Stikkordarkiv: boksirkel

H is for Hawk – Helen Macdonald

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)

A couple of shorts

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

The Glass Castle – Jeanette Walls

walls_theglasscastleThe Glass Castle was the April pick for my book club, so it’s been a while since I finished it, but I didn’t want to leave it completely unmentioned here on the blog, despite not having felt the blogging groove lately.

I found Walls’ story utterly fascinating. She describes a highly dysfunctional family, but does it in such loving terms (even when she’s obviously angry and frustrated, she never sounds bitter). Perhaps it’s easier to forgive incompetent parents when they despite everything they don’t provide, at least provide you with plenty of spunk, a curiosity about the world and belief in yourself?

Suffice it to say that I’ll be seeking out Walls’ other books.

Snowdrops – A. D. Miller

snowdropsI have some catching up to do, so I am going to zip through a couple of book reviews. Well, I’ll try to, anyway. First off is Snowdrops by A. D. Miller, which we read in the book circle last month.

Snowdrops was a fairly quick read, the story was engaging, despite the fact that the narrator pretty much lacks a personality and for a long time nothing much happened.

The narrator is a British lawyer stationed in Russia, mostly because he doesn’t really have a life in Britain:

I found myself entering the thirty-something zone of disappointment, (…) The time of ‘Is that all there is?’ (…) People started running marathons or becoming Buddhists to help them get through it. (…) The truth is, the firm asked me if I’d go out to Moscow, just for a year, they said, maybe two. It was a short cut to a partnership, they hinted. I said yes, and ran away from London and how young I wasn’t anymore.

(Page 35-36) He falls in with a couple of Russian girls (and in love with one of them), Masha and Katya, sisters they say, and gets tangled up in some pretty unsavoury dealings. He is also involved in a rather unfortunate, equally unsavoury deal at work. All in all it’s a bit of a disaster and he is sent home in disgrace. Perhaps the most interesting thing about the novel is the way the story is framed, it’s written as a sort of a letter to the narrators fiance, whom he met after his return from Russia, as a sort of confession prioror to their nuptials. I can’t help thinking that the wedding will have been called off, because he really doesn’t come out of the sorry mess very well (he’s either a cynical douchebag or a pretty pathetic, naive dumbass – take your pick).

Where the novel failed, I think, is in creating the duality that I suspect the author intended. I had some sympathy for the narrator, be he ever so wishy-washy, and wanted to belive he was trying to act for the best, at least until he as so far in as to make backtacking almost impossible. However, I thereupon found myself having to remind myself that the end result of both «deals» was actually pretty horrendous. I wasn’t feeling it at all, I had to step back from the story and say «Wait, what, that is really not very nice.» Interestingly, those in my book circle who really felt how horrible the outcome was had had no sympathy for the narrator from the start (even before he’s really done anything). I should imagine what the author had in mind was for the reader to have some sympathy for both sides, so to say, to think of the narrator as a decent guy to start with and then gradually to realise (as he is supposedly realising it) what atrocities he is actually able to take part in.

The other main point that arose from our discussion of the book was how one-dimensional and distasteful the population of Russia appear in the novel. Well, there are two types of Russians, judging from this book: The scheming crooks who’ll swindle you out of your home, money and everything else, and the naive, kind-hearted souls that are there mostly to be swindled. Hardly the most flattering picture of a nation.

The best thing about Snowdrops was the occasional flash of lingustic brilliance. The quote above, especially the phrase «how young I wasn’t anymore» appealed to me, as did random sentences such as this one:

My nostrils froze together, the hairs inside them hugging each other for survival.

(Page 114) It’s not enough to save the novel, though. Not bad as such, but underwhelming, on the whole.

The Mystery of Mercy Close – Marian Keyes

keyes_mercy_closeSince I read everything Marian Keyes publishes, it was only a matter of time before I got around to The Mystery of Mercy Close (when I’ll get around to blogging about This Charming Man – Excellent! – and The Brightest Star in the Sky – Charming. – is another question entirely). As it is when the book circle met before the summer and everyone presented their suggestions for summer reading, two of us had Keyes in our pile (though my pile was virtual, I was badly prepared). And so it ended up on our combined list almost by default.

Things were looking grim, though, until I got out of the funk, fiction was not pleasing me at all. However, I got out somehow and finished The Mystery of Mercy Close, well, not in record time, but certainly quite quickly.

In other words, it’s highly readable. My friend Linda said she had a hard time getting into it because she’s stuck on the other Walsh sisters’ depictions of Helen, but my memory is bad. I mean, really, really bad. It leaks like a sieve. This is one of the reasons I reread, after all. Anyway, I remember Helen being mentioned, obviously, but that’s it. So I found her rather intriguing from the start. She doesn’t «belive in love, fear, depression or hot drinks». She is sour, misantropic and sarcastic.

I have a habit of taking instant dislikes to people. Simply because it saves time.

(Page 72.) She is also distinctly weird, and you can see how she would rub her sisters quite the wrong way, in fact she would rub most people the wrong way. Life in a presumably regular-sized Irish (lower?) middle-class house with 6 other people (parents and four sisters) must have been hellish for someone like Helen.

The fact is that the human race has survived for a very long time (way too long, in my opinion; they can bring on the Rapture anytime they like)

(Page 184.) Anyway, I like her. She’s prickly, but I can feel quite prickly myself on occasion. It will be interesting at some point in the future to reread the other Walsh sisters’ books and see how Helen is actually viewed by them. I must remember to take notes or something, though. (Memory. Leaks. Sieve.)

The Mystery of Mercy Close is partly a classic mystery, Helen is, after all, a private investigator and partly a love story, but it is also very much a book about depression. And it’s the latter that demonstrates, yet again, how Keyes at her best manages to describe the indescribable. Actually, this is not Keyes at her absolute best (Rachel’s Holiday is probably her masterpiece and I also really like This Charming Man), she fails to make me feel what Helen is feeling and there are times I would like to shout «Oh, snap out of it!» even though I know perfectly well that would be quite pointless. What Keyes does manage to convey, though, is the variety of utterly unhelpful reactions someone with depression may expect to encounter in their family and friends (one of which, incidentally, is the «Oh, snap out of it!» thing).

Additionally, the mystery part is compelling, why HAS Wayne Diffney disappeared? The descriptions of boybands, their stereotypes and more especially of the desparate measures old and decrepit boybands might take, are hilarious, as are the scarily accurate analyses of how the originally uninterested general public reacts with the right sort of PR.

As for the love story, the publishers have done the book a disservice by presenting it as some sort of love triangle struggle in their synopsis on the back of my copy, anyway:

When a missing-persons case draws her into the dark, glamorous world of her dodgy ex, Jay Parker, Helen finds she’s seeing more of him and less of Artie Devlin, her sexy detective boyfriend. Caught between smart, stable Artie and chaotic, up-for-anything Jay – two different, equally enticing men – and plagued by her own black doubts, Helen finds she’s beginning to believe in something. But is it fear or is it love?

Sure, there is baggage with Jay and sure, he’s moving in somewhat glamorous circles right now (hardly that glamorous, though, mostly washed-up ex-b-list celebs) and dark? Hardly. And the caught between two men, thing, as a plot? I’m so over it. I was put off by this description and had it been an author I liked less it might have prevented me reading the book. As it is, and I apologize if this is a major spoiler for you (stop reading NOW if you’re intrigued by the love triangle!) Helen is never even close to considering getting together with Jay again. The story with Artie is interesting, however, though it plays a fairly minor role in the grand scheme of things.

In conclusion: Not Keyes’ best (but far from her worst). Definitely worth reading, though.

Incidentally, for the best description of what depression feels like that I have ever read (take into account that I have never experienced clinical depression and therefore cannot judge its accuracy from the inside, so to say, just it’s usefulness in understanding my fellow humans’ behavior) can be found in Allie Brosh’s Hyperbole and a Half.

