Stikkordarkiv: nynorsk

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Bokbloggerprisen 2013: Kommentarer til langlisten

Langlisten til Bokbloggerprisen 2013 er offentliggjort og jeg kan fornøyd konstatere at begge mine nominasjoner er med på den. Listen finner du på Norske bokbloggerebloggen (meta!), Knirk har litt statistikk rundt antallet nominasjoner og Line har mer om prosessen rundt (ikke minst komitéens neglebiting…) og de enkelte bøkene.

Jeg leste flere norske bøker utgitt i 2013 enn jeg noensinne tidligere har lest norske bøker samme år som de ble utgitt, muligens med unntak av et år eller to i nærradio i Trondheim på nittitallet. Og flere av dem var gode kandidater til prisen. Men når jeg satt meg ned for å skrive nominasjonsepost bestemte jeg meg for å nøye meg med to nominasjoner, en i hver klasse, nemlig de to suverent beste bøkene jeg leste på norsk i fjor (og blant de beste i fjor uavhengig av språk).

I klassen «Roman» nominerte jeg Roy Jacobsens De usynlige, og i «Åpen klasse» Siri Pettersens Odinsbarn. Om du har fulgt med på bloggen og lest innleggene mine i kategorien Bokbloggerprisen 2013 burde ingen av de to være noen overraskelse. Det skal forresten bemerkes at jeg heier såpass på sistnevnte at om forlaget hadde klassifisert den rett, altså som roman, ikke som ungdomsbok, hadde jeg muligens droppet Roy Jacobsen og i alle fall satt Odinsbarn som nummer en på lista (nominasjonene skulle vektes ut fra rangering, visstnok). Samtidig er jeg ganske fornøyd med at Lisa Aisatos Fugl også er på langlista i åpen klasse, jeg har ikke kommet så langt som til å blogge om den enda, men det er en veldig underfundig barnebok med (som vanlig fra den kanten) fantastiske illustrasjoner.

Ellers har jeg ikke lest noen av de andre fra langlista, faktisk, så jeg skal i alle fall satse på å bli med på samlesinga av kortlista, ellers blir det vanskelig å stemme i august. Det er vel bare en eneste bok på listene jeg ikke egentlig har lyst til å lese, jeg får vurdere det om den havner på kortlista (og, nei, jeg har ikke tenkt å si hvilken akkurat nå).

Spennet i åpen klasse er bra, vil jeg si. I romanklassen er det mye bestselgere, det er på sett og vis litt skuffende, men ikke så overraskende, akkurat (og ut fra egen nominasjon kan jeg vel ikke klage…). Og jeg er heller ikke av typen som mener at bestselgere nødvendigvis er dårlige, selv om de heller ikke nødvendigvis er bra, så kanskje dette er de beste av bestselgerne? Vi kan jo håpe på det.

Vindeltorn er diskvalifisert fra kåringen på grunn av at den først er utgitt på engelsk, og jeg behøver derfor ikke å ha dårlig samvittighet for å ha droppet den fra nominasjonene mine (siden jeg leste den på engelsk ville det falt meg svært unaturlig å inkludere den). Utover den kunne jeg vurdert både Leksikon om lengsel og Furuset (ikke blogget ennå) i romanklassen, men begge manglet litt på å nå helt opp hos meg, derfor droppet jeg dem altså.

Det som er sant – Magnhild Bruheim

Omslaget til Det som er sant av Magnhild BruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.

Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.

Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.

Men.

Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.

Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.

_______________________

* En av politimennene som var med på etterforskningen har skrevet klokt og utførlig om saken, om du vil lese mer. Trigger warning x 100 eller deromkring.

Smakebit på søndag: Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti

kjerstiPå bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…

Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.

Smakebiten er fra side 9:

eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak