Stikkordarkiv: dikt

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.

Søvndyssende smakebit på en søndag

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til henne mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hun har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Dikt på en onsdag

I dag på Twitter kom det en klage på understrekinger i biblioteksbøker fra @syltegeek. Jeg er hjertens enig i at det er en uting, og tweetet tilbake at jeg en gang tilbragte en ettermiddag med å viske ut alle understrekinger i en biblioteksbok. Noen hadde brukt blyanten flittig. Jeg var student. Det virket som fornuftig bruk av tid; jeg bedret leseligheten til boka både for meg selv og for senere lånere. Men Syltegeek fikk også svar fra @mareinna, med det hun kalte et motargument, et argument jeg gjerne deler videre. Nå kan vi vel alle være enige i at marginalia er noe helt annet enn understreking, men dette er altså en ode til marginalia, så og si:

Marginalia – Billy Collins

Sometimes the notes are ferocious,
skirmishes against the author
raging along the borders of every page
in tiny black script.
If I could just get my hands on you,
Kierkegaard, or Conor Cruise O’Brien,
they seem to say,
I would bolt the door and beat some logic into your head.

Other comments are more offhand, dismissive –
«Nonsense.» «Please!» «HA!!» –
that kind of thing.
I remember once looking up from my reading,
my thumb as a bookmark,
trying to imagine what the person must look like
why wrote «Don’t be a ninny»
alongside a paragraph in The Life of Emily Dickinson.

Students are more modest
needing to leave only their splayed footprints
along the shore of the page.
One scrawls «Metaphor» next to a stanza of Eliot’s.
Another notes the presence of «Irony»
fifty times outside the paragraphs of A Modest Proposal.

Or they are fans who cheer from the empty bleachers,
Hands cupped around their mouths.
«Absolutely,» they shout
to Duns Scotus and James Baldwin.
«Yes.» «Bull’s-eye.» «My man!»
Check marks, asterisks, and exclamation points
rain down along the sidelines.

And if you have managed to graduate from college
without ever having written «Man vs. Nature»
in a margin, perhaps now
is the time to take one step forward.

We have all seized the white perimeter as our own
and reached for a pen if only to show
we did not just laze in an armchair turning pages;
we pressed a thought into the wayside,
planted an impression along the verge.

Even Irish monks in their cold scriptoria
jotted along the borders of the Gospels
brief asides about the pains of copying,
a bird signing near their window,
or the sunlight that illuminated their page-
anonymous men catching a ride into the future
on a vessel more lasting than themselves.

And you have not read Joshua Reynolds,
they say, until you have read him
enwreathed with Blake’s furious scribbling.

Yet the one I think of most often,
the one that dangles from me like a locket,
was written in the copy of Catcher in the Rye
I borrowed from the local library
one slow, hot summer.
I was just beginning high school then,
reading books on a davenport in my parents’ living room,
and I cannot tell you
how vastly my loneliness was deepened,
how poignant and amplified the world before me seemed,
when I found on one page

A few greasy looking smears
and next to them, written in soft pencil-
by a beautiful girl, I could tell,
whom I would never meet-
«Pardon the egg salad stains, but I’m in love.»

Fler dikt og mer av og om Billy Collins.

Smakebit på søndag: Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti

kjerstiPå bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…

Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.

Smakebiten er fra side 9:

eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak

 

World Poetry Day

Som de fleste sikkert har fått med seg nå er dagen i dag Verdens poesidag, i følge UNESCO.

En utmerket unnskyldning for å dele et dikt. Egentlig hadde jeg tenkt å dele et på engelsk fra en bok som heter The King of Twist, men den er sporløst forsvunnet just nu, så da blir det i stedet norsk og Trond Botnen. Han er en av mine absolutte favoritter, og jeg fatter ikke hvorfor de to diktsamlingene hans kun er tilgjengelig fra antikvariater. Egentlig burde de være allemannseie, men der er vel kanskje ikke resten av verden helt på bølgelengde med meg (altså, poesi som allemannseie?). Nåja.

Siden det snart er påske og jeg sikkert ikke er alene om å ha tenkt meg en tur over svenskegrensa i løpet av påskeferien synes jeg det kunne passe med dette, fra Nattordbok (1970):

Reisen til Sverige
ble ikke som planlagt

selv om vi fulgte
alle veier, brosjyrer
gode råd
førte bilen lengsels-
og forventningsfullt
gjennom et
brunt og grått og grønt
og tåket landskap
da vi kom til grensen

lå ikke
Sverige
der mer