Stikkordarkiv: Finsk

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen

Sommerboken – Tove Jansson

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Smakebit på søndag: Sommerboken

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)

En smakebit på søndag: Hoppsan, jag är död!

paasilinna_dod

Det har vært stille her i det siste, jeg har hatt et par travle måneder med lite overskudd. Lest har jeg gjort, men ikke blogget. Skal prøve å skjerpe meg… I mellomtiden begynner jeg i alle fall med en smakebit fra boken jeg leser nå, Arto Paasilinnas Hoppsan, jag är död!

Tanken på att jag var död kändes faktisk ganska angenäm. Det här äktenskapet tedde sig inte längre så lyckat. Förr eller senare skulle det ha blivit skilsmässa. I och med att jag hade råkat dö löste det ju sig med den ledsamma saken också.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.