Stikkordarkiv: roman

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

I jula – det vil si fra «julebordet» vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier («i nabolaget» er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for «hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen». Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser «hukommelsens kunst» er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste «Han» med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter «mot Daragane», så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av «dem» er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om «lyssky» i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Den siste vostjakeren – Diego Marani

vostjakerenNok en bok som biblioteket lurer på om de ikke kan få igjen snart. Denne har jeg nok egentlig mye å si om, men jeg orker ikke. Jeg lånte den fordi forlagets omtale på Facebook gjorde meg nysgjerrig, og leste den ferdig fordi den er kort. Utover det kan dere egentlig heller lese Elisabeths utmerkede innlegg på Bokstavelig talt, siden hun oppsummerer alt som er galt med Den siste vostjakeren. Ikke er den morsom. Ikke er det god krim-slash-spenning. Ikke er den lingvistisk interessant (selv om vi skulle godta premisset om et uendret bindeleddsspråk: Hvor spennende er det egentlig med et fiktivt sådan?). Jarmos misogynisme kan man hevde er ment som satire, men jeg leser ingenting som ikke tyder på at også forfatteren synes at Olga er latterlig fordi hun er feit og stygg, eller at Margareetas desperasjon over et tapt liv er verdt noe annet enn humring. For ikke å snakke om den skremmende «white man’s burden»-aktige fremstillingen av Ivan. Nei. Pføy. Styr unna.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.

Pølsefabrikken – Helene Guåker

pølsefabrikkenPølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.

Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.

Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.