October 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Hva skjer’a?

Nei, jeg sitter nå her, både stuptrøtt og lys våken og klokka er ti på tre om morran. Det er mulig det er en bivirkning av en eller annen av medisinene jeg får i meg for tiden, legen snakket om fare for mareritt ifm den ene typen kvalmestillende og da er kanskje ikke søvnforstyrrelser en umulighet, selv om jeg ikke fant noe om det i pakningsvedlegget. Eller så er det kanskje bare helt normal insomnia, noe jeg tross alt ikke er fremmed for fra før (men da som regel i mer akutte stressituasjoner, før reiser f.eks.). Det skjedde tidligere denne måneden også, jeg var våken flere timer midt på natten og fikk blant annet utnyttet tiden til å fikse noen bilder som minstemann skulle ha med i barnehagen. De har timestamp, så jeg kan fastslå at det var 6. september. Siden cellegiftkuren går i treukerssykluser betyr det at det var i en heeeelt annen fase av syklusen enn jeg er i nå Sånn går det når man forsøker å telle uker midt på natten, 6. september er jo ganske nøyaktig tre uker siden, når jeg tenker meg om. Jeg fikk cellegift mandag 4. september og igjen nå på mandag, så da er det vel nærliggende å tro at søvnløshet halvannet døgn senere ER en bivirkning (enten av cellegiften eller de kvalmestillende, ikke greit å vite).

Ellers? Jeg har altså nettopp fått cellegift, det var runde tre av fire av den første typen jeg skal ha. Etter det følger en annen type, som også går over tolv uker, enten hver tredje uke som nå, eller hver uke, dersom mengden bivirkninger skulle tilsi at lavere dose hyppigere er bedre for meg. Legen mener svulsten har minket, så det må jo være positivt, og de har satt inn en markør “i tilfelle den blir så liten at de ikke finner den” fikk jeg forklart. Jeg skal altså ha kirurigi etter cellegiften og så følger det stråling etter det.

I denne runden med cellegift har jeg hatt flaks og hatt særdeles lite bivirkninger. Energinivået er lavt, særlig første uka etter kur, men siden jeg er 100 % sykemeldt kan jeg ta det med ro ved behov og prøve å fordele ting som må gjøres utover ukene, og plassere større aktiviteter etter tidspunkt i syklusen der det er mest sjanse for ok med energi. Jeg har en arbeids- og oppdragsgiver som begge er ekstremt fleksible, så jeg har kunne jobbe litt (noe sånt som et dagsverk eller halvannet i måneden), noe som både gir meg avkobling fra “å være syk” og holder hodet såpass koblet til jobb at jeg ikke mister kontakten totalt, og derfor føles lurt, planen er jo tross alt at jeg skal gjennom dette og kunne komme tilbake i full jobb. Alle timer jeg jobber rapporteres selvsagt som jobb, også til NAV slik at det ikke skal bli noe krøll i utbetalinger.

Ellers går jeg nå rundt og diller og bedriver hobby, for det meste. Det blir tid til å lese litt, men siden jeg falt for fristelsen til å begynne på den niende (?) gjenlesingen av Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie, som bare er på 20 relativt tykke bøker blir det ikke så… produktiv lesing. Men det er greit.

Håret begynte å dette av siste uka i første syklus, jeg trakk hånda gjennom og satt plutselig med en håndfull. Da gjorde jeg kort prosess og gikk løs med saks, klippemaskin og barberhøvel.

De bomullsluene jeg allerede hadde begynt å sy har så langt vært det som har funket best, synes jeg. Det har blitt en del fler av dem, og fler skal det bli (jeg har akkurat fått en pakke fra Spoonflower med noen kule bok- og Dr Who-tema stretchstoff), så jeg kan variere mønster etter humør, akkurat som jeg velger t-skjorter etter humør. Parykk slo jeg egentlig fra meg før jeg fikk tilbudet. Jeg ser ikke for meg at det er noe jeg ville komme til å bruke overhodet, og da virker det meningsløst at velferdssamfunnet skal betale flere tusen (ikke at jeg vet hva en skikkelig parykk koster) for det. Jeg var innom og kikket på utvalget “hodeplagg” de har på frisøren på St. Olavs som mulig alternativ, men slo fort fra meg dem også, de  var alt for damete for meg. Da er det uendelig mye morsommere å sy selv.

Jeg har forresten kjøpt parykk, jeg skal da ikke sitte her å lyve heller, men den kostet 199 kroner på Standard i Oslo og er knallblå. Jeg tenkte kanskje til festbruk?

Well, that was a stroke in the raining

(For my English-speaking friends, that title is a somewhat too direct translation of a Norwegian phrase meaning there’s been a bit of a hitch. The rest of this post will be in Norwegian, but I’ll attempt an English version in the next few days.)

Rett før sommerferien var jeg hos legen og fikk en henvisning til sjekk på St. Olavs. Heldigvis var legen både enig i at jeg burde få ting sjekket, men også ganske sikker på at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, så jeg tok saken med ro og tenkte ikke så mye på det i ferien (som forøvrig var veldig bra: Baltikum, dere. Anbefales på det varmeste!).

En av de første dagene tilbake i byen troppet jeg derfor opp på Mammografi-avdelingen på Gastrosenteret på Øya forberedt på å bli kalt hypokonder og sendt hjem igjen. Dere ser hvor dette leder, sant? Folkene der var nemlig slett ikke så ivrige på å kalle meg hypokonder som hadde håpet. Ultralyd viste at “det var rotete” og biopsi ble tatt. Det preliminære prøvesvaret var klar i løpet av et par timer, så jeg fikk bekreftelsen samme dag: Brystkreft. Jeg fikk en mengde med informasjon den torsdagen, enkelte ting sank nok ikke så veldig inn. Jeg fikk også en demonstrasjon av et helsevesen som faktisk fungerer. Her var det bare chop-chop og vips var jeg henvist til både Mugo og Scintigrafi og MR og CT og ca 10.000 blodprøver (neida, men en del var det) og til kreftklinikken for cellegift. Sykemeldt ble jeg også på flekken.

Nå er jeg i gang med cellegift (jeg får den før kirurgi, det var det visst fler fordeler med og jeg stoler på at de vet hva de driver med). Alt tyder på at jeg har oppdaget problemet tidlig nok og at jeg skal bli frisk til slutt. Heldigvis. Selv om veien dit neppe blir en dans på roser. Så langt har jeg ikke de store bivirkningene. Kvalmestillende medisin har jeg fått og den later til å virke, kvalm er jeg i alle fall ikke. Det kjennes som om jeg har sovet for lite, uten at det stemmer så bra med antallet timer jeg faktisk har sovet, men utover det er jeg ikke utilbørlig sliten og slapp, som er den andre vanligste bivirkningen. I det hele tatt føler jeg meg i uforskammet god form, og det er litt absurd å tenke på at jeg faktisk er ganske alvorlig syk.

Jeg har så langt tatt “aldri så galt at det ikke er godt for noe” som leveregel. Selv om det er en erfaring jeg absolutt heller ville vært foruten, er det en interessant erfaring. Og urelatert til selve sykdommen (men på grunn av sykemeldingen) fikk jeg plutselig mye mer tid til å besøke Bryggerifestivalen i Trondheim, for eksempel, og siden jeg for første gang i livet ikke trenger å tenke på at håret mitt gror så fort at jeg har synlig ettervekst etter en uke har jeg farget håret knall… vel, det sto lilla på boksen, det ble vel mer rosa, egentlig, men knall er det. Og så kult at jeg vurderer å gjenta det hele når jeg engang har hår igjen, når nå det blir.

Geocaching

I made my first attempt at Geocaching back in… 2005 or thereabouts? At a time when a separate GPS unit was required, before the birth of smart phones. With the use of my father’s Garmin unit the husband and I made an attempt at finding a cache that was supposedly located at the bottom of Lillegårdsbakken here in Trondheim. We never found it, and the cache is no longer there.

