Stikkordarkiv: funny

En man som heter Ove – Fredrik Backman

oveJeg hadde i grunn lyst til å lese om Ove alt etter det første blogginnlegget jeg leste om ham på en eller annen svensk bokblogg ganske kort tid etter at den kom ut. Men så var det det der med å komme seg så langt, da. Men nu, jävlar, nu.

Min pocketutgave forkynner «Årets roligaste bok!» på forsiden, og visst er den morsom. På et tidspunkt truet mannen med å hive den på grillen, siden jeg satt og fniste meg gjennom side etter side mens han forsøkte å lese sin egen bok. Men det er ikke det at den er morsom som gjør En mann som heter Ove så bra. Det vil si, det er selvsagt en del av det. Det at den er morsom, virkelig morsom, og det at en av grunnene til at den er morsom er en fantastisk lek med språket. Jeg måtte lese med penn for hånden, for jeg sliter med ikke å markere i margen når man blir servert slike perler: «Här ska minsann inga eldirektörer sitta och sko sig bara för att det har råkat bli lite årstid.»

Men det som gjør boka så bra er at det er plent umulig å ikke bli glad i Ove, selv om han er borettslagets skrekk og utad går Narvestad en høy gang. For Ove har en historie. Alle mennesker har selvsagt det, og Oves er kanskje ikke så spesiell, egentlig, men den forklarer en del om hvorfor han er som han er.

Boka starter i nåtid, Over 59 år og står opp kvart på seks hver morgen for å gå inspeksjonsrunde i nabolaget. Det er mye å irritere seg over i Oves verden, og visst, jeg ler, men jeg kan godt være ærlig å si at jeg delvis ler gjenkjennende. Særlig når man kommer til slike passasjer:

Ove blänger ut genom rutan. Sprätten joggar. Och det är inte det att joggning provocerar Ove, inte alls. Ove skiter väl i om folk joggar. Det är bara det att han inte begriper varför man måste göra en så stor affär av det. Ha de där självgoda leendena som om de var ute och botade lungemfysem. De går fort, eller springer låmgsamt, det är vad joggare gör. Det är en 40-årig mans sätt att tala om för världen att han för fasen inte kan göra någonting rätt. Och att dessutom behöva klä ut sig till en 12-årig rumänsk gymnast för att kunna göra det, ska det verkligen vara nödvändigt? Måste man se ut som OS-landslaget i rodel bara för att man ska ut och lufsa runt helt planlöst i trekvart?

(s. 18) Eller dette:

Den blonda lufsen nickar bara tillbaka med ett obeskrivligt harmonisk leende. Precis den där sortens leende som gör att hederligt folk bara vill slå buddhistmunkar i ansiktet, tänker Ove.

(s. 23) Det kan umulig være bare meg og Ove som reagerer sånn på harmoniske smil på ‘feil’ tidspunkt?

Eller kanskje det er det. Jeg har lenge hatt planer om å bli sint gammel kjerring og har allerede begynt å øve meg på å hytte med paraplyen. Dessuten minner Ove meg om min egen bestefar, i alle fall i den grad han var av en generasjon menn som viste følelser ved å fikse, bygge og reparere heller enn med fagre ord.

I alle fall. Det er mer ved Ove enn den sta gubben som skal ha alt på stell. Og av og til er det kanskje ikke så dumt å ville ha ting på stell, heller.

Jeg lo, som sagt. Ganske høyt noen ganger. Men rundt side 80 grein jeg som en unge, og de siste femten likeså. Bring Kleenex.

Ps. Boka er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i år, oversatt av Nina M. Due med tittelen En mann ved navn Ove.

I Left My Tent in San Fransisco – Emma Kennedy

kennedy_san_fransiscoI Left My Tent in San Fransisco by Emma Kennedy was one of the books I managed to pick up in Elgin last Saturday. After cracking up over The Tent, the Bucket and Me in February, it was a must-have. When the kindle ran out of battery one evening and I couldn’t immediately lay my hands on the charger, I started it, and I also brought it on the plane, as the kindle is no good during take-off and landing (being «electronic equipment» which has to be switched off).

Emma and her friend Dee go to the USA in 1989. The plan is to get jobs in San Fransisco for two months, earn lots of money and then travel back to New York for flights home, seeing the country on the way. Unfortunately, getting jobs in San Fransisco isn’t as easy as the pair have been lead to believe, and they end up having very little money to cover their trek across the nation.

The book is very funny. It is even laugh-out-loud funny, just like its prequel. It’s less funny than said prequel, but perhaps that’s mostly because I have been camping but I have never travelled across the USA by ground transport, and so the force of recognition is diminished (though not absent, I have, after all, travelled in the USA and also made my way around rather large chunks of Europe by bus).

Some of the best parts of the book concern the people Emma and her friend Dee meet along the way. They have to rely heavily on the kindness of strangers in their travels, and meet some pretty odd characters. To a certain extent this is also where the book is least satisfactory, because the description of the people and the situations are just a bit too shallow or short to really grab me as a reader.

But still: Very, very funny.

The Tent, the Bucket and Me – Emma Kennedy

kennedy_tentThe Tent, the Bucket and Me was an obvious buy when I found it in London a year and a half ago. For some reason it’s been languishing on a shelf since then, until it grabbed my attention when I was looking for a book to bring on the aforementioned long weekend in Dublin. It turned out to be a good and a bad choice.

Good because it is cracking. Really. Read this book, especially if you’ve ever been dragged along on a camping trip as a child.

Bad because, well, it’s cracking. It cracked me up. Repeatedly. On public transport.

Luckily, I don’t really mind laughing out loud on public transport. Lately, though, I haven’t been reading too many books that were literally laugh out loud funny. I’ve read a few that claimed to be so on the cover but weren’t. So I was a bit out of practice. Not complaning, though. Far from it.