Stikkordarkiv: feminism

Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken – Maria Berg Reinertsen

Når jeg skulle sjekke tilgjengeligheten av Maria Berg Reinertsens bok Reisen til Bretton Woods på biblioteket etter Cappelen Damms høstmøte (tilgjengeligheten var dårlig, siden boka ikke hadde kommet ut ennå, en detalj jeg hadde glemt) oppdaget jeg ikke bare at jeg selvsagt hadde lest Reinertsen før, som nevnt, men at hun i mellomtiden hadde skrevet en biografi om Henriette Schønberg Erken. Og den var tilgjengelig umiddelbart. «Perfekt!» tenkte jeg og trykket på «Reserver», jeg hadde jo mer eller mindre lovet på bokbloggertreffet at jeg skulle hive meg på biografilesesirkelen til Moshonista, og tema for oktober var «Mett (som i smør og fløte)» og hva passer da bedre? Boka var tilgjengelig og ble hentet, men selv var jeg jo stuck på tidlig 1800-tall sammen med Jack og Stephen, så det er først den siste uka jeg har fått satt meg til med Henriette.

Henriette Schønberg Erken er ikke en av damene som har fått plass i Breen og Jordahls 60 damer du skulle ha møtt, men hun er opplagt en god kandidat til oppfølgeren 60 flere damer du skulle ha møtt (eller noe). I alle fall er hun et godt eksempel på at om man nå først skal skrive en biografi finnes det mange interessante damer å ta tak i, der man kan gjøre nybrottsarbeid i stedet for å sparke inn åpne dører med den ørtogførtiende biografien om Herr Sikkertviktigmenhvormangebiografiertrengerviomenmann.

Jeg kjøpte Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger i en faksimileutgave (av 1951-utgaven, utgitt av Aschehoug i 2008) på Mammutsalget for noen år siden, og selv om den ikke er blitt brukt (det tenker jeg jeg må gjøre noe med) har hun derfor vært på radaren min. Og portrettet Reinertsen presenterer er av en dame som utvilsomt hadde ben i nesen.

Boka er ganske finurlig bygd opp, for selv om vi i normal biografisk ånd følger Schønberg Erken kronologisk gjennom livet, er den fortellingen brutt opp ved hjelp av «munnfuller» mellom hvert kapittel, som handler mer om samtiden, om strømninger, politikk og økonomi (både makro og mikro). I tillegg starter hvert kapittel med en oppskrift hentet fra Schønberg Erkens kokebøker, en oppskrift som trekkes inn i temaet i kapittelen den introduserer. Slik blir biografien mer dynamisk enn mange andre jeg har lest, og Reinertsen kommer nærmere et svar på spørsmålet som stilles innledningsvis «Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?» (s. 9). Jeg blir i alle fall overbevist i løpet av boka om at husmoridealet som på sett og vis ble en klisjé på femtitallet, men som fortsatt henger over oss i dag (noe Reinertsen også er inne på) hadde sett annerledes ut om ikke Schønberg Erken hadde trosset faren og blitt hustellslærerinne i 1800-tallets siste tiår.

Det er en slags knapphet ved Reinertsens språk som jeg til å begynne med lurte på om ville gjøre boka for tørr og ensformig, men enten det skyldes den dynamiske strukturen eller at hun på tross av (eller på grunn av?) dette klarer å plassere Schønberg Erken som en faktor i samfunnsutviklingen i Norge, ble de forventningene gjort til skamme.

Henriette Schønberg Erken er et tvetydig feministisk forbilde. Selv om hun altså trosset faren («Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss» s. 29), fikk seg et yrke og en karriere, og ventet med å gifte seg til hun var etablert som forfatter, kan man jo ikke med hånden på hjertet si at det å argumentere for at kvinnens viktigste rolle er å være en god husmor som (blant annet) skal holde mannen fra å drikke ved å gjøre hjemmet innbydende er noe videre kvinnefrigjørende. Og det er vel nettopp derfor hun blir en såpass fascinerende figur, den godeste Henriette.

Reinertsens framstilling oppleves basert på nitidig research og dessuten som gjennomgående redelig. Der primærkilder finnes presenteres fakta, enten det er tall eller følelser det er snakk om, men der biografen må spekulere gjøres leseren oppmerksom på nettopp at det spekuleres. Ofte fører det til at det stilles flere spørsmål enn det gis svar, men siden en av mine personlige pet-peeves er biografier (eventuelt biografiske romaner) der forfatteren skriver som om hen er tankeleser (retroaktivt, til og med) og kan presentere en forlengst død persons innerste tanker og følelser setter jeg umåtelig pris på Reinertsens framgangsmåte.

 

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

Burial Rites – Hannah Kent

kent_burialritesBurial Rites was the book club pick for June, and I finished it late. However, I’m not sure the fact that it’s not been very long since I finished is going to make this note a long one. Still, anything is better than nothing.

Hannah Kent’s first novel has had praise heaped on it, and I guess I’m going to join the choir. I was fascinated, and in a way I didn’t really expect. I suppose I expected to be bored by the gloominess and the hopelessness of it all. But instead the changing points of view and the way the story is told from several perspectives of time as well as of character leaves me wanting more, and the tale is at times as gripping as a crime novel (which, in a sense, I suppose this is): Who did it, and why?

The novel is based on actual historic events, Agnes Magnúsdóttir was the last person to be executed in Iceland, in 1829 and each chapter starts with an excerpt from official papers regarding the case; letters or court documents. The framework, therefore, is a true story, and much of the detail is based on thorough research into the lives of people in 19th century Icelandic society. The motives, the thoughts and the actions of the characters, are, of course, fiction, but they, also, ring true.

Agnes is a cleverly drawn character and she wins the reader over, just as she wins her unwilling gaolers over in the end.

If I was young and simple-minded, do you think everyone would be pointing the finger at me? No. They’d blame it on Fridrik, saying he overpowered us. Forced us to kill Natan because he wanted his money. That Fridrik desired a little of what Natan had is no great secret. But they see I’ve got a head on my shoulders, and believe a thinking woman cannot be trusted. Believe there’s no room for innocence. And like it or not, Reverend, that is the truth of it.

(Page 132.)

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning, feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to døtre i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.

Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo

wassmo_disseoyeblikkDisse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).

I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.

Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.

Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.

Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).

Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).

Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.

Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.

Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):

Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.

Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.

På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.

Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):

Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.

Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):

Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.

Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.

Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.

(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.

Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.

Boken på vent: En kvinnes ferd gjennem India av Elisabeth Meyer

Ny_boken_p_vent_logo

Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.

Preus museum skriver om Meyer*:

Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).

I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.

Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.

I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.

________________________________

* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.

How to be a Woman – Caitlin Moran

moranLet me just start off by saying this book should probably be mandatory reading for all teenage girls – and it wouldn’t exactly hurt if the boys read it too. In fact, I’m considering purchasing a couple of copies for the library at the lass’ school, and don’t be surprised if I start giving away copies to friends’ daugthers.

Which is not to say you don’t need to read this book if you’re past your teens. Every woman of every age could do with reading it, and you men? If you are really interested in «understanding women» then this book will definitely help.

Now then:

Caitlin Moran has written something which is a cross between an authobiography, a feminist pamphlet, a stand-up comic’s script and a rant. And she has done it in such an eminently readable way that reading it is pure, unalloyed pleasure.

I have a rule of thumb that allows me to judge – when time is pressing, and one needs to make a snap judgement – whether some sexist bullshit is afoot. Obviously it’s not 100 per cent infallible but,  by and large, it definitely points you in the right direction.

And it’s asking this question: ‘ Are the men doing it? Are the men worrying about this as well? Is this taking up the men’s time? Are the men told not to do this, as ‘it’s letting the side down’? Are the men having to write bloody books about this exasperating, retarded, time-wasting bullshit? Is this making Jeremy Clarkson feel insecure?’

Almost always the answer is ‘No. The boys are not being told they have to be a certain way. They’re just getting on with stuff.’

Men are not being informed that they are opressing other men with their comments. It is presumed that men can handle perfectly well the idea of other men bitching about them. I think, on this basis, we can presume women can cope with other women being bitchy about them, too.

Now, there are things Caitlin Moran says I don’t agree with, but not very many. I’m with her on the high heels (just don’t), I’m with her on the muff (and pretty much on the hairyness issue altogether) and I think she has a pretty shrewd analysis on why a lot of women overeat as an addiction, just to mention a few.

In short, read it!

For more quotes and Morany goodness in general, check out Fuck yeah Caitlin Moran on Tumblr.

And you can follow Caitlin Moran on Twitter, too: @caitlinmoran.

Jentene gjør opprør – Frøydis Guldahl

guldahlJentene gjør opprør av Frøydis Guldahl handler om Åsta, Liv, Kjersti og Tone som er lei av å bli fortalt at de ikke kan gjøre ting fordi det er bare for gutter og dessuten synes det er blodig urettferdig at de må gjøre mer husarbeid enn brødrene sine fordi de er jenter. Jentene bestemmer seg for å gjøre noe med det og starter en opprørsklubb.

Dette var en av min barndoms favoritter og i går leste jeg den for n’te gang.

Jeg må vel si som en annen bruker på Bokelskere: Boka som gjorde meg til feminist.

Men jeg er overrasket over hvor godt den «står seg». I går var jeg faktisk skuffet over at den ikke var lengre, for jeg ville slett ikke at den skulle slutte.

Noen av konfliktene i boka er utdatert: Det er ikke lenger slik at jentene har håndarbeid og guttene har sløjd (det var det da heller ikke når jeg gikk på barneskolen, mye endret seg tydeligvis i løpet av et tiår), men det at jentene ikke får være med i hopprenn er jo faktisk ganske dagsaktuelt, og selv om fordelingen av husarbeid har bedret seg er det nok mange nok ungdommer som kjenner igjen arbeidsfordelingen hjemme, også i 2011 (snart -12).

Konklusjonen etter gjenlesing er som før: En bok jeg vil ha på hylla. En bok jeg vil at min datter skal lese. En bok jeg egentlig vil ha på pensum for alle jenter (og gjerne alle gutter).

Jeg lurer på hva min svigerinne sier om jeg gir denne boka til nevøen min til jul?