Stikkordarkiv: poetry

Bout of Books day 2 progress report

Books finished: 1
Number of pages read: 64 HB: Destillert Norgeshistorie + 10 Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (aloud) + 27 Når livet er kjipt + 36 Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams
Total number of pages read: 284
Total number of books finished: 1
Total number of books blogged about: 2 (Day 2: Når livet er kjipt av Oda Rygh)
Comments: Still going strong.

BoB15-200x200

Today’s Rainbow Challenge is brought by Randy Runt of a Reader. I might just do both versions for the h of it, here’s the author challenge:

R – Russo, Richard

O – O’Brian, Patrick

Y – Yeats, William Butler (I’ve never blogged Yeats, but one of his poems is one of those I regularly get as an «earworm», so I’ve included it below. I also love his The Second Coming, though please don’t ask me to analyze it…)

G – Goldstone, Lawrence and Nancy

B – Bjärbo, Lisa

I – Irving, John

V – Valente, Catherynne M.  (I’ve read The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making, but not blogged about it.)

An Irish Airman Foresees his Death

I KNOW that I shall meet my fate
Somewhere among the clouds above;
Those that I fight I do not hate
Those that I guard I do not love;

My country is Kiltartan Cross,
My countrymen Kiltartan’s poor,
No likely end could bring them loss
Or leave them happier than before.

Nor law, nor duty bade me fight,
Nor public man, nor cheering crowds,
A lonely impulse of delight
Drove to this tumult in the clouds;

I balanced all, brought all to mind,
The years to come seemed waste of breath,
A waste of breath the years behind
In balance with this life, this death.

— W. B. Yeats

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Søvndyssende smakebit på en søndag

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til henne mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hun har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Dikt på en onsdag

I dag på Twitter kom det en klage på understrekinger i biblioteksbøker fra @syltegeek. Jeg er hjertens enig i at det er en uting, og tweetet tilbake at jeg en gang tilbragte en ettermiddag med å viske ut alle understrekinger i en biblioteksbok. Noen hadde brukt blyanten flittig. Jeg var student. Det virket som fornuftig bruk av tid; jeg bedret leseligheten til boka både for meg selv og for senere lånere. Men Syltegeek fikk også svar fra @mareinna, med det hun kalte et motargument, et argument jeg gjerne deler videre. Nå kan vi vel alle være enige i at marginalia er noe helt annet enn understreking, men dette er altså en ode til marginalia, så og si:

Marginalia – Billy Collins

Sometimes the notes are ferocious,
skirmishes against the author
raging along the borders of every page
in tiny black script.
If I could just get my hands on you,
Kierkegaard, or Conor Cruise O’Brien,
they seem to say,
I would bolt the door and beat some logic into your head.

Other comments are more offhand, dismissive –
«Nonsense.» «Please!» «HA!!» –
that kind of thing.
I remember once looking up from my reading,
my thumb as a bookmark,
trying to imagine what the person must look like
why wrote «Don’t be a ninny»
alongside a paragraph in The Life of Emily Dickinson.

Students are more modest
needing to leave only their splayed footprints
along the shore of the page.
One scrawls «Metaphor» next to a stanza of Eliot’s.
Another notes the presence of «Irony»
fifty times outside the paragraphs of A Modest Proposal.

Or they are fans who cheer from the empty bleachers,
Hands cupped around their mouths.
«Absolutely,» they shout
to Duns Scotus and James Baldwin.
«Yes.» «Bull’s-eye.» «My man!»
Check marks, asterisks, and exclamation points
rain down along the sidelines.

And if you have managed to graduate from college
without ever having written «Man vs. Nature»
in a margin, perhaps now
is the time to take one step forward.

We have all seized the white perimeter as our own
and reached for a pen if only to show
we did not just laze in an armchair turning pages;
we pressed a thought into the wayside,
planted an impression along the verge.

Even Irish monks in their cold scriptoria
jotted along the borders of the Gospels
brief asides about the pains of copying,
a bird signing near their window,
or the sunlight that illuminated their page-
anonymous men catching a ride into the future
on a vessel more lasting than themselves.

And you have not read Joshua Reynolds,
they say, until you have read him
enwreathed with Blake’s furious scribbling.

Yet the one I think of most often,
the one that dangles from me like a locket,
was written in the copy of Catcher in the Rye
I borrowed from the local library
one slow, hot summer.
I was just beginning high school then,
reading books on a davenport in my parents’ living room,
and I cannot tell you
how vastly my loneliness was deepened,
how poignant and amplified the world before me seemed,
when I found on one page

A few greasy looking smears
and next to them, written in soft pencil-
by a beautiful girl, I could tell,
whom I would never meet-
«Pardon the egg salad stains, but I’m in love.»

