Stikkordarkiv: young adult

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.

Annalisas dagbok – Mariangela Cacace

AnnalisasDet er første gangen jeg deltar i Bokbloggturnéen, det er årets første turnébok og jeg er den første som skriver om den.

Annalisa er snart 14 år og bor sammen med mor, far og storesøster Manuela i Forcella, et av Italias verste mafiastrøk. «Familien» er en viktig del av bybildet, og mange av de som ikke er i mafiaen er narkomane. Ikke akkurat det beste strøket å vokse opp i, men Annalisa er også glad i nabolaget sitt og er lojal overfor de gode menneskene som bor der. Like etter 14-årsdagen havner Annalisa i en skuddveksling når hun er ute  sammen med venninnene sine. Venninnene kommer seg unna, Annalisa blir drept.

Boken veksler mellom Annalisas dagboksnotater og avsnitt som med fortellerstemme beretter om livet hennes. Som voksen leser plager det meg litt at det ikke er klart hvor mye som er Annalisas egne ord, hva som er omskrivinger, hva som er basert på samtaler med familien hennes og hva som eventuelt er «funnet på». Samtidig fungerer både dagbokstekstene, rammefortellingen og illustrasjonene bra, og danner en fin helhet.

Det er også umulig å ikke bli berørt av kontrasten mellom Annalisas egne ord og det brutale drapet hun ble utsatt for. Pleier du å gråte av bøker eller film er dette helt klart en slik bok som det kan være lurt å ha lommetørkle i nærheten når du leser.

Men man dreper ikke bare med våpen. Alle andre måter å drepe på viser at man er imot livet. Jeg elsker livet og verden slik jeg elsker foreldrene mine og søstera mi. Hvis jeg møter det onde i et menneske, så tenker jeg at jeg må engasjere meg for livet og det gode. Men i mellomtiden prøver jeg alltid å se det gode i andre. Det er tegnet på at det gode også fins i meg.

Jeg tror denne boken har potensiale til, vel, kanskje ikke å bli like ikonisk som Anne Franks dagbok, til det har jødeutryddelsene en for sterk posisjon i vår globale bevissthet, men i alle fall til å treffe 13/14-åringer like hardt, og bli like meningsfylte og sterke for dem. For Annalisas skjebne er tross alt ikke så fremmed. Hun er en moderne tenåring, med piercing i nesen, mobiltelefon og drømmer om scooter, lett å kjenne seg igjen i, også for norske 13-åringer. Det er bare 8 år siden hun ble drept, og i Italia står mafiaen fortsatt like sterkt. Og vi trenger ikke reise så langt: I Malmø ble en 15-åring skutt, uten at noen vet om han var et tilfeldig offer eller var innblandet i gjengoppgjør. Uansett, der skuddvekslinger skjer i vanlige boligstrøk vil uskyldige alltid før eller senere komme i veien.

Jeg tror Annalisa kommer til å være med meg en stund. Og det er en bok jeg er glad for å kunne ha tilgjengelig om 7-8 år når datteren min er i rett alder til å lese den.

Annalisas dagbok kom ut i november 2011.

Neste blogg ut i turnéen er Ellens oase i morgen.

Since the middle of February

The Tale of Desperaux – Di Collofello
Very sweet. Not exceptionally good, though, and with an underlying sort of morality which bothered me. Since I rather like rats I objected to the description of them being so nasty to look at and touch (especially in comparison with mice, which are, apparently, not nasty at all), but I can understand how it might be necessary for the story. However, I can’t quite excuse the idea that a rat is a rat and can never change his nature, it smacks – to me – a little of the I’m-trying-to-be-politically-correct-but-I’m-a-racist-really premise that all, say, negroes are lazy, but it’s in their nature and they can’t really help it. Balderdash.

Small Wars Permitting – Christina Lamb
Very interesting, highly readable. My father just finished this when I was trying to get through Sorting Out Billy (see below) and there was no competition, really, I jumped at the chance to read something else. Lamb manages to be both informative, profound and thought-provoking and at the same time laugh-out-loud funny in places. The book contains both newly written context material and quite a few of Lambs articles from various papers and both are equally readable and absorbing. Highly recommended.

Then, a bit of a Durrell reread going on – in between all the other stuff – if I find the time and energy I might write a more detailed post on Durrell, but for now, here’s a list:
The Bafut Beagles – Gerald Durrell
Fillets of Plaice – Gerald Durrell
The Stationary Ark – Gerald Durrell
A Zoo in my Luggage – Gerald Durrell
Catch me a Colobus – Gerald Durrell
The Dunken Forest – Gerald Durrell
Himself and Other Animals – David Hughes (biography)

Sorting Out Billy – Jo Brand
I read only the first half, or thereabouts and then gave it up in disgust. Abysmally bad, actually.

The Book of Lost Things – John Connolly
Entertaining, slightly scary in parts. Well worth the time.

Anybody Out There? – Marian Keyes
Excellent. I was a little worried, not being a great fan of spiritualism and trying to speak to the dead, however, Keyes managed the issue beautifully, I think, and I didn’t cringe even once.

Slam – Nick Hornby
Hornby’s first «young adult» novel, which probably should be compulsory reading for most British teenagers as a sort of literary contraception. Not Hornby’s best book – by far – from an adult point of view, but then that’s hardly the right point of view for judging it.

American Gods – Neil Gaiman
Superb.

A Ramble Round the Globe – Thomas Dewar
Disappointingly unoccupied with whisky or with advertising, the two main reasons I am interested in Tommy Dewar, but a rather interesting read nonetheless.

The Life and Times of the Thunderbolt Kid – Bill Bryson
Just what you’d expect from Bill Bryson: Very good.

November to January, so far

The Tea Rose – Jennifer Donnelly
The plot must consist of pretty much every cliché in the book except the classic evil twin. At the last two «twists in the tale» I actually laughed out loud – that’s how madly «buy one plot-device, get three free» infested it all was. However, despite this, Donnelly had me caught well and good and I had serious problems in putting the book away and not sneak a few pages in under the desk at work. Not a Nobel candidate, then, but very well worth reading.

Shaman’s Crossing, Forest Mage and Renegade’s Magic – Robin Hobb
Ok, so this deals partly with those lost months… I had to labour a bit through the first two volumes (I never thought I’d say this about a Robin Hobb book), and got completely stuck at the beginning of the third. I don’t know if I could put my finger on it, but this trilogy just didn’t do it for me. I kept reading because I was just interested enough to want to know what would happen in the end, but not interested enough to want to spend 2000-odd pages getting there. It doesn’t help, of course, that the volumes are really too big to read comfortably (I might need to consider weightlifting if I’m to keep reading this size of book in hardback), and certainly too big to be tempting for bringing on the bus etc. I suppose I felt that Hobb might have been better off writing this as one book rather than a trilogy. It seemed somewhat unnaturally extended to me. It may be that she was caught in the probable contract with her publisher to produce trilogies, or it may be that she really felt this story needed three times 700 pages. I didn’t. I will still look foreward to Hobb’s next, but not with such bated breath as before.

Special Topics in Calamity Physics – Marisha Pessl
Very gripping and full of intriguing twists. Found it hard to put it down towards the end, and wanted it to go on once it finished. Still, not the sort of book one rereads – the twist is not quite surprising enough to make me want to go back and reread to see what I’ve missed and knowing how it ends will ruin the rest of the story too much at a second perusal. Bookcrossing candidate if ever I saw one.

The Book Thief – Markus Zusak
A very engaging book, though I became mightily annoyed with the narrator. Partly the fact that «he» is death (which just didn’t work for me, don’t ask me why), partly the endless foreshadowing (or, rather, foretelling – «more of that later» hints – a bit of vague foreshadowing I can deal with) and partly the bulletin-style interruptions which, yeah, ok, I could make a convincing interpretation of if I had to write an essay on this book for an exam, but, hey, I finished school and I prefer to do my reading at my own pace, and, frankly, until I learned to «ignore» them I wanted to hurl the book across the room every time. Still, engaging. (Sent as a rabck.)

After the Quake – Haruki Murakami
A bookring on bookcrossing and one of those 1001 books. This reminded me why I don’t like short stories (just when I start getting interested, they end), but I like Mr. Murakami’s way with words, so I will try him in novel-form when I get the chance.

Frost on My Moustache – Tim Moore
Funny.

The Careful Use of Compliments – Alexander McCall Smith
Isn’t it a lovely title? And isn’t it a lovely book?

Boksamlere forteller
An interesting anthology I found at an «antiques» fair. And by interesting I mean that the existence of such a collection intrigued me, especially printed in 1945. The book itself was unfortunately mostly dull. I normally love reading people’s descriptions of their collections, so I’m not sure why it should be so, but there it is.

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen – Hans Frederik Follestad

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg tror jeg blir nødt til å lese resten av trilogien.

Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med «Hva heter den kinesiske kulturministeren?» «Syng Pen Sang» «Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?» «Treng Mer Peng» osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.

Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:

Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.

Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?

Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med «os» i annehvert ord og slenger på en «os» her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk «Jaos!» i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:

«Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.»
«Hva?» utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) «Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!»

Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.

Infantilt? Jepp.

Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for «voksne og ungdom over 16 år».

Jadda.

The Chronicles of Robin Hood

Possibly my favourite book of all time, and one which I reread every so often despite knowing it pretty much by heart. What kicked off this reread was that I had to make a layout about my favourite book for a challenge on scrapping.no, and having once got the book down from the shelf in order to scan some of the illustrations it was plainly impossible to put it back without rereading.