Stikkordarkiv: billedbøker

Snokeboka – Lisa Aisato: Samlesing!

Ok, ok, så det skulle være samlesing i juni og nå er juni snart slutt. Jeg KAN skylde på at Bokbloggerprisen er i en transisjonsfase både hva gjelder opplegg/organisering og mannskap og at jeg derfor ikke har fått noe dytt, men siden jeg godt visste at jeg hadde sagt ja til å blæste samlesing av Snokeboka i juni føler jeg vel egentlig at jeg først og fremst skal skylde på meg selv.

Skal man lage krusedulltegning må man begynne med en krusedull. Den skal helst lages i blinde…

Lisa Aisato var på Juba Juba-festivalen i Trondheim i fjor for å promotere Snokeboka, og der var jeg og (den-gang-)femåringen også. Vi fikk oppleve en fornøyelig presentasjon både av Aisato selv, noen tegneteknikker og boka, før vi kjøpte oss et eksemplar (signert, selvsagt).

Etterpå er boka blitt lest både høyt og stille.

Og den egner seg for begge deler. Teksten går på rim, noe jeg liker riktig så godt ved høytlesing, enten det er jeg eller barnet som leser høyt. Så det er pluss i margen for det, selv om en og annen «verselinje» ikke har helt perfekt rytme. Til gjengjeld er det ingen nødrim eller omstokka ordstillinger å spore.

Historien presenterer fortelleren (en flue, forresten) selv slik:

en forbløffende ballade,
om alt det folk kan skjule
bak en kjedelig fasade.

Først får vi se 16 mennesker i en heis, vannkjemmet, dresskledd og med «masken på». Og så får vi vite hva de samme menneskene gjør når de tror de er alene. Og her er det mye som er gjenkjennelig, og noe som ikke er det, men som likevel får leseren til å humre i sympati. Vel, denne leseren, i alle fall.

Nå har anmeldelsen havnet bak betalingsmur siden jeg leste den, men Aftenpostens anmelder, Morten Olsen Haugen, mener at historien «ender opp som jantelov og skadefryd». Jeg mener blant annet å huske at han refererte til Oddvar, som ikke lenger bøyer jernstenger, som et eksempel på dette. Jeg føler for å krangle. Er det jantelov og/eller skadefryd å minne om at vi blir svakere når vi blir gamle? Har ikke anmelderen i det eksempelet snudd det litt på hodet? Er ikke poenget med Oddvars historie at den puslete gamle mannen i heisen en gang var sterk mann på sirkus, og at det faktisk er en KUL hemmelighet? Jeg har mer forståelse for at man kan se det som skadefryd når det avsløres at Johnnys flotte hårmanke er en parykk, men teksten «Om det er Johnnys hår? Ja visst, han brukte egne penger», får meg først og fremst til å tenke på Eddie Izzards svar når en journalist lurte på hvorfor han liker å gå med dameklær: «They’re not women’s clothes. They’re my clothes. I bought them.» Og selv om det er mulig å tolke «avsløringen» av folks hemmeligheter som skadefryd heller jeg mot å tolke dem som et innlegg i fasadedebatten: Alle har vi hemmeligheter. Ingen er perfekte. Ikke forfatteren selv, heller: «Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp»? Uæ.

Bildene er, som man kan forvente, helt magiske, og med på å fortelle historien. Mye av moroa ligger i kontrasten mellom den striglede framtoningen fra heisen og den personene er bak lukkede dører. Kurt, som later til å være håndverker, ser alvorlig og litt hoven ut i heisen, men blir lykkelig av cha cha cha.

Kurt i heisen.
Kurt lykkelig.

Og visst ser han lykkelig ut?

Det kan vel heller ikke være noen tvil om at Siv er forelsket?

Siv.

Og er ikke det siste heisbildet, der alle viser sitt sanne jeg, rett og slett langt hyggeligere enn det første? Er det kanskje et forsøk på å si noe sånt som at vi alle hadde hatt det bedre om vi sluttet med disse fasadegreiene?

Jeg velger å tolke det sånn. Og jeg liker boka.

Hva med deg? Legg gjerne inn lenke under om du har lest og blogget (inkludert Instagram/Youtube-innlegg) enten du var positiv eller negativ eller midt i mellom.

Og til sist: Husk at det eneste som kan avsløres er det du velger å holde hemmelig. Vær deg selv, og vær åpen om den du er, så slipper du å være redd for hemmeligheter. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men ikke mindre bra for mentalhelsen av den grunn.

 

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning dumpet ned i postkassen fra Egmont og siden vi for tiden er storforbrukere av bøker seksåringen kan lese for oss passet det utmerket. Boka er skrevet av Morag Hood, som er skotsk, og heter Sophie Johnson: Unicorn Expert i orginal. Illustrasjonene er derimot mer kortreiste*, de er nemlig tegnet av trondhjemmer Ella Okstad.

Frøydis Lykke er altså enhjørningsekspert. Hun har en ekte enhjørning, eller, faktisk 17. Hun lærer dem alt de trenger å vite, som hvordan jakte på mat og at ballonger kan være problematiske når man har horn, og hun forsvarer dem mot fiender. Det er rett og slett ganske mye jobb å være ansvarlig for så mange enhjørninger.

Leser du teksten for seg selv er det dette du får vite. Men dette er en bok der illustrasjonene forteller en litt annen historie enn teksten. De 17 enhjørningene er Frøydis’ kosedyr, hund og lillebror med hjemmelagde horn knytt fast på hodet. Mens Frøydis underviser dem i trolldom sniker en ekte enhjørning seg inn og deltar på de videre aktivitetene før den til slutt sniker seg ut igjen. Det er uklart om Frøydis overhodet legger merke til den ekte enhjørningen, her var jeg og seksåringen uenige (hun mente ja, jeg heller mot nei).

Og det er nettopp dette samspillet av motsetninger mellom teksten og illustrasjonene som gjør boka så sjarmerende. Det skader selvsagt ikke at illustrasjonene er av en sånn art at jeg gladelig kunne hatt dem på veggen heller. Egmont har et miniintervju med Okstad som sin presentasjon av boka og der forteller hun:

Jeg hadde det ganske klart hvordan Frøydis skulle se ut da jeg leste teksten første gang. Jeg fikk det enda klarere for meg etter at jeg fikk tilsendt link til en reklamefilm som inspirasjonmateriale fra forlaget. Det er en engelsk reklame for et forsikringsselskap.

Jeg måtte jo google, så her er reklamen**:

Det er ingen tvil om at Okstad klarte å ta det beste fra reklamen og bruke det i sine illustrasjoner.

Vi fikk boka litt i siste liten, det var litt knapt med tekst for oss, så jeg vil anslå at ideell målgruppe er fra ca 3 år til «lærer å lese selv»-alder. Jeg er nysgjerrig på de neste bøkene om Frøydis likevel, så det er mulig vi må snike inn den neste på engelsk snarere enn å vente på den norske oversettelsen. Den heter Sophie Johnson: Detective Genius, og ser om mulig enda mer sjarmerende ut.

Og så skal jeg holde utkikk etter andre bøker illustrert av Ella Okstad, for hun ligger an til å bli en ny favoritt.

_______________
* Vel, de begynner vel å bli greit bereiste nå, boka er oversatt til ni språk.

** Neste video YouTube ville vise meg var denne julereklamen fra John Lewis, så nå har jeg tårer i øynene. Vel bekomme.

Dinosaurgjengen: Egget – Lars Mæhle og Lars Rudebjer

Seksåringen i huset har dinosaurdilla, så da denne boka dukket opp på skjermen min i en eller annen sammenheng reserverte jeg den straks på biblioteket. Egentlig hadde jeg tenkt at hun skulle få lese den selv, men siden hun er syk og slapp ble det til at jeg leste den i stedet (i alle fall i første omgang, hun kan nok finne på å lese den noen ganger til før den må leveres tilbake).

Egget er første bok om Dinosaurgjengen, noe som er tenkt å bli en serie. Sikkert ikke dumt, for markedet for dinosaurbøker later til å være ganske umettelig.

Rasmus Rex er hovedperson (hoveddinosaur?), men et større persongalleri presenteres i begynnelsen av boka, inkludert noen som ikke dukker opp i denne første historien. Rasmus’ bestevenn Trym Troodon vekker Rasmus med nyheten om at morens egg snart skal klekke, så han får en lillebror. «Ja, eller søster, da,» påpeker Rasmus, men det vil ikke Trym høre på. For å komme fort hjem til Trym tar vennene snarveien gjennom sumpskogen (selv om de egentlig ikke får lov) der de har noen skumle opplevelser, før de kommer til sakens kjerne: Egget. Det viser seg at det slett ikke er Tryms mamma sitt egg, hun har funnet det og «adoptert» det, så Trym får ikke noen bror (eller søster) siden den egentlige moren dukker opp og vil ha ungen sin.

En ting jeg virkelig har begynt å legge for hat, og som dessverre er vanlig i ellers gode barnebøker (ja, jeg ser på deg, Tor Åge Bringsværd) er å dele setninger over flere oppslag. I denne boka er det nok tenkt å gi en slags dramatisk effekt: «Det er… det er…» og så på neste side «…en nifs sleggehale!» men det vanskeliggjør høytlesinga ved å ødelegge flyten, og av og til forvirre meg slik at jeg leser første halvpart som en selvstendig setning og dermed legger trykket helt feil, som i «Så gikk de to vennene… …enda lenger inn i sumpskogen» (i det tilfellet ser jeg ikke helt at det tilfører noe dramatikk, heller). Joda, det er elipser nok (de har visst fått dem på billigsalg) som kanskje burde gitt meg et clue om at setningen ikke var ferdig, men det er forstyrrende likevel, og det hjelper jo ikke at enkelte setninger avsluttes med elipse uten at den fortsetter på neste side: «Men ingen av dem la merke til den store skyggen som fulgte etter dem…»

Men utover det er dette en helt grei bok for dinosaurelskeren i ditt liv. Det er til og med et oppslag med fakta om dinosaurartene som har opptrådd i boka helt til slutt, så du kan lære noe også (siden Rasmus sover i seng og Tryms mor har lås på døra til hula må det vel være lov å si at det er litt mindre faktabasert sånn ellers i boka). Tegningene er herlige, med kule små detaljer som kan pekes på, og understøtter historien på utmerket måte. Historien er riktignok relativt fjasete, men det er ikke noe stort problem i en bok til denne aldersgruppen. Jeg reagerer på noen logiske brister i tidslinja (Trym omtaler egget som noe Rasmus allerede har hørt om før, som de har ventet på at det skal klekke en stund, men ut fra resten av historien later Tryms mor til å ha funnet det tidligst dagen før), men det tror jeg ikke seksåringen la merke til. Og utover de evinnelige elipsene har jeg ikke noe å kritisere teksten for, den et passe lettlest og tilstrekkelig engasjerende, og det kom et kontant «jeg ønsker meg den» fra ungen når bilde av neste bok i serien dukket opp på siste side.

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

mumme_moniI dag har jeg lest Bak Mumme bor Moni for fireåringen. Vi lånte den på biblioteket forrige uke. Det var hun selv som valgte den, med ordene «Den hadde vi i den gamle» – hun snakker om barnehagen – «og jeg har savnet den sånn!»

Bak Mumme bor Moni er en billedbok med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus. Boka handler om Mumme, som er en snill og rolig liten gutt, men av og til kommer Moni, som rir på en svart hest med seksten ben eller kjører en lastebil med hundre svarte hjul. Og Moni er ikke snill og rolig, Moni er raseri og mørke.

Historien er en underfundig framstilling av raseriet som bor i oss alle, hvordan følelsene kan bli så sterke at de tar helt overhånd og føles som om et annet, separat vesen og av hvordan man kan lære å takle dem. Teksten er en fryd å lese høyt, poetisk, drivende og vakker, tross det tidvis svært sinte innholdet. Illustrasjonene kler teksten og understreker både hvordan Mumme og Moni er forskjellige og hvordan de likevel er den samme.

Flere bilder, og noen tanker om (selv)sensur i barnebøker kan du finne på Svein Nyhus sin blogg.

Boka er visst ikke i trykk lenger, men jeg skal nok se om vi ikke kan få tak i en brukt utgave, for dette er en bok jeg gjerne vil ha i hylla permanent.

Tambar er et troll og Tambar og harepusene

tambar

Herlig ny serie fra Tor Åge Bringsværd.

Kort fortalt: Trollene har måtte late som de er mennesker for å overleve, men de har fortsatt hale og er mye sterkere enn menneskene. I den første boka, Tambar er et troll, blir vi introdusert for familien Dovre og fortalt litt bakgrunn. Tambar har fått streng beskjed fra mammaen sin om ikke å sloss med noen i barnehagen, for ikke å vise hvor sterk han er, men det er jo ikke så lett å la være når noen er slemme mot ham og venninnen. I bok nummer to, Tambar og harepusene, er familien på skogstur og Tambar treffer en harefamilie og hjelper dem å skremme bort en rev som har forsynt seg med et familiemedlem om dagen.

Noe av det jeg liker med bøkene er at selv om historiene er sjarmerende, nøler ikke Bringsværd med å introdusere brutale elementer, som at menneskene forsøkte å drepe alle troll de fant eller at harene blir spist av reven – og illustrasjonene følger opp med å være passe skumle.

Datteren min på tre er også begeistret, og jeg har allerede overhørt henne gjenta replikker fra den første boka (selv om vi bare har rukket å lese den et par ganger).

Illustrajonene til Lisa Aisato er fantastiske, på et slikt nivå at dette er en bok jeg ville kjøpt selv hvis jeg ikke hadde barn.

I tillegg til å ha en fengende historie har serien en mer dyptgående tematikk som jeg ser for meg kan føre til mange nyttige samtaler etterhvert (foreløbig går nok mye av det snuppa hus forbi), om fremmedfrykt, fellesskap og å få være seg selv.

Jeg lurer på når de neste bøkene i serien kommer, vi gleder oss allerede.