Stikkordarkiv: billedbøker

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

mumme_moniI dag har jeg lest Bak Mumme bor Moni for fireåringen. Vi lånte den på biblioteket forrige uke. Det var hun selv som valgte den, med ordene «Den hadde vi i den gamle» – hun snakker om barnehagen – «og jeg har savnet den sånn!»

Bak Mumme bor Moni er en billedbok med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus. Boka handler om Mumme, som er en snill og rolig liten gutt, men av og til kommer Moni, som rir på en svart hest med seksten ben eller kjører en lastebil med hundre svarte hjul. Og Moni er ikke snill og rolig, Moni er raseri og mørke.

Historien er en underfundig framstilling av raseriet som bor i oss alle, hvordan følelsene kan bli så sterke at de tar helt overhånd og føles som om et annet, separat vesen og av hvordan man kan lære å takle dem. Teksten er en fryd å lese høyt, poetisk, drivende og vakker, tross det tidvis svært sinte innholdet. Illustrasjonene kler teksten og understreker både hvordan Mumme og Moni er forskjellige og hvordan de likevel er den samme.

Flere bilder, og noen tanker om (selv)sensur i barnebøker kan du finne på Svein Nyhus sin blogg.

Boka er visst ikke i trykk lenger, men jeg skal nok se om vi ikke kan få tak i en brukt utgave, for dette er en bok jeg gjerne vil ha i hylla permanent.

Tambar er et troll og Tambar og harepusene

tambar

Herlig ny serie fra Tor Åge Bringsværd.

Kort fortalt: Trollene har måtte late som de er mennesker for å overleve, men de har fortsatt hale og er mye sterkere enn menneskene. I den første boka, Tambar er et troll, blir vi introdusert for familien Dovre og fortalt litt bakgrunn. Tambar har fått streng beskjed fra mammaen sin om ikke å sloss med noen i barnehagen, for ikke å vise hvor sterk han er, men det er jo ikke så lett å la være når noen er slemme mot ham og venninnen. I bok nummer to, Tambar og harepusene, er familien på skogstur og Tambar treffer en harefamilie og hjelper dem å skremme bort en rev som har forsynt seg med et familiemedlem om dagen.

Noe av det jeg liker med bøkene er at selv om historiene er sjarmerende, nøler ikke Bringsværd med å introdusere brutale elementer, som at menneskene forsøkte å drepe alle troll de fant eller at harene blir spist av reven – og illustrasjonene følger opp med å være passe skumle.

Datteren min på tre er også begeistret, og jeg har allerede overhørt henne gjenta replikker fra den første boka (selv om vi bare har rukket å lese den et par ganger).

Illustrajonene til Lisa Aisato er fantastiske, på et slikt nivå at dette er en bok jeg ville kjøpt selv hvis jeg ikke hadde barn.

I tillegg til å ha en fengende historie har serien en mer dyptgående tematikk som jeg ser for meg kan føre til mange nyttige samtaler etterhvert (foreløbig går nok mye av det snuppa hus forbi), om fremmedfrykt, fellesskap og å få være seg selv.

Jeg lurer på når de neste bøkene i serien kommer, vi gleder oss allerede.