Stikkord: YA

Slipp hold – Heidi Sævareid

Mirthful 1 Comment

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

Mirthful 1 Comment

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran

Mirthful Leave a comment

moran_narmoAfter How to be a Woman I have a bit of a crush on Caitlin Moran, and so The Chronicles of Narmo was an obvious purchase when I managed a few minutes in a book shop in London. It’s a short novel, written when Moran was just fifteen and based on her own family’s (mis)adventures.

It’s not a brilliant book. As a narrative it only works haltingly and there isn’t much of a plot, really. Where it excels is where Moran still excels, in the clever turn of phrase. It is what makes the book worth reading.

In order to reach the Earth, the Sun has to travel eighty million million miles, across the universe, through the atmospheres and magnetic pulls of countless planets; it has to seep its way through clouds of stardust twelve thousand miles thick. It plays leapfrog with time and has a neat little party trick of standing where it was eight and a half minutes ago. And still – after all this exertion – it still had the energy to struggle through the yellowing nets and purple nylon curtains of Bill and Carol’s bedroom, and wake them up.

(P 48) Not entirely accurate astronomy-wise, perhaps, but still rather lovely.

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

Mirthful Leave a comment

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekk hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

Mirthful 2 Comments

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

I taket lysar stärnorna – Johanna Thydell

Mirthful 1 Comment

thydellJeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.

I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.

På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.

1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.

Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.

(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.

Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.

Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.

The Fault in Our Stars – John Green

Mirthful 2 Comments

green_starsI finished The Fault in Our Stars a month ago, and the reason I haven’t blogged about it is twofold. Firstly, my blogging energy has been engaged in another project, secondly, I haven’t been quite sure what to say about it, or even how I really feel about it.

Sure, it’s a lovely book. I even cried a little towards the end. But the hype got the better of me, I guess, because I was left feeling a little disappointed. I liked it, but I guess I didn’t really love it. Certainly not with the all encompassing love evident almost daily on my Tumblr dashboard.

So will I read more of John Green’s books? Probably. And I’ll keep The Fault in Our Stars around for the lasses’ enjoyment, perhaps reading it at 14 or so will be more of a life-changing event than reading it at almost 40.

Smakebit på søndag: The Fault in our Stars

Mirthful 10 Comments

Jeg har lest ferdig Bad Science siden sist, jeg har bare ikke hatt tid til å skrive et ordentlig blogginnlegg om den (og den fortjener et ordentlig ett). Det kommer…

green_stars

Nå har jeg begynt på The Fault in our Stars, som den siste personen i verden føles det som. Jeg liker den så langt, men er ikke frelst ennå. At det er en og annen språklig perle her, derimot, er hevet over enhver tvil. Som dette, sitert ganske ofte, med god grunn:

As he read, I fell in love the way you fall asleep: slowly, and then all at once.

(s. 124-125)

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

Mirthful 1 Comment

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

Bokbloggturnéen: Drabant

Mirthful 1 Comment

DrabantDrabant skulle vært omtalt i bokbloggturnéen i slutten av juni, men ble forsinket fra distributør og det er først nå jeg har hatt tid til å sette meg ned og skrive noe fornuftig om den. Ja, altså, hvor fornuftig det blir får vi vel se på…

Drabant er en grafisk roman med handling fra grafittimiljøet i Oslo. Året er 1994 og kommunen ruster opp kampen mot «vandalene». 16 år gamle Fredrik, alias Deks, blir kjent med den noen år eldre Viktor, alias Senc, og virvles inn i mer enn han har kontroll over.

Mikael Noguchis strek er suveren. Grafittielementer blandes med mer «klassisk» strek til en imponerende helhet, og bildene suger deg inn i historien.

Men så var det den historien, da. For der må jeg innrømme at jeg ble skuffet. Jeg hadde veldig lyst til å like denne boka, men jeg klarer ikke å få tak på hva Øyvind Holen vil med det han forteller, og selv om Fredriks sjebne til å begynne med fenger meg, så mister jeg interessen et stykke uti og slutter å bry meg. Det er mulig det er den prektige siden av meg som slår inn, for selv om jeg har sympati for fremmedgjort drabantungdom, og selv om jeg til en viss grad var (og er) på grafittikunstnernes side, så har jeg fint lite til overs for bruk av dop – og enda mindre for langing. (Ja, jeg skjønner at langing er en fristende måte å skaffe seg penger og status på. Ja, jeg skjønner at dop kan være en fristende virkelighetsflukt når livet er forjævlig. Likevel.) Og Drabant klarer i alle fall ikke å gi meg noen overbevisende grunn til å skifte mening om den saken (ikke at jeg tror hensikten er å overbevise meg om at jeg bør bli doplanger), og dermed opprettholde min interesse for hvordan det skal gå med hovedpersonen.

Likevel anbefaler jeg å ta en titt på boka om du liker grafiske romaner, eller bare er nysgjerrig på dem. For som sagt er illustrasjonene i en klasse for seg selv.

Ingaplinga var på lista etter meg, men fikk skrevet omtale for en stund siden. Hun er mer positiv enn meg, men har en annen – og kanskje mer faglig relevant – innvendig mot dop-tematikken.