Stikkordarkiv: nordisk

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen

simonsen_hver_morgenFrøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?

Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.

Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:

Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.

Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.

Pølsefabrikken – Helene Guåker

pølsefabrikkenPølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.

Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.

Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.

Kjerringer – Helene Uri

kjerringer_uriJeg hadde store forhåpninger til Helene Uris Kjerringer. Til tross for også å ha hatt forventinger til De beste blant oss klarte nemlig den å overraske meg positivt ved å ha en helt uventet oppbygging og slutt. Sånn sett overrasket Kjerringer negativt, den var langt mer forutsigbar og mindre morsom enn jeg hadde forventet, og håpet.

Utgangspunktet er lovende: En rekke tilfeldige mennesker begynner på latinkurs. Utover et ønske om å lære latin har de lite felles (en av dem har sogar ikke engang det ønsket, kjæresten har gitt henne kurset i gave i den tro at det var et italienskkurs). Fire av damene finner fort en ekstra god tone og med litt dytt fra en av dem som har hatt en slags plan helt fra starten danner de en «liga» med det formål å utdele lærepenger til menn som har oppført seg lite bra på den ene eller andre måten.

Som sagt synes jeg historien ble noe forutsigbar etterhvert. Det overnaturlige aspektet ved Jennas historie irriterte meg. Men boka er underholdende og «Kjerringenes» bragder imponerer. Anbefales som lettbent underholdning og kan sikkert med fordel leses om man er litt ekstra oppgitt over mannfolk en periode for å få litt søsterlig støtte i fiktiv form.

Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo

wassmo_disseoyeblikkDisse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).

I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.

Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.

Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.

Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).

Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).

Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.

Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.

Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):

Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.

Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.

På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.

Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):

Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.

Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):

Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.

Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.

Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.

(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.

Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen