Stikkordarkiv: nynorsk

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier «slavehandel» får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge «sex»*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter «å selge sex», men jeg synes ikke «sex» er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Nesten menneske – Alfred Fidjestøl

Jeg satt meg på venteliste for Nesten menneske med en halv plan om å lese den i biografilesesirkelen på tampen av 2017, men fikk den ikke i tide til det. Jeg hentet den likevel på biblioteket, og siden den havnet på langlista til Bokbloggerprisen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne lese den før jeg leverer den tilbake. Nå ble jo kortlista klar i dag, og Nesten menneske er ikke på den, men den kan jo dukke opp som joker.

Jeg er fem år eldre enn Julius, og siden jeg er vokst opp i Norge betyr det at han har vært tilstedeværende skikkelse i livet mitt så lenge jeg kan huske, på lik linje med f.eks. Haakon og Märtha – en sammeligning Fidjestøl også gjør. Faktisk har jeg nok vært langt mer interessert i Julius enn i kongefamilien (jeg har ingen planer om å lese biografier om noen av dem, for å si det sånn), selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt nyheter om ham heller. Men bildene av sjimpansebabyen med t-bleier og tilhørende rød-og-hvitstripete t-truse har brent seg inn i bevisstheten min, ikke minst fordi jeg i 1981 fikk en lillebror som brukte samme type bleier (jeg fant en blogg som har lagt ut bilde av en bleiepakke fra den tiden, om du er født senere og er nysgjerrig eller har opplevd den og er nostalgisk).

Fidjestøl har skrevet en ganske spesiell biografi, men det var kanskje uungåelig gitt premissene. Man kan ikke intervjue Julius for få høre hans tanker om livet, han har ikke skrevet brev eller dagbok man kan lese.  Det forfatteren derimot har gjort er å trekke inn relevant forskning på sjimpanser for å forklare dynamikken i Julius’ «familie» – sjimpanseflokken i Kristiansand – og forsøke å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan Julius selv kan ha opplevd det hele. Det gjør boka lesverdig på en helt annen måte enn en mer Se & Hør-aktig «hjemme hos» fortelling ville vært. Sjimpanser er de dyrene vi er i nærest slekt med – nettopp nesten menneske – og innsikt i sjimpansenes liv er dermed kanskje ekstra interessant.

Som bonus får man altså også et slags «husker du», med små glimt fra den norske medieverdenen de siste førti årene. Boka er også illustrert med bilder fra arkivet, både av Julius og av sjimpanser og mennesker som har spilt en rolle i livet hans, og jeg må innrømme at jeg til stadighet ble sittende og stirre inn i øynene til disse «dyra», og jeg nikket derfor gjenkjennende når siste kapittel viste seg å hete «Desse auga».

Elisabeth på Bokstavelig talt har uttrykt overraskelse over at boka har pageturner-effekt, og det er kanskje ikke noe man venter av en biografi i det hele tatt, og det overrasket meg også, men nettopp slik er det altså… bare en side til, bare et kapittel. Det sier jo sitt om forfatterens evne til å engasjere. En god bok, altså. Det blir interessant å se om de tre andre sakprosa-bøkene som havnet på kortlista i åpen klasse faktisk er bedre når vi kommer i gang med samlesingen til Bokbloggerprisen.

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet