Stikkordarkiv: blogging

La oss snakke om det

Den siste uka har det vært et par interessante kommentarer i media som jeg synes det er verdt å lenke til. I BT skriver Morten Strøksnes iltert om forholdene i norsk bokbransje i kommentaren «Død snø» (egentlig bak betalingsmur, men lenket fra Facebook får jeg lese den, så om du ikke er abonnent kan du forsøke å klikke deg inn via denne Facebookstatusen min, ellers siterer denne saken på Bok365 store deler av kronikken).

De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.

Det merkes. Det er kjedelig å gå i bokhandelen for tiden, og det er ikke en setning jeg noensinne trodde jeg skulle skrive. Delvis er det vanskelig å finne det brede utvalget bak pallene av Nesbø, Ragde og deres oversatte megasuksesskolleger, delvis har avsløringen av salgspush og bonuser for oppnådde bestselgerplasser gjort at selv anbefalinger fra de ansatte (enten muntlig eller i form av ekstraomslag på bøkene) ikke har samme kredibilitet som tidligere.

Mala Wang-Naveen følger opp på egen blogg med å spørre om det er greit å be bokbransjen dra til helvete. Hun er også forfatter (i tillegg til å være journalist), og har egen erfaring med hvordan bøker eksponeres eller ikke eksponeres i bokhandelen. Hun stiller spørsmålstegn ved hvor bra det er for forlagsbransjen om forfatterene blir desillusjonert og bestemmer seg for at det er enklere å bli hørt ved å skrive Facebookstatuser enn å utgi bøker.

De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.
-Slutt å syt, er budskapet.

Strøksnes avslutter med å anta at Blod på snø vil selge samme hva han sier, siden folk

vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er.

Jeg har ikke utgitt bok og har heller ingen planer eller ambisjoner om å gjøre det. Jeg har ingen økonomiske eller karrieremessige interesser koblet til bokbransjen. Jeg kan be hele bransjen om å dra til helvete uten at de har noe å svare med (vel, ok, de kan slutte helt å gi ut bøker, men hvor sannsynlig er det? Og det vil vel gå en smule ut over dem selv også). Vi som «bare» er frustrerte lesere, frustrerte kunder, er nødt til å delta i debatten og gjøre det klart at dette ikke er bra nok. Blir vi mange nok må bransjen høre etter.

En annen, men i aller høyeste grad relevant, debatt er den pågående diskusjonen om litteraturkritikken, etter at flere aviser har kuttet drastisk i antallet bokanmeldelser.

Mye merkelig er sagt om bokbloggerne som gruppe i den diskusjonen, Sindre Hovdenakk er en av mange som er glad i å slenge rundt seg med betegnelsen «amatører» når bokbloggere omtales, noe som mest tyder på at han ikke har forstått at blogg er et medium, ikke en yrkestittel. Selv burde jeg være godt kvalifisert til å skrive litteraturkritikk, skulle jeg mene, men det er likevel ikke det jeg anser denne bloggen for å inneholde (så mye innsats legger jeg ikke i den). Det finnes likevel flere blogger som kvalifiserer bedre til «litteraturkritikk» som hedersbetegnelse enn majoriteten av avisanmeldelser, og flere som har vel så streng redaksjonskontroll på det som publiseres som VG later til å ha. Barnebokkritikk er et eksempel på en blogg som både leverer «ordentlig» kritikk og har (kvalifisert) redaksjon (og som det anbefales å følge, sånn by the by). Det finnes også bokblogger som skrives av entusiastiske lesere som både er dårligere kvalifisert enn meg og mer villig til å motta og omtale bøker fra forlagene, men det er da også en ærlig sak. De avtalene eller kommersielle bindingene som det jevnlig hintes om at bloggerne har er det ingen av bloggerne jeg kjenner som faktisk har hørt noe om (da understreker jeg at det gjelder bokblogger, i andre bloggsjangere finnes det opplagt eksempler). Man kan selvsagt anse at å motta et anmeldereksemplar gratis fra forlaget er en form for motytelse, men her skiller vitterlig ikke bloggerne seg fra avisanmelderene, med mindre det er slik at Hovdenakks redaktør forlanger at han leverer tilbake anmeldereksemplaret sammen med anmeldelsen.

Der jeg er enig med Hovdenakk er i bruken av «blurbs» på bokomslagene. Det er problematisk at forlagene later til å bry seg mer om antallet superlativer i sitatene enn om troverdigheten til den de siterer. Det er ikke dermed sagt at jeg mener at et sitat fra en blogg automatisk ikke er troverdig, men jeg er enig i at for den jevne bokkunde er kilden til sitatet vanskeligere å bedømme enn når sitatet har stått på trykk i en redaksjonelt godkjent anmeldelse. Nå er jeg jo av den rare typen som synes «blurbs» generelt er en uting (kanskje litt påvirket av at de som «blurbes» ofte later til å ha lest en helt annen bok enn meg), så for min del kan de gjerne droppe hele greia, men det er vel optimistisk.

Etter litt om og men kommer jeg nå endelig fram til den lenka jeg egentlig skulle dele med dere, nemlig Olaf Haagensens utmerkede kommentar i Morgenbladet, der han tar tak i det viktige i debatten: Hvorfor skal vi forsvare «den profesjonelle anmelderen» om anmelderen jevnt over gjør en slett jobb?

Jeg synes det er interessant med en diskusjon om kritikkens funksjon. Det fikk meg til å reflektere litt mer over min egen «bruk» av avisanmeldelser og bokblogger. Jeg leser nemlig særdeles sjelden avisanmeldelser, og har heller aldri gjort det i særlig grad. Til gjengjeld abonnerte jeg for eksempel på Literary Review mens jeg bodde i England. Jeg er storkonsument av bokblogger, men å si at jeg leser dem ville være å overdrive. Det jeg gjør er å skumme, på jakt etter tips om bøker jeg kunne tenke meg å lese. For alle medier gjelder hovedregelen at om jeg velger å nærlese en lang, grundig anmeldelse er det for en bok jeg allerede selv har lest eller bøker jeg overhodet ikke har tenkt å lese noensinne. Bøker jeg kan tenke meg å lese vil jeg ha minst mulig input om på forhånd, utover enkle handlingsreferat (uten spoilere) og an- eller avbefalinger i generelle vendinger. Alt annet farger min egen lesing av boka for mye, og når jeg kommer i skade for å lese for mye om en bok på forhånd ender det ofte med at jeg ikke leser den likevel.

Jeg er dermed faktisk mest interessert i på daglig basis det Haagensen ganske presist kaller «bokanbefalinger», både i avisene og på bloggene. Når jeg først har lest en bok er jeg derimot interessert i den skikkelige og omhyggelige kritikken av boka. Problemet er selvsagt at innen jeg vil lese den to-siders artikkelen om fjorårets mest kritikerroste er jo avisen for lengst kastet (når jeg abonnerte på Literary Review rev jeg ofte ut anmeldelser av bøker jeg hadde tenkt å lese for å kunne lese dem etterpå, av og til husket jeg til og med at jeg hadde gjort det når jeg kom så langt). Derfor er internett et bedre medium for min bruk av litteraturkritikk. For bokanbefalinger er det viktig for meg å ha en viss kjennskap til den konkrete avsenderens smak. Derfor er blogger fine kilder, de jeg følger har jeg bygd opp et forhold til, og ellers kan jeg søke opp bloggerens omtale av bøker jeg har lest for å finne ut om vi kan forventes å være enige om de jeg kunne tenke meg å lese. Det er også mulig når det gjelder avisanmeldere, selvsagt, og folk som leser en avis fast vil antagelig kunne ha et lignende forhold til den avisas anmeldere som jeg har til bloggere jeg følger.

Når vi kommer til kritikken jeg gjerne vil lese etter å ha lest boka er avsenderens kvalifikasjoner viktigere, men også i den sammenhengen er det rimelig irrelevant om plattformen er blogg eller avis/tidsskrift. På lik linje med at jeg kan skille en godt skrevet roman fra en dårlig skrevet roman (som regel også dersom det er andre grunner til at jeg liker/misliker boka) er det sjelden vanskelig å dømme om omtalen du har foran deg er velfundert og godt skrevet eller ikke (særlig om du altså også selv har lest boka det dreier seg om).

