Stikkord: norsk

Smakebit på søndag: Pudder? Pudder!

Mirthful 4 Comments

pudderHar såvidt begynt på Pudder? Pudder! eller: Sleeping Beauty in the Valley of the Wild, Wild Pigs av Tor Åge Bringsværd i dag. Så langt er den mest forvirrende, men det er ikke så uvanlig fra den kanten, det blir nok bedre.

Da vi hadde passert Holmenkollen tre ganger, gikk jeg av. Jeg mener: Det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt å se en hoppbakke. Jeg mener: Uansett hvor gammel den er. Og naturligvis ville det vært morsomt om det hadde vært vinter – i hvert fall én av gangene – men du kan ikke få med deg alt heller.

(s. 6)

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

De beste blant oss – Helene Uri

Mirthful 3 Comments

helene_uriJeg har i grunn hatt lyst til å lese Helene Uris De beste blant oss siden den kom ut. Når den dukket opp på Mammutsalget for et år eller to siden kjøpte jeg den derfor. Etter det har den blitt stående og vente på en passende anledning, og når det var tid for å lese en norsk bok i Thereses nordiske utfordring i mars ble det Helene Uri jeg plukket frem. (Ja, jeg leste den i mars, jeg er bare litt treig til å blogge for tiden.)

Og det er jeg glad for. Livet ved Futling – Institutt for futuristisk lingvistikk – ved Universitetet i Oslo er lett gjenkjenbart på mange måter om man noensinne har oppholdt seg på et norsk universitet, i det minste om man har bedrevet humanistiske studier. Helene Uri har selv vært ansatt som lingvist og bør derfor vite hva hun snakker om, og hun beskriver det på en slik måte at jeg blir sittende og ikke vite om jeg skal le eller gråte. Dette er et godt eksempel, fra ganske tidlig i boka:

Et annet sentralt mandat for Institutt for futuristisk lingvistikk er å arbeide for å bevare norsk som bruksspråk i Norge. Hun som er ansvarlig for prosjektet Maintenance of Norwegian as the Future Language of Norway, har spurt om det hadde vært mulig å publisere iallfall deler av arbeidet på norsk, men det måtte instituttledelsen avvise, for med norsk som publiseringsspråk kan resultatene bare publiseres i norske, til nød skandinaviske, tidsskrifter, det gir ikke nok credits, som igjen er grunnlaget for kommende års bevilgninger til Futling.

Side 98. Det er nok fiksjon, men det ville slett ikke forundre meg om et lignende prosjekt eksisterer i virkelighetene og har fått akkurat det samme svaret på det samme spørsmålet.

Og jeg liker hovedpersonene til Uri. Jeg liker Pål Bentzen, som kanskje har fått en jobb han ikke fortjener og som egentlig er mer interessert i språkhistorie enn i futuristisk lingvistikk. Jeg liker Påls mor, som skriver kioskromaner av beste sort. Og jeg liker Edith Rinkel, tross hennes asosiale tendenser og hennes tilsynelatende hensynsløshet.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe for mye. Jeg slet litt med «spenningskurven» i og med at når jeg hadde femti sider igjen av boka føltes det som om handlingen skulle til å starte og at alt før bare hadde vært introduksjon og opptakt. Ikke at det gikk treigt å lese eller noe slikt, men oppbyggingen av historien var uvanlig. Det skjedde til gjengjeld en hel masse i løpet av de gjenværende få sidene, så på sett og vis var følelsen min rett, og boka som helhet fungerte utmerket.

Jeg skal nok lese mer av Helene Uri.

Tegn – Anne Ch. Østby

Mirthful 2 Comments

Tegn-192x300Dette innlegget er en uke forsinket. Jeg har lest Anne C. Østbys Tegn som del av Bokbloggturnéen, og jeg har ikke klart å finne noe fornuftig å si om den før nå. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å si noe fornuftig, men jeg skal i det minste ta meg sammen og gjøre et forsøk.

Tegn handler om mye. Først og fremst, på overflaten i alle fall, handler den om fotball. Den handler om å være tenåring og om å være forelsket. Den handler om Julie, som er stjernespiller på jentelaget, men som har vondt i kneet og forsøker å late som ingen ting for ikke å svikte laget – og treneren. Det handler om treneren, Karine, som er to-tre år eldre enn jentene hun trener og som derfor skal være voksen og ansvarlig, men som likevel ikke har alle svarene. Det handler om Jonna som tror han har en sikker plass på guttelaget, men som ikke er hundre prosent sikker. Det handler om Sofie, som vil spille fotball og være tenåring og forelsket, men som ikke kan ignorere at langt fra alt er ok med broren. Det handler om broren til Sofie, Espen, som har mottatt beskjeder fra «noen» så lenge han kan huske, som samler på historier om sykdom og katastrofer og som vet at dagen nærmer seg. Og det handler om Kasper, som er kamerat med Jonna, har en far som er tvangsinnlagt og som ser at noe er galt med Espen.

