Stikkordarkiv: giveaway

Giveaway

Avsluttet og trukket, se kommentarfeltet for vinnere.

Jeg har diverse bøker som vansmekter her hjemme. Bøker jeg med ett unntak har fått i forbindelse med forlagenes bokmøter, men som jeg av forskjellige grunner vet jeg ikke kommer til å lese. Og hva er vel da bedre enn å gi dem bort? Kommenter hvilke(n) du kunne tenke deg, og jeg trekker vinner(e) tirsdag 13. februar, så kommer kanskje bøkene fram til vinterferien (iaf vinterferien i Trøndelag).

Lena Andersson: Rettsstridig forføyningBok 1: Lena Anderssons Rettsstridig forføyning (heftet). Denne har jeg faktisk lest, men på svensk. Jeg var vel sånn tålelig middels fonøyd, men andre har definitivt likt boka.

Levi Henriksen: Harpesang

Bok 2: Levi Henriksens Harpesang (innbundet). Denne kan jeg forsåvidt godt finne på å lese på noe tidspunkt, men det holder i så fall å låne den på biblioteket når ånden eventuelt kommer over meg, jeg trenger ikke å ha den støvende ned i hylla.

J. D. Vance: Hillbillyens klagesangBok 3: J. D. Vances Hillbillyens klagesang (heftet, merket forhåndseksemplar). Jeg er ikke uinteressert i denne heller, men om jeg skal lese den vil jeg lese den på engelsk.

Peter Frankopan: SilkeveieneBok 4: Peter Frankopans Silkeveiene (innbundet). Denne skal jeg lese, men på engelsk. Jeg har den på hylla i pocketutgave.

Ruth Hogan: Vokteren av tapte tingBok 5: Ruth Hogans Vokteren av tapte ting (heftet). Denne boka har jeg kjøpt – på Bunnpris – i panikk en kveld i desember når jeg plutselig måtte overnatte på sykehuset sammen med femåringen og ikke hadde med meg lesestoff. I litt mer sober tilstand ville jeg kanskje husket at jeg har både ebokbib og kindle på mobilen, og at det uansett neppe ble så mye lesing, men boka ble nå i alle fall kjøpt. Men når jeg har hyllevis med uleste bøker å ta av blir den garantert ikke lest, i alle fall ikke på norsk.

Jørn Horst: Katharina-kodenBok 6: Jørn Horsts Katharina-koden (innbundet). Denne boka er til og med signert (se nedenfor). Jeg leser jo nesten ikke krim, og skal jeg lese Horst kommer jeg ikke til å begynne med den 12. boka om Wisting.

Jørn Lier Horsts signatur i boka

Så der har vi det. 6 bøker som vansmekter hos meg, vil du gi dem et bedre hjem?

Morna, Jo!

Da er trekningen foretatt. Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller lei for at det kun var seks deltagere, men det forenklet trekningen i alle fall. Jeg kunne riste lappene i hendene omtrent som om jeg skulle spille yatzy.

nesbotrekningGratulerer til Monica Skogstad, den heldige (?) nye eier av ni Nesbø-bøker. Så fort jeg får adressen din skal jeg få bøkene avgårde i posten, og så kan jeg begynne å fundere på hva jeg skal fylle tomrommet i hyllen med!

Farvel til Nesbø

IMG_4647Jeg har alltid hatt problemer med å begynne å lese en overeksponert forfatter når skaden først har skjedd, men når det gjelder Nesbø begynte jeg før hypen tok helt av, og lenge var jeg storfan. Men så skjedde et eller annet. Den siste Harry Hole-boka jeg leste var Panserhjerte. Og jeg likte den, så vidt jeg kan huske (den siste jeg blogget om var Frelseren). Jeg kjøpte Gjenferd, og hadde egentlig tenkt å kjøpe Politi også, men kom ikke så langt. Og så? Vel, så viste det seg at jeg ikke egentlig hadde lyst til å lese Gjenferd. Og jeg prøvde å høre på Hodejegerne, men ga opp, fordi det ikke fenget overhodet. Jeg leste Doktor Proktor-bøkene, som jeg likte når jeg leste dem for meg selv, høyt for eldstemann og lurte litt på hva som hadde gått av meg når jeg hadde vært så begeistret, for var de ikke egentlig litt… platte?

Når Sønnen kom var jeg allerede sikker på at jeg hadde lest min siste Nesbø-krim. Og med det markedsføringsbudsjettskapte hysteriet rundt Blod på snø er jeg enda mer sikker: Jeg har fått hele greia så kraftig i vrangstrupen at du hadde måttet betale meg ganske mye penger for i det hele tatt å få meg til å åpne boka (og det er nok, tross alt, en ganske dårlig bruk av markedsføringskroner, selv om det virker som om de brenner gjennom ganske mange på rimelig dustete ting ellers også for å få vist fram Blod på snø).

Men jeg har vel ikke akkurat inntrykket av at resten av Norge er enige med meg. Så nå har jeg tenkt å frigjøre en liten hyllehalvmeter eller så ved å gi bort all Nesbø-krimmen jeg har til en heldig (?) bloggleser. Siden jeg er treig kommer ikke pakka fram til påske, som opprinnelig planlagt. I stedet trekker jeg en vinner når jeg er tilbake fra påskeferie, tirsdag 7. april.

Så om du har lyst på nesten komplett Harry Hole pluss Hodejegerene i innbundet utgave (Politi mangler, og Sorgenfri er i «billighardback», de andre er ordentlig innbinding med smussomslag) er det bare å legge igjen en kommentar på dette innlegget (sørg for å skrive inn en epostadresse jeg kan nå deg på).

7. april: Trekningen er foretatt.

The Ocean at the End of the Lane – Neil Gaiman, and a giveaway

gaiman_oceanA new novel by Neil Gaiman? Don’t mind if I do.

Jeg har en kopi av den norske oversettelsen å gi bort, se under anmeldelsen for detaljer.

I expected to love this book. I also expected to have a hard time putting it down once I started reading. The latter turned out to be true, the former? Unfortunately not so much. Which is not to say I hated it, either, I’m more on a ‘Meh’ sort of level.

A man returns to his childhood town for a funeral, but between the sevice and the social event afterwards he takes a drive to clear his head and finds himself at the site of his childhood home. He continues down the lane to the very end, where the Hempstocks still live, like they did when he was a child. He is plunged into memories, and the reader follows him through the recollection of something that happened when he was seven years old, when a suicide woke a creature that did not belong in this world.

Gaiman skillfully draws his characters, the three Hempstock women (Lettie is only 11 in appearance, but hardly a child) are indeed worth the aquaintance and who can resist a seven year old friendless boy who loves Gilbert & Sullivan and who lives mostly through books?

I went away in my head, into a book. That was where I went whenever real life was too hard or too inflexible. I pulled down a handful of my mother’s old books, from when she was a girl, and I read about schoolgirls having adventures in the 1930s and 1940s. Mostly they were up against smugglers or spies or fifth columnists, whatever they were, and the girls were always brave and they always knew exactly what to do. I was not brave, and I had no idea what to do.

(Page 58-59.) The book also deftly plays on the fine line between reality and fantasy in a child’s life, and raises questions about memory, how we remember and why no two people will agree on exactly what happened when a story is retold.

So why am I left unenthused? I suspect some explanation is to be found in my dislike of ‘horror’. The creature the children encounter is of the insiduous kind that easily triggers nightmares, and that, more than a real interest in the characters, was what kept me turning the pages. I needed the horror to be put to rest. It may also have contributed to my lack of engagement, I think I probably disengage emotionally from stories like these out of self-defence, if I don’t get involved it is less scary.

So perhaps I should say: «Mr. Gaiman, it’s not you, it’s me.»

———————————

Jeg fikk en epost fra Vendetta forlag med spørsmål om jeg hadde lyst på en kopi av den norske oversettelsen. Denne gangen sa jeg fra på forhånd at jeg kom til å lese boka på engelsk og lodde ut det norske eksemplaret, og siden det var greit for dem fikk jeg boka i posten. Jeg stusser riktignok litt over «innsalget» fra forlaget i eposten:

den mest tilgjengelige og litterære boken han har kommet med så langt (…) Det er ikke fantasy denne gangen så denne treffer nok flere lesere.

Ikke fantasy? Har vi lest samme bok?

At den er tilgjengelig stemmer kanskje, men jeg synes jo de tidligere bøkene er særdeles tilgjengelige også, Neverwhere, f.eks., og «litterær»? Tja. Hva betyr det? Både Anansi Boys og American Gods krever mer av leseren i form av kunnskap om myter og religion (for å få fullt utbytte, i alle fall), er ikke metalitteratur «litterært»?

gaiman_havetDen norske utgaven heter Havet i enden av veien, og er oversatt av Stian Omland. Kompetent gjort, forsåvidt. For eksempel la jeg merke til at «little pitcher» er oversatt, helt korrekt, med «lille gryte», til tross for at det ikke er noe mer som tilsier at vi har med et idiom å gjøre enn de to små ordene (på engelsk heter det «little pitchers have big ears», på norsk sier vi «små gryter har også ører»). Men det er ikke alltid norsken flyter like elegant som Gaimans engelsk. Og når Lettie slår over i dialekt (eller sosiolekt om du vil), som hun gjør innimellom,  er det i  den norske versjonen ingen merkbar endring.

«Asked you to name yourself, I did. I en’t heard more’n empty boasts of age and time. Now, you tell me your name and I en’t asking you a third time.» She sounded more like a country girl than she ever had before.

(Side 41.) Sammenlignet med:

«Jeg ba deg si hva du heter, jeg. Og så hører jeg ikke annet enn tomt skryt om alder og tid. Så si hva du heter, og aldri om jeg spør deg for tredje gang.» Hun lød mer som en bondejente enn noen gang før.

(Side 47.) I orginalen plasserer dia-/sosiolekten Lettie i et landskap og på en rangstige i samfunnet, men samtidig er den med på å forsterke følelsen av at hun ikke er det hun ser ut til. Den dybden går tapt i oversettelsen. I tillegg har jeg problemer med flyten i Letties andre setning, «og aldri om jeg» måtte jeg lese flere ganger før setningen ga mening. Det virker som en unødvendig komplikasjon av syntaksen. Kan jeg få foreslå «Jeg spør ikke igjen»? (Eller til og med «Jeg spø’kke igjen», så får vi avgentrifisert språket litt også.)

Vel. Om du fortsatt har lyst til å lese Havet i enden av veien, etter min kritikk av både boka og oversettelsen (førstnevnte har utallige andre rost opp i skyene, da, så det er muligens bare meg det er noe galt med) har jeg altså et eksemplar å gi bort. Noe annet smågodt havner det sikkert også oppi pakka. Alt du trenger å gjøre for å delta er å kommentere på dette innlegget, denne gangen vil jeg gjerne at du forteller meg hvilken bok du ønsker deg til jul i kommentaren. Jeg trekker på søndag kveld klokken 20:00, for da kan jeg få sendt pakka før postens frist den 16. så den når fram til julaften.

The Bone Season – Samantha Shannon

bone_seasonJeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.

Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.

Så, ja.

Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis  ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.

Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.

No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.

Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.

Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.

Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.

Kanskje.

Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.

Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.

Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.

Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».

Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.

Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:

Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.

På norsk har det blitt til:

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.

drømmegjengerenDet er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.

Et par lenker på tampen:

Trekning!

Da har jeg foretatt en trekning, ved hjelp av random.org denne gangen. Det var seks stykker som hadde kommentert at de kunne tenke seg When Will There Be Good News? og vinneren er:

Tada:

Screenshot_1

Den føste som kommenterte, og det var Beates Bokhylle!

Gratulerer! Send meg adresse, så skal jeg få boka i posten.

Takk til alle som deltok!

Bloggbursdag – trekning

Jeg har den ære
å gratulere
min kjære blogg
som fyller ti år.

I dag er dagen. Det føles litt rart, ti år er ganske lenge og det kjennes slett ikke sååååå lenge siden at jeg skrev de første innleggene. Jeg satser på ti år til – minst – og på at jeg klarer å opprettholde litt jevnere aktivitet de neste ti årene enn jeg har gjort de foregående ti.

Nå skal her gis bort bøker.

De to Adams-bøkene og The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society er det bare Mari som har ønsket seg, så da får hun dem. Resten må trekkes på forsvarlig måte, det vil si papirlapper i skål og mannen som uttrekker.

Arven: Hilde

Uten en tråd: Isabella

Et stort øde landskap: K

Vindens skygge: Isabella

Presten: Isabella

En tid for alt: Tao

Teach yourself writing a novel: Jengeno

Og da kan vi konkludere med at Isabella burde spille lotto denne uken, i tilfelle det er en «lucky streak». Nå skal jeg forsøke å få sendt dere epost for å be om adresser…

Bloggbursdag!

20. februar 2002 publiserte jeg det første innlegget på denne bokbloggen. Om bare litt over en uke er det 10 år siden. Det er helt sprøtt. I den anledning har jeg lagt av en del av bøkene vi sorterte ut som «kan gis bort» i fjor, og nå skal de gis bort her, dersom noen vil ha dem.

Reglene er ikke så vanskelige: Skriv en kommentar med de bøkene du har lyst på – du kan ønske deg én eller alle eller hva du nå vil. De bøkene flere melder interesse for trekker jeg en vinner av 20. februar – på 10-årsdagen – er det bare du som ønsker deg en bok får du den. Det er ikke noe krav om å bo i Norge (selv om de fleste av bøkene er på norsk), jeg sender hvor som helst (altså: jeg betaler porto). Og kanskje det dukker opp noen overraskelser sammen med bøkene, det skal vi ikke se bort fra.

(For English, see the bottom of the post.)

IMG_9769

Fra venste:

  • Arven av Katherine Webb – Helt ny, mannen vant den før jul, vi leser ikke engelske bøker oversatt til norsk
  • Uten en tråd av Jens Bjørneboe – Lest, men duplikat, siden vi har Bjørneboes samlede
  • Nød av Are Kalvø – Jeg liker Kalvø, men klarte ikke helt å komme inn i denne. Skumlest.

IMG_9770

  • Et stort øde landskap av Kjell Askildsen – Duplikat, denne kopien ulest, men litt slitt omslag. Fantastisk bok, anbefales på det varmeste.
  • O jul med din glede av John Grisham – Bokklubbeksemplar, ikke lest siden vi altså ikke leser engelsk oversatt til norsk.
  • Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón – Julegave, påbegynt men fanget meg ikke. Håper den kan glede noen andre.

IMG_9771

  • Presten av Hanne Ørstavik – Lest, men ikke likt, til tross for at det er en Brageprisvinner. Signert eksemplar (se neste bilde).
  • En tid for alt av Karl Ove Knausgård – Har vært hyllevarmer en stund, og nå har jeg ikke lenger lyst til å lese Knausgård, i hvert fall ikke i de nærmeste tiårene og så lenge gidder jeg ikke å ha den på hylla.
  • Teach yourself writing a novel – Paperback, probably useful if you want to write a novel. I don’t, I’ll stick to reading them.
Signatur i <em>Presten</em>
Signatur i Presten

IMG_9773IMG_9774

  • Cirkus verdensteater av John Dos Passos – Fra den gule serie. Jeg begynte å samle på den gule serie en gang, men fant etterhvert ut at det var meningsløst siden jeg jo altså ikke vil lese engelske bøker oversatt til norsk… Dette er den siste resten av samlingen.

IMG_9776

  • The Restaurant at the End of the Universe by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • Mostly Harmless by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • In Pursuit of the Proper Sinner – Shelf-warmer which I’ve finally given up the thought of ever reading. Paperback.
  • Oh, and one more, though I forgot to take a picure: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society by Mary Ann Shaffer and Annie Barrows. A lovely little novel, also a duplicate paperback – as new, never read copy.

To recap in English: The bookblog turns ten on February 20th, and to celebrate I am giving away these books. If you see anything you’d like, leave a comment saying which one(s) (any or all) and I’ll do a draw – if neccessary – on the birthday date. No restrictions on where you live, I’ll mail them anywhere (I pay the postage), and there may be surprises in the package as well, you never know.