Stikkordarkiv: tegneserier

2. desember: Assigned Male

Spørsmål to i desemberutfordringen:

2. Min internet-crush. Berätta om en person som du beundrar på internetz …

Assigned Male er en nettbasert tegneserie som er delvis selvbiografisk og handler om Stephie, som er en tolv år gammel jente som ble kjønnet som gutt ved fødselen (altså transkjønnet gutt-til-jente). I en verden som er sykelig opptatt av hva folk har mellom bena og forventer at interesser og utseende skal stemme overens med det er det forfriskende – og for meg som cis ikke minst nyttig og utdannende – med et slikt perspektiv.

Ikke alle her i verden er like glade i å få sitt binære syn på kjønn utfordret, så skaperen av Assigned Male, Sophie Labelle, får noe-som-burde-være-sjokkerende-mye-men-dessverre-bare-er-som-forventet mye hat rettet mot seg i sosiale medier. Desto viktigere for oss andre å sende litt kjærlighet i form av spredning tenker jeg.

assignedmalebook

Jeg følger Assigned Male på Facebook også, og har skumle planer om å kjøpe noen av tegneseriene på papir for å snike inn i ungenes hauger av lesestoff. Kanskje en donasjon til skolebiblioteket hadde vært noe også?

Red.: Kom på at jeg skulle sjekke om Assigned Male fantes på Twitter også, og det gjør hun selvsagt.

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

The Comic Book Story of Beer – Hennessy, Smith, McConnell & Orzechowski

comic_beerKrysspostet til drikkelig.no.

I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).

Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.

Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.

Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.

Eon: Syvende mor i bedehuset – Lars Lauvik

eon_7Dette var julegave fra meg til mannen. Vi hadde ønsket oss bok 8 (men fikk den ikke), men kom på at vi manglet sju også, så da kjøpte jeg den like gjerne.

Jeg vakler stadig i forhold til spørsmålet om hvilke som er mine favorittserier blant de nye norske tegneseriene. Nemi vinner, men Pondus, M og Eon er alle utrolig gode og Kollektivet, Rex Rudi og Lunch puster dem i nakken. Lauvik har hatt noen fantastisk fine juleheftehistorier, og en av dem er gjengitt i denne boken, noe som trekker opp. Ellers er det en del harselering med konspirasjonsteoretikere som jeg finner særdeles fornøyelig, spesielt side jeg har lest en del om slikt i år (blant annet hos Tjomlid).

Anbefales, men kanskje ikke som en intro til Eon-universet, det hjelper å vite hvem som er hvem fra før (det er ikke negativt, altså, jeg ville uansett alltid anbefale å starte med første bind i en serie).

Tematrio: Tegneserier

tematrioDenne uken ber Lyran oss: «Berätta om tre serier/grafiska noveller eller romaner som du gillar!»

Jeg leser jo faktisk endel tegneserier, i motsetning til en del av de andre bokbloggerne jeg leser, så det kan bli vanskelig å holde seg til tre… Nåja:

Asterix av Goscinny & Uderzo: Jeg elsker Asterix. Mamma og pappa hadde alle albumene (som var kommet ut på det tidspunktet) når jeg var liten, og det er faktisk et av mine første leseminner: Å sitte sammenkrøllet i sofaen på tv-stua og lese Asterix mens kameraten min Bjarte satt i lenestolen og leste Asterix han også. Når jeg etterhvert lærte engelsk fikk jeg gleden av å oppdage Asterix på nytt, for noe av sjarmen med serien er de utrolige ordspillene som foregår i teksten og de er naturlig nok helt annerledes på engelsk enn på norsk, det ble dermed nesten som å få et helt nytt, ulest sett med serier. Hadde jeg lært fransk skikkelig hadde Asterix vært noe av det jeg hadde gledet meg til å kunne lese.

Nemi av Lise Myhre: Jeg elsker Nemi. Og jeg har fulgt henne nesten helt fra begynnelsen (jeg tror bare det er det aller første albumet jeg ikke har). Nemi (og Cyan) er femåringen i meg, men av og til er hun den vise gamle konen som også bor i meg noe sted, så er hun 13-åringen i meg,  og av og til er hun også voksen og nesten middelaldrende, akkurat som jeg. Det finnes så mange fantastiske Nemi-striper at jeg kunne tapetsert leiligheten og fortsatt ikke fått plass til alle jeg gjerne skulle hatt på veggen. Når Karine Haaland i et intervju sa at hun selv lagde striper for voksne og at det bare var 13-åringer som leste Nemi ble jeg så sur at jeg nesten sluttet å lese Karine Haaland (men det blir jo for dumt, for stripene hennes er også herlige). For det første er det jo beviselig sludder, sånn som Nemi selger kan det umulig bare være barn som leser om henne og for det andre er mitt helt ærlige svar at i så fall vil jeg ikke være voksen. (Jeg er forresten ikke mer en 13 på en normal dag, uansett, så jeg vet ikke hva jeg klager over.)

ElfQuest av Wendy og Richard Pini: Jeg elsker ElfQuest også. Jeg lånte dem på biblioteket og leste dem om og om igjen. Når de begynte å komme ut på nytt på norsk for noen år siden kjøpte vi de første delene, men kom deretter på at vi kanskje heller burde kjøpe dem på engelsk. Som sagt så gjort, og nå står hele serien borte i hylla og lyser. Foruten å være en spennede og engasjerende historie tar ElfQuest også opp mange viktige tema rundt sameksistens og viktigheten av tradisjon sett opp mot nødvendigheten av å prøve å gjøre verden bedre. Anbefales på det varmeste, og kan, i følge Wikipedia, leses i sin helhet online.

Og der hadde jeg nevnt tre, gitt. Jeg kunne også nevnt: Calvin & Hobbes, Pondus, M, Corto Maltese, Lucky Luke, Sprint, Gammelpot, Yoko Tsuno, Larsons Far Side, Fables, Maus, Jan Lööf, Castle Waiting og så videre og så videre.

M – Marzan og Opars juveler – Mads Eriksen

Instruksen til tegneren: "Noe med whisky"
Instruksen til tegneren: «Noe med whisky»

Som nevnt var vi på boksignering på Outland i Trondheim på lørdag, og sikret oss dermed et eksemplar av Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler. Det fine med serietegnere er at de ikke bare signerer boka, men faktisk lager et lite kunstverk på bestilling (i alle fall har alle jeg har vært på signering med gjort det). Ulempen med dette er at køen tar mye lenger tid enn ved en «normal» signeringmen det kan man vel tåle for en gangs skyld. Siden både M, Mads Eriksen og vi er ganske glade i skotsk maltwhisky ba vi om «noe med whisky» når det ble vår tur. Resultatet ser dere på bildet. Vi var mer enn fornøyd.

 Så til boka:

Den inneholder på sett og vis tre deler. Den første delen er rene striper, de fleste av disse var nye for meg (vi abonnerer på flere norkse tegneserieblader, men ikke M, siden vi ikke er så glad i bi-seriene i bladet, og M-stripene får vi jo uansett i og med at vi kjøper alle album og bøker), og jeg kan med glede avsløre at jeg til stadighet humret høyt, blandt annet over stripen jeg serverte som smakebit i går. Jevnt over holder materialet en svært god kvalitet.

M er kanskje ikke en serie for «hvem som helst», den er spekket med kulturreferanser – til det man gjerne kaller «nerdekultur» – og i tillegg inneholder mange av stripene interne referanser til andre striper slik at det rett og slett blir umulig å fatte poenget om man ikke har lest stripa det refereres til. Jeg skal ærlig innrømme at det slett ikke er alle referansene jeg tar heller, enkelte av stripene framstår derfor som helt meningsløse for meg (det var riktignok få av disse i denne samlingen), men jeg har ingen problemer med å akseptere det til gjengjeld for de stripene som til de grader treffer spikeren på hodet.

Del to består av «Mads tegner og forteller»-sider som jeg innbiller meg har vært på trykk i M-bladet. Jeg mener å ha sett noen de gangene jeg har sett på bladene. Del tre består av det samme konseptet, men sider som tilsynelatende er satt sammen for denne bokens skyld. Begge disse delene består altså av gamle striper med en kommentar fra tegneren. Noen av kommentarene er nesten like morsomme som stripene, og i det hele tatt er dette en «bonus» ved bokutgivelser framfor avisstriper som jeg setter stor pris på. Det er ett problem i denne boka at et par striper gjentas både i det jeg oppfatter som del 2 og del 3. Det gjelder ikke mange striper og kommentarene er forskjellige (og vel verdt å lese), men det gir ett litt klønete inntrykk.

Hadde jeg vært redaktør hadde dette vært noe jeg hadde ryddet opp i. Jeg tror også med fordel delen med nye striper kunne vært splittet i to, slik at leseren hadde fått noen fler nye striper helt på slutten av boka også. Det hadde gitt en bedre «spenningskurve», for å bruke det uttrykket.

Innvendingene mine er likevel stort sett tekniske, og uttrykker overhodet ikke misnøye med det kunstneriske innholdet i boka. Jeg er svoren M-fan, noe som slett ikke endres av denne boka, og vil gjerne benytte anledningen til å ærklære min kjærlighet (platonisk sådan) også til Madammen. Hun er ei grepa dame. Å lese M føles ofte litt som å lese om eget samliv, bortsett fra at det varierer hvilken rollefigur jeg identifiserer meg med. (Og vi er vel ikke fullt så sprø. Tror jeg.) En av sekvensene som kommenteres er en gammel stripe med scenariet «dersom Madammen ikke hadde møtt M» og «dersom M ikke hadde møtt Madammen», som er aldeles herlig.

Smakebit på en søndag: M – Marzan og Opars juveler

Jada, jeg vet det er mandag, jeg bare glemte å få tatt bilde i går. Denne gangen kommer smakebiten nemlig fra Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler, som vi kjøpte på Outland på lørdag når unge herr Eriksen i egen høye (? Han satt.) person var der for å signere, og det blir ikke på langt nær like morsomt uten bilder.

Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi
Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Pondus – Fem rette

Ny Pondus-bok! Nå har man jo riktignok lest alle stripene før, man abonnerer jo på bladet (vel, mannen gjør), men allikevel må man jo løpe og kjøpe. Det er ikke stort annet å si om denne enn at den burde være obligatorisk eie for enhver nordmann (og alle andre som kan lese norsk).