Since then I have occasionally made vague attempts at getting started, which has resulted, amongst other things, in me apparently having two usernames on Geocaching.com, and another failed attempt some time in the early autumn of 2016 to find a cache near our house, with some children in tow. Then the husband went to Riga with a friend of ours who happens to be a geocacher and was persuaded to join since there was an event on, and voilla, he was hooked. Shortly after we found a few caches along Ladestien on one of our Sunday outings, and I discovered the neccessity of paying for a premium membership if I wanted to be able to log (or even see) the caches myself, rather than just tailgating him. So I did. During the autumn break we used caching as an excuse to take breaks on our drive to Oslo and back, and the kids got quite enthusiastic. And then winter hit and outdoorsy stuff was much less tempting. Just before Easter, however, while we were out to catch some Pokemons and spin a stop (to maintain a streak) we found a cache near our house and I was reminded to bring our “swag-box” when we went away for Easter. So during the Easter break I found a cache at Fetsund station while waiting for the train, the kids and I looked unsuccessfully for one in Arvika and found one in Charlottenberg. Once the husband joined us we found one by Grue kirke and searched fruitlessly again for a DNF from last year nearby. And we resumed the habit of using cache locations as convenient stops when driving north again at the end of the week.

Last cache found today just by the rather wonderful old riverside warehouses. #geocaching #trondheim

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

So when we needed an excuse to get out of the house on Monday (which is a bank holiday here), a combined Pokemon and cache hunt seemed ideal. Which led to three caches found, three caches not found, one new Pokemon in the Pokedex and more than 10,000 steps walked (according to the Fitbit), more, probably, by the 4-year-old. And I guess that was sufficient to hook me. Now I’ve set myself a goal to bag one cache a day, either on my way to work or at lunch, until I run out of caches in the relevant area. Though I am going to have to change that to “at least one”, because once you get going it’s too tempting to find just one more.

I’ve set up a separate Instagram-account for geocaching, sooner rather than later this time: @lattermild_geocache, but since this blog is lying here quite unused I will see if I can’t manage to blog my way through town as well, cache by cache. Don’t expect daily blog entries, though. That would be asking rather too much…

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

Day one went well, though I had to search for a bit the cache was reasonably easy to locate.

Et innlegg delt av @lattermild_geocache

On day two however, I first attempted one where the cache and the log are not in the same place, and it was way too cold to hang around and search. I passed one nearby which I think I located pretty easily, but where there were too many people passing for me to fish it out without attracting attention, so I’m leaving that for another day. Finally, I decided to have a last shot before hurrying in to the office and it was third time lucky as this one was just where it was supposed to be, and not a muggle in sight.

And now I am scratching my head over some of these multi- and mystery caches. Ah, well. No doubt practice will help.

While browsing the available caches I came across this multicache one that is actually a pub crawl. So that’s an obvious candidate for a night on the town, but perhaps not so family-friendly.

Vel, vel

Stakkars neglisjerte blogg. Og, neida, dette er heller ikke noe ordentlig innlegg. Jeg nærmer meg en ny bursdag (kjedelig tall denne gangen, 41, neste år blir mye bedre, da skal det feires) og trenger å tenke høyt om bursdagsønsker. Det er fint lite jeg trenger, men en og annen ting har jeg jo motstått fristelsen til å kjøpe selv det siste året.

