Stikkordarkiv: svensk

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Fallvatten – Mikael Niemi

niemi_fallvattenNå begynner backloggen å hope seg opp, her. For jeg har lest, selv om jeg ikke har blogget. Vi får se om et lite skippertak med kortere omtaler ikke kan få meg noenlunde på track igjen.

Jeg leste (selvsagt, hadde jeg nær sagt) Mikael Niemis Populärmusik från Vittula når den kom for en del år siden. Siden det har vi kjøpt det meste Niemi har skrevet i pocket når det har passet seg sånn, og mannen har lest i alle fall en bok til, men for min del har jeg ikke kommet så langt. Det er et helt normalt problem her i huset. Vel, når en av de andre i boksirkelen hadde Fallvatten som forslag måtte jeg nesten stemme for den, og siden mange nok var enige med meg i at den så interessant ut ble det den vi leste. I mars. Jeg sa jo jeg lå etter…

Fallvatten er en katastroferoman. Det har regnet stødig i Norrland hele høsten og plutselig en dag brister en demning i Luleelven. Det forårsaker en flodbølge som blir større og større ettersom den bryter ned de påfølgende demningene nedover langs veien, en etter en. I boka følger vi et utvalg av dem som befinner seg langs elvens løp og på hver sin måte rammes av bølgen.

Jeg synes boka hadde et godt driv, og Niemi klarer i stor grad å vise hvor forskjellig folk reagerer på en truende katastrofe. Noen med aggresjon, noen med solidaritet og styrke og noen oppdager plutselig at de ikke var så klare for å dø som de trodde. Noen av mine boksirklende venner synes det ble for mye, enten at det ble for anmasende eller at det ble for mange personer å holde styr på. Jeg synes derimot at antallet var akkurat passe for å belyse de reaksjonene som skulle belyses, og at historiene var såpass forkjellige at det ikke var noe problem å holde dem fra hverandre. Min største innvending var at boka er for kort, for jeg ville vite hva som hendte videre når bølgen hadde passert.

Et lite notat til slutt: Denne boka er en av de som burde ha «Trigger warning: Rape» trykket på coveret. Det kom i alle fall overraskende på meg, ut fra omtalene av Fallvatten at spesielt en seksjon var såpass grafisk (og teknisk sett er det to voldtekter, selv om den andre er mest bisarr). Så om du trigges av sånt er du hermed advart.

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

I taket lysar stärnorna – Johanna Thydell

thydellJeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.

I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.

På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.

1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.

Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.

(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.

Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.

Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.

Allt jag säger är sant – Lisa Bjärbo

bjarbo1Jeg har fulgt Lisa Bjärbos vidunderlige blogg Onekligen en god stund (ett år? to år? mer? Hvem vet, tiden går så innmari fort), så jeg har skullet lese bøkene hennes en stund også. En tur på Akademibokhandlen i Karlstad i sommer ga meg sjansen til å kjøpe både Allt jag säger är sant og Det är så logiskt, alla fattar utom du, og nå har jeg altså lest førstnevnte.

Att göra som man blir tillsagd bara, utan att ifrågsätta. Verkligen inte min grej.

Alicia liker ikke å gjøre som hun blir fortalt sånn uten videre. Men i Sverige, som i Norge, er det jo sånn at man etter ungdomsskolen helst skal videre på videregående, og om man ikke vet hva man vil og har en bestevenn, Fanny, som liksom bare tar det for gitt at man begge skal gå realfagslinje, så blir det kanskje sånn. Helt til Alicia en dag står på et toalett på skolen der låsen har gått i vranglås og tanken slår henne «Är det det här jag vill med mitt liv?» Når svaret «Nei» gir seg selv, dropper Alicia ut av gymnasiet, til stor forskrekkelse for Fanny og enda større forskrekkelse for Alicias foreldre.

«Du då, Alicia?» säger mamma. «Vad har du gjort idag?»

«Idag», säger jag då. «Idag har jag nog mest hoppat av gymnasiet.»

*

Ridå för paus.

*

I den andra akten har vi förflyttat oss upp till övervåningen. Den femåriga pojken har vid det här laget tröttnat och sitter i kulisserna och jobbar med sin senaste legoriddarborg. Tonårsdottern har visserligen också tröttnat, men tvingas ändå fortfarande att vara med i händelsernas centrum. Mamman och pappan har definitivt inte tröttnat. De har precis kommit igång.

(Side 32) Alicia har ganske fornuftige foreldre, og de innser ganske raskt at det i alle fall ikke er noen vits i å tvinge henne tilbake på skolen umiddelbart. Så hun får prøve seg utenfor. Til alle andres overraskelse enn Alicias får hun seg en jobb på første forsøk og til å begynne med stortrives hun. Når foreldrene ikke kan dy seg fra å mase litt mer flytter Alicia rett og slett ut, hun flytter til mormor. Alicias mormor er noe for seg selv, mormor er den Alicia kan prate med om alt, og det å sove på mormors sofa fungerer overraskende bra, Alicia gidder til og med å rydde etter seg, sette skoene på plass i gangen og genrelt bete seg langt bedre enn hun, som typisk tenåring, gjør hjemme.

Men Alicias plan for framtiden er ikke så klar, hun har bare bestemt seg for at hun skal gjøre «et stordåd», men slett ikke innenfor hvilket område. Og andre forviklinger dukker opp, inkludert en forelskelse. Akkurat i den sammenhengen oppfører Alicia seg kanskje litt mindre idealistisk enn man kunne ønske, siden hun ser helt bort fra det faktum at den utkårede allerede har en kjæreste, men jeg er ikke mer prinsippfast enn at jeg tilgir henne det, siden hun er så ærlig og rett fram oppi det hele.

Og hva gjør man vel ikke for den eneste rette?

 Och jag minns att jag kände redan då att ja, det måste jag nog faktisk. Synen av den där handen på Fannys rumpa stör mig nåt så djävulskt. Jag menar, ska någon ta en på rumpan ska det väl vara den man valt ut som värdig att ta en på rumpan, inte bara vem som helst i högen som råkar ha sin hand i vägen. Eller?

«Man kan väl inte bara gå omkring och vänta på den rätte hela himla tiden», säger Fanny trotsigt.

Och då säger jag inget mer, men jag tänker: Varför inte?

(Side 84) Jeg liker virkelig Allt jag säger är sant. Det er en bok om å finne seg selv, og dem kan man gjerne lese mange av i tenårene (og senere også, for den saks skyld). Jeg blir glad i persongalleriet, inkludert Fanny, Alicias foreldre, lillebror og mormor, og jeg heier på Alicia, først og fremst fordi hun mener det når hun sier «Allt jag säger är sant».

PS: Boken er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i 2013, oversatt av Ingelin Røssland (bør jo funke bra) og heter enkelt nok Alt jeg sier er sant.

PPS: Lisa Bjärbo har en podcast om ungdomsbøker sammen med Per Bengtsson, den heter Allt vi säger är sant, og er verdt å høre på.

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til drikkelig.no.)

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

En man som heter Ove – Fredrik Backman

oveJeg hadde i grunn lyst til å lese om Ove alt etter det første blogginnlegget jeg leste om ham på en eller annen svensk bokblogg ganske kort tid etter at den kom ut. Men så var det det der med å komme seg så langt, da. Men nu, jävlar, nu.

Min pocketutgave forkynner «Årets roligaste bok!» på forsiden, og visst er den morsom. På et tidspunkt truet mannen med å hive den på grillen, siden jeg satt og fniste meg gjennom side etter side mens han forsøkte å lese sin egen bok. Men det er ikke det at den er morsom som gjør En mann som heter Ove så bra. Det vil si, det er selvsagt en del av det. Det at den er morsom, virkelig morsom, og det at en av grunnene til at den er morsom er en fantastisk lek med språket. Jeg måtte lese med penn for hånden, for jeg sliter med ikke å markere i margen når man blir servert slike perler: «Här ska minsann inga eldirektörer sitta och sko sig bara för att det har råkat bli lite årstid.»

Men det som gjør boka så bra er at det er plent umulig å ikke bli glad i Ove, selv om han er borettslagets skrekk og utad går Narvestad en høy gang. For Ove har en historie. Alle mennesker har selvsagt det, og Oves er kanskje ikke så spesiell, egentlig, men den forklarer en del om hvorfor han er som han er.

Boka starter i nåtid, Over 59 år og står opp kvart på seks hver morgen for å gå inspeksjonsrunde i nabolaget. Det er mye å irritere seg over i Oves verden, og visst, jeg ler, men jeg kan godt være ærlig å si at jeg delvis ler gjenkjennende. Særlig når man kommer til slike passasjer:

Ove blänger ut genom rutan. Sprätten joggar. Och det är inte det att joggning provocerar Ove, inte alls. Ove skiter väl i om folk joggar. Det är bara det att han inte begriper varför man måste göra en så stor affär av det. Ha de där självgoda leendena som om de var ute och botade lungemfysem. De går fort, eller springer låmgsamt, det är vad joggare gör. Det är en 40-årig mans sätt att tala om för världen att han för fasen inte kan göra någonting rätt. Och att dessutom behöva klä ut sig till en 12-årig rumänsk gymnast för att kunna göra det, ska det verkligen vara nödvändigt? Måste man se ut som OS-landslaget i rodel bara för att man ska ut och lufsa runt helt planlöst i trekvart?

(s. 18) Eller dette:

Den blonda lufsen nickar bara tillbaka med ett obeskrivligt harmonisk leende. Precis den där sortens leende som gör att hederligt folk bara vill slå buddhistmunkar i ansiktet, tänker Ove.

(s. 23) Det kan umulig være bare meg og Ove som reagerer sånn på harmoniske smil på ‘feil’ tidspunkt?

Eller kanskje det er det. Jeg har lenge hatt planer om å bli sint gammel kjerring og har allerede begynt å øve meg på å hytte med paraplyen. Dessuten minner Ove meg om min egen bestefar, i alle fall i den grad han var av en generasjon menn som viste følelser ved å fikse, bygge og reparere heller enn med fagre ord.

I alle fall. Det er mer ved Ove enn den sta gubben som skal ha alt på stell. Og av og til er det kanskje ikke så dumt å ville ha ting på stell, heller.

Jeg lo, som sagt. Ganske høyt noen ganger. Men rundt side 80 grein jeg som en unge, og de siste femten likeså. Bring Kleenex.

Ps. Boka er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i år, oversatt av Nina M. Due med tittelen En mann ved navn Ove.