Nå har jeg snakket om kritikkens funksjon for meg som (potensielt ganske sær) leser, Haagensen er mer opptatt av kritikken som kulturfremmer, som seg hør og bør. Den er viktig, og den trues av at såkalte anmeldelser i avisene ikke er stort mer enn bokanbefalinger, ikke minst fordi det endrer lesernes forventning til hva en skikkelig bokanmeldelse skal være. Er det også forårsaket av kostnadskutt og tidspress? Det kan man jo mistenke. Jeg håper i alle fall at Haagensens utspill gjør at kritikerne selv tar opp diskusjonen, men også her bør vi lesere være med på å rope varsku.

Bokbloggerprisen 2013: Kommentarer til langlisten

Langlisten til Bokbloggerprisen 2013 er offentliggjort og jeg kan fornøyd konstatere at begge mine nominasjoner er med på den. Listen finner du på Norske bokbloggerebloggen (meta!), Knirk har litt statistikk rundt antallet nominasjoner og Line har mer om prosessen rundt (ikke minst komitéens neglebiting…) og de enkelte bøkene.

Jeg leste flere norske bøker utgitt i 2013 enn jeg noensinne tidligere har lest norske bøker samme år som de ble utgitt, muligens med unntak av et år eller to i nærradio i Trondheim på nittitallet. Og flere av dem var gode kandidater til prisen. Men når jeg satt meg ned for å skrive nominasjonsepost bestemte jeg meg for å nøye meg med to nominasjoner, en i hver klasse, nemlig de to suverent beste bøkene jeg leste på norsk i fjor (og blant de beste i fjor uavhengig av språk).

I klassen «Roman» nominerte jeg Roy Jacobsens De usynlige, og i «Åpen klasse» Siri Pettersens Odinsbarn. Om du har fulgt med på bloggen og lest innleggene mine i kategorien Bokbloggerprisen 2013 burde ingen av de to være noen overraskelse. Det skal forresten bemerkes at jeg heier såpass på sistnevnte at om forlaget hadde klassifisert den rett, altså som roman, ikke som ungdomsbok, hadde jeg muligens droppet Roy Jacobsen og i alle fall satt Odinsbarn som nummer en på lista (nominasjonene skulle vektes ut fra rangering, visstnok). Samtidig er jeg ganske fornøyd med at Lisa Aisatos Fugl også er på langlista i åpen klasse, jeg har ikke kommet så langt som til å blogge om den enda, men det er en veldig underfundig barnebok med (som vanlig fra den kanten) fantastiske illustrasjoner.

Ellers har jeg ikke lest noen av de andre fra langlista, faktisk, så jeg skal i alle fall satse på å bli med på samlesinga av kortlista, ellers blir det vanskelig å stemme i august. Det er vel bare en eneste bok på listene jeg ikke egentlig har lyst til å lese, jeg får vurdere det om den havner på kortlista (og, nei, jeg har ikke tenkt å si hvilken akkurat nå).

Spennet i åpen klasse er bra, vil jeg si. I romanklassen er det mye bestselgere, det er på sett og vis litt skuffende, men ikke så overraskende, akkurat (og ut fra egen nominasjon kan jeg vel ikke klage…). Og jeg er heller ikke av typen som mener at bestselgere nødvendigvis er dårlige, selv om de heller ikke nødvendigvis er bra, så kanskje dette er de beste av bestselgerne? Vi kan jo håpe på det.

Vindeltorn er diskvalifisert fra kåringen på grunn av at den først er utgitt på engelsk, og jeg behøver derfor ikke å ha dårlig samvittighet for å ha droppet den fra nominasjonene mine (siden jeg leste den på engelsk ville det falt meg svært unaturlig å inkludere den). Utover den kunne jeg vurdert både Leksikon om lengsel og Furuset (ikke blogget ennå) i romanklassen, men begge manglet litt på å nå helt opp hos meg, derfor droppet jeg dem altså.

All makt til meg!

Torsdag 24. oktober arrangerte Trondheim Litteraturfest debatt på hovedbiblioteket med tittelen «All makt til bokbloggerne?» Debattleder var Sissel Furuseth, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, og deltagere var bloggerne Siri Isaksen og Randi Aasheim, bibliotekar Britt Karen Einang og Sindre Hovdenakk, som blant annet skriver anmeldelser for VG og er nylig blitt redaktør for tidsskriftet Prosa.

Jeg må vel innrømme at jeg synes tittelen på debatten var litt idiotisk. Jeg skjønner at formålet var å sette ting på spissen, men jeg vet ikke om det er så mye «satt på spissen» som «absurd». Hvilken makt snakker vi om? Selv hvis vi begrenser maktbegrepet til noe som har med litteratur å gjøre (som jeg antar er rimelig, ingen mener vel at vi bokbloggere har makt til å fikse situasjonen i Syria eller stoppe klimaendringene) lurer jeg. For hva kan man ha makt over? Makt til å bestemme hva folk skal lese? Makt til å skape bestselgere? Med tanke på hvor lite homogene bokbloggere er i hva de liker og hva de leser kan det uansett bli et noe merkelig resultat.

Vel, til debatten:

Bloggerne på den ene siden: Siri og Randi
Bloggerne på den ene siden: Siri og Randi

Sissel Furuseth startet med å be deltagerne si noen ord om hva bokblogging var for dem. Randi fikk starte og poengterte at det finnes mange typer bokblogger, men at hun personlig bruker det som en slags lesedagbok, men også en måte å spre leseglede på. Siri Isaksen var neste kvinne ut og sa at for henne var det en inspirasjonskilde. Hun har vært lesehest siden hun var ti, men i vennekretsen hennes er det ingen andre som leser bøker. Derfor er bokblogging en måte å komme i kontakt med andre med samme interesser. Siris blogg er forøvrig ikke en ren bokblogg, den er i utgangspunktet mer en mote- og sminkeblogg, så hun treffer en ganske annet publikum når hun skriver om bøker enn vi rene bokbloggere gjør. Hun sa at det aller beste er å få tilbakemelding fra folk som normalt ikke leser bøker, men som har plukket opp en av bøkene hun har tipset om og likt den og kanskje kommet i gang med å lese bøker på grunn av det. Og det kan man jo forstå, de fleste bokelskere ville satt pris på det, tror jeg.

Kritikeren og bibliotekaren på den andre siden: Sindre Hovdenakk og Britt Karen Einang
Kritikeren og bibliotekaren på den andre siden: Sindre Hovdenakk og Britt Karen Einang

Så var det Sindre Hovdenakk sin tur, og som han sa «Jeg forstår jo hva min rolle her i kveld er tenkt å være.» Skal det bli debatt må man jo ha uenighet. Han fortsatte med at «for meg er blogging ren amatørisme som ikke har noen interesse for meg faglig sett».

Hovdenakk ble stående litt alene, for Britt Karen Einang sa at hun ser på bokblogger som inspirasjon for egen del, hun leser de som leser lignende bøker som henne. Hun poengterte også at hun ser egen formidling av litteratur, særlig til ungdomskoleelever, som noe som på mange måter ligner blogging: Det er ikke litteraturkritikk, men formidling av leseglede.

Det er slike kvelder jeg skulle ønske jeg kunne stenografi, siden notatene mine er til dels mangelfulle etter dette, men til tross for at Hovdenakk tok sin rolle som «anti-bokblogger-stemmen» særdeles alvorlig ble det aldri noen ordentlig krangel av det hele. Hovdenakk sa blant annet at han mente særlig bibliotekarer har en forpliktelse til å bruke seriøse kilder, at vi må verne om den profesjonelle litteraturkritikken, det er en profesjon, og at bokblogging ofte framsto som ren synsing om en kunstform, noe han mente ikke skjedde i like stor grad med andre kunstformer. Til det sier jeg: Tja? Musikkblogger, noen? «Anmeldelser» av konserter gjort av glade amatører florerer, jeg har også sett innlegg om både ballett, opera og teater, og dessuten om billedkunst og skulptur (jeg har sogar skrevet noen selv, om jeg ikke husker feil). Det finnes i det hele tatt blogger om det aller meste. Det som kanskje skiller bokblogger fra annen blogging, og som muligens er med på å gjøre de profesjonelle kritikerne såra og vonbrotne er at forlagene har blitt svært glad i å sitere blogger på omslagene til bøker de gir ut*.

Han fortsatte med å liste opp tre viktige kriterier for profesjonell kritikk: Den er uavhengig, redigert og kvalitetssikret. Førstnevnte er de aller fleste blogger også. De som ikke er det opplyser om det (gjør de ikke det bryter de loven). De to andre gjelder selvsagt i mindre grad for blogger, selv om det finnes redaksjonelle blogger der redaksjonsmedlemmene kvalitetssikrer hverandres innlegg. Jeg kan vel også nevne at jeg etter at jeg i hine hårde dager gjentatte ganger satt på samme pressevisning av film som en sovende (=snorkende) såkalt profesjonell kritiker – som likefullt skrev anmeldelse etterpå – har jeg vel ingen tro på at det ikke finnes snarveier også i den profesjonelle bokanmeldelsens verden.

Hovdenakk hevdet også at det ikke var noen grunn til at de profesjonelle kritikerne skulle føle at arbeidsplassen var truet av bokbloggene. Bokanmeldelser får mer plass i media enn før (sammenlignet med de siste 20-30 årene i alle fall), og det er mer etterspørsel etter profesjonelle kritikere. VG hadde gjort en undersøkelse for noen år siden blant de som lese VG på papir, og den tingen som kom som nummer 1 på listen av hva folk ønsket mer av var nettopp bokanmeldelser, noe VG selvsagt hadde tatt konsekvensen av.

En av grunnene til at det ikke ble noen ordentlig krangel ut av det hele var at det ikke var noen som inntok standpunktet at bokblogging var like bra som eller bedre enn, eller i alle fall kunne erstatte såkalt profesjonell kritikk. Det hadde jo kunnet bli riktig så undeholdende, men panelet generelt var alt for forsonende i tonen til at Hovdenakk fikk noe særlig motsvar. Samtidig var den generelle stemningen i rommet såpass positiv til blogger at han neppe satt igjen med følelse av å ha overbevist noen. Det ble selvsagt påpekt (jeg husker ikke fra hvem) at mange bokbloggere har vel så mye utdannelse som den jevne kritiker. Det ble også pekt på spennet i blogger, både i tematikk og i kvalitet. Men jevnt over var stemningen fra panelet at bokbloggingen heller utfyller enn erstatter kritikerne.

Etterhvert ble det åpnet for kommentarer fra salen, og tilbakemeldingene derfra gikk på mye av det samme, nemlig at bokbloggene utfyller avisenes anmeldelser. En sa at «Et blogginnlegg kan få meg til å lete opp en profesjonell anmeldelse, mens en dårlig skrevet anmeldelse kan få meg til å søke opp blogger.» I den forbindelse kom det noen spark til VG. Jeg klarte ikke å dy meg for å komme med noen kommentarer selv, og nevnte blant annet at et område bloggerne kan ha betydning på er å skrive om bøker som ikke anmeldes i avisene, for eksempel serier, og også barne- og ungdomsbøker. Jeg vet selv at de innleggene jeg får suverent flest treff på måned etter måned, år etter år, er innleggene om ungdomsbøker.

Vi var også inne på at bloggerne ofte er positive. Vi skriver gjerne om bøker vi liker, og dropper å skrive om de vi ikke liker. Siri hadde et godt poeng i at hun tross alt har et publikum som ikke nødvendigvis er lesere, og skal hun først skrive om bøker vil hun gjerne tips om noen leserne kanskje blir nysgjerrige på og plukker opp. Jeg rakk opp hånden igjen og nevnte at jeg selv forsøker å få skrevet om alt jeg leser, men at noe av problemet kanskje er at vi sjelden faktisk leser ting vi ikke liker. Jeg har i alle fall lav terskel på å gi opp en bok som kjeder eller irriterer meg om jeg ikke har en god grunn til å fullføre. Samtidig er det jo egentlig mye morsommere å både lese og skrive slakt. Det er bare det at man må lese den hersens boka først. Hadde jeg vært profesjonell kritiker hadde jeg fått betalt for det, da hadde saken stilt seg anneledes, som det er blir negativ omtale nok fortsatt unntaket heller enn regelen også på denne bloggen (men jeg har tenkt å bli flinkere til å skrive innlegg om bøker jeg avbrøt, med begrunnelse, selvsagt, det er nemlig også givende, synes jeg).

