Stikkordarkiv: Bokbloggerprisen 2019

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hun så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hun var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok en, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Sabotør – John S. Jamtli

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Dinosaurgjengen: Egget – Lars Mæhle og Lars Rudebjer

Seksåringen i huset har dinosaurdilla, så da denne boka dukket opp på skjermen min i en eller annen sammenheng reserverte jeg den straks på biblioteket. Egentlig hadde jeg tenkt at hun skulle få lese den selv, men siden hun er syk og slapp ble det til at jeg leste den i stedet (i alle fall i første omgang, hun kan nok finne på å lese den noen ganger til før den må leveres tilbake).

Egget er første bok om Dinosaurgjengen, noe som er tenkt å bli en serie. Sikkert ikke dumt, for markedet for dinosaurbøker later til å være ganske umettelig.

Rasmus Rex er hovedperson (hoveddinosaur?), men et større persongalleri presenteres i begynnelsen av boka, inkludert noen som ikke dukker opp i denne første historien. Rasmus’ bestevenn Trym Troodon vekker Rasmus med nyheten om at morens egg snart skal klekke, så han får en lillebror. «Ja, eller søster, da,» påpeker Rasmus, men det vil ikke Trym høre på. For å komme fort hjem til Trym tar vennene snarveien gjennom sumpskogen (selv om de egentlig ikke får lov) der de har noen skumle opplevelser, før de kommer til sakens kjerne: Egget. Det viser seg at det slett ikke er Tryms mamma sitt egg, hun har funnet det og «adoptert» det, så Trym får ikke noen bror (eller søster) siden den egentlige moren dukker opp og vil ha ungen sin.

En ting jeg virkelig har begynt å legge for hat, og som dessverre er vanlig i ellers gode barnebøker (ja, jeg ser på deg, Tor Åge Bringsværd) er å dele setninger over flere oppslag. I denne boka er det nok tenkt å gi en slags dramatisk effekt: «Det er… det er…» og så på neste side «…en nifs sleggehale!» men det vanskeliggjør høytlesinga ved å ødelegge flyten, og av og til forvirre meg slik at jeg leser første halvpart som en selvstendig setning og dermed legger trykket helt feil, som i «Så gikk de to vennene… …enda lenger inn i sumpskogen» (i det tilfellet ser jeg ikke helt at det tilfører noe dramatikk, heller). Joda, det er elipser nok (de har visst fått dem på billigsalg) som kanskje burde gitt meg et clue om at setningen ikke var ferdig, men det er forstyrrende likevel, og det hjelper jo ikke at enkelte setninger avsluttes med elipse uten at den fortsetter på neste side: «Men ingen av dem la merke til den store skyggen som fulgte etter dem…»

Men utover det er dette en helt grei bok for dinosaurelskeren i ditt liv. Det er til og med et oppslag med fakta om dinosaurartene som har opptrådd i boka helt til slutt, så du kan lære noe også (siden Rasmus sover i seng og Tryms mor har lås på døra til hula må det vel være lov å si at det er litt mindre faktabasert sånn ellers i boka). Tegningene er herlige, med kule små detaljer som kan pekes på, og understøtter historien på utmerket måte. Historien er riktignok relativt fjasete, men det er ikke noe stort problem i en bok til denne aldersgruppen. Jeg reagerer på noen logiske brister i tidslinja (Trym omtaler egget som noe Rasmus allerede har hørt om før, som de har ventet på at det skal klekke en stund, men ut fra resten av historien later Tryms mor til å ha funnet det tidligst dagen før), men det tror jeg ikke seksåringen la merke til. Og utover de evinnelige elipsene har jeg ikke noe å kritisere teksten for, den et passe lettlest og tilstrekkelig engasjerende, og det kom et kontant «jeg ønsker meg den» fra ungen når bilde av neste bok i serien dukket opp på siste side.