I grunn ser vel alle at noe er galt med Espen, og bokas store styrke er måten den får formidlet hvorfor ingen gjør noe. Er det egentlig deres sak? Sofie vet at det er hennes sak, og hun vet definitivt at noe fryktelig galt, men hvem skal hun snakke med? Moren som er redd sin egen skygge? Faren som tror han kan kjefte folk friske, flinke og fornøyde? Espen selv? Hvordan snakker man med Espen selv?

Han er broren din, du må da kunne… Hva da? Spørre ham om han går ut i skogen og legger fra seg balltrær i trærne? Umulig. Sånne spørsmål finnes ikke. Det språket eksisterer ikke som kan lage sånne setninger.

(Side 136)

Hvorfor gjør ingen noe? Hvorfor stopper de ham ikke? Mot slutten av boka følte jeg at Anne Ch. Østby har skrevet en bok om 22/7. Den følelsen løste seg opp litt i siste kapittel, men jeg klarer ikke helt å slippe den. En liten stund der føltes det rent ut spekulativt, og det ødela litt av leseropplevelsen for meg. Samtidig er dette en drivende god bok på mange måter.

Fortellerteknikken kan være litt krevende, det er mange personer å forholde seg til og perspektivet hopper rundt. Et par ganger måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem denne «hun» jeg leste om akkurat nå egentlig refererte til. Når man vel har kommet inn i historien spiller det mindre rolle, men jeg tipper det kan være et hinder for en del lesere, og det er litt synd, siden boka i utgangspunktet har en bred målgruppe (og gjerne kunne ha appelert til ungdom som ikke leser så mye ellers, tror jeg).

Og når vi først er inne på ting som ikke helt funket: I motsetning til forrige turnébok jeg leste, Var det det det var, er Tegn satt til nåtid, og Facebook spiller en ikke ubetydelig rolle. Når man skal bruke slike kulturelle referanser gjelder det å trå stødig, og det skurret først for meg når det nevnes at Espen har valgt kallenavnet «Svarten» som nick på Facebook (s. 31), som om man normalt har nick på Facebook. Ja, jeg vet at man kan bruke falsk navn, men i utgangspunktet gjør de færreste det, og selv om noen skulle gjøre det ville jeg ikke kalt det et «nick». Når jeg først hadde lagt merke til den detaljen fulgte selvsagt et par andre etter (sånn virker i alle fall mitt hode) og jeg lurte både på hvorfor «Julie logger av face» (s. 95) på det som tilsynelatende er hennes egen, personlige laptop, og at Karine «åpner Facebook» (s. 129) snarere enn å «gå inn på» eller «sjekke» eller lignende.

Samtidig ER det en god bok. Etter litt innledende forvirring i forhold til persongalleri var det bortimot umulig å legge den fra seg. Det gjør vondt langt inn i sjela på Espens vegne når ingen klarer å engang forsøke å nå gjennom til ham.

Det har vært mange meninger om boka i turnéen, og jeg anbefaler at du nå leser noen av de andre:

Ingaplinga
Ellens oase
Luxlie
Dragoart
Elliken
 Ungdomsboka

Jentene gjør opprør – Frøydis Guldahl

Mirthful Leave a comment

guldahlJentene gjør opprør av Frøydis Guldahl handler om Åsta, Liv, Kjersti og Tone som er lei av å bli fortalt at de ikke kan gjøre ting fordi det er bare for gutter og dessuten synes det er blodig urettferdig at de må gjøre mer husarbeid enn brødrene sine fordi de er jenter. Jentene bestemmer seg for å gjøre noe med det og starter en opprørsklubb.

Dette var en av min barndoms favoritter og i går leste jeg den for n’te gang.

Jeg må vel si som en annen bruker på Bokelskere: Boka som gjorde meg til feminist.

Men jeg er overrasket over hvor godt den «står seg». I går var jeg faktisk skuffet over at den ikke var lengre, for jeg ville slett ikke at den skulle slutte.

Noen av konfliktene i boka er utdatert: Det er ikke lenger slik at jentene har håndarbeid og guttene har sløjd (det var det da heller ikke når jeg gikk på barneskolen, mye endret seg tydeligvis i løpet av et tiår), men det at jentene ikke får være med i hopprenn er jo faktisk ganske dagsaktuelt, og selv om fordelingen av husarbeid har bedret seg er det nok mange nok ungdommer som kjenner igjen arbeidsfordelingen hjemme, også i 2011 (snart -12).

Konklusjonen etter gjenlesing er som før: En bok jeg vil ha på hylla. En bok jeg vil at min barn skal lese. En bok jeg egentlig vil ha på pensum for alle jenter (og gjerne alle gutter).

Jeg lurer på hva min svigerinne sier om jeg gir denne boka til nevøen min til jul?

Lille Hjelper – Cesilie Holck

Mirthful 1 Comment

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

Hårfine floker! – Tania Kjeldset

Mirthful 1 Comment

kjeldsetJeg leste altså Hårfine floker! av Tania Kjeldset i helgen. Det var forsåvidt et hyggelig bekjentskap. Fanny er en sympatisk niåring av typen jeg gjerne skulle vært venn med når jeg var i samme alder (eller nå, for den saks skyld). Boka starter med at alt går på tverke for Fanny, akkurat slik verden kan gå på tverke av og til, og hvor hver nye ting du gjør bare gjør situasjonen verre, samme hvor godt ment handlingen din var. Heldigvis er det alltid lov å si unnskyld.

Fanny har en venninne som heter Klara og er gammel. Det er ikke bare niåringer verden kan gå litt på tverke for, og når alt er som verst for Fanny viser det seg at Klara har minst like store problemer. Fanny bestemmer seg for å hjelpe Klara og når hun gjør det løser hun samtidig de fleste av sine egne floker.

Som sagt er Fanny selv sympatisk, ellers falt jeg vel mest for familien hennes, men ingen av personene i boka er spesiellt utdypende beskrevet. Skal jeg ha noe å innvende er det vel at dette virkelig føltes som en barnebok når jeg leste den – i motsetning til f.eks. Tonje Glimmerdal som føles som en bok, rett og slett. Men den står nå i hylla sammen med de andre «les selv»-barnebøkene i påvente av at ungen skal bli gammel nok til å gjøre nettopp det, og jeg likte den godt nok til å være litt skuffet over at det ikke later til å finnes flere bøker om Fanny. Tania Kjeldset har derimot skrevet en del andre bøker, så jeg kommer vel til å holde utkikk etter dem, tenker jeg, men i første omgang på loppemarked (der også min kopi av Hårfine floker! stammer fra).

Et slags PS: Hadde den utgaven jeg fant hatt det omslaget som den utgaven som nå er i salg har hadde jeg ikke kjøpt den, tror jeg. Og jeg som pleier å si at utseendet til boka ikke har noe å si. I dette tilfellet synes jeg det gir et HELT annet inntrykk av hva slags bok det er, jeg får nærmest et litt sånn «kioskroman for barn»-inntrykk av det nye designet. Men det er nå meg.

M – Marzan og Opars juveler – Mads Eriksen

Mirthful 1 Comment
Instruksen til tegneren: "Noe med whisky"
Instruksen til tegneren: «Noe med whisky»

Som nevnt var vi på boksignering på Outland i Trondheim på lørdag, og sikret oss dermed et eksemplar av Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler. Det fine med serietegnere er at de ikke bare signerer boka, men faktisk lager et lite kunstverk på bestilling (i alle fall har alle jeg har vært på signering med gjort det). Ulempen med dette er at køen tar mye lenger tid enn ved en «normal» signeringmen det kan man vel tåle for en gangs skyld. Siden både M, Mads Eriksen og vi er ganske glade i skotsk maltwhisky ba vi om «noe med whisky» når det ble vår tur. Resultatet ser dere på bildet. Vi var mer enn fornøyd.

 Så til boka:

Den inneholder på sett og vis tre deler. Den første delen er rene striper, de fleste av disse var nye for meg (vi abonnerer på flere norkse tegneserieblader, men ikke M, siden vi ikke er så glad i bi-seriene i bladet, og M-stripene får vi jo uansett i og med at vi kjøper alle album og bøker), og jeg kan med glede avsløre at jeg til stadighet humret høyt, blandt annet over stripen jeg serverte som smakebit i går. Jevnt over holder materialet en svært god kvalitet.

M er kanskje ikke en serie for «hvem som helst», den er spekket med kulturreferanser – til det man gjerne kaller «nerdekultur» – og i tillegg inneholder mange av stripene interne referanser til andre striper slik at det rett og slett blir umulig å fatte poenget om man ikke har lest stripa det refereres til. Jeg skal ærlig innrømme at det slett ikke er alle referansene jeg tar heller, enkelte av stripene framstår derfor som helt meningsløse for meg (det var riktignok få av disse i denne samlingen), men jeg har ingen problemer med å akseptere det til gjengjeld for de stripene som til de grader treffer spikeren på hodet.

