Stikkordarkiv: biografi

Nesten menneske – Alfred Fidjestøl

Jeg satt meg på venteliste for Nesten menneske med en halv plan om å lese den i biografilesesirkelen på tampen av 2017, men fikk den ikke i tide til det. Jeg hentet den likevel på biblioteket, og siden den havnet på langlista til Bokbloggerprisen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne lese den før jeg leverer den tilbake. Nå ble jo kortlista klar i dag, og Nesten menneske er ikke på den, men den kan jo dukke opp som joker.

Jeg er fem år eldre enn Julius, og siden jeg er vokst opp i Norge betyr det at han har vært tilstedeværende skikkelse i livet mitt så lenge jeg kan huske, på lik linje med f.eks. Haakon og Märtha – en sammeligning Fidjestøl også gjør. Faktisk har jeg nok vært langt mer interessert i Julius enn i kongefamilien (jeg har ingen planer om å lese biografier om noen av dem, for å si det sånn), selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt nyheter om ham heller. Men bildene av sjimpansebabyen med t-bleier og tilhørende rød-og-hvitstripete t-truse har brent seg inn i bevisstheten min, ikke minst fordi jeg i 1981 fikk en lillebror som brukte samme type bleier (jeg fant en blogg som har lagt ut bilde av en bleiepakke fra den tiden, om du er født senere og er nysgjerrig eller har opplevd den og er nostalgisk).

Fidjestøl har skrevet en ganske spesiell biografi, men det var kanskje uungåelig gitt premissene. Man kan ikke intervjue Julius for få høre hans tanker om livet, han har ikke skrevet brev eller dagbok man kan lese.  Det forfatteren derimot har gjort er å trekke inn relevant forskning på sjimpanser for å forklare dynamikken i Julius’ «familie» – sjimpanseflokken i Kristiansand – og forsøke å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan Julius selv kan ha opplevd det hele. Det gjør boka lesverdig på en helt annen måte enn en mer Se & Hør-aktig «hjemme hos» fortelling ville vært. Sjimpanser er de dyrene vi er i nærest slekt med – nettopp nesten menneske – og innsikt i sjimpansenes liv er dermed kanskje ekstra interessant.

Som bonus får man altså også et slags «husker du», med små glimt fra den norske medieverdenen de siste førti årene. Boka er også illustrert med bilder fra arkivet, både av Julius og av sjimpanser og mennesker som har spilt en rolle i livet hans, og jeg må innrømme at jeg til stadighet ble sittende og stirre inn i øynene til disse «dyra», og jeg nikket derfor gjenkjennende når siste kapittel viste seg å hete «Desse auga».

Elisabeth på Bokstavelig talt har uttrykt overraskelse over at boka har pageturner-effekt, og det er kanskje ikke noe man venter av en biografi i det hele tatt, og det overrasket meg også, men nettopp slik er det altså… bare en side til, bare et kapittel. Det sier jo sitt om forfatterens evne til å engasjere. En god bok, altså. Det blir interessant å se om de tre andre sakprosa-bøkene som havnet på kortlista i åpen klasse faktisk er bedre når vi kommer i gang med samlesingen til Bokbloggerprisen.

Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken – Maria Berg Reinertsen

Når jeg skulle sjekke tilgjengeligheten av Maria Berg Reinertsens bok Reisen til Bretton Woods på biblioteket etter Cappelen Damms høstmøte (tilgjengeligheten var dårlig, siden boka ikke hadde kommet ut ennå, en detalj jeg hadde glemt) oppdaget jeg ikke bare at jeg selvsagt hadde lest Reinertsen før, som nevnt, men at hun i mellomtiden hadde skrevet en biografi om Henriette Schønberg Erken. Og den var tilgjengelig umiddelbart. «Perfekt!» tenkte jeg og trykket på «Reserver», jeg hadde jo mer eller mindre lovet på bokbloggertreffet at jeg skulle hive meg på biografilesesirkelen til Moshonista, og tema for oktober var «Mett (som i smør og fløte)» og hva passer da bedre? Boka var tilgjengelig og ble hentet, men selv var jeg jo stuck på tidlig 1800-tall sammen med Jack og Stephen, så det er først den siste uka jeg har fått satt meg til med Henriette.

Henriette Schønberg Erken er ikke en av damene som har fått plass i Breen og Jordahls 60 damer du skulle ha møtt, men hun er opplagt en god kandidat til oppfølgeren 60 flere damer du skulle ha møtt (eller noe). I alle fall er hun et godt eksempel på at om man nå først skal skrive en biografi finnes det mange interessante damer å ta tak i, der man kan gjøre nybrottsarbeid i stedet for å sparke inn åpne dører med den ørtogførtiende biografien om Herr Sikkertviktigmenhvormangebiografiertrengerviomenmann.

Jeg kjøpte Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger i en faksimileutgave (av 1951-utgaven, utgitt av Aschehoug i 2008) på Mammutsalget for noen år siden, og selv om den ikke er blitt brukt (det tenker jeg jeg må gjøre noe med) har hun derfor vært på radaren min. Og portrettet Reinertsen presenterer er av en dame som utvilsomt hadde ben i nesen.

Boka er ganske finurlig bygd opp, for selv om vi i normal biografisk ånd følger Schønberg Erken kronologisk gjennom livet, er den fortellingen brutt opp ved hjelp av «munnfuller» mellom hvert kapittel, som handler mer om samtiden, om strømninger, politikk og økonomi (både makro og mikro). I tillegg starter hvert kapittel med en oppskrift hentet fra Schønberg Erkens kokebøker, en oppskrift som trekkes inn i temaet i kapittelen den introduserer. Slik blir biografien mer dynamisk enn mange andre jeg har lest, og Reinertsen kommer nærmere et svar på spørsmålet som stilles innledningsvis «Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?» (s. 9). Jeg blir i alle fall overbevist i løpet av boka om at husmoridealet som på sett og vis ble en klisjé på femtitallet, men som fortsatt henger over oss i dag (noe Reinertsen også er inne på) hadde sett annerledes ut om ikke Schønberg Erken hadde trosset faren og blitt hustellslærerinne i 1800-tallets siste tiår.

Det er en slags knapphet ved Reinertsens språk som jeg til å begynne med lurte på om ville gjøre boka for tørr og ensformig, men enten det skyldes den dynamiske strukturen eller at hun på tross av (eller på grunn av?) dette klarer å plassere Schønberg Erken som en faktor i samfunnsutviklingen i Norge, ble de forventningene gjort til skamme.

Henriette Schønberg Erken er et tvetydig feministisk forbilde. Selv om hun altså trosset faren («Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss» s. 29), fikk seg et yrke og en karriere, og ventet med å gifte seg til hun var etablert som forfatter, kan man jo ikke med hånden på hjertet si at det å argumentere for at kvinnens viktigste rolle er å være en god husmor som (blant annet) skal holde mannen fra å drikke ved å gjøre hjemmet innbydende er noe videre kvinnefrigjørende. Og det er vel nettopp derfor hun blir en såpass fascinerende figur, den godeste Henriette.

Reinertsens framstilling oppleves basert på nitidig research og dessuten som gjennomgående redelig. Der primærkilder finnes presenteres fakta, enten det er tall eller følelser det er snakk om, men der biografen må spekulere gjøres leseren oppmerksom på nettopp at det spekuleres. Ofte fører det til at det stilles flere spørsmål enn det gis svar, men siden en av mine personlige pet-peeves er biografier (eventuelt biografiske romaner) der forfatteren skriver som om hen er tankeleser (retroaktivt, til og med) og kan presentere en forlengst død persons innerste tanker og følelser setter jeg umåtelig pris på Reinertsens framgangsmåte.