Fler dikt og mer av og om Billy Collins.

World Poetry Day

Som de fleste sikkert har fått med seg nå er dagen i dag Verdens poesidag, i følge UNESCO.

En utmerket unnskyldning for å dele et dikt. Egentlig hadde jeg tenkt å dele et på engelsk fra en bok som heter The King of Twist, men den er sporløst forsvunnet just nu, så da blir det i stedet norsk og Trond Botnen. Han er en av mine absolutte favoritter, og jeg fatter ikke hvorfor de to diktsamlingene hans kun er tilgjengelig fra antikvariater. Egentlig burde de være allemannseie, men der er vel kanskje ikke resten av verden helt på bølgelengde med meg (altså, poesi som allemannseie?). Nåja.

Siden det snart er påske og jeg sikkert ikke er alene om å ha tenkt meg en tur over svenskegrensa i løpet av påskeferien synes jeg det kunne passe med dette, fra Nattordbok (1970):

Reisen til Sverige
ble ikke som planlagt

selv om vi fulgte
alle veier, brosjyrer
gode råd
førte bilen lengsels-
og forventningsfullt
gjennom et
brunt og grått og grønt
og tåket landskap
da vi kom til grensen

lå ikke
Sverige
der mer

A Christmas Calendar: December 18th

Stopping by Woods on a Snowy Evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark and deep.
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

Robert Frost

We drove from Oslo to Trondheim yesterday. Miles to go before I sleep, indeed.

This is one of those poems I get as an ear worm occasionally. I learnt it by heart some twenty years ago, and it still resonates in my head (as do Fire and Ice and The Road Less Travelled by the same poet).

Bokbloggsjerka: Guilty pleasures

Denne ukens spørsmål i Bokbloggsjerka er:

För någon vecka sedan skrev jag om Morgonpasset där de pratade om ”skämslitteratur”. Läser du böcker som du skäms över, kanske till och med så mycket att du känner dig tvingad att skyla över den bokens omslag med ett omslag från en annan bok? Eller har du böcker i din bokhylla som du egentligen inte vill att någon ska se?

Ikke egentlig. Eller kanskje jeg helst skulle si: Ikke nå lenger. Når jeg var tenåring og student leste jeg ganske anselige mengder med Harlequin-romaner. Det var et avbrekk fra mer ordentlig litteratur og fylte et behov jeg hadde den gangen. De ble alltid lest hjemme, og ja, jeg skammet meg nok litt over dem. Nå leser jeg ikke sånne bøker lenger, og det er i grunnen ikke noe annet jeg leser som jeg ikke vil lese på bussen, for eksempel. Det betyr ikke at jeg ikke av og til føler at jeg burde hatt et skilt der det står «Jeg leser Shakespeare og Tolstoy også» – det gjelder vel særlig når jeg leser bøker for barn i offentlighet – men det stopper meg ikke fra å lese, og til og med å le (eller grine) av, bøkene på buss, fly og tog. Jeg fikk forresten den første boka i en såkalt kioskromanserie gratis vedlagt et blad jeg abonnerer på nylig, jeg vurderer å lese den bare for å se hvordan slik litteratur fortoner seg for meg nå til dags. I så fall kommer jeg sikkert til å lese den på bussen. Folk får tro hva de vil.

HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

(Piet Hein)

Dagens dikt

Eller utdrag av en sangtekst, da:

Satt ei lita jente nedpå trappa og gråt
trappa og gråt, trappa og gråt.
Satt ei lita jente nedpå trappa og gråt
trappa og gråt så sårt.

Kom ei gammal kjerring bort og spurte hva det var
spurte hva det var, spurte hva det var.
Kom ei gammal kjerring bort og spurte hva det var
spurte hva det var, var, var.

«Jeg få’kke lov av mamma å gå på kinomotograf.» – «Hvorfor ikke det?»
«Jeg få’kke sitte i fred,
for guttene de kiler meg og da må jeg le.
Huff de dumme guttene!»

«Nå får jeg lov av mamma å gå på kinomotograf.» – «Hvorfor får du det?»
«Nå får jeg sitte i fred,
for jeg har lært karate og nå slår jeg dem ned
hvis de ikke lar meg være i fred.»

Oppbyggelig barnesang fra Lillebjørn Nilsen (plata Haba Haba som går på repeat i heimen).