Et spørsmål som ble hengende igjen litt på tampen var hvorfor såpass få bloggere skriver om sakprosa. Jeg tror aldri jeg har sett noen rene sakprosablogger, men det er vel ganske mange av oss som skriver om sakprosa også, så det er mulig inntrykket at «ingen» skriver om det er feil.

Adressa var til stede og har publisert en artikkel som jeg ikke har lest ennå (jeg skal gjøre det når jeg har trykket på «Publiser» på dette innlegget). Og Randi har selvsagt også skrevet om sin opplevelse.

________________________________

* Angående sitater skrev Sindre Hovdenakk en irritert kronikk i Aftenposten i 2008 med tittelen Løgn og forbannet dikt! om dårlig sitatskikk både i forlags- og teaterbransjen. Eksemplene hans er sendt inn av medlemmer av Norsk Kritikerlag, og er i høyeste grad graverende. Nå som forlagene har begynt å sitere bloggere lurer jeg på om det er noen av «oss» som har opplevd lignende?

Sosiale medier – Ida Jackson

sosiale_medierJeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.

Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.

Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.

Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.

(Noe annet som er «utilgjengelig» er virrvar.net, som har blitt overtatt av en reklameblogg (sikkert heeeeelt tilfeldig at de har valgt å kapre det domenenavnet, ja?), men Ida Jacksons tidligere blogginnlegg på wordpress.com er fortsatt tilgjengelige – for your reading pleasure. Ida Jackson jobber for Store norske leksikon nå, og blogger blant annet på lille norske.)

En litt relevant lenke, som var ganske interessant: Fem forfattere som bruker sosiale medier

Work in progress

Jeg elsker egentlig at jeg endelig kan sykle til jobb, det har vært vanskelig de siste årene på grunn av familielogistikk. Men når jeg holder på med en spennende bok har bussen sine klare fordeler, og jeg blir litt glad når jeg har en unnskyldning for å velge buss. Jeg holder på med Min mormor hälser og säger förlåt, men hvordan har det seg at HVER gang jeg leser den på bussen kommer jeg til en episode som får tårene til å renne, når jeg har lest den både hjemme og på hotell i Oslo i helga uten å gråte? Jeg har kommet frem til at den eneste logiske konklusjonen er at Fredrik Backman er ond (og dessuten har imponerende timing).

Nåja. Som du kanskje ser dersom du besøker bloggen når du leser dette, men forhåpentligvis ikke har lagt merke til om du leser via rss, holder jeg på med litt oppussing. WordPress er oppdatert, jeg har skiftet tema til noe som er mer mobile enheter-vennlig og tweaker litt både her og der. Jeg har også endret hovedspråket på bloggen til norsk. Jeg kommer fortsatt til å skrive på engelsk når boka jeg skriver om er på engelsk, men ellers kommer det til å gå i norsk for det meste.

Hvis du liker å lese bokblogger – eller du skriver en selv

Da har jeg et tips til deg:

bokbloggerno_linkback

Bokblogger.no er en bloggportal startet av Mari Høe, som selv blogger om bøker på Flukten fra virkeligheten og Escape in a book (og dessuten om bilsikring på den aldeles utmerkede Sikring av barn i bil, som jeg anbefaler på det varmeste dersom du på noe som helst tidspunkt skal være (med)ansvarlig for å transportere barn i bil).

I portalen kan du se de siste innleggene fra alle registrerte blogger, eller fra blogger i gitte kategorier, f.eks. Forfatterblogger, Forlagsblogger eller Privatblogger. Selv ligger jeg i kategorien Nordmenn som blogger på engelsk, som jo i hovedsak stemmer.

Hvis du har en bokblogg anbefaler jeg å registrere den – det er utrolig praktisk å ha en sånn «totaloversikt».

————

Bokblogger.no is a blog portal for Norwegian bookblogs. If you don’t read Norwegian you may still enjoy checking out the category my own blog fits best in: Nordmenn som blogger på engelsk (Norwegians who blog in English).