Nå. Nå begynner det å bli seriøst vanskelig å finne på noe å skrive om.
Jeg har en liste over ting jeg skal dekke i løpet av de neste 13 1/2 timene angående anglofili, men den er ikke lang nok til at jeg kan plukke ting fra den hver halvtime, og derfor må disse improviseres. Akk ja. Så får dere sånne interessante innlegg som dette…
Just had a bit of a break from the computer screen to watch tv. Break? Right. Anyway, BBC Prime’s repeat of Parkinson with Robin Williams and Stephen Fry as guests.
So now my tummy aches from laughing.
Et veldig engelsk begrep, “wit”. Nå, ja, den fremste representanten – Oscar Wilde – var jo riktignok irsk, men han valgte jo å arbeide i London, så det teller vel. Stephen Fry, selvsagt, kan mistenkes for å være reinkarnasjonen av Oscar Wilde – det er ikke bare filmen fra 1997 som gjør at når jeg ser for meg Oscar Wilde ligner han til forveksling på Stephen Fry.
Og nå har jeg akkurat sett Parkinson med Stephen Fry som gjest, så da er jeg jo rimelig happy. Den andre gjesten var Robin Williams (mannen er gal, gal, gal) – så naturlig nok har jeg ledd litt.
There is at least one good Norwegian film. Ok, so I can think of a few others, but never mind now. It’s called “Pinchcliff Grand Prix” in English, apparently, though we know it as Flåklypa Grand Prix. It’s very, very good.
I was supposed to take the rubbish out earlier. I haven’t yet. It’s still by the door. Oh, well, if I need to wake myself up with some fresh (?) air, that’ll be a good thing to do later, I guess.
A cold shower is also starting to sound like a good idea.
Man kan vel si at jeg ikke er spesiellt interessert i fotball. Det ville ikke være løgn, det, nei. Ikke at mamma har innsett dette, i hvert fall tror hun stadig at jeg muligens har skiftet mening siden sist, så når jeg bodde i England ringte hun meg for å fortelle at Rosenborg hadde slått Real Madrid, eller noe sånt. Det var i hvert fall Rosenborg, og de hadde slått noen. Ikke vet jeg. Jeg var ikke så entusiastisk som hun hadde ventet…
Men dette er ganske artig – skyt straffe mot Norge. Eller saboter ved å skyte dårlig som jeg gjorde – ufrivillig, må vite (via Emme).
Ok. Maybe not. But Norwegian fjords… You know, there’s been a lot of talk about them, and I know Slartibartfast won an award, but as you can see:
They are actually worth shouting about. And the mind-blowing thing is that, pretty as that picture is, it doesn’t even start to describe the real thing. I’d hardly seen the west coast at all until last August when I joined the rest of the family for a drive from Stryn to Bergen, and I was something akin to shell-shocked.
Ok, ok, så kilt er ikke skjørt, men prinsippet er jo det samme da. Og man kan jo ikke annet enn å elske et land der menn kan gå rundt i kilt. Mmm.
Forresten hevder den skottlandseksperten jeg kjenner at regelen for undertøy/ikke undertøy til kilt er at dersom det kommer til å være barn tilstede skal man ha på underbukse, ellers ikke. Så vet dere det, jenter.
Når man ikke er skotsk kan man jo på en måte ikke egentlig gå i klan-tartan, men det betyr ikke at man ikke kan gå i kilt (hører dere, gutter?!), for eksempel finnes det utmerkede plagg fra Utilikilts.com. Noe å tenke på som julegave i år, kanskje? Kan du skryte på deg skotske aner, finnes instruksjoner for skikkelig, ‘wraparound’ kilt også tilgjengelig på nett, selvsagt.
At least it’s ok to start feeling tired now, it’s bed-time. Well, not for me, not today, but had it been a normal Saturday I’d have been considering it for the last hour (but probably not gotten round to it for at least another two).
Need more coffee.
Vigelandsparken is a park in Oslo where Gustav Vigeland, a Norwegian sculptor, basically got to draw the layout and fill it with his own sculptures. The park is filled with sculptures of people – naked people, actually – and the nice thing about them is they are ‘real’ people. Some are thin, some are chubby, some are old some are young. A favourite passtime for kids is standing in front of the sculptures doing the same pose (at least it used to be). There are all sorts of poses, kids running, grown men fighting, a mother holding her child, a small boy stamping his foot and screaming (this is the most widely known scupture, called ‘Sinnataggen’). The focal point of the park is the monolith, which also depicts people – it’s that tall thing in this picture (which could have been taken today, weatherwise, but is actually from May last year).
And something more like a close-up:
