Jeg har ledd godt av Magnhilds “Shabby fredag” serie de siste ukene (foreløbig siste innlegg her). Jeg har jo, som nevnt, lest en del interiørblogger i det siste. Og for hver jeg har lagt til i google reader har jeg sukket og lukket minst to. For det er veldig mye shabby chic der ute. Og sånn romantisk fransk, helst stavet på fransk. Og pasteller. Og hvitt. Det er MYE hvitt. Man blir nesten snøblind. Og innmellom er det veeeeeeeldig mange bilder av omtrent samme saken.

Jeg mener, jeg tar en masse bilder. Jeg kan godt ta tjue bilder av samme ting. Og så tenker jeg at DET skal jeg blogge om. Og så kommer jeg aldri så langt. Eller, hvis jeg er heldig  kommer jeg så langt, men husker ikke å finne fram bildene. Og hvis jeg er så usannsynlig heldig at jeg både husker å blogge og finner fram bildene samtidig har jeg sjelden tid til å bruke tid på å behandle bildene i særlig grad, utover å redusere oppløsningen. Og jeg har da i hvert fall ikke tid til å behandle tjue bilder av samme sak.

Hvordan gjør de det, egentlig?

Jeg, for eksempel, nøyer meg med sånt som dette:

Ja, hvitbalansen burde vært justert. Og jeg skulle kanskje ha flyttet unna litt rot før jeg tok bildet. Men jeg gadd altså ikke.

Jeg bruker kanskje tiden på å lese interiørblogger i stedet… Ikke vet jeg.

Og når jeg først er inne på Shabby fredag føler jeg at jeg kanskje skulle kommentert den tilsynelatende motsetningen mellom å sukke over mengden hvitt der ute og å male alt jeg klarer i egen leilighet hvitt… For det virker unektelig litt “flisen i min brors øye”-aktig. Jeg ser den.

Vel, ærede jury, her er saken:

Punkt A: Jeg er lat. Det er langt enklere å male alt hvitt, man slipper å vaske penslene (jeg bare pakker dem inn i aluminiumsfolie mellom hvert strøk/hver vegg) og vi trenger ikke kjøpe ett spann per rom/vegg. I tillegg slipper vi å stirre i timesvis på fargeprøver for å bestemme oss for om 1070-G10Y eller 1080-G30Y vil gjøre seg best, og vi kan spasere rett inn på OBS! Bygg og plukke med oss et spann eller to i stedet for å trekke kølapp og vente på at malingen ristes klar. (Det var det siste argumentet som overtalte mannen, forresten.)

Punk B: Vi har utrolig mye saker og ting. Vi har nok bøker til at de fleste veggene kommer til å dekkes med bokhyller. Og så har vi en og annen hyllemeterfull med whisky også. For ikke å snakke om et par bilder der rammen måles i m snarere enn cm som jeg gjerne skulle hengt opp. Og en del av den mindre typen også. Det kommer derfor ikke til å være så mye hvitt igjen å skue innen vi er ferdiginnflyttet.

Så det.

A propos hvitt, når jeg begynte å male dører oppdaget jeg at strien innenfor listene slett ikke var hvit, slik det så ut ved første øyekast, men lys blåbærsuppefarget.

Nå er dørene hvite.

Og jeg har fred i sjelen.