  1. Vinglass. Jeg oppdaget nylig til min forskrekkelse at etter noen år der ett glass har gått med dann og vann er vi i den leie situasjon at vi har maks tre like vinglass (vel, sett bort fra champagne “flutes”) i skapet. Når jeg skal smake meg gjennom Skål! trenger jeg minst tre, og jeg foretrekker en annen fasong enn de vi har tre av… Helst skulle jeg hatt noen som ser ut som Riedelglassene vi kom over på loppemarked (som vi nå har ett igjen av), men jeg klarer ikke å finne ut hvilken “modell” det er.
  2. Lego. Av spesifikke sett ønsker jeg meg først og fremst det nye sjørøverskipet og sjørøverøya, samt Detective’s Office. Ellers ønsker jeg meg alle sett som inneholder klosser som egner seg til bygging av egne modeller av hus (det vil si alle hus og løsklossbokser i Creator-serien) og trær og annen natur (noen av Elves-settene er fine, det samme er f.eks. Ewok village, men det er DYRT nå, siden det har gått ut). I tillegg har jeg ønskeliste på Brickset som det går an å se på. Og i bunn og grunn finnes det vel ikke noe Legosett som IKKE har klosser jeg kan bruke.
  3. Den siste Pondus-boka.
  4. Sandman bind 7 og utover
  5. Denne boka om London.

Big birthday

Apparently I’m turning 40 next week. The math don’t lie. It means it’s time for presents! Yay!

1. An electric bike. A Cannondale sounds good, but I’ll settle for a cheaper version.

2. Canon EOS 5D mark III or (if you didn’t win the jackpot, just a nice small sum) Canon EOS 7D

(Getting to the more realistic pricerange:)

3. Lego

4. Whisky

5. A light tent/box. That is a softbox that you put the items to be photographed inside and have the light on the outside. Like this one. I can’t seem to find a supplier in Norway. Found a supplier, have ordered one, am planning to get my parents to pay for it (at least partly).

6. A stand for flash/light, like this one.

Kolla! Här är en bild på stället där jag oftast sitter när jag bloggar.

Jepp.

sofaHer, i sofahjørnet, sitter jeg og skriver. Og leser. Dyna er på grunn av den nevnte forkjølelsen som ikke vil ta slutt.

(Et bidrag i Onekligens bloggkalender.)

Hepp! Dagens boktips.

Finner man selvsagt på bokbloggen. Der jeg lenge har tenkt på å innføre en kategori som heter “Lattermild anbefaler”. Kanskje i morgen? I mellomtiden kan jeg vel gjenta at fjorårets favoritter, i tilfeldig rekkefølge, var: Bad Science, Odinsbarn, De usynlige, En mann som heter Ove, Min moromor hälsar och säger förlåt, Half of a Yellow Sun og Hyperbole and a Half.

(Et bidrag i Onekligens bloggkalender.)

Det bästa snackset är ju som vi alla vet…

Mini poppadoms. Bare så synd jeg bare har funnet dem i Storbritannia. Ordentlige pretzels er også veldig godt, men det er ikke så ofte jeg gidder å lage dem.

Her hjemme spiser jeg helst ostepop eller saltstenger. Og når vi er en tur i Sverige hamstres det Cheese Balls og Ostbågar med prästost. Namme.

(Et bidrag i Onekligens bloggkalender.)

En grej jag skulle vilja lära mig.

Spansk.

Altså, jeg kan jo liiiiiitt spansk, men jeg skulle gjerne kunnet mye mer. Nok til å lese litteratur på spansk like lett som jeg leser på engelsk, helst.

Desverre krever det litt mer innsats enn jeg har tid eller ork til å legge i det, så det blir med tanken enn så lenge.

Om jag blev tvingad (under pistolhot) att tatuera in ett citat från en låttext i svanken…

Ja, nå vil jeg jo helst ikke tatoveres, og et sitat fra en sang er nok ikke det første jeg ville valgt om jeg måtte tatoveres, heller, men om jeg ble truet med pistol kunne jeg for eksempel valgt sitatet jeg har hatt i høyremargen på bloggen ganske lenge nå:

People say that life is a drag,
they never stop telling me so.
I only know life drags me along
faster than I want to go.

Som er fra Robin Laings Skip Back and Replay. Men helst skulle jeg vel kommet på noe kortere, “I will survive”, kanskje?

(Et bidrag i Onekligens bloggkalender.)