Stikkordarkiv: norsk

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Keeperen og havet – Maria Parr

I og med at jeg egentlig har gått og ventet på ny bok fra Maria Parr siden jeg leste både Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte i 2010 kan man jo lure på hvorfor det tok meg flere måneder å begynne på boka. En viss redsel for å bli skuffet var nok medvirkende årsak. Når jeg først begynte var den *poff* utlest på mindre enn et døgn og jeg kan trygt si at bekymringene var ubegrunnet. Om noe er Keeperen og havet bedre enn Vaffelhjarte.

Trille og Lena er altså tilbake, litt eldre, men ikke nødvendigvis klokere. Drama og komplikasjoner oppstår som følge av graviditeter, tilflyttere fra Nederland, fotball og musikkskole. Blant annet. Jeg lo så jeg hikstet og jeg grein både en og to ganger. Parr har vel uttalt at hun ikke egentlig hadde tenkt å skrive noen oppfølger til Vaffelhjarte, men at persongalleriet ikke lot henne være i fred (eller noe sånt). Det er jeg glad for. Og jeg håper at returen til Knert-Mathilde har løsnet på det man som leser nesten må tolke som en skrivesperre (åtte år er lenge å vente på ny bok!) og at vi får fler bøker fra Maria Parr, gjerne så snart som mulig.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Havboka – Morten A. Strøksnes

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.

Slipp hold – Heidi Sævareid

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

hb(Krysspostet til drikkelig.no, der også med bonussmaksnotat for ekte HB)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.

Når livet er kjipt – Oda Rygh

odaryghJeg har lest en pensumbok. Det vil si, jeg vet ikke om den er pensum noe sted, men den burde være pensum for alle norske ungdommer, gjerne i siste året på ungdomsskolen eller første året på videregående. I tillegg bør den være lett tilgjengelig og lett synlig alle steder unge (og gjerne også ikke fullt så unge) voksne ferdes, eller enda bedre: Det offentlige kan gjøre hele teksten tilgjengelig på snasent designede nettsider, med klekkelig betaling til forfatteren, selvsagt.

Boka jeg snakker om er Når livet er kjipt: En håndbok for unge folk.

Oda Rygh klarer på en utmerket måte å veilede leseren gjennom en skog av forskjellige problemstillinger uten at teksten noensinne føles belærende, selv om det hele er bygget opp på en veldig «lærebokaktig» måte.

Først forteller hun egen historie. Det kan kanskje virke unødvendig utleverende, men det er viktig fordi det er med på å skape et tillitsforhold og fortrolighet mellom leser og forfatter, og siden temaene som tas opp er personlige og ofte ting man ikke prater om er det ekstra viktig.

Deretter snakkes det litt generelt om det å slite, hva en livskrise er og at det er helt normalt å oppleve  en, men at det for noen (ganske mange faktisk) krever mer enn man faktisk har å gi og da fort har en tendens til å balle på seg. Målsetningen med boka er helt opplagt å treffe folk FØR det har gått for langt, der problemene enten så vidt har begynt eller fortsatt kan reddes inn med litt støtte fra familie og venner og en god porsjon egeninnsats drevet av egeninnsikt. Det er lettere å komme seg ut av en depresjon om man ikke har mistet både jobb og tak over hodet før man begynner. Det er enklere å løse økonomiske problemer når man «bare» får jevnlige inkassovarsler enn når man har havnet i full luksusfelle-modus.

Så får vi to eksempler på folk som det går skjeis for, men som klarer, med hjelp, å hente seg inn igjen. De to brukes også som eksempler videre i boka slik at man kan se hvordan forskjellige livskriser kan føre til problemer som ligner hverandre og kan bedres ved hjelp av lignende mestringsmekanismer.

Og så kommer en rad kapitler om de forskjellige typene problemer man kan havne i, hvordan gjenkjenne symptomene og innse at man sliter og så konkrete råd til hva man kan gjøre for å karre seg opp av gropa igjen før man blir levende begravd.

Nest sist følger et kapittel om hva man kan gjøre som pårørende. Hva man skal se etter, hvordan man skal få vedkommende det gjelder til å innse at de har et problem og hvilke praktiske ting man kan hjelpe til med i forskjellige situasjoner (der det første punktet betimelig nok er «pass på deg selv», du kan ikke hjelpe andre om du graver din egen grav).

Og så til slutt et praktisk kapittel om hvor du kan få hjelp, et etterord og en oversikt over flere instanser som kan hjelpe. Sistnevnte er nok den delen av boka som vil bli utdatert fortest, nettadresser har ofte kort levetid, men selv om ti år kan de gi en pekepinn om hva man kan google (eller hva vi når gjør om ti år i stedet for å google).

Siden mitt eneste skikkelige mine nyttårsforsett er å få satt opp et skikkelig budsjett og følge det opp, fant jeg mange nyttige tips i kapittelet om økonomi, selv om det (heldigvis) ikke var så mange av faresignalene jeg kunne krysse av for. Men egentlig leste jeg boka av ren nysgjerrighet. Jeg følger Oda Rygh på Twitter (@odarygh) og synes hun har mye fornuftig å komme med der, så å sjekke ut boka hun har skrevet var en naturlig forlengelse av det. Men jeg har også to døtre som en gang skal bli tenåringer og unge voksne, og det er ikke så dumt å ha slike bøker både som ballast innabords og lett tilgjengelig i bokhylla.

Det mest imponerende ved Når livet er kjipt tror jeg må være Ryghs evne til å ufarliggjøre det å ta tak, det å be om hjelp, uten samtidig å bagatellisere at det kan være vanskelig.

Og så kan jeg ikke avslutte uten å nevne Tegnehannes fantastiske illustrasjoner. Rygh snakker om ork til å gjøre noe som om ork er en enhet du har et gitt antall av per dag (ikke ulikt teskjelignelsen som jeg har lest flere steder på nett, jeg tror dette er orginalen) og Tegnehanne har personifisert orkene som små lilla vesener som er både deprimerte og i ferd med å klippe over kredittkort, og de passer perfekt inn i teksten ved å gi litt luft og litt «comic relief» slik at den allerede korte (men konsise) boka blir enda lettere å lese. Og er det noe du virkelig ikke har ork til midt i en livskrise er det å lese tunge, dyptpløyende bøker.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.