Spare – Prince Harry

Vel, vel. Jeg fikk et innfall og reserverte Spare på biblioteket og når jeg fikk beskjed om at den kunne hentes, tenkte jeg «Ja, ok, hvorfor ikke?» og nå har jeg altså lest den. Og jeg vet ikke om jeg skal si så veldig mye om boka i seg selv, annet enn at den var mer engansjerende enn jeg hadde ventet, selv om jeg må innrømme å ha skummet meg gjennom det meste av militærkarrieren til Harry (jeg hater krig av alle mulige andre grunner, selvsagt, men det er også bare gudsjammerlig KJEDELIG). Jeg kan også si som en slags discalimer at jeg er team Harry&Meghan snarere enn team RestenAvTheWindsors, i den grad jeg mener noe om det hele. Jeg har aldri vært noe videre interessert i «kjendisstoff» eller «kongestoff», så jeg har sikkert (heldigvis) gått glipp av en hel del både positivt og negativt om begge parter, men du skal ikke være veldig «woke» for å se at omtalen Meghan (og dermed også Harry) har fått har hatt undertoner – for ikke å si overtoner – av rasisme (og jeg er generelt ganske woke, kan du si, mer enn woke nok for det, i alle fall) og har vært av en annen natur enn det resten av gjengen har vært utsatt for.

Denne boka stiller selvsagt Harry i et bedre lys enn både William og Charles og, vel, stort sett alle andre, selv om det også er tydelig at han har tenkt at «nå skal jeg fortelle absolutt ALT så har de ikke noe mer å avsløre», og dermed har med en god del episoder som man kanskje i en normal situasjon ville vært tilbøyelig til å feie under teppet. Men å være kongelig, og særlig å være kongelig i Storbritannia, og ikke MINST å være Dianas sønn, det er ikke en normal situasjon. Jeg tror jeg tør gå så langt som å si at verken Harry eller William noensinne har opplevd det vi kan kalle en «100 % normal situasjon». Selv når de slapper av sammen med folk de stoler på er det alltid en viss fare for at bak nærmeste busk ligger en paparazzi (eller «pap», som Harry kaller dem). Boka starter med Dianas død og det er faktisk helt hjerteskjærende å lese den tolv år gamle guttens perspektiv.

Og det er det interessante med boka: Sladderpressen, spesielt den britiske sladderpressen, den helt komplett nådeløse jakten på et scoop, og ikke minst det sykelige avhengighetsforholdet kongehuset og pressen har til hverandre. For «kongelighet» er en popularitetskonkurranse, og kanskje trekker vi ikke fram guillotinen om vi bestemmer oss for å kvitte oss med de kongelige i dag, men til gjengjeld føles kanskje muligheten for at folket går lei og erklærer republikk større enn den gjorde for 100 eller 200 år siden. Og ikke bare må «kongehuset» holde seg populært, innad i rekkene er det viktig å være den «folkekjære», det gjør din posisjon tryggere og ditt handlingsrom større. Og om du lekker den lille historien om et familiemedlem som har tråkket i salaten lar kanskje pressen være å grave i den episoden du selv var involvert i nylig. Det er oppskriften på giftige forhold. Legg til den helt syke kongelige-men-også-britisk-overklasse-avstanden til egne barn, og det er jo ikke veldig overraskende at de ikke blir heeelt normale og veltilpassede individer.

Sånn sett har boka bare overbevist meg mer om det jeg allerede mente, nemlig at vi bør avskaffe monarkiet. For vår egen del? Sure. Men minst like mye for de kongelige sin del. Som min favorittpodcaster Michael Hobbes sier det: Det er et brudd på de kongeliges menneskerettigheter å fortsette med monarkiet. Så, ja, jeg er team Harry&Meghan, men egentlig er det bare tapere i denne kampen.

Det sagt, det er selvsagt uendelig mange mennesker i verden det er mer synd på enn Prins Harry & Co. Men ville jeg byttet mine dagligdagse bekymringer for renter, prisøkning og sviktende velferdssystem mot Harrys liv i et gullbur under konstant overvåkning? Hell, no.

Jeg skal neppe lese flere kongelige selvbiografier, eller biografier for den saks skyld, i alle fall ikke om noen som ikke døde for mer enn 100 år siden. Men jeg tror jeg skal høre gjennom You’re Wrong About sine Diana-episoder på nytt (de anbefales! Vel, hele podcasten anbefales, i alle fall fram til Mike flytter til et downtown hotel). Og hvis du har vært nysgjerrig på Spare så vil jeg faktisk anbefale å sjekke den ut, den er interessant.

(Jeg kan også anbefale artikkelen i The New Yorker av Harrys «spøkelsesforfatter» om prosessen med boka.)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

La oss snakke om det

Den siste uka har det vært et par interessante kommentarer i media som jeg synes det er verdt å lenke til. I BT skriver Morten Strøksnes iltert om forholdene i norsk bokbransje i kommentaren «Død snø» (egentlig bak betalingsmur, men lenket fra Facebook får jeg lese den, så om du ikke er abonnent kan du forsøke å klikke deg inn via denne Facebookstatusen min, ellers siterer denne saken på Bok365 store deler av kronikken).

De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.

Det merkes. Det er kjedelig å gå i bokhandelen for tiden, og det er ikke en setning jeg noensinne trodde jeg skulle skrive. Delvis er det vanskelig å finne det brede utvalget bak pallene av Nesbø, Ragde og deres oversatte megasuksesskolleger, delvis har avsløringen av salgspush og bonuser for oppnådde bestselgerplasser gjort at selv anbefalinger fra de ansatte (enten muntlig eller i form av ekstraomslag på bøkene) ikke har samme kredibilitet som tidligere.

Mala Wang-Naveen følger opp på egen blogg med å spørre om det er greit å be bokbransjen dra til helvete. Hun er også forfatter (i tillegg til å være journalist), og har egen erfaring med hvordan bøker eksponeres eller ikke eksponeres i bokhandelen. Hun stiller spørsmålstegn ved hvor bra det er for forlagsbransjen om forfatterene blir desillusjonert og bestemmer seg for at det er enklere å bli hørt ved å skrive Facebookstatuser enn å utgi bøker.

De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.
-Slutt å syt, er budskapet.

Strøksnes avslutter med å anta at Blod på snø vil selge samme hva han sier, siden folk

vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er.

Jeg har ikke utgitt bok og har heller ingen planer eller ambisjoner om å gjøre det. Jeg har ingen økonomiske eller karrieremessige interesser koblet til bokbransjen. Jeg kan be hele bransjen om å dra til helvete uten at de har noe å svare med (vel, ok, de kan slutte helt å gi ut bøker, men hvor sannsynlig er det? Og det vil vel gå en smule ut over dem selv også). Vi som «bare» er frustrerte lesere, frustrerte kunder, er nødt til å delta i debatten og gjøre det klart at dette ikke er bra nok. Blir vi mange nok må bransjen høre etter.

En annen, men i aller høyeste grad relevant, debatt er den pågående diskusjonen om litteraturkritikken, etter at flere aviser har kuttet drastisk i antallet bokanmeldelser.

Mye merkelig er sagt om bokbloggerne som gruppe i den diskusjonen, Sindre Hovdenakk er en av mange som er glad i å slenge rundt seg med betegnelsen «amatører» når bokbloggere omtales, noe som mest tyder på at han ikke har forstått at blogg er et medium, ikke en yrkestittel. Selv burde jeg være godt kvalifisert til å skrive litteraturkritikk, skulle jeg mene, men det er likevel ikke det jeg anser denne bloggen for å inneholde (så mye innsats legger jeg ikke i den). Det finnes likevel flere blogger som kvalifiserer bedre til «litteraturkritikk» som hedersbetegnelse enn majoriteten av avisanmeldelser, og flere som har vel så streng redaksjonskontroll på det som publiseres som VG later til å ha. Barnebokkritikk er et eksempel på en blogg som både leverer «ordentlig» kritikk og har (kvalifisert) redaksjon (og som det anbefales å følge, sånn by the by). Det finnes også bokblogger som skrives av entusiastiske lesere som både er dårligere kvalifisert enn meg og mer villig til å motta og omtale bøker fra forlagene, men det er da også en ærlig sak. De avtalene eller kommersielle bindingene som det jevnlig hintes om at bloggerne har er det ingen av bloggerne jeg kjenner som faktisk har hørt noe om (da understreker jeg at det gjelder bokblogger, i andre bloggsjangere finnes det opplagt eksempler). Man kan selvsagt anse at å motta et anmeldereksemplar gratis fra forlaget er en form for motytelse, men her skiller vitterlig ikke bloggerne seg fra avisanmelderene, med mindre det er slik at Hovdenakks redaktør forlanger at han leverer tilbake anmeldereksemplaret sammen med anmeldelsen.

Der jeg er enig med Hovdenakk er i bruken av «blurbs» på bokomslagene. Det er problematisk at forlagene later til å bry seg mer om antallet superlativer i sitatene enn om troverdigheten til den de siterer. Det er ikke dermed sagt at jeg mener at et sitat fra en blogg automatisk ikke er troverdig, men jeg er enig i at for den jevne bokkunde er kilden til sitatet vanskeligere å bedømme enn når sitatet har stått på trykk i en redaksjonelt godkjent anmeldelse. Nå er jeg jo av den rare typen som synes «blurbs» generelt er en uting (kanskje litt påvirket av at de som «blurbes» ofte later til å ha lest en helt annen bok enn meg), så for min del kan de gjerne droppe hele greia, men det er vel optimistisk.

Etter litt om og men kommer jeg nå endelig fram til den lenka jeg egentlig skulle dele med dere, nemlig Olaf Haagensens utmerkede kommentar i Morgenbladet, der han tar tak i det viktige i debatten: Hvorfor skal vi forsvare «den profesjonelle anmelderen» om anmelderen jevnt over gjør en slett jobb?

Jeg synes det er interessant med en diskusjon om kritikkens funksjon. Det fikk meg til å reflektere litt mer over min egen «bruk» av avisanmeldelser og bokblogger. Jeg leser nemlig særdeles sjelden avisanmeldelser, og har heller aldri gjort det i særlig grad. Til gjengjeld abonnerte jeg for eksempel på Literary Review mens jeg bodde i England. Jeg er storkonsument av bokblogger, men å si at jeg leser dem ville være å overdrive. Det jeg gjør er å skumme, på jakt etter tips om bøker jeg kunne tenke meg å lese. For alle medier gjelder hovedregelen at om jeg velger å nærlese en lang, grundig anmeldelse er det for en bok jeg allerede selv har lest eller bøker jeg overhodet ikke har tenkt å lese noensinne. Bøker jeg kan tenke meg å lese vil jeg ha minst mulig input om på forhånd, utover enkle handlingsreferat (uten spoilere) og an- eller avbefalinger i generelle vendinger. Alt annet farger min egen lesing av boka for mye, og når jeg kommer i skade for å lese for mye om en bok på forhånd ender det ofte med at jeg ikke leser den likevel.

Jeg er dermed faktisk mest interessert i på daglig basis det Haagensen ganske presist kaller «bokanbefalinger», både i avisene og på bloggene. Når jeg først har lest en bok er jeg derimot interessert i den skikkelige og omhyggelige kritikken av boka. Problemet er selvsagt at innen jeg vil lese den to-siders artikkelen om fjorårets mest kritikerroste er jo avisen for lengst kastet (når jeg abonnerte på Literary Review rev jeg ofte ut anmeldelser av bøker jeg hadde tenkt å lese for å kunne lese dem etterpå, av og til husket jeg til og med at jeg hadde gjort det når jeg kom så langt). Derfor er internett et bedre medium for min bruk av litteraturkritikk. For bokanbefalinger er det viktig for meg å ha en viss kjennskap til den konkrete avsenderens smak. Derfor er blogger fine kilder, de jeg følger har jeg bygd opp et forhold til, og ellers kan jeg søke opp bloggerens omtale av bøker jeg har lest for å finne ut om vi kan forventes å være enige om de jeg kunne tenke meg å lese. Det er også mulig når det gjelder avisanmeldere, selvsagt, og folk som leser en avis fast vil antagelig kunne ha et lignende forhold til den avisas anmeldere som jeg har til bloggere jeg følger.

Når vi kommer til kritikken jeg gjerne vil lese etter å ha lest boka er avsenderens kvalifikasjoner viktigere, men også i den sammenhengen er det rimelig irrelevant om plattformen er blogg eller avis/tidsskrift. På lik linje med at jeg kan skille en godt skrevet roman fra en dårlig skrevet roman (som regel også dersom det er andre grunner til at jeg liker/misliker boka) er det sjelden vanskelig å dømme om omtalen du har foran deg er velfundert og godt skrevet eller ikke (særlig om du altså også selv har lest boka det dreier seg om).

Nå har jeg snakket om kritikkens funksjon for meg som (potensielt ganske sær) leser, Haagensen er mer opptatt av kritikken som kulturfremmer, som seg hør og bør. Den er viktig, og den trues av at såkalte anmeldelser i avisene ikke er stort mer enn bokanbefalinger, ikke minst fordi det endrer lesernes forventning til hva en skikkelig bokanmeldelse skal være. Er det også forårsaket av kostnadskutt og tidspress? Det kan man jo mistenke. Jeg håper i alle fall at Haagensens utspill gjør at kritikerne selv tar opp diskusjonen, men også her bør vi lesere være med på å rope varsku.