Stikkord: nordisk

En smakebit på søndag: Hoppsan, jag är död!

Mirthful 5 Comments

paasilinna_dod

Det har vært stille her i det siste, jeg har hatt et par travle måneder med lite overskudd. Lest har jeg gjort, men ikke blogget. Skal prøve å skjerpe meg… I mellomtiden begynner jeg i alle fall med en smakebit fra boken jeg leser nå, Arto Paasilinnas Hoppsan, jag är död!

Tanken på att jag var död kändes faktisk ganska angenäm. Det här äktenskapet tedde sig inte längre så lyckat. Förr eller senare skulle det ha blivit skilsmässa. I och med att jag hade råkat dö löste det ju sig med den ledsamma saken också.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Biler og dyr – Helle Helle

Mirthful 1 Comment

helle_bilerOm ikke noe annet godt kommer ut av denne nordiske utfordringen, kan det i hvert fall se ut til at jeg har oppdaget to nye favorittforfattere. Jeg må lese mer av både Jonas Gardell og Helle Helle for å være sikker på at de fortjener en plass på listen, men de ligger begge godt an så langt.

Jeg liker jo ikke egentlig noveller en gang. Hovedproblemet mitt med noveller er at akkurat når jeg begynner å interessere meg for historien er den slutt. Det er forsåvidt til en viss grad et problem når det gjelder Biler og dyr også, for jeg hadde gjerne lest en roman per historie, men samtidig funker det bare så sinnsykt bra det Helle Helle gjør med sine små utsnitt av noen historier at det umulig går an å klage.

Les den!

Smakebit på søndag: Biler og dyr

Mirthful 7 Comments

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

En komikers uppväxt – Jonas Gardell

Mirthful 4 Comments

gardell_komikerEn komikers uppväxt er virkelig «hyfsat bra» (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til «festen», egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Någonstans på vägen har Lennart och Stefan lovat att de ska vänta på honom. De har lovat att slå honom, de har lovat honom mer stryk än han någonsin förut fått.

För att han är tolv år och aldrig har knullat och för att hans bruna rock är så ful.

Inga andra skäl. (…)

Han vet att till slut måste han gå, vet att Lennart och Stefan har all tid i världen att vänta.

Åter samlar han mod för att bli slagen.

Vet att barndomen är lång.

(side 84-85) Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Liksom Askungens stackars systrar var vi de fula och otäcka. Liksom Askungens systrar skar vi av tår och hälar för att kunna pressa ned våra fötter i den där vidriga lilla glasskon.

Förgäves naturligtvis. Skon var aldrig menad för oss.

Den var menad för någon med nättare fötter än vad vi hade, och det visste de om.

De villle bara se oss skära.

Och Sävbyholm var aldrig vackrare än de dagar i vår barndom då vi lärde oss att vara rädda.

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.

U- Historier om djevelskap – Carl Jóhan Jensen

Mirthful 2 Comments

u-jensenAltså: Dette er juks. Jeg har ikke kommet lenger enn til side 276 av 908, så jeg kan selvsagt ikke skrive en fullverdig anmeldelse av Carl Jóhan Jensens murstein. Men jeg synes jeg skal få for innsatsen. Og jeg har tenkt å lese boka ferdig, det blir bare ikke i januar.

Det er fler grunner til at jeg nå har holdt på med denne i tre uker og ikke har kommet lenger. For det første – og strengt tatt viktigst: Den er rett og slett for tung, helt bokstavelig talt. Jeg orker ikke å bære den med meg i sekken for å lese på bussen og jeg orker nesten ikke å lese den i sofaen engang. Helst skulle jeg sittet ved et bord og lest slik at boka kunne ligge på bordet, men slik sitter jeg ikke og leser. Så det er et ork å plukke den opp, og derfor har det blitt til at jeg har lest andre ting innimellom. Bøker jeg kan holde med en hånd samtidig som jeg også holder asjetten med frokostskiva på, slik at jeg kan spise med den andre. Du skjønner hva jeg mener? Bra.

Boka er fra 2005 og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den norske oversettelsen er fra 2010 og et utgitt på Samlaget. Jeg har forøvrig stilt et spørsmål til Samlaget på twitter om boka kommer i pocket eller som ebok, gjør den det løser det vektproblemene i alle fall.

Den er forsåvidt relativt tung i oveført betydning også. Det at den er oversatt til nynorsk er ikke det største problemet, men det er en del av ordene som brukes som jeg ikke er overvettes familiær med for å si det slik. Historien i seg selv er en utfordring for meg, dårlig som jeg er til å huske navn. Her er det nemlig et vell av personer å holde styr på og som om ikke det var ille nok i seg selv er det fotnoter som motsier det hovedfortellingen forteller og som sper på med fler detaljer og andre varianter av navnene.

Noe å sette tenna i, altså. Jeg må derfor være tilnærmet våken når jeg skal lese i den, og det begrenser potensiell lesetid enda mer i tillegg til de fysiske utfordringene.

Men samtidig. Samtidig er det noe som tiltaler meg. Det er noe som drar meg videre i boka og som gjør at jeg ikke vil gi slipp, selv om det hadde vært det enkleste. Så jeg skal lese videre. Snart må jeg fornye lånet på biblioteket, kanskje må jeg fornye flere ganger før jeg blir ferdig, men ferdig skal jeg bli.

Da kommer kanskje en skikkelig anmeldelse, i mellomtiden får dette klare seg.

En smakebit på søndag: U-

Mirthful 6 Comments

u-jensen

Jeg gikk på biblioteket på lørdag (det vil si i går, vi har hatt barnebursdag med sju 4-5-åringer siden det så det føles som en uke siden alt) for å finne færøyisk litteratur til den nordiske utfordringens tredje måned. Jeg kom hjem med U-, med undertittelen Historier om djevelskap, skrevet av Carl Jóhan Jensen. Den er på skarve 908 sider. På nynorsk. Jeg framsetter derfor en teori om at jeg ikke er riktig klok. Är du inte riktig klok, Pippi? som de sier.

Til mitt forsvar ser den interessant ut.

Siden jeg ikke har begynt å lese den ennå – hadde tenkt å begynne i kveld – serverer jeg de første avsnittene som smakebit:

Bygda oppe i dalen er lita og vanskeleg å komme seg til. Rundt omkring er det høge fjell i alle retningar utanom ein, vest mot havet. Ikkje er det noe til veg heller, så ein kjem seg ikkje dit i bil og snautt nok til hest. Reiser du sjøvegen er stranda høg og bratt som eit berg. Strømhardt er det der og ureint, sjeldan muleg å legge til, bortsett frå når vêret er det aller beste, når sjøen er roleg innmed land.

Og her fins ingen ting. Verken vinter eller vår. Sommar eller haust.

Heilt tomt.

Heile året rundt fins det ingen ting oppe i denne djupe dalen anna enn langdryge dagar.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Bankstræde nr. 0 – Einar Már Guðmundsson

Mirthful 2 Comments

bankstrædeJeg kjøpte Bankstræde nr. 0 på Bogforum i København, en av få bøker jeg kjøpte i Danmark. Den blir derfor min islandske lesing i desember, selv om det ikke er en roman, men snarere en samling essays.

Jeg leste et par romaner av Einar Már Guðmundsson for over ti år siden, og likte dem svært godt. Denne boka ga meg egentlig bare mer blod på tann, så det blir nok noe gjenlesing og noe nylesing av hans senere romaner framover.

Jeg liker nemlig Einar Már Guðmundssons måte å skrive på. I Bankstræde nr. 0 spenner han vidt og bredt når han tar for seg bankkrisen på Island. Han sveiper innom islandsk litteratur og myte og studentpolitikk på 70-tallet og gir Det internasjonale valutafond det glatte lag (noe jeg har en viss forståelse for). Einar mener, og jeg har ingen problemer med å være enig, at det er blodig urettferdig at det islandske folk skal betale for gildet når islandske finansfolk i samarbeid med resten av verdens finansmiljø har skakkjørt sin og sine investorers økonomi så til de grader som de har gjort. At det ikke bare er islendingene som oppfatter dette som urimelig ser vi jo i den senere tid med Occupy-bevegelsen, som startet med Occupy Wall Street, men som har spredd seg til de fleste verdenshjørner. Vanlige folk over hele verden finner det like urimelig som islendingene at finansfyrstene fortsatt sitter i sine palass mens pengene som måtte til for å redde bankene trekkes fra statskassen og derfor nærmest rett fra lommene dine og mine.

Som Einar Már Guðmundsson skriver:

Rapporten fra Altingets Undersøgelseskommission viser, hvordan bankerne blev tømt indefra, og hvem der gjorde det, nemlig de, der fik bankerne lige i hånden og sagde, at de bar så stort et ansvar, men ikke desto mindre slipper for at bære noget ansvar.

Nettopp der ligger jo urimeligheten. Dersom man skal godta skyhøye lederlønninger og bonuser i finansbransjen fordi «banksjefene» sitter med et slikt stort ansvar, må det da være lov å forlange at de samme lederne faktisk stilles til ansvar når boblen de selv har konstruert sprekker? At de i det minste får en bot når tallene er røde tilsvarende det de kunne fått i bonus hadde tallene vært svarte? Jeg forstår selvsagt at det ikke er så lett å omsette en slik teori til praksis, men tingenes nåværende tilstand strider i alle fall mot min rettferdighetssans, og tilsynelatende er jeg ikke alene.

Selv om jeg altså liker boka, lurer jeg på om den først og fremst fungerer som preken til menigheten. Einar Már Guðmundsson kommer med mange gode poenger og mange interessante anekdoter, men som tekst virker det hele ganske løselig konstruert, og jeg føler at gjennomslagskraften argumentene kunne ha hatt drukner litt i alle «à proposene». Samtidig er alle sidesporene noe av det som gjør boka underholdende og verdt å lese, så jeg klager vel ikke.

Og Det internasjonale valutafond? Joda: 

De siger, at vi bliver Nordens Cuba, hvis ikke vi accepterer dette. Men burde vi så ikke tilføje: Vi bliver Nordens Haiti, hvis vi accepterer det. Dér gik man ind på alle kravene fra Den Internationale Valutafond, og nu hersker der hungersnød.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

Mirthful 1 Comment

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

De hengte revenes skog – Arto Paasilinna

Mirthful 3 Comments

paaslinnaJeg fant De hengte revenes skog i hylla i slutten av oktober. Det vil si, jeg lette etter den, fordi jeg var rimelig sikker på at pappa hadde gitt den i julegave til mannen nylig og at den derfor var et bra sted å starte når jeg skulle lese noe finsk i november i Therese (på Dantes bibliotek) sin nordiske utfordring. Så jeg lette og fant, og tok den av en eller annen grunn med meg når jeg skulle gå og legge meg den kvelden, leste to kapitler og ville lese fler. Jeg ville slett ikke legge den fra meg. Men jeg holdt egentlig på med tre andre bøker og det var jo ikke november, så jeg tenkte at jeg får vel vente. Og det gjorde jeg altså. Til første november, minst. Og nå har det gått nesten en måned siden jeg leste den og jeg har fortsatt ikke fått tatt meg sammen til å skrive et skikkelig blogginnlegg om den.

Plottet er egentlig absurd nok. Oiva Juntunen lever livets glade dager i Stockholm, på penger han har ervervet seg på lite lovlig vis. I et vellykket kupp for noen år siden fikk han hendene på fire tolvkilos gullbarrer. Hans to medsammensvorne havnet i fengsel, men Oiva gikk fri og kunne begynne å bruke av formuen. Men nå nærmer det seg frihetens øyeblikk for hans to kompanjonger og Oiva har i grunnen slett ikke lyst til å dele det gjenværende gullet med noen. Han leter derfor etter et sted å gjemme seg og ender opp i den finske ødemarka. Der får han selskap av Major Sulo Armas Remes, major i den finske armé, som har vært i ferd med å drikke seg fra jobben.

Og jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Ikke minst liker jeg, nærmest mot min vilje, de to hovedpersonene. De er så usannsynlig sjarmerende i sin sjarmløshet. Hadde jeg møtt dem i virkeligheten hadde jeg sannsynligvis foraktet dem, men innen boka tar slutt heier jeg på dem og er oppriktig interessert i at de skal komme godt ut av det.

Paasilinnas bøker blir gjerne beskrevet som burleske, og det er det definitivt noe i. Absurditetene er det ikke langt mellom i De hengte revenes skog, men det er særdeles realistiske absurditeter. Det er ingenting som føles usannsynlig eller fantastisk i historien, og det er vel nettopp det som er så bra med den, den avslører tilværelsens absurditeter på en innsmigrende måte.

Konklusjonen er at her skal leses mer Paasilinna. Mannen har kjøpt to til (på svensk. Som han sa: Stemmen i hodet ble automatisk finlandssvensk og da ble det helt feil å lese den på norsk), så de blir nok plukket fram fra hyllen ganske snart.

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

Mirthful 2 Comments

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av «I Will Survive» enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.