Om løsøre og andre snurrepiperier

Norge er en merkelig ting.

 

Eller kanskje mer spesifikt: Den norske kirka er en merkelig ting.

 

Jeg har blitt ateist på mine gamle dager. Til og med en sånn rabiat ateist som mener at all religion er av det onde, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg kom meg til slutt så langt som til å sende utmelding til Den norske kirke. Jeg er ikke den første til å stille spørsmålstegn med hvordan dette å melde seg ut av kirka er organisert, så det er mulig du allerede er klar over prosedyren, men man sender altså et skjema til sin lokale menighet. Kirkens egen tekst om dette er noe knapp, men de har kopi av lovteksten der det står “Henvendelse om inn- eller utmelding bør besvares innen 14 dager i form av attest som viser at inn- eller utmeldingen er registrert.” Men jeg har aldri fått noe svar, ei heller etter å ha purret til min lokale menighet via deres kontaktskjema på kirken.no.

 

Jeg er forresten fascinert av denne delen av lovteksten: “Dersom den som melder seg ut, ikke er registrert i Den norske kirkes medlemsregister, må vedkommende dokumentere medlemskapet med dåps- eller innmeldingsattest.” Altså: Om du ikke står i registeret kan det vel kanskje være det samme med den utmeldingen?

 

I forbindelse med diskusjonene på Twitter om vår nye Barne- og ettellerannetminister (det er vel fortsatt ikke klart hva departementet skal hete?) Sylvia Horne (mer om det senere, muligens, men jeg er ikke sikker på at jeg klarer å skrive rasjonelt om damemennesket) stilte Jens Brun-Pedersen et betimelig (synes jeg) spørsmål “Undrer meg ikke om de som provoseres av enkelte FrPeres homofobe holdninger fremdeles er medlem av en kirke som diskriminerer homofile.”

 

Det ga i alle fall meg et spark bak med hensyn til å følge opp forsøket på utmelding. Så jeg forsøker å finne rett instans å snakke med hos kirka. Henvendelser på epost besvares med brev, henvendelser per telefon henvises til de lokale menighetene, står det. Vel, jeg er lei av å henvende meg til min lokale menighet og akkurat nå passer det dårlig å sende epost siden jeg er på jobb og det er nå jeg husker at jeg skulle ha sjekket. Så jeg tester det tredje alternativet, nemlig henvendelse til Brønnøysundregisteret, der man kan få opplyst hva som er registrert om en selv.

 

Jeg ringer 75 00 75 00, forklarer hva jeg vil og blir satt over til rett instans. En automatisk svarer forteller meg at jeg er kommet til Løsøreregisterets avdeling for livssyn og trossamfunn. Da hadde jeg problemer med å holde meg alvorlig nok til å få framsatt ærendet mitt når en levende person plukket opp samtalen øyeblikket etterpå. “Løsøreregisteret”? I følge bokmålsordboka på nett er løsøre “rørlig gods, ting som kan flyttes, t forskj fra fast eiendom”. Jeg har hørt at tro kan flytte fjell (som vel ikke regnes som løsøre), men visste ikke at tro kunne flyttes rundt tilsvarende. Nuvel.

 

Jeg oppgir fødselsnummer og får beskjed om at opplysningene sendes til folkeregistrert adresse.

 

Ja, for det er en annen merkelig sak med Norge: Du kan gjøre mye rart i andres navn om du har fødselsnummeret deres, opprette firma, melde flytting, søke om kredittkort osv. Derfor skal man holde fødselsnummeret sitt hemmelig (at det står på bankkortet og dermed er lett tilgjengelig for alle som krever å få se legitimasjon er en annen diskusjon). Men å få opplyst over telefon hvorvidt jeg er oppført som medlem i DNK eller ikke, det er tydeligvis for sensitiv informasjon. Vel.

 

Nå venter jeg spent på brev i posten.