Del to består av «Mads tegner og forteller»-sider som jeg innbiller meg har vært på trykk i M-bladet. Jeg mener å ha sett noen de gangene jeg har sett på bladene. Del tre består av det samme konseptet, men sider som tilsynelatende er satt sammen for denne bokens skyld. Begge disse delene består altså av gamle striper med en kommentar fra tegneren. Noen av kommentarene er nesten like morsomme som stripene, og i det hele tatt er dette en «bonus» ved bokutgivelser framfor avisstriper som jeg setter stor pris på. Det er ett problem i denne boka at et par striper gjentas både i det jeg oppfatter som del 2 og del 3. Det gjelder ikke mange striper og kommentarene er forskjellige (og vel verdt å lese), men det gir ett litt klønete inntrykk.

Hadde jeg vært redaktør hadde dette vært noe jeg hadde ryddet opp i. Jeg tror også med fordel delen med nye striper kunne vært splittet i to, slik at leseren hadde fått noen fler nye striper helt på slutten av boka også. Det hadde gitt en bedre «spenningskurve», for å bruke det uttrykket.

Innvendingene mine er likevel stort sett tekniske, og uttrykker overhodet ikke misnøye med det kunstneriske innholdet i boka. Jeg er svoren M-fan, noe som slett ikke endres av denne boka, og vil gjerne benytte anledningen til å ærklære min kjærlighet (platonisk sådan) også til Madammen. Hun er ei grepa dame. Å lese M føles ofte litt som å lese om eget samliv, bortsett fra at det varierer hvilken rollefigur jeg identifiserer meg med. (Og vi er vel ikke fullt så sprø. Tror jeg.) En av sekvensene som kommenteres er en gammel stripe med scenariet «dersom Madammen ikke hadde møtt M» og «dersom M ikke hadde møtt Madammen», som er aldeles herlig.

Smakebit på en søndag: M – Marzan og Opars juveler

Mirthful 1 Comment

Jada, jeg vet det er mandag, jeg bare glemte å få tatt bilde i går. Denne gangen kommer smakebiten nemlig fra Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler, som vi kjøpte på Outland på lørdag når unge herr Eriksen i egen høye (? Han satt.) person var der for å signere, og det blir ikke på langt nær like morsomt uten bilder.

Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi
Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Round-up

Mirthful 2 Comments

Woooooody’s round-up. Eh, no, sorry, wrong movie.

The Help by Kathryn Stockett
Ok, so I’ve only read half. That half was really rather good, but I find myself unwilling to keep reading because I’ve got an uneasy sense of impending disaster. I might have to do something I would never normally do and find someone who’s finished it and make them tell me what happens. Then I might just finish. We’ll se.

The Other Hand by Chris Cleave
On the back this books gives a very sketchy idea of what it’s about and it asks you, when you’ve read it and want to recommend it to others, not to tell them much beyond «read this», which makes sense, since part of the charm of this book is how the story unfolds. I say «charm», because the book is charming. It is also very life-affirming. However, it is not for the faint-hearted. It deals with refugees and their stories, and the stories are never nice. They all start, as the narrator says, with the phrase «The men came and they…» and there is never a happy ending.  We only get one complete story, but the others are hanging about in the reader’s consciousness and are even more awful for being incomplete. Read it, though.

coupland

Generation A by Douglas Coupland
Served mostly to remind me of why I find it hard to like most new novels. It’s because they aren’t as good as this. This is what a novel should be like.

india

India by Torbjørn Færøvik
Excellent. Part travelogue, part condensed history of India. Note to self: Read more of Færøvik’s books.

Nåde – Linn Ullman

Mirthful 1 Comment

ullmannJeg plukket opp Linn Ullmans Nåde på forrige bookcrossingtreff i Trondheim, siden jeg jo til stadighet tenker at jeg burde lest mer norsk samtidslitteratur. Når vi skulle en tur til Oslo i helgen ble den med, delvis fordi den så ut til å være noe jeg kunne bli ferdig med i løpet av turen og dermed sette igjen på OBCZ’en på Oslo S. Og slik ble det. Bokens bookcrossingside finner du her.

Fra forlagets omtale:

Da Johan Sletten blir alvorlig syk, inngår han en avtale med sin kone Mai. Den dagen livet oppleves som uverdig eller uutholdelig, den dagen han blir en byrde for henne og sine omgivelse skal hun bistå ham med en siste handling. Da øyeblikket nærmer seg, er han likevel usikker på om det er dette han vil. Uforvarende krysser ekteparet grensen til et landskap de ikke kjenner, der språket forvitrer og kjærligheten er utrygg.

Det er jo en grei oppsummering av handlingen. Selv synes jeg at boka langt på vei var vakker, men at den kom litt til kort i å skape den nødvendige, vel, nerven for at historien virkelig skulle treffe meg.