Fallvatten – Mikael Niemi

niemi_fallvattenNå begynner backloggen å hope seg opp, her. For jeg har lest, selv om jeg ikke har blogget. Vi får se om et lite skippertak med kortere omtaler ikke kan få meg noenlunde på track igjen.

Jeg leste (selvsagt, hadde jeg nær sagt) Mikael Niemis Populärmusik från Vittula når den kom for en del år siden. Siden det har vi kjøpt det meste Niemi har skrevet i pocket når det har passet seg sånn, og mannen har lest i alle fall en bok til, men for min del har jeg ikke kommet så langt. Det er et helt normalt problem her i huset. Vel, når en av de andre i boksirkelen hadde Fallvatten som forslag måtte jeg nesten stemme for den, og siden mange nok var enige med meg i at den så interessant ut ble det den vi leste. I mars. Jeg sa jo jeg lå etter…

Fallvatten er en katastroferoman. Det har regnet stødig i Norrland hele høsten og plutselig en dag brister en demning i Luleelven. Det forårsaker en flodbølge som blir større og større ettersom den bryter ned de påfølgende demningene nedover langs veien, en etter en. I boka følger vi et utvalg av dem som befinner seg langs elvens løp og på hver sin måte rammes av bølgen.

Jeg synes boka hadde et godt driv, og Niemi klarer i stor grad å vise hvor forskjellig folk reagerer på en truende katastrofe. Noen med aggresjon, noen med solidaritet og styrke og noen oppdager plutselig at de ikke var så klare for å dø som de trodde. Noen av mine boksirklende venner synes det ble for mye, enten at det ble for anmasende eller at det ble for mange personer å holde styr på. Jeg synes derimot at antallet var akkurat passe for å belyse de reaksjonene som skulle belyses, og at historiene var såpass forkjellige at det ikke var noe problem å holde dem fra hverandre. Min største innvending var at boka er for kort, for jeg ville vite hva som hendte videre når bølgen hadde passert.

Et lite notat til slutt: Denne boka er en av de som burde ha «Trigger warning: Rape» trykket på coveret. Det kom i alle fall overraskende på meg, ut fra omtalene av Fallvatten at spesielt en seksjon var såpass grafisk (og teknisk sett er det to voldtekter, selv om den andre er mest bisarr). Så om du trigges av sånt er du hermed advart.

A Christmas Carol – Charles Dickens

We had a shorter than normal gap between two reading circle meetings before Christmas, and so we opted for reading some Christmas stories rather than a novel. The longest was A Christmas Carol by Charles Dickens, my suggestion. The story, of course, is well known to us all, I don’t know how many versions of it I’ve read or seen on screen, however, I have never actually read the original story.

I’m not a Dickens fan. I’ve never managed to finish any of the novels, or even get very far into them (I’ve read around half of Oliver Twist, other than that my record is probably twenty or so pages). I think my main problem is that he was paid per inch, so there is too much filler. Emminently written and beautifully described filler, but filler none the less. When he spends two pages describing a fairly minor character who comes into a room I lose interest, I’m afraid.

But A Christmas Carol is something else. It gives no impression of uneccessary verbosity, and in consequence it is quite beautiful.

“Bah!” said Scrooge, “Humbug!” He had so heated himself with rapid walking in the fog and frost, this nephew of Scrooge’s, that he was all in a glow; his face was ruddy and handsome; his eyes sparkled, and his breath smoked again. “Christmas a humbug, uncle!” said Scrooge’s nephew. “You don’t mean that, I am sure?” “I do,” said Scrooge. “Merry Christmas! What right have you to be merry? What reason have you to be merry? You’re poor enough.” “Come, then,” returned the nephew gaily. “What right have you to be dismal? What reason have you to be morose? You’re rich enough.” Scrooge having no better answer ready on the spur of the moment, said, “Bah!” again; and followed it up with “Humbug.”

Bah, humbug, indeed.

Somewhat unfairly, the story suffers slightly from having become a cliché, though since most versions take liberties, there is something to be said for giving the original its due attention. And language-wise it can’t be bettered.

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen