Stikkordarkiv: norsk

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Havboka – Morten A. Strøksnes

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.

Slipp hold – Heidi Sævareid

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

hb(Krysspostet til drikkelig.no, der også med bonussmaksnotat for ekte HB)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.

Når livet er kjipt – Oda Rygh

odaryghJeg har lest en pensumbok. Det vil si, jeg vet ikke om den er pensum noe sted, men den burde være pensum for alle norske ungdommer, gjerne i siste året på ungdomsskolen eller første året på videregående. I tillegg bør den være lett tilgjengelig og lett synlig alle steder unge (og gjerne også ikke fullt så unge) voksne ferdes, eller enda bedre: Det offentlige kan gjøre hele teksten tilgjengelig på snasent designede nettsider, med klekkelig betaling til forfatteren, selvsagt.

Boka jeg snakker om er Når livet er kjipt: En håndbok for unge folk.

Oda Rygh klarer på en utmerket måte å veilede leseren gjennom en skog av forskjellige problemstillinger uten at teksten noensinne føles belærende, selv om det hele er bygget opp på en veldig «lærebokaktig» måte.

Først forteller hun egen historie. Det kan kanskje virke unødvendig utleverende, men det er viktig fordi det er med på å skape et tillitsforhold og fortrolighet mellom leser og forfatter, og siden temaene som tas opp er personlige og ofte ting man ikke prater om er det ekstra viktig.

Deretter snakkes det litt generelt om det å slite, hva en livskrise er og at det er helt normalt å oppleve  en, men at det for noen (ganske mange faktisk) krever mer enn man faktisk har å gi og da fort har en tendens til å balle på seg. Målsetningen med boka er helt opplagt å treffe folk FØR det har gått for langt, der problemene enten så vidt har begynt eller fortsatt kan reddes inn med litt støtte fra familie og venner og en god porsjon egeninnsats drevet av egeninnsikt. Det er lettere å komme seg ut av en depresjon om man ikke har mistet både jobb og tak over hodet før man begynner. Det er enklere å løse økonomiske problemer når man «bare» får jevnlige inkassovarsler enn når man har havnet i full luksusfelle-modus.

Så får vi to eksempler på folk som det går skjeis for, men som klarer, med hjelp, å hente seg inn igjen. De to brukes også som eksempler videre i boka slik at man kan se hvordan forskjellige livskriser kan føre til problemer som ligner hverandre og kan bedres ved hjelp av lignende mestringsmekanismer.

Og så kommer en rad kapitler om de forskjellige typene problemer man kan havne i, hvordan gjenkjenne symptomene og innse at man sliter og så konkrete råd til hva man kan gjøre for å karre seg opp av gropa igjen før man blir levende begravd.

Nest sist følger et kapittel om hva man kan gjøre som pårørende. Hva man skal se etter, hvordan man skal få vedkommende det gjelder til å innse at de har et problem og hvilke praktiske ting man kan hjelpe til med i forskjellige situasjoner (der det første punktet betimelig nok er «pass på deg selv», du kan ikke hjelpe andre om du graver din egen grav).

Og så til slutt et praktisk kapittel om hvor du kan få hjelp, et etterord og en oversikt over flere instanser som kan hjelpe. Sistnevnte er nok den delen av boka som vil bli utdatert fortest, nettadresser har ofte kort levetid, men selv om ti år kan de gi en pekepinn om hva man kan google (eller hva vi når gjør om ti år i stedet for å google).

Siden mitt eneste skikkelige mine nyttårsforsett er å få satt opp et skikkelig budsjett og følge det opp, fant jeg mange nyttige tips i kapittelet om økonomi, selv om det (heldigvis) ikke var så mange av faresignalene jeg kunne krysse av for. Men egentlig leste jeg boka av ren nysgjerrighet. Jeg følger Oda Rygh på Twitter (@odarygh) og synes hun har mye fornuftig å komme med der, så å sjekke ut boka hun har skrevet var en naturlig forlengelse av det. Men jeg har også to døtre som en gang skal bli tenåringer og unge voksne, og det er ikke så dumt å ha slike bøker både som ballast innabords og lett tilgjengelig i bokhylla.

Det mest imponerende ved Når livet er kjipt tror jeg må være Ryghs evne til å ufarliggjøre det å ta tak, det å be om hjelp, uten samtidig å bagatellisere at det kan være vanskelig.

Og så kan jeg ikke avslutte uten å nevne Tegnehannes fantastiske illustrasjoner. Rygh snakker om ork til å gjøre noe som om ork er en enhet du har et gitt antall av per dag (ikke ulikt teskjelignelsen som jeg har lest flere steder på nett, jeg tror dette er orginalen) og Tegnehanne har personifisert orkene som små lilla vesener som er både deprimerte og i ferd med å klippe over kredittkort, og de passer perfekt inn i teksten ved å gi litt luft og litt «comic relief» slik at den allerede korte (men konsise) boka blir enda lettere å lese. Og er det noe du virkelig ikke har ork til midt i en livskrise er det å lese tunge, dyptpløyende bøker.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.