Stikkordarkiv: vin

Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Krysspostet til drikkelig.no.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Bobler! Smaken av fest av Ingvild Tennfjord

(Krysspostet fra drikkelig.no)

boblerSom mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.

Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.

Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?

Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.

Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).

For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.

Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.

Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.

Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.

Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.

Hva står det her, da?
Hva står det her, da?

Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.

All this space!
All this space!

Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.

Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut

Farge: Blek strågul

Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.

Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.

Munnfølelse: Noe fyldighet.

Kommentar: Joda, dette går an.

Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»

I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass.
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.

Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs

Farge: Blekere og gråere enn den andre

Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.

Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?

Munnfølelse: Slank og elegant.

Kommentar: Lys, lett. Lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.

Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»

Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.

Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).

________________________________________________________________

* Misforstå meg rett, jeg er fan av polet, men produsentutsalg har likevel en egen sjarme, særlig når de kan servere smaksprøver, selvsagt.

Illustrasjon til både note * og note **.
Illustrasjon til både note * og note **.

** Ja, jeg skriver i bøkene mine. Les How to Mark a Book av Mortimer J. Adler, Ph. D. og begynn du også.