant. Som om ikke klassike Skittles i røde poser var himmelsk nok, har de nå gått bort og laget Skittles Sours, i limegrønne poser. Det skulle vært forbudt, skulle det. Og det er INGEN som importerer herlighetene til Norge. Det skulle også vært forbudt (eller mener jeg påbudt?).
(Har lekt meg på nettsiden deres og laget meg en virtuell meg…)
Det regner. Og da mener jeg REGNER.
Growing up in the seventies in Norway meant watching the one tv-channel for the children’s programmes every day. And at some point NRK must have hired some pretty odd people to do the scheduling. The shows I can remember the best include The Clangers (with a narrator speaking new norwegian), and that was the most normal show. Which tells you something. There was also Baltazar, which I’ve never heard of since, which was a cartoon about this mad scientist or wizard or whatever he was. Very Yellow Submarine-ish. Then there was Pernille and Mr Nelson, a puppet show. Mr Nelson spoke Norwegian with a very pronounced American accent and was a mean man. He was always being nasty to Pernille and then all of a sudden something would happen to scare him (“Jeg er redd, jeg, Pernille.”) and he’d look to her to sort it out. Very strange show. And then the perennial favourite: Pompel og Pilt. Also a puppet show it features two odd little characters who keep getting into trouble with the Janitor. The Janitor was very scary. If you sneak up to a 30ish Norwegian and whisper “Reparere, preparere, sabotere” in his/her ear you can watch them go pale. No, really.