Stikkordarkiv: ungdomsbok

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)

The Trebizon Series – Anne Digby

En del folk binger på tv-serier, jeg binger på bøker. Særlig når jeg er syk. Da er nemlig det aller beste som finnes å lese om igjen en bok, eller aller helst en serie bøker, som du har lest før og vet at er bra og som ikke krever for mye intellektuelt engasjement, enten fordi du har leste dem så mange ganger før at du strengt tatt kan dem utenat, eller fordi bøkene kanskje ikke er av de mest utfordrende i utgangspunktet. Eller kanskje helst begge deler.

Siden en gang i forrige uke har jeg derfor holdt på med gjenlesing av Anne Digbys Trebizon-serie, og de siste dagene, som er blitt tilbragt på sofaen med sykemelding, har jeg gått all in og lest 3-4 av bøkene per dag.

Ok, så det er ikke verdens tjukkeste bøker. De topper stort sett 100 sider såvidt. Det blir forsåvidt fortsatt et anseelig antall sider per dag, men det høres kanskje litt mer imponerende ut enn det er.

Men, altså, Trebizon: Det er en internatskoleserie i god gammel engelsk tradisjon, men skrevet på tampen, eller til og med etter, sjangerens storhetstid. Den første boka kom ut i 1978, den siste (det er fjorten i alt) i 1994. Jeg tror jeg må ha lånt dem på skolebiblioteket i Gambia (1986/7) og så kjøpt dem i London på vei hjem til Norge sommeren 1987, så jeg leste ikke lenger enn til maks bok 10 som barn. Det er først nylig at jeg ved en tidligere binge kom på å søke opp serien og komplettere fra ABEBooks med de jeg manglet. Titlene er som følger:

First Term at Trebizon
Second Term at Trebizon
Summer Term at Trebizon
Boy Trouble at Trebizon
More Trouble at Trebizon
The Tennis Term at Trebizon
Summer Camp at Trebizon
Into the Fourth at Trebizon
The Hockey Term at Trebizon
Fourth Year Triumphs at Trebizon
The Ghostly Term at Trebizon
Fifth Year Friendships at Trebizon
Secret Letters at Trebizon
The Unforgettable Fifth at Trebizon
Serien handler om (den fiktive) internatskolen for jenter Trebizon, som ligger i «the west country», det vil si Cornwall, Devon, Dorset, Somerset eller Bristol (men jeg antar Cornwall/Devon er mest aktuelle). Hovedpersonen gjennom alle bøkene er Rebecca Mason, som starter – i First Term at Trebizon – et år etter alle andre. Hun har gått på lokalskolen sin i London, men så blir faren hennes tilbudt jobb i Saudi Arabia, inkludert skolepenger betalt for datteren, og whoosh er hun plutselig på en ganske posh internatskole. Det kunne vært starten på en sosialrealistisk fortelling om å forsøke å passe inn blandt bemidlede og adelige som usikker middelklassejente, men det er det ikke. En eventuell klassekamp er enten bevisst eller ubevisst aldeles utelatt fra bøkene. Anne Digby har uttalt at serien oppsto som en slags forlengelse av hennes egne internatskolefantasier fra barndommen, og det er vel nettopp sånn de fungerer også for oss lesere. Virkelighetsflukt for 10-12-åringer (og de av oss som for evig er «going on 14»), med konflikter og spenning, ja visst, men av det «snille» slaget.
Fra Rebecca begynner på andreåret er det en bok per semester (tre semester i året) pluss et par bonuser (Summer Camp at Trebizon foregår i sommerferien, f.eks.) til hun er ferdig med femte og har fått GCSE-resultatene sine. Da er det to år igjen på Trebizon, to sjetteår (som virker en smule forvirrende) med A-level-studier før Rebecca og klassekameratene skal videre på universitet eller andre mer yrkesrettede studier. Disse siste to årene har det (ennå) ikke blitt bøker om, og det er vel urealistisk at de skal dukke opp nå. Det ville kanskje også måttet bli veldig annerledes bøker. Digby klarer helt til siste bok å holde de romantiske forholdene som oppstår platoniske, eller i alle fall rimelig aseksualiserte, sannsynligvis fordi bøkene fortsetter å rette seg mot barn i samme alder som Rebecca er i bok 1, altså rundt 11. Når Trebizon-jentene nå har fyllt 15 og nærmer seg 16 ville det være ganske unaturlig å fortsette i den leia. Så jeg slår meg til ro med at jeg ikke får vite hvordan det går med Rebeccas A-levels, serien har likevel en ganske naturlig slutt der resultatene for GCSEs har ankommet, siden arbeidet fram mot dem har vært i fokus i de siste tre-fire bøkene og utfallet er viktig for hva Rebecca (og hennes jevngamle) kan velge å gjøre videre (sammenlignbart, i alle fall nesten, med videregåendevalg i Norge, men GCSE-resultat bestemmer også hvilke fag du overhodet har mulighet til å gå videre med).
Såh. Nå har jeg atter en gang lest den ene av mine mange favoritter blant internatskoleserier. Så er spørsmålet om jeg skal gi meg i kast med en til, i så fall hvilken? St. Clare’s eller Mallory Towers av Enid Blyton (fra sjangerens virkelige storhetstid og helt klart blant klassikerne)  eller Harry Potter (internatskolerevival)? Eller skal jeg gi meg i kast med Puk-bøkene – jeg har 40 av dem på dansk – av Lisbeth Werner (pseudonym for Knud Meister, som forøvrig også står bak Jan-bøkene. Jeg MÅ skrive mer om Meister på noe tidspunkt)? Eller noe helt annet? Jeg skal fortsatt tilbringe noen dager på sofaen, så noe må det bli.

Slipp hold – Heidi Sævareid

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

Når livet er kjipt – Oda Rygh

odaryghJeg har lest en pensumbok. Det vil si, jeg vet ikke om den er pensum noe sted, men den burde være pensum for alle norske ungdommer, gjerne i siste året på ungdomsskolen eller første året på videregående. I tillegg bør den være lett tilgjengelig og lett synlig alle steder unge (og gjerne også ikke fullt så unge) voksne ferdes, eller enda bedre: Det offentlige kan gjøre hele teksten tilgjengelig på snasent designede nettsider, med klekkelig betaling til forfatteren, selvsagt.

Boka jeg snakker om er Når livet er kjipt: En håndbok for unge folk.

Oda Rygh klarer på en utmerket måte å veilede leseren gjennom en skog av forskjellige problemstillinger uten at teksten noensinne føles belærende, selv om det hele er bygget opp på en veldig «lærebokaktig» måte.

Først forteller hun egen historie. Det kan kanskje virke unødvendig utleverende, men det er viktig fordi det er med på å skape et tillitsforhold og fortrolighet mellom leser og forfatter, og siden temaene som tas opp er personlige og ofte ting man ikke prater om er det ekstra viktig.

Deretter snakkes det litt generelt om det å slite, hva en livskrise er og at det er helt normalt å oppleve  en, men at det for noen (ganske mange faktisk) krever mer enn man faktisk har å gi og da fort har en tendens til å balle på seg. Målsetningen med boka er helt opplagt å treffe folk FØR det har gått for langt, der problemene enten så vidt har begynt eller fortsatt kan reddes inn med litt støtte fra familie og venner og en god porsjon egeninnsats drevet av egeninnsikt. Det er lettere å komme seg ut av en depresjon om man ikke har mistet både jobb og tak over hodet før man begynner. Det er enklere å løse økonomiske problemer når man «bare» får jevnlige inkassovarsler enn når man har havnet i full luksusfelle-modus.

Så får vi to eksempler på folk som det går skjeis for, men som klarer, med hjelp, å hente seg inn igjen. De to brukes også som eksempler videre i boka slik at man kan se hvordan forskjellige livskriser kan føre til problemer som ligner hverandre og kan bedres ved hjelp av lignende mestringsmekanismer.

Og så kommer en rad kapitler om de forskjellige typene problemer man kan havne i, hvordan gjenkjenne symptomene og innse at man sliter og så konkrete råd til hva man kan gjøre for å karre seg opp av gropa igjen før man blir levende begravd.

Nest sist følger et kapittel om hva man kan gjøre som pårørende. Hva man skal se etter, hvordan man skal få vedkommende det gjelder til å innse at de har et problem og hvilke praktiske ting man kan hjelpe til med i forskjellige situasjoner (der det første punktet betimelig nok er «pass på deg selv», du kan ikke hjelpe andre om du graver din egen grav).

Og så til slutt et praktisk kapittel om hvor du kan få hjelp, et etterord og en oversikt over flere instanser som kan hjelpe. Sistnevnte er nok den delen av boka som vil bli utdatert fortest, nettadresser har ofte kort levetid, men selv om ti år kan de gi en pekepinn om hva man kan google (eller hva vi når gjør om ti år i stedet for å google).

Siden mitt eneste skikkelige mine nyttårsforsett er å få satt opp et skikkelig budsjett og følge det opp, fant jeg mange nyttige tips i kapittelet om økonomi, selv om det (heldigvis) ikke var så mange av faresignalene jeg kunne krysse av for. Men egentlig leste jeg boka av ren nysgjerrighet. Jeg følger Oda Rygh på Twitter (@odarygh) og synes hun har mye fornuftig å komme med der, så å sjekke ut boka hun har skrevet var en naturlig forlengelse av det. Men jeg har også to døtre som en gang skal bli tenåringer og unge voksne, og det er ikke så dumt å ha slike bøker både som ballast innabords og lett tilgjengelig i bokhylla.

Det mest imponerende ved Når livet er kjipt tror jeg må være Ryghs evne til å ufarliggjøre det å ta tak, det å be om hjelp, uten samtidig å bagatellisere at det kan være vanskelig.

Og så kan jeg ikke avslutte uten å nevne Tegnehannes fantastiske illustrasjoner. Rygh snakker om ork til å gjøre noe som om ork er en enhet du har et gitt antall av per dag (ikke ulikt teskjelignelsen som jeg har lest flere steder på nett, jeg tror dette er orginalen) og Tegnehanne har personifisert orkene som små lilla vesener som er både deprimerte og i ferd med å klippe over kredittkort, og de passer perfekt inn i teksten ved å gi litt luft og litt «comic relief» slik at den allerede korte (men konsise) boka blir enda lettere å lese. Og er det noe du virkelig ikke har ork til midt i en livskrise er det å lese tunge, dyptpløyende bøker.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning, feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to døtre i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Den onde arven – Thomas Enger

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

I taket lysar stärnorna – Johanna Thydell

thydellJeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.

I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.

På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.

1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.

Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.

(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.

Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.

Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.

Allt jag säger är sant – Lisa Bjärbo

bjarbo1Jeg har fulgt Lisa Bjärbos vidunderlige blogg Onekligen en god stund (ett år? to år? mer? Hvem vet, tiden går så innmari fort), så jeg har skullet lese bøkene hennes en stund også. En tur på Akademibokhandlen i Karlstad i sommer ga meg sjansen til å kjøpe både Allt jag säger är sant og Det är så logiskt, alla fattar utom du, og nå har jeg altså lest førstnevnte.

Att göra som man blir tillsagd bara, utan att ifrågsätta. Verkligen inte min grej.

Alicia liker ikke å gjøre som hun blir fortalt sånn uten videre. Men i Sverige, som i Norge, er det jo sånn at man etter ungdomsskolen helst skal videre på videregående, og om man ikke vet hva man vil og har en bestevenn, Fanny, som liksom bare tar det for gitt at man begge skal gå realfagslinje, så blir det kanskje sånn. Helt til Alicia en dag står på et toalett på skolen der låsen har gått i vranglås og tanken slår henne «Är det det här jag vill med mitt liv?» Når svaret «Nei» gir seg selv, dropper Alicia ut av gymnasiet, til stor forskrekkelse for Fanny og enda større forskrekkelse for Alicias foreldre.

«Du då, Alicia?» säger mamma. «Vad har du gjort idag?»

«Idag», säger jag då. «Idag har jag nog mest hoppat av gymnasiet.»

*

Ridå för paus.

*

I den andra akten har vi förflyttat oss upp till övervåningen. Den femåriga pojken har vid det här laget tröttnat och sitter i kulisserna och jobbar med sin senaste legoriddarborg. Tonårsdottern har visserligen också tröttnat, men tvingas ändå fortfarande att vara med i händelsernas centrum. Mamman och pappan har definitivt inte tröttnat. De har precis kommit igång.

(Side 32) Alicia har ganske fornuftige foreldre, og de innser ganske raskt at det i alle fall ikke er noen vits i å tvinge henne tilbake på skolen umiddelbart. Så hun får prøve seg utenfor. Til alle andres overraskelse enn Alicias får hun seg en jobb på første forsøk og til å begynne med stortrives hun. Når foreldrene ikke kan dy seg fra å mase litt mer flytter Alicia rett og slett ut, hun flytter til mormor. Alicias mormor er noe for seg selv, mormor er den Alicia kan prate med om alt, og det å sove på mormors sofa fungerer overraskende bra, Alicia gidder til og med å rydde etter seg, sette skoene på plass i gangen og genrelt bete seg langt bedre enn hun, som typisk tenåring, gjør hjemme.

Men Alicias plan for framtiden er ikke så klar, hun har bare bestemt seg for at hun skal gjøre «et stordåd», men slett ikke innenfor hvilket område. Og andre forviklinger dukker opp, inkludert en forelskelse. Akkurat i den sammenhengen oppfører Alicia seg kanskje litt mindre idealistisk enn man kunne ønske, siden hun ser helt bort fra det faktum at den utkårede allerede har en kjæreste, men jeg er ikke mer prinsippfast enn at jeg tilgir henne det, siden hun er så ærlig og rett fram oppi det hele.

Og hva gjør man vel ikke for den eneste rette?

 Och jag minns att jag kände redan då att ja, det måste jag nog faktisk. Synen av den där handen på Fannys rumpa stör mig nåt så djävulskt. Jag menar, ska någon ta en på rumpan ska det väl vara den man valt ut som värdig att ta en på rumpan, inte bara vem som helst i högen som råkar ha sin hand i vägen. Eller?

«Man kan väl inte bara gå omkring och vänta på den rätte hela himla tiden», säger Fanny trotsigt.

Och då säger jag inget mer, men jag tänker: Varför inte?

(Side 84) Jeg liker virkelig Allt jag säger är sant. Det er en bok om å finne seg selv, og dem kan man gjerne lese mange av i tenårene (og senere også, for den saks skyld). Jeg blir glad i persongalleriet, inkludert Fanny, Alicias foreldre, lillebror og mormor, og jeg heier på Alicia, først og fremst fordi hun mener det når hun sier «Allt jag säger är sant».

PS: Boken er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i 2013, oversatt av Ingelin Røssland (bør jo funke bra) og heter enkelt nok Alt jeg sier er sant.

PPS: Lisa Bjärbo har en podcast om ungdomsbøker sammen med Per Bengtsson, den heter Allt vi säger är sant, og er